Dere som holdt ut i ulykkelig forhold pga barna

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (5 minutter siden):

Det er ingen avsporing. Det er en progresjon av tema. Du MÅ ikke mene noe 🙂

Ok. Men jeg vet ikke hva jeg skal svare da ettersom jeg nok ikke forsto hva du mente.

Anonymkode: 12e23...a9a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Jeg synes det er mye bedre å skilles hvis man ikke har det bra med partneren, enn å leve i et ulykkelig samliv. Det er mye bedre for barna at foreldrene har ddt bra hver for seg, enn at de lever ulykkelige sammen. Tro meg, barn merker det, og det er ikke bra for barn å leve med foreldre i et dysfunksjonelt hjem. 

Jeg opplevde det selv som barn, og ba foreldrene mine å skille seg da jeg var 10 år. Noe de gjorde. Heldigvis. 

Anonymkode: 2fdc4...725

Men der er ingen garanti for at noen får det bedre hver for seg? Jeg sliter med dårlig helse og orker ikke så mye og greier ikke tunge oppgaver. Vil bli mindre turer og aktiviteter som krever at sykler og SUPer osv tas med da jeg ikke greier sånt.

Han er ikke "voksen", så usikker på om han greier bo alene, hverfall når gan skal også ta vare på barn. I tillegg har han veldig dårlig økonomi så ha har ikke råd til å kjøpe seg noe. Jeg har penger pga arv og kan kjøpe et bra hus, eller ta over det vi har.

Vi får dårligere råd begge, nå lever vi et liv med god økonomi, så blir mindre av alt som koster penger bla ferieturer. 

Anonymkode: cba8c...a06

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Ok. Men jeg vet ikke hva jeg skal svare da ettersom jeg nok ikke forsto hva du mente.

Anonymkode: 12e23...a9a

jeg vet ikke hva du ikke forsto?

[Anonym bruker]

Ingen situasjon er lik, ingen familie er lik, ingen barn er like...

Jeg har et vennepar som gikk fra hverandre, mye fordi hverdagen var så tung og alt var blitt bare plikt. Sønnen deres som slet litt psykisk ble mye verre da de gikk fra hverandre. Hans stabile base hjemme endret seg. Der valgte foreldrene å beholde huset og kjøpe en hybel i tilllegg, så barna bodde samme sted hele tiden mens foreldrene flyttet ut annenhver uke. Likevel fungerte det veldig dårlig.

De flyttet sammen igjen. De fant ut at hverdagen "i en bag" og med en sykere sønn overhodet ikke gjorde dagene noe lettere, så de solgte hybelen og fortsatte ekteskapet.

Barn flest har en ganske grei tilnærming til dette, de har garantert venner som bor annenhver uke hos hver av foreldrene og vet at eksteskap tar slutt. Men mange barn lever slitsomme liv i to forskjellige lappeteppefamilier som de flytter ut og inn av også. Datteren til en kamerat er veldig rett frem og sier hva hun mener, hun var 16 da foreldrene ble skilt og hun synes det var grusomt. Det å flytte annenhver uke, ikke være 100% inne i noen av familiene fordi hun stadig gikk glipp av noe, venner som ikke visste hvor hun var (er du hos mammaen eller pappaen din blir et hverdagsspørsmål), yndlingsbuksa ligger i vaskemaskinen på flyttedagen, skoleboka er glemt hos den andre osv osv. Hun holdt ut et år så flyttet hun på hybel.

Anonymkode: ea28a...51c

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Ingen situasjon er lik, ingen familie er lik, ingen barn er like...

Jeg har et vennepar som gikk fra hverandre, mye fordi hverdagen var så tung og alt var blitt bare plikt. Sønnen deres som slet litt psykisk ble mye verre da de gikk fra hverandre. Hans stabile base hjemme endret seg. Der valgte foreldrene å beholde huset og kjøpe en hybel i tilllegg, så barna bodde samme sted hele tiden mens foreldrene flyttet ut annenhver uke. Likevel fungerte det veldig dårlig.

De flyttet sammen igjen. De fant ut at hverdagen "i en bag" og med en sykere sønn overhodet ikke gjorde dagene noe lettere, så de solgte hybelen og fortsatte ekteskapet.

Barn flest har en ganske grei tilnærming til dette, de har garantert venner som bor annenhver uke hos hver av foreldrene og vet at eksteskap tar slutt. Men mange barn lever slitsomme liv i to forskjellige lappeteppefamilier som de flytter ut og inn av også. Datteren til en kamerat er veldig rett frem og sier hva hun mener, hun var 16 da foreldrene ble skilt og hun synes det var grusomt. Det å flytte annenhver uke, ikke være 100% inne i noen av familiene fordi hun stadig gikk glipp av noe, venner som ikke visste hvor hun var (er du hos mammaen eller pappaen din blir et hverdagsspørsmål), yndlingsbuksa ligger i vaskemaskinen på flyttedagen, skoleboka er glemt hos den andre osv osv. Hun holdt ut et år så flyttet hun på hybel.

Anonymkode: ea28a...51c

Han slet jo psykisk. Hvor startet det osv osv osv

Så unntak igjen. De fins alltid.

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (3 minutter siden):

Han slet jo psykisk. Hvor startet det osv osv osv

Så unntak igjen. De fins alltid.

Psykisk sykdom er i stor grad arvelig, og hi har fortalt at hun har barn som sliter litt.. Som sagt, ingen barn og ingen familier er like. Det finnes ikke et riktig svar med to streker under på dette spørsmålet.

Anonymkode: ea28a...51c

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Psykisk sykdom er i stor grad arvelig, og hi har fortalt at hun har barn som sliter litt.. Som sagt, ingen barn og ingen familier er like. Det finnes ikke et riktig svar med to streker under på dette spørsmålet.

Anonymkode: ea28a...51c

At barn "sliter litt" er det mest normale av alt! Men hvorfor de sliter kan en stille spørmål ved.

jeg får se om dette er mer å utdype når jeg er tilbake her. So long.

Endret 22. mai 2024 av ReneRene

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Hvordan greide dere å holde ut? Hva var drivkraften? Og hvor dårlig var forholdet?

Vi har vært sammen i 20 år, barn på 8 og 12. Forholdet har vært dårlig i ca 12 år, kanskje litt mer, og helt elendig de siste årene. Vi har ikke sex, tar aldri på hverandre, gjør minimalt sammen og jeg kjenner mest på forakt. Aner ikke hva han føler eller tenker. Var på en runde parterapi for 5 åt siden uten noen bedring, han sa ikke stort der og sa ja til ting han skulle prøve å endre på der, sikkert for å slippe unnlater mas fra terapeut, men gjennomførte ikke noe, prøvde ikke engang.

Utad virker det som han gir blankt f, og krangler vi er det alltid min skyld, eller jeg overreagerer eller har innbilt meg ting. Når jeg tar opp at jeg reagerer på hvordan han behandler meg går han igjen først i forsvar, så i angrep. Tror ikke han kobler det jeg sier og sak, gan skal bare ikke ha skyld for noe.

Jeg har økonomi til å gå, men litt dårlig helse. Vet ikke om jeg greier være alenemamma og måtte ta alt, selv om jeg jo da får barnefri perioder. Og jeg tror ikke jeg takler nettopp det, å ikke se barna hver dag. Kjennes som hjertet revner bare av tanken. 

Planen min var å holde ut til ungene er på vei ut av redet, men det er mange år igjen, og jeg er dypt ulykkelig og ensom. Helsa blir heller ikke bedre av å gå slik i et dårlig forhold.

Jeg har også begynt å tenke på at om jeg venter er jeg nesten 60 og pensjonist når vi bryter, og da ervel livet litt forbi... jeg lever jo bare en gang, men det gjør jo barna mine også. Skal min muligens mere lykke gjøre at de må leve sitt ene liv som skilsmissebarn i to hjem? 

Jeg drives til vanvidd av å tenke på dette, prøver å få med mannen til parterapi for å kanskje gjøre det mer levelig, men han nekter, og det hjalp jo ikke sist. Men da satte jeg ikke hardt mot hardt heller og krevde ikke noe. 

Hva bør en gjøre? Jeg vil jo helst sette barna først. Begge barna sliter med litt engstelse og andre utfordringer og jeg tror de ikke vil takle et brudd og to hjem særlig godt, men det vet man jo såklart ikke. 

Anonymkode: cba8c...a06

Barna dine blir sannsynligvis mer lykkelige av at du blir mer lykkelig. Å bli i et dårlig forhold i lang tid sliter på dere alle.

Anonymkode: 10b39...990

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Men der er ingen garanti for at noen får det bedre hver for seg? Jeg sliter med dårlig helse og orker ikke så mye og greier ikke tunge oppgaver. Vil bli mindre turer og aktiviteter som krever at sykler og SUPer osv tas med da jeg ikke greier sånt.

Han er ikke "voksen", så usikker på om han greier bo alene, hverfall når gan skal også ta vare på barn. I tillegg har han veldig dårlig økonomi så ha har ikke råd til å kjøpe seg noe. Jeg har penger pga arv og kan kjøpe et bra hus, eller ta over det vi har.

Vi får dårligere råd begge, nå lever vi et liv med god økonomi, så blir mindre av alt som koster penger bla ferieturer. 

Anonymkode: cba8c...a06

Det er ingen garanti for at noen får det bedre. Du vil ha ansvar for din lykke helt alene - tar du det ansvaret, vil du få det bedre. 

Anonymkode: 7f73b...dd8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det er ingen garanti for at noen får det bedre. Du vil ha ansvar for din lykke helt alene - tar du det ansvaret, vil du få det bedre. 

Anonymkode: 7f73b...dd8

Tror at sorgen over å miste mye tid med barna, halve livet deres, vil overskygge min lykke om jeg drar. 

Anonymkode: cba8c...a06