Dere som har ungdommer med utfordringer

[Anonym bruker]

Jeg lurer litt på hvor mye dere forteller andre? Én ting er (små) barn, der deler en jo gjerne en del frustrasjon innimellom med venninner, kollegaer ol. Som i retning "Uff, han var våken sikkert 10 ganger i natt fordi han holder på med jekslene, jeg er så trøtt!, eller "Jeg kom nesten for sent i dag fordi Kari fikk tidenes raserianfall da vi skulle gå til barnehagen.". Ikke at man snakker mye eller bare om barna, altså, men at man i hvert fall kan lufte litt innimellom. 

Så er det ungdommer, da. Noen ting er jo normale tenåringsgreier, og det blir jo også innimellom luftet litt fra dem/oss med tenåringer, men jeg har tenåringer med en del ekstra. Det er diverse diagnoser i bunnen på flere av dem som igjen har gitt og gir oss relativt store og utfordrende problemer i forhold til andre tenåringsforeldre, som spiseforstyrrelser, skolevegring, sosial angst, psykose osv. Jeg har en nær venninne, som faktisk er i litt samme situasjon som meg, som jeg deler absolutt alt med, og det blir mellom oss to.

Men innimellom føler jeg at det er greit å kunne dele litt med andre også, uten å gå for mye i detaljer, slik at de for eksempel skjønner at jeg ikke alltid kan være med på klubbkvelder, innimellom har mer fravær på jobb enn andre osv. Samtidig har også jeg av og til behov for å få ut litt frustrasjon, og blir innimellom usikker på hvor mye det er greit å si? Ungdommene er åpne selv om diagnosene sine og har sagt at det ikke gjør noe at jeg også deler det, men ellers? Hvordan gjør dere andre dette? Det er da altså snakk om venner og nære kollegaer, ikke alle mulige andre.

Anonymkode: 69b7e...f92

[Anonym bruker]

Jeg har fortalt noe til en god venninne, men ikke alt og ingen detaljer. Ellers har jeg ikke sagt noe til noen. Synes det er så tungt å gå og bære på all elendigheten selv, men vil ikke utlevere tenåringen min heller. Skulle ønske jeg hadde noen å snakke med om alt dette, men føler at det blir for utleverende for barnet mitt. 

Anonymkode: a5b37...8e1

[ReneRene]

Dette syns jeg var et interessant tema, og jeg tror det gjelder alle foreldre uavhengig om de har barn med diagnoser. Jeg vil påstå at de fleste har utfordrende perioder eller opplevelser med ungene, men ja, jeg skjønner altså at det selvfølgelig er tøffere med barn som har diagnoser osv. Jeg har opplevd flere ganger at foreldre deler om barna sine, og jeg syns at med den nærmeste venn/ venninne kan en dele det meste og alt.

Når det kommer til andre så tenker jeg at man må være mer reflektert. Nå understreker jeg at dette er min mening, og at andre kan mene noe helt annet, og det er derfor dette kan være interessant tema også. Det er foreldre jeg reagerer på når de nærmest identifiserer seg med barnas utfordringer og diagnoser. Altså at de snakker om det i tide og utide, og at det da handler om dem uten at de tar særlig hensyn til barna og hva de deler. Jeg oppfatter det selvsentrert som at de vil ha oppmerksomhet rundt hva de selv "gjennomgår" og hva de vet og kan om diagnosen, og de setter gjerne diagnose på andres barn også. Det blir litt som om diagnosen er det som opptar dem mest, og det syns jeg blir for mye.

Jeg opplever at noen forklarer mer nøkternt om situasjonen hvis det er mer naturlig om samtalen handler om barn og diagnoser. Det syns jeg er helt ok, for da er det altså flere som deler uten at det går på barnets integritet.

Det er de som klager, og det blir igjen feil for meg. Da tenker jeg iblant at det muligens også er den forelderen som bidrar til en vanskelig situasjon. Med klaging mener jeg at de fremstiller seg som offer og er mer oppgitt og også sint på barnet.

Jeg har opplevd foreldre som ikke sier noe selv om barnet er der, og det er tydelig at hen har utfordringer. De opptrer nøytralt og jeg syns det er mest respektfullt ovenfor barnet, og de ser ikke på det som en forventning fra andre om å opplyse om diagnoser. Hverken med barnet til stede eller uten at hen er der. 

Så er det de som latterliggjør ( "spøker" ) om utfordringene, og de er ufyselige i mitt syn. For de fins faktisk. Det er også de som unnskylder barnet, og jeg syns ikke noe om det heller.

At du sier noe om diagnosen tenker jeg er ok, men da er det veldig viktig at du ikke utleverer barnet. Det er forskjell på å si " det har vært tøft i dag" kontra " hun har vært veldig krevende i dag" og så komme med eksempler på hva barnet har sagt eller gjort.

Jeg vet ikke hva som er riktig og feil, men det er sånn jeg opplever og tenker om det.

 

[Anonym bruker]

Har et barn som er blitt mobbet over lang tid. Har aldri snakket med det til noen, før barnet utviklet skolevegring og  spiseforstyrrelse. 
Bor på et lite sted og har valgt å «eie vår historie». Sier det som det er. Ingen detaljer da.

Anonymkode: 84303...f26

[Anonym bruker]

På jobb deler vi stort sett alt. Jeg har barn som har slitt, det samme har to kollegaer. Ei annen har barn med tunge diagnoser. Vi snakker ikke ned i detalj selvsagt, men deler litt frustrasjon 

Anonymkode: 0071d...74e

[LillaGorilla♥♥]

Jeg deler noe med nærmeste venner, og noen familiemedlemmer, men ikke alt. Noe er privat og personlig, og jeg mener det også er viktig å respektere mitt barns rett til privatliv. Skolen vet også noe da , men ikke alt, samme med min nærmeste leder på jobb- da det er av en sånn art at jeg innimellom trenger fri/hjemmekontor. Noen få vet detaljer og alvorlighetsgrad, men ikke alle.

"Detaljene" er såpass personlige, og noe av det ganske så tungt, og det er mitt barns historie. Noe kan barnet få ha uten at alle rundt vet. 

Hvis jeg trenger å snakke detaljer med andre enn mannen, tenker jeg evt at jeg må ta det profesjonelt. 

[Anonym bruker]

Jeg har en datter med spiseforstyrrelse, det er særs lite jeg deler med andre, det er ikke min historie å fortelle. Kun de nærmeste vet, men utfordringen er at verden forventer og tror alt er som før. 

Du må lære deg å si nei uten forklaring. Dele med de du kan stole på, bite det i deg når de tror du ikke vet hva en motbakke er. Men ha noen få der ute der du kan være trygg, det er helt nødvendig. 

 

Anonymkode: 43da5...7a5

[Anonym bruker]

Jeg deler alt med min mor. Det er godt for meg at minst en person i nærmeste familie vet hva som foregår og jeg får ut frustrasjonen min til henne. Når ting pågikk som værst var jeg mye sykemeldt og da fikk min sjef vite det meste. Jeg delte litt til mine kolleger, men langt fra alt. Nå vurderer jeg å oppsøke psykolog for å få håndtert frustrasjoner og for å ha noen å fortelle om alle vanskelighetene til.

Anonymkode: 83014...dbc