Selektiv mutisme - voksne

[Anonym bruker]

Ønsker å høre fra voksne som selv har eller har hatt selektiv mutisme, nære pårørende eller mennesker som jobber med dette.

Dere som hadde selektiv mutisme som barn, hvordan har dere det i voksen alder? Var det noe som fikk ting til å løsne, enten noe du gjorde selv, profesjonell hjelp eller tilfeldigheter? Er du fortsatt påvirket av selektiv mutisme nå som voksen, og hvordan ønsker du at andre skal møte deg?

Anonymkode: 0f464...e9a

[Anonym bruker]

Jeg er tante til ei jente som hadde det når hun var liten.

Hun snakket med meg da, så det påvirket ikke relasjonen min til henne.

Hun pratet med noen av de som jobbet i barnehagen og alle barna, men ingen foreldre eller andre voksne.

Over på skolen snakket hun med en lærer, men ingen andre.

Det løsnet litt gradvis, men da hun gikk ut av barneskolen hadde hun ikke sagt et ord på engelsk og aldri lest høyt. Det gikk ikke.

Hun er i dag voksen og har etterhvert fått flere diagnoser, bl.a tourettes (tics kom når hun kom i puberteten).

Hun er ikke lenger påvirket av selektiv mutisme, men selvfølgelig av de andre diagnosene sine.

Anonymkode: bb965...258

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Ønsker å høre fra voksne som selv har eller har hatt selektiv mutisme, nære pårørende eller mennesker som jobber med dette.

Dere som hadde selektiv mutisme som barn, hvordan har dere det i voksen alder? Var det noe som fikk ting til å løsne, enten noe du gjorde selv, profesjonell hjelp eller tilfeldigheter? Er du fortsatt påvirket av selektiv mutisme nå som voksen, og hvordan ønsker du at andre skal møte deg?

Anonymkode: 0f464...e9a

Jeg hadde selektiv mutisme som barn og alle rundt meg håndterte det på verst mulig måte. Det løsnet da jeg begynte på en annen ungdomsskole enn alle fra barneskolen. Det var en mye mindre skole med liten klasse hvor jeg fikk mye tid alene med lærer. Klarte å prate med lærerne men ikke foran klassen. Derfra ble det sakte med sikkert bedre men det tok laaaaang tid. 

Jeg er i førtiårene nå og har ikke selektiv mutisme lenger, men har sosial angst og sosial fobi. Jeg fungerer imidlertid noenlunde normalt i hverdagen - jeg er lykkelig gift, har barn, og jobber heltid i et yrke jeg liker. Vil ikke møtes på noen som helst spesiell måte, vil helst skjule at jeg har noe problem. Det er kun 2 personer som kjenner historien min. 

Har en datter med selektiv mutisme og hun er medisinert og går til psykolog hver uke og  hun fungerer mye bedre enn det jeg gjorde på samme alder. 

Anonymkode: 1d912...95c

[Anonym bruker]

Min søster, som nå er godt voksen, hadde selektiv mutisme. Sa ikke ett ord i løpet av 9 årig grunnskole. Har vært veldig "vanskelig", kontrollerende, ondskapsfull og det har vært helt utrolig mye styr med henne. I dag tenker jeg at hun nok har psykopatiske trekk, og helt sikkert en psykiatrisk diagnose. Jeg valgte å ta avstand og har ikke lenger kontakt med henne. Men et par andre søsken har noe kontakt, og hun er fortsatt klin gærn. 

Anonymkode: 98791...4f5