Stå til ansvar for andres oppførsel?

[Anonym bruker]

Leser her inne at flere mener at foreldre skal stå til ansvar for barnas oppførsel. 
Gjør vi alltid det? Hva med barna våre som voksne? Om de ikke har diagnoser, er det da foreldrenes feil om de gjør ting de ikke burde gjort? Er foreldre alltid ansvarlig for barnas handlinger uansett hvor gamle de er?
Og hva med andre familiemedlemmer? Har vi noe ansvar for hvordan søsken eller foreldre oppfører seg? Har man søsken som oppfører seg dårlig, har man da noe ansvar om å mildne om man har muligheten f.eks. ved selv å rydde opp/kompensere? 

Om en ung voksen oppfører seg dårlig - lar vi det farge hvordan vi ser på foreldre og søsken. Forventer vi at de skal gjøre noe for å rydde opp?

Hvor mye ansvar har vi for andre menneskers handlinger og oppførsel og hvem er det vi eventuelt har dette ansvaret for?

Anonymkode: 4c4f8...995

[MissSaigon]

Jeg er ganske sikker på at du skjønner at det er forskjell på barn/ungdom og voksne barn og slekten ellers. 

[ReneRene]

Nei, foreldre tar ikke alltid ansvar for hvordan barn oppfører seg, men mitt inntrykk er at de aller fleste som oftes gjør det.

Voksne er selv ansvarlige for egne handlinger, men det kan selvsagt være unntak avhengig av diagnose og egen innsikt i den. Det er ikke foreldrenes ansvar uansett.

Og nei, vi har ikke noe ansvar for hvordan andre familiemedlemmer oppfører seg, men vi kan muligens ha skylden i spesielle tilfeller. Hvis det fks er en i familien som blir ekskludert uten rimelig grunn, og vedkommende faller litt utfor, så er skylden hos familien, mens valget er hennes/ hans ansvar- i mitt syn.

Noen vil derimot mene at vi har et ansvar for å oppføre oss og ta valg som familien godtar, eller som de ikke av en eller annen grunn blir brydd over.

Endret 16. mai 2024 av ReneRene

[Anonym bruker]

MissSaigon skrev (28 minutter siden):

Jeg er ganske sikker på at du skjønner at det er forskjell på barn/ungdom og voksne barn og slekten ellers. 

Jeg vet godt forskjellen og jeg vet hva jeg selv synes. Jeg lurte på hva dere synes. Hvor går grensen for når dere bevisst eller ubevist fortsatt legger skylden på de rundt? Her i nærheten var det noen som troppet opp på døren til godt voksen søster fordi godt voksen bror hadde ødelagt noe. De mente søsteren hadde en moralsk forpliktelse til å rydde opp. Det er eldre mennesker som folk ikke snakker med fordi den voksne sønnen deres kjørte i fylla og drept de i møtende bil. Han døde selv og i mangel  på han å klandre, klandres foreldrene.  Der er jo forskjellige meninger der ute  

Anonymkode: 4c4f8...995

[Anonym bruker]

Det finnes grenser for hvor lenge svigermor kan stilles ansvarlig for sønnens utilbørlige oppførsel tenker jeg 

Anonymkode: c4ffe...6c9

[the amazing spidermamma]

Så lenge man er barn, er det selvsagt foreldrene som har ansvaret. 

Men når man er voksen er man ansvarlig for egne handlinger. 

Selvsagt kan man ha vært uheldig med foreldrene sine, kanskje man ikke har fått med seg nødvendig lærdom hjemmefra.

Men det er kun en forklaring på hvorfor man f. eks oppfører seg dårlig, man er fortsatt ansvarlig for seg selv. 

Og de kan sikkert være urettferdig, men selve ansvaret har man likevel selv. 

[Anonym bruker]

Det er jo et artig tema, for hvor går skillet mellom egne valg og arv/miljø? Hvor går skillet mellom ansvar og skyld? Leser du Blueprint, da er det lite du kan forme andre, mens Freud. Blame the mom. 
 

Det jeg har kommet frem til er at barn jeg har satt til verden er mitt ansvar til de en dag er voksne individer som tar egne valg. Ansvar betyr ikke skyld, men så lenge det er jeg som har muligheten til å gjøre noe med det, er det mitt ansvar uavhengig. De vil nok være mitt ansvar på mange måter resten av livet. 

Anonymkode: 99d14...b28

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Det er jo et artig tema, for hvor går skillet mellom egne valg og arv/miljø? Hvor går skillet mellom ansvar og skyld? Leser du Blueprint, da er det lite du kan forme andre, mens Freud. Blame the mom. 
 

Det jeg har kommet frem til er at barn jeg har satt til verden er mitt ansvar til de en dag er voksne individer som tar egne valg. Ansvar betyr ikke skyld, men så lenge det er jeg som har muligheten til å gjøre noe med det, er det mitt ansvar uavhengig. De vil nok være mitt ansvar på mange måter resten av livet. 

Anonymkode: 99d14...b28

Hvis du plager noen og de blir triste, lei seg osv, så er det jo din skyld.

Hva de velger å gjøre med følelsene er deres ansvar.

Er ikke det en grei og forståelig grense mellom skyld og ansvar?

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (1 time siden):

Hvis du plager noen og de blir triste, lei seg osv, så er det jo din skyld.

Hva de velger å gjøre med følelsene er deres ansvar.

Er ikke det en grei og forståelig grense mellom skyld og ansvar?

Ja, vil si det. Om barna dine gjør noen andre trist og lei, er det ikke nødvendigvis din skyld (avhenger selvfølgelig av hva), men ditt ansvar å gjøre det du kan med det. Akkurat som det ikke er din fastleges skyld at du er syk, men vedkommende har tatt på seg ansvaret for å følge det opp. 

Anonymkode: 99d14...b28

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Ja, vil si det. Om barna dine gjør noen andre trist og lei, er det ikke nødvendigvis din skyld (avhenger selvfølgelig av hva), men ditt ansvar å gjøre det du kan med det. Akkurat som det ikke er din fastleges skyld at du er syk, men vedkommende har tatt på seg ansvaret for å følge det opp. 

Anonymkode: 99d14...b28

Ja?  Det var et interessant tema, og jeg svarte noe feil først, men orket ikke å rette opp. Men ble sittende å tenke litt, og kom til den konklusjonen etter å ha lest kommentaren din. Jeg er forøvrig enig.