Dere som holdt ut i ulykkelig forhold pga barna

[Anonym bruker]

Hvordan greide dere å holde ut? Hva var drivkraften? Og hvor dårlig var forholdet?

Vi har vært sammen i 20 år, barn på 8 og 12. Forholdet har vært dårlig i ca 12 år, kanskje litt mer, og helt elendig de siste årene. Vi har ikke sex, tar aldri på hverandre, gjør minimalt sammen og jeg kjenner mest på forakt. Aner ikke hva han føler eller tenker. Var på en runde parterapi for 5 åt siden uten noen bedring, han sa ikke stort der og sa ja til ting han skulle prøve å endre på der, sikkert for å slippe unnlater mas fra terapeut, men gjennomførte ikke noe, prøvde ikke engang.

Utad virker det som han gir blankt f, og krangler vi er det alltid min skyld, eller jeg overreagerer eller har innbilt meg ting. Når jeg tar opp at jeg reagerer på hvordan han behandler meg går han igjen først i forsvar, så i angrep. Tror ikke han kobler det jeg sier og sak, gan skal bare ikke ha skyld for noe.

Jeg har økonomi til å gå, men litt dårlig helse. Vet ikke om jeg greier være alenemamma og måtte ta alt, selv om jeg jo da får barnefri perioder. Og jeg tror ikke jeg takler nettopp det, å ikke se barna hver dag. Kjennes som hjertet revner bare av tanken. 

Planen min var å holde ut til ungene er på vei ut av redet, men det er mange år igjen, og jeg er dypt ulykkelig og ensom. Helsa blir heller ikke bedre av å gå slik i et dårlig forhold.

Jeg har også begynt å tenke på at om jeg venter er jeg nesten 60 og pensjonist når vi bryter, og da ervel livet litt forbi... jeg lever jo bare en gang, men det gjør jo barna mine også. Skal min muligens mere lykke gjøre at de må leve sitt ene liv som skilsmissebarn i to hjem? 

Jeg drives til vanvidd av å tenke på dette, prøver å få med mannen til parterapi for å kanskje gjøre det mer levelig, men han nekter, og det hjalp jo ikke sist. Men da satte jeg ikke hardt mot hardt heller og krevde ikke noe. 

Hva bør en gjøre? Jeg vil jo helst sette barna først. Begge barna sliter med litt engstelse og andre utfordringer og jeg tror de ikke vil takle et brudd og to hjem særlig godt, men det vet man jo såklart ikke. 

Anonymkode: cba8c...a06

[Anonym bruker]

Jeg bryter nå ut etter 20 års elendig ekteskap, der det har vært noen få oppturer og dessverre flest nedturer. JEG tenkte som så at jeg ikke kunne utsette barna for en skilsmisse mens de var små, at de måtte flytte hit og dit, delt bosted, at jeg skulle gå glipp av halve barndommen deres. Så lenge vi klarte å ha fredelig familieliv uten krangel og bråk, har jeg vært mer lykkelig på denne måten enn å måtte bryte opp hjemmet for barna og ikke få se dem daglig. Jeg har "ofret" egen lykke, men jeg hadde blitt svært ulykkelig av å ofre barnas lykke...Nå er yngste på videregående, og endelig kan jeg kaste ut mannen. Helt nydelig!

Til deg: det er kun du som kan svare på hva som er best for barna og deg selv. Greier du å overleve sånn noenlunde, unngå krangel og bråk, i noen år til? Jeg har svelget en haug med kameler for husfredens skyld... Har fokusert på at dette livet er inntil barna blir store nok. Ikke se deg blind på det de fleste sier og skriver om at "barn har det bra hvis mor er lykkelig". Og i det innforstått at mor har det bedre uten far. Dette er en unnskyldning vi voksne lager for å ha samvittighet til å ødelegge hjemmet til barna! Undersøkelser viser at barn stort sett gir blanke i om mor og far er lykkelige sammen og er kjærester, det viktigste for barn er at foreldrene bor sammen og at hjemmet er en plass, og at alt er som vanlig. Da ser jeg bort fra forhold med psykisk eller fysisk vold, rus eller andre alvorlige avvik. 

Uansett hva du velger: Lykke til!

Anonymkode: c3931...dbb

[ReneRene]

Jeg tror drivkraften er at man føler at man fortjener bedre, og jeg tror forakten bunner i at man egentlig er dypt såret. Det virker som om mange kvinner går og venter på at de skal få det som de mener at de fortjener som i at mannen en dag våkner opp og ser hvem partneren egentlig er, og hva de har investert i forholdet. Nå kan det selvfølgelig gå begge veier, og at kommunikasjonen er på lavmål, men jeg leser og hører om menn som viser minimalt med interesse, er likegyldige og uinteresserte alt for ofte. Det ser jo unektelig deprimerende ut å  aldri ha sex, aldri oppleve å bli sett og enda mindre satt pris på. 

Jeg tenker at i sånne forhold blir jo barne det en lever og ånder for, og at de blir limet i familien istedenfor foreldrene og siden så mye engasjement går til dem alene, så fortoner det seg som en stor tomhet i livet uten dem. Og det er jo også vanlig at de fleste vil ha daglig omsorg for barna i utgangspunket, men det går ofte veldig bra å ikke ha det også. Så lenge barna har det bra, så er det jo uansett viktigst selv om man savner dem. Foreldrene gjør fint den jobben de skal likevel i de fleste tilfellene ( så vidt jeg erfarer )

Jeg forstår altså at noen holder ut år etter år av over nevnte grunner, men det er likevel trist at så mange venter på bedre tider i et forhold som overhodet ikke er bra. Og de bedre tidene vil neppe komme, det er saken.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Jeg bryter nå ut etter 20 års elendig ekteskap, der det har vært noen få oppturer og dessverre flest nedturer. JEG tenkte som så at jeg ikke kunne utsette barna for en skilsmisse mens de var små, at de måtte flytte hit og dit, delt bosted, at jeg skulle gå glipp av halve barndommen deres. Så lenge vi klarte å ha fredelig familieliv uten krangel og bråk, har jeg vært mer lykkelig på denne måten enn å måtte bryte opp hjemmet for barna og ikke få se dem daglig. Jeg har "ofret" egen lykke, men jeg hadde blitt svært ulykkelig av å ofre barnas lykke...Nå er yngste på videregående, og endelig kan jeg kaste ut mannen. Helt nydelig!

Til deg: det er kun du som kan svare på hva som er best for barna og deg selv. Greier du å overleve sånn noenlunde, unngå krangel og bråk, i noen år til? Jeg har svelget en haug med kameler for husfredens skyld... Har fokusert på at dette livet er inntil barna blir store nok. Ikke se deg blind på det de fleste sier og skriver om at "barn har det bra hvis mor er lykkelig". Og i det innforstått at mor har det bedre uten far. Dette er en unnskyldning vi voksne lager for å ha samvittighet til å ødelegge hjemmet til barna! Undersøkelser viser at barn stort sett gir blanke i om mor og far er lykkelige sammen og er kjærester, det viktigste for barn er at foreldrene bor sammen og at hjemmet er en plass, og at alt er som vanlig. Da ser jeg bort fra forhold med psykisk eller fysisk vold, rus eller andre alvorlige avvik. 

Uansett hva du velger: Lykke til!

Anonymkode: c3931...dbb

Ja, tenker som deg, barna bryr seg ikke om mor og far har det bra sammen. Ofret det aldri en tanke selv som barn, det viktige var å bære en kjernefamilie. 

Jeg livnærer meg først og fremst på kameler føles det som, men merker at jeg ikke tolererer like mye mer og setter ned foten. Og det tas jo ikke godt imot og da blir det jo dårlig stemning lenge fra han. 

Hvis han gjør noe mot meg som ikke er bra og jeg reagerer, så skjønner han ikke at jeg reagerte på det han gjorde. Virker som han bare tror jeg er ustabil og "plutselig" eksploderer, han eier ikke selvinnsikt. Og i hans hode er jo da jeg urimelig som eksploderer sånn, for det han gjorde mot meg husker gan ikke/skjønner han ikke var feil engang. Han ser kun det jeg gjør når det er å sette ned foten, alle kamelen jeg svelger er han jo uvitende om. Han går jo rundt og mener jeg er vanskelig.

Ungene tør heller ikke ta opp tung med ham, de kommer til meg for å be meg be pappa gjøre ting annerledes feks. De tør ikke vekke ham om det er noe natt osv. Han er jo oftest sur og sint. Så det også gjør at jeg er veldig nølende, for jeg er neimen ikke sikker på hvor bra de får det med bare ham og jeg ikke er der som buffer og mellomledd. Og han husker jo ikke ting som avtaler eller greier ikke finne fram/kjøpe/ vaske klær eller betale regninger. Så han er jo litt lost uten en husholderske (meg). 

Anonymkode: cba8c...a06

[Anonym bruker]

Mine foreldre holdt sammen for barnas skyld, og jeg er glad for det. Jeg hadde en fin barndom selv om jeg i ettertid ser at mine foreldre aldri gjorde noe sammen. 

De hadde ikke trengt å være sammen så lenge da, jeg og søsteren min var 18 og 20 da de ble skilt. Jeg så jo da at det ikke var noe lykkelig ekteskap.

Jeg tenker at om man har et rimelig fredelig ekteskap bør man holde sammen til ungene er ute av barneskolen. 

Men er det mye uro, krangel og spetakkel er det mer skadelig enn å være skilsmissebarn.

Anonymkode: ea28a...51c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Mine foreldre holdt sammen for barnas skyld, og jeg er glad for det. Jeg hadde en fin barndom selv om jeg i ettertid ser at mine foreldre aldri gjorde noe sammen. 

De hadde ikke trengt å være sammen så lenge da, jeg og søsteren min var 18 og 20 da de ble skilt. Jeg så jo da at det ikke var noe lykkelig ekteskap.

Jeg tenker at om man har et rimelig fredelig ekteskap bør man holde sammen til ungene er ute av barneskolen. 

Men er det mye uro, krangel og spetakkel er det mer skadelig enn å være skilsmissebarn.

Anonymkode: ea28a...51c

Så godt å høre at noen synes det er verdt det fra barnets perspektiv. 

Stemningen er til tider litt dårlig, men vi krangler ikke like mye som barna😅 Litt må da være lov? 

Men de lærer jo ikke noe om kjærlighet, voksne som koser og kysser og viser omtanke for hverandre. Barna får all kjærligheten.

Anonymkode: cba8c...a06

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Hvordan greide dere å holde ut? Hva var drivkraften? Og hvor dårlig var forholdet?

Vi har vært sammen i 20 år, barn på 8 og 12. Forholdet har vært dårlig i ca 12 år, kanskje litt mer, og helt elendig de siste årene. Vi har ikke sex, tar aldri på hverandre, gjør minimalt sammen og jeg kjenner mest på forakt. Aner ikke hva han føler eller tenker. Var på en runde parterapi for 5 åt siden uten noen bedring, han sa ikke stort der og sa ja til ting han skulle prøve å endre på der, sikkert for å slippe unnlater mas fra terapeut, men gjennomførte ikke noe, prøvde ikke engang.

Utad virker det som han gir blankt f, og krangler vi er det alltid min skyld, eller jeg overreagerer eller har innbilt meg ting. Når jeg tar opp at jeg reagerer på hvordan han behandler meg går han igjen først i forsvar, så i angrep. Tror ikke han kobler det jeg sier og sak, gan skal bare ikke ha skyld for noe.

Jeg har økonomi til å gå, men litt dårlig helse. Vet ikke om jeg greier være alenemamma og måtte ta alt, selv om jeg jo da får barnefri perioder. Og jeg tror ikke jeg takler nettopp det, å ikke se barna hver dag. Kjennes som hjertet revner bare av tanken. 

Planen min var å holde ut til ungene er på vei ut av redet, men det er mange år igjen, og jeg er dypt ulykkelig og ensom. Helsa blir heller ikke bedre av å gå slik i et dårlig forhold.

Jeg har også begynt å tenke på at om jeg venter er jeg nesten 60 og pensjonist når vi bryter, og da ervel livet litt forbi... jeg lever jo bare en gang, men det gjør jo barna mine også. Skal min muligens mere lykke gjøre at de må leve sitt ene liv som skilsmissebarn i to hjem? 

Jeg drives til vanvidd av å tenke på dette, prøver å få med mannen til parterapi for å kanskje gjøre det mer levelig, men han nekter, og det hjalp jo ikke sist. Men da satte jeg ikke hardt mot hardt heller og krevde ikke noe. 

Hva bør en gjøre? Jeg vil jo helst sette barna først. Begge barna sliter med litt engstelse og andre utfordringer og jeg tror de ikke vil takle et brudd og to hjem særlig godt, men det vet man jo såklart ikke. 

Anonymkode: cba8c...a06

Bare du vet hva som er riktig for deg. Mine «kriterier» for skilsmisse var at yngste barnet er så pass selvstendig at vi kan snakke om det som skjer. Så etter 10 års forhold pluss 6 ekstra år til minste begynte på skole ble vi skilt. For meg var det viktig å føle at jeg vil helst være alene enn sammen med eksen, det var også en prosess med seg selv. Din eldste er snart voksen om 5-6 år, og yngste er ikke så liten, men er det noe ekstra som kan være krevende å ivareta, så er det klart en faktor. Mine to barn taklet samme skilsmisse på ulik vis, den ene ble påvirket mer enn den andre, og sånn er det, vi har forskjellige personligheter. Men jeg antok på forhånd det samme - at den ene kan slite litt, så mammahjerte tar ikke feil )) når det er sagt, så varte det i ca.ett år, så ble det vanlig. 

Anonymkode: b7b3f...ac8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Hvordan greide dere å holde ut? Hva var drivkraften? Og hvor dårlig var forholdet?

Vi har vært sammen i 20 år, barn på 8 og 12. Forholdet har vært dårlig i ca 12 år, kanskje litt mer, og helt elendig de siste årene. Vi har ikke sex, tar aldri på hverandre, gjør minimalt sammen og jeg kjenner mest på forakt. Aner ikke hva han føler eller tenker. Var på en runde parterapi for 5 åt siden uten noen bedring, han sa ikke stort der og sa ja til ting han skulle prøve å endre på der, sikkert for å slippe unnlater mas fra terapeut, men gjennomførte ikke noe, prøvde ikke engang.

Utad virker det som han gir blankt f, og krangler vi er det alltid min skyld, eller jeg overreagerer eller har innbilt meg ting. Når jeg tar opp at jeg reagerer på hvordan han behandler meg går han igjen først i forsvar, så i angrep. Tror ikke han kobler det jeg sier og sak, gan skal bare ikke ha skyld for noe.

Jeg har økonomi til å gå, men litt dårlig helse. Vet ikke om jeg greier være alenemamma og måtte ta alt, selv om jeg jo da får barnefri perioder. Og jeg tror ikke jeg takler nettopp det, å ikke se barna hver dag. Kjennes som hjertet revner bare av tanken. 

Planen min var å holde ut til ungene er på vei ut av redet, men det er mange år igjen, og jeg er dypt ulykkelig og ensom. Helsa blir heller ikke bedre av å gå slik i et dårlig forhold.

Jeg har også begynt å tenke på at om jeg venter er jeg nesten 60 og pensjonist når vi bryter, og da ervel livet litt forbi... jeg lever jo bare en gang, men det gjør jo barna mine også. Skal min muligens mere lykke gjøre at de må leve sitt ene liv som skilsmissebarn i to hjem? 

Jeg drives til vanvidd av å tenke på dette, prøver å få med mannen til parterapi for å kanskje gjøre det mer levelig, men han nekter, og det hjalp jo ikke sist. Men da satte jeg ikke hardt mot hardt heller og krevde ikke noe. 

Hva bør en gjøre? Jeg vil jo helst sette barna først. Begge barna sliter med litt engstelse og andre utfordringer og jeg tror de ikke vil takle et brudd og to hjem særlig godt, men det vet man jo såklart ikke. 

Anonymkode: cba8c...a06

Hallo, skilsmissebarn flest har det helt fint!

Anonymkode: ef251...f31

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (48 minutter siden):

Hallo, skilsmissebarn flest har det helt fint!

Anonymkode: ef251...f31

Når voksne folk skal fortelle om hva som har gjort mest inntrykk i barndommen er det mange som trekker frem at samlivsbrudd var opprivende og smertefullt. Barn har det ‘fint’ så lenge de klarer, for de har ikke noe annet valg. 

Anonymkode: 81a6c...5f6

[Anonym bruker]

Vi har satt opp rutiner for alt som skal gjøres i huset, storhandler en gang i uka og har middagsplanen klar. Vi spiser middag sammen hver dag, hele familien, utenom det lever vi seperate liv. Jeg har mine venner og mine ting jeg gjør på. Vi har kvalitetstid med ungene på hver vår kant. Jeg bryr meg ikke om hva han driver med, så lenge han gjør det han har sagt deg enig i. På denne måten kommer vi gjennom hverdagen. Da er vi ikke så møkkleie når ferien kommer at vi ikke tåler å være sammen.

Ellers kunne jeg nesten ha skrevet innlegget ditt HI, vi er i samme situasjon. Bare du kan avgjøre hva du takler. Du har prøvd lenge, så du har lov til å sette deg selv først. Vi har bare ett liv, så vi må gjøre det vi kan for å ha det bra, selv om vi har barn.

 

Anonymkode: ec477...6e0

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Når voksne folk skal fortelle om hva som har gjort mest inntrykk i barndommen er det mange som trekker frem at samlivsbrudd var opprivende og smertefullt. Barn har det ‘fint’ så lenge de klarer, for de har ikke noe annet valg. 

Anonymkode: 81a6c...5f6

Men det jeg tror er at flere glemmer hvike rollemodller de er. Hva tenker du om at datteren din lever et ulykkellig liv i 20 år?

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (5 minutter siden):

Men det jeg tror er at flere glemmer hvike rollemodller de er. Hva tenker du om at datteren din lever et ulykkellig liv i 20 år?

Hva har min datter med dette å gjøre? 

Anonymkode: 81a6c...5f6

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Hva har min datter med dette å gjøre? 

Anonymkode: 81a6c...5f6

Datter , sønn eller what ever.

Du forfekter et syn som som forteller barn at de skal leve ulykkelige i 20 år som voksne som flere her beskriver livssituasjonen  sin.

Så ting tar tid, og kvinner kan jo bare ofre seg siden mor og de før moren har vist at det er den rette veien å gå. Døtrene fortjener jo ikke bedre de heller? ( eller sønner )

Endret 22. mai 2024 av ReneRene

[Anonym bruker]

Det at mine foreldre skilte seg var en lettelse for meg og selv om jeg fortsatt var ett barn hadde jeg forståelse for at noen foreldre fungerer bedre hver for seg enn sammen og at det at de valgte å skille seg var til det beste for alle. Og de kranglet aldri så vi barna hørte det heller eller at det var spesielt dårlig stemning mellom dem, men jeg merket likevel på meg at det var "noe".

Anonymkode: 12e23...a9a

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Det at mine foreldre skilte seg var en lettelse for meg og selv om jeg fortsatt var ett barn hadde jeg forståelse for at noen foreldre fungerer bedre hver for seg enn sammen og at det at de valgte å skille seg var til det beste for alle. Og de kranglet aldri så vi barna hørte det heller eller at det var spesielt dårlig stemning mellom dem, men jeg merket likevel på meg at det var "noe".

Anonymkode: 12e23...a9a

"noe" feil ja. Mulig du var mer observant.

Andre barn tror at " det er sånn det skal være"

Og går i akkurat samme fella.

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (Akkurat nå):

"noe" feil ja. Mulig du var mer observant.

Andre barn tror at " det er sånn det skal være"

Og går i akkurat samme fella.

Grunnen til at jeg skrev "noe" feil var at jeg ikke klarte å sette konkret ord på hva som var feil, det var vel mer en konstant følelse. Jeg merket jo veldig godt at mine foreldre ikke hadde det bra sammen selv om de aldri kranglet eller snakket ufint til hverandre mens jeg hørte på eller lignende. Men min erfaring fra min barndom er at jeg oppfattet mye mer enn det de voksne trodde i alle fall. Hvordan andre folk tenkte som barn aner jeg ingenting om da jeg aldri har snakket om dette med andre. 

Jeg bare deler min erfaring, sier ikke at det er slik for barna til TS. Men det kan være. Man vet nok dessverre ikke 100% hvordan barna vil reagere på skilsmisse og alt som hører med før man står midt i det. Jeg vet at min mor trodde jeg kom til å ta skilsmissen deres tungt, men som sagt var det faktisk en lettelse for meg. Og jeg personlig opplevde det som mye bedre å vokse opp i to hjem samt mine foreldres nye samboere etter hvert enn det jeg hadde det den tiden vi alle bodde sammen som en familie. Selv om vi jo hadde det fint som en familie også så merket jeg jo dette "noe" som føltes feil. 

Anonymkode: 12e23...a9a

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Grunnen til at jeg skrev "noe" feil var at jeg ikke klarte å sette konkret ord på hva som var feil, det var vel mer en konstant følelse. Jeg merket jo veldig godt at mine foreldre ikke hadde det bra sammen selv om de aldri kranglet eller snakket ufint til hverandre mens jeg hørte på eller lignende. Men min erfaring fra min barndom er at jeg oppfattet mye mer enn det de voksne trodde i alle fall. Hvordan andre folk tenkte som barn aner jeg ingenting om da jeg aldri har snakket om dette med andre. 

Jeg bare deler min erfaring, sier ikke at det er slik for barna til TS. Men det kan være. Man vet nok dessverre ikke 100% hvordan barna vil reagere på skilsmisse og alt som hører med før man står midt i det. Jeg vet at min mor trodde jeg kom til å ta skilsmissen deres tungt, men som sagt var det faktisk en lettelse for meg. Og jeg personlig opplevde det som mye bedre å vokse opp i to hjem samt mine foreldres nye samboere etter hvert enn det jeg hadde det den tiden vi alle bodde sammen som en familie. Selv om vi jo hadde det fint som en familie også så merket jeg jo dette "noe" som føltes feil. 

Anonymkode: 12e23...a9a

Jeg mente ikke å fremheve deg som et godt eksempel, sånn at du får kritikk. 

Jeg skjønner bare ikke hvorfor foreldre glemmer at de er rollemodeller, og jeg forstår også at det ikke er lett ref min første kommentar her.

Det skurrer likevel fordi de voksne jo setter seg over barna. Jeg syns det er et betimelig spørsmål om  kvinnner her ikke unner barn bedre enn de har det selv, og jeg tror faktisk de gjør. De formidler det bare ikke, og så er man like langt. Å være mer bevisst?

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (3 minutter siden):

Jeg mente ikke å fremheve deg som et godt eksempel, sånn at du får kritikk. 

Jeg skjønner bare ikke hvorfor foreldre glemmer at de er rollemodeller, og jeg forstår også at det ikke er lett ref min første kommentar her.

Det skurrer likevel fordi de voksne jo setter seg over barna. Jeg syns det er et betimelig spørsmål om  kvinnner her ikke unner barn bedre enn de har det selv, og jeg tror faktisk de gjør. De formidler det bare ikke, og så er man like langt. Å være mer bevisst?

Jeg vet ikke helt om jeg skjønte hva du mener i det siste avsnittet? Hva mener du med at "Det skurrer likevel fordi de voksne setter seg over barna"? 

Anonymkode: 12e23...a9a

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vet ikke helt om jeg skjønte hva du mener i det siste avsnittet? Hva mener du med at "Det skurrer likevel fordi de voksne setter seg over barna"? 

Anonymkode: 12e23...a9a

Fordi hvordan de takler og takler ikke å leve utilfredse og ulykkelige i så mange år, og at de ikke ser at de har evnen til å lære barna bedre?

[mamma til adhd gutt<3]

Jeg vokste opp med en mor som hadde det veldig mye bedre uten min far enn med min far. Jeg så alt hun klarte alene og hvor fint man kan ha det alene og hvor godt hun hadde det sammen med min stefar når de ble sammen. Heldigvis gikk hun den gangen og jeg er veldig glad for at mine foreldre ikke holdt sammen for min skyld. De hadde det bedre hver for seg og var bedre mennesker alene enn i samlivet. 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (13 minutter siden):

Fordi hvordan de takler og takler ikke å leve utilfredse og ulykkelige i så mange år, og at de ikke ser at de har evnen til å lære barna bedre?

Jeg tenker at hva folk velger å gjøre og ikke må være opp til dem. Som sagt så deler jeg bare min erfaring. Så hva som vil være best for TS sine barn er jo umulig for meg å si ettersom jeg verken kjenner henne og hennes samboer eller deres barn. Kanskje er det beste for dem at de velger å forbli samboere på tross av at de egentlig har ett ønske om å skille seg, kanskje ikke. 

Anonymkode: 12e23...a9a

[Anonym bruker]

Jeg synes det er mye bedre å skilles hvis man ikke har det bra med partneren, enn å leve i et ulykkelig samliv. Det er mye bedre for barna at foreldrene har ddt bra hver for seg, enn at de lever ulykkelige sammen. Tro meg, barn merker det, og det er ikke bra for barn å leve med foreldre i et dysfunksjonelt hjem. 

Jeg opplevde det selv som barn, og ba foreldrene mine å skille seg da jeg var 10 år. Noe de gjorde. Heldigvis. 

Anonymkode: 2fdc4...725

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Jeg tenker at hva folk velger å gjøre og ikke må være opp til dem. Som sagt så deler jeg bare min erfaring. Så hva som vil være best for TS sine barn er jo umulig for meg å si ettersom jeg verken kjenner henne og hennes samboer eller deres barn. Kanskje er det beste for dem at de velger å forbli samboere på tross av at de egentlig har ett ønske om å skille seg, kanskje ikke. 

Anonymkode: 12e23...a9a

Men du velger å ikke ta stiling til det jeg skriver da, og greit nok.

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (1 minutt siden):

Men du velger å ikke ta stiling til det jeg skriver da, og greit nok.

Hva mener du med det? Om du føler at jeg ikke velger å ta stilling til det du skriver så har jeg nok bare misforstått hva du har forsøkt å si. Men det er kanskje litt avsporing av TS sin tråd dette da. 

Anonymkode: 12e23...a9a

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Hva mener du med det? Om du føler at jeg ikke velger å ta stilling til det du skriver så har jeg nok bare misforstått hva du har forsøkt å si. Men det er kanskje litt avsporing av TS sin tråd dette da. 

Anonymkode: 12e23...a9a

Det er ingen avsporing. Det er en progresjon av tema. Du MÅ ikke mene noe 🙂