Jeg er en depresjonsmagnet!

[Anonym bruker]

Jeg er en magnet på folk som har depresjoner! Dette høres ut som en bagatell, men "it gets under your skin"... 

Forhistorien er slik: ett av mine søsken har vært depressiv siden (sannsynligvis) tidlig barndom. Det ble mer uttalt i tenåra, og det utvikla seg til en del rusbruk. Kommunikasjonen har vært vanskelig, prega av gjentatte "forsvinningsnumre" i perioder (drar til Købehavn på fylla i 4 uker, for eksempel) og i andre perioder et kokende sinne på alle andre. Særlig familien. Jeg fikk stadig vekk høre at jeg "gaslightet" fordi jeg ikke uten videre går med på en virkelighetsbeskrivelse der f eks barndommen omtales med "du hadde jo alltid venner og kjærester i oppveksten, det hadde ikke jeg" "mamma og pappa ga deg en trygg barndom, det gjorde de ikke med meg" "det er helt tydelig at du var misunnelig på meg fordi jeg fikk være utvekslingsstudent" osv. Jeg motsa disse påstandene, fordi jeg husket tingene som helt annerledes. Det skapte en hel masse konflikt, og i ettertid tenker jeg at målet nok ikke var å få en realitetsorientering. Disse tingene ble sagt for å få en validering av følelser. At nåtidens depresjoner har en "legitim grunn" og noe man kan skylde på. 

Men det var drittvanskelig å prate/melde med vedkommende. Jeg prøvde å si ting som  "dette stemmer ikke helt" eller "jo da, du var jo kjæreste med X i 3 år, husker du ikke hvordan dere forskanset dere på rommet for å kline?" eller "min hukommelse er like god som din, og dette er ikke riktig framstilt". Det ble masse sinne av det, og svarene jeg fikk var typ: "dere kaller meg gal!" "du spiller alltid så uskyldsren!" "jasså, så du mener at.... (fyll inn valgfri beskyldning her, urelatert til mine tidligere utsagn).

Fast forward til i dag: Har en avklart relasjon med mitt søsken, det begrenser seg til sms-er på bursdag og merkedager, og en sjelden gang iblant ellers. Men det er i alle fall med et hyggelig fortegn. Rusmisbruket er avtatt, kanskje en sprekk i ny og ne, men jeg slipper de merkelige nattlige oppringningene og meldingene. 

I stedet så er jeg gjennomgående uheldig med venninner! Jeg er voksen og har store barn, så jeg er fri til å dyrke hobbyer og vennskap nå. Det betyr at jeg skaffer meg nye nettverk og nye vennskap, noe som jo er fantastisk bra. Men jeg ser ut til å være en magnet på folk med samme mønster som mitt søsken. Jeg finner meg plutselig midt i samtaler som lyder på samme måte. "Jasså, så du mener at jeg er gal!" "Jeg føler at du mente noe annet, sier du at mine følelser er feil?" 

Det er som å bli dratt ned i et merkelig kaninhull av forvridde setninger. Hvis jeg motsier personen(e), oppfattes det som et svik. Alt jeg uttaler blir tøyd og vrengt til det med litt anstrengelse ligner en fornærmelse. Alle henvendelser, enten de er negative, positive eller nøytrale, kan tolkes negativt. Jeg har lest om at dette er typisk for depresjoner, og jeg oppfatter ekkoet fra alle de årene med mitt søsken. 

Når sånne dialoger begynner å ta opp plass i hjernen min mens jeg lufter bikkja, da tenker jeg at man er på et galt spor. Og jeg merker at selv om jeg er en god venn, og en lojal person, så skulle jeg ønske at de "normale" var i flertall blant mine nyeste tilskudd på vennelista.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med denne tiraden, kanskje bare ventilere litt. Hvis noen har en god setning jeg kan kopiere, så send den gjerne! (Til nå har det begrenset seg til "det er urettferdig å tillegge meg meninger jeg ikke har", men det fungerer konfronterende.)

Anonymkode: 9f789...5b3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg er en magnet på folk som har depresjoner! Dette høres ut som en bagatell, men "it gets under your skin"... 

Forhistorien er slik: ett av mine søsken har vært depressiv siden (sannsynligvis) tidlig barndom. Det ble mer uttalt i tenåra, og det utvikla seg til en del rusbruk. Kommunikasjonen har vært vanskelig, prega av gjentatte "forsvinningsnumre" i perioder (drar til Købehavn på fylla i 4 uker, for eksempel) og i andre perioder et kokende sinne på alle andre. Særlig familien. Jeg fikk stadig vekk høre at jeg "gaslightet" fordi jeg ikke uten videre går med på en virkelighetsbeskrivelse der f eks barndommen omtales med "du hadde jo alltid venner og kjærester i oppveksten, det hadde ikke jeg" "mamma og pappa ga deg en trygg barndom, det gjorde de ikke med meg" "det er helt tydelig at du var misunnelig på meg fordi jeg fikk være utvekslingsstudent" osv. Jeg motsa disse påstandene, fordi jeg husket tingene som helt annerledes. Det skapte en hel masse konflikt, og i ettertid tenker jeg at målet nok ikke var å få en realitetsorientering. Disse tingene ble sagt for å få en validering av følelser. At nåtidens depresjoner har en "legitim grunn" og noe man kan skylde på. 

Men det var drittvanskelig å prate/melde med vedkommende. Jeg prøvde å si ting som  "dette stemmer ikke helt" eller "jo da, du var jo kjæreste med X i 3 år, husker du ikke hvordan dere forskanset dere på rommet for å kline?" eller "min hukommelse er like god som din, og dette er ikke riktig framstilt". Det ble masse sinne av det, og svarene jeg fikk var typ: "dere kaller meg gal!" "du spiller alltid så uskyldsren!" "jasså, så du mener at.... (fyll inn valgfri beskyldning her, urelatert til mine tidligere utsagn).

Fast forward til i dag: Har en avklart relasjon med mitt søsken, det begrenser seg til sms-er på bursdag og merkedager, og en sjelden gang iblant ellers. Men det er i alle fall med et hyggelig fortegn. Rusmisbruket er avtatt, kanskje en sprekk i ny og ne, men jeg slipper de merkelige nattlige oppringningene og meldingene. 

I stedet så er jeg gjennomgående uheldig med venninner! Jeg er voksen og har store barn, så jeg er fri til å dyrke hobbyer og vennskap nå. Det betyr at jeg skaffer meg nye nettverk og nye vennskap, noe som jo er fantastisk bra. Men jeg ser ut til å være en magnet på folk med samme mønster som mitt søsken. Jeg finner meg plutselig midt i samtaler som lyder på samme måte. "Jasså, så du mener at jeg er gal!" "Jeg føler at du mente noe annet, sier du at mine følelser er feil?" 

Det er som å bli dratt ned i et merkelig kaninhull av forvridde setninger. Hvis jeg motsier personen(e), oppfattes det som et svik. Alt jeg uttaler blir tøyd og vrengt til det med litt anstrengelse ligner en fornærmelse. Alle henvendelser, enten de er negative, positive eller nøytrale, kan tolkes negativt. Jeg har lest om at dette er typisk for depresjoner, og jeg oppfatter ekkoet fra alle de årene med mitt søsken. 

Når sånne dialoger begynner å ta opp plass i hjernen min mens jeg lufter bikkja, da tenker jeg at man er på et galt spor. Og jeg merker at selv om jeg er en god venn, og en lojal person, så skulle jeg ønske at de "normale" var i flertall blant mine nyeste tilskudd på vennelista.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med denne tiraden, kanskje bare ventilere litt. Hvis noen har en god setning jeg kan kopiere, så send den gjerne! (Til nå har det begrenset seg til "det er urettferdig å tillegge meg meninger jeg ikke har", men det fungerer konfronterende.)

Anonymkode: 9f789...5b3

Et symptom på depresjon er at vonde ting huskes bedre og fokuseres mer på, enn gode ting, men vrangforestillinger hører ikke med. Din søsters følelser knyttet til minner er nok farget av depresjonen, men hun er nok oppriktig når hun sier at hun husker det slik.

Har vennene dine fortalt deg at de er deprimert?

Anonymkode: bc3b3...72e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Et symptom på depresjon er at vonde ting huskes bedre og fokuseres mer på, enn gode ting, men vrangforestillinger hører ikke med. Din søsters følelser knyttet til minner er nok farget av depresjonen, men hun er nok oppriktig når hun sier at hun husker det slik.

Har vennene dine fortalt deg at de er deprimert?

Anonymkode: bc3b3...72e

Ja, det siste kaninhullet jeg ramlet ned i, var med en venninne som har fortalt meg at hun er depressiv og har vært det siden tenåra. De to andre er vel mer situasjonsbetinget nedtrykte etter å ha vært med på store påkjenninger i livet. 

Vrangforestillinger hører ikke med, nei, det er jeg klar over. Fra mitt ståsted blir det sånn at alle tingene som huskes så innmari negativt, så er det som om vedkommende har satt et eget filter på alle minnene. Om det kan kalles direkte "vrangforestillinger" eller bare er en negativ redigering av minnene, vet jeg ikke. F eks den påstanden med at "jeg hadde ingen å være sammen med", og så sa jeg "du var jo kjæreste med X i ungdomstida" - den ble avfeiet med "ja men det var jo bare et halvår". Tilfeldigvis så husker jeg at de ble sammen samtidig som X feiret konfirmasjon, og deretter var de sammen halvveis ut i det andre året på vgs. Og det utgjør faktisk 2 1/2 år! Men alt som er bra underspilles. Og alt som er dårlig overdrives. Alle påstandene har et sandkorn av sannhet i seg, men de forvrenges til de passer det tragiske verdensbildet. 

Anonymkode: 9f789...5b3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Ja, det siste kaninhullet jeg ramlet ned i, var med en venninne som har fortalt meg at hun er depressiv og har vært det siden tenåra. De to andre er vel mer situasjonsbetinget nedtrykte etter å ha vært med på store påkjenninger i livet. 

Vrangforestillinger hører ikke med, nei, det er jeg klar over. Fra mitt ståsted blir det sånn at alle tingene som huskes så innmari negativt, så er det som om vedkommende har satt et eget filter på alle minnene. Om det kan kalles direkte "vrangforestillinger" eller bare er en negativ redigering av minnene, vet jeg ikke. F eks den påstanden med at "jeg hadde ingen å være sammen med", og så sa jeg "du var jo kjæreste med X i ungdomstida" - den ble avfeiet med "ja men det var jo bare et halvår". Tilfeldigvis så husker jeg at de ble sammen samtidig som X feiret konfirmasjon, og deretter var de sammen halvveis ut i det andre året på vgs. Og det utgjør faktisk 2 1/2 år! Men alt som er bra underspilles. Og alt som er dårlig overdrives. Alle påstandene har et sandkorn av sannhet i seg, men de forvrenges til de passer det tragiske verdensbildet. 

Anonymkode: 9f789...5b3

At hun har hatt kjæreste betyr ikke at hun har hatt venner og noen å være sammen med ellers. Hun forteller deg jo at hun kjente seg ensom, da er det ikke greit å påstå at hun tar feil fordi hun hadde kjæreste. Oppfatningen kan naturligvis være preget av depresjon.

Men du bør nok gå litt i deg selv også. Også på grunn av de kommentarene fra vennene dine som du nevnte. Vil tro de har noe med uttrykket og kroppsspråket ditt i situasjonene å gjøre, og ut fra det du forteller oss her om hva du egentlig tenker, så har de jo delvis rett i det de "senser"?

 

Anonymkode: bc3b3...72e

[Anonym bruker]

Jeg kjenner igjen noe av det du skriver. Vil kanskje ikke kalle det å forvrenge, men mer en mistolkning av intensjon bak ting som blir sagt, deretter dyrker ett narrativ av hva sm egentlig har skjedd. Akkurat det er fryktelig slitsomt å forholde seg til. 
 

Min opplevelse er at enkelte deprimerte er lite mottakelig for direkte tilbakemeldinger. Jeg har vært deprimert selv, men det var moderat og situasjonsbetinget, selv da merket jeg at endring eller det å bli tvunget ut av bobla var slitsomt. Så jeg tror ikke alltid det er åpnet for ærlig tilbakemelding. Det betyr ikke at man skal lyve, men kanskje mer lytte uten å mene. 
 

Noen er kroniske, jeg har en i familien. Da blir en spist opp og jeg er så lei av at ting vris på for å passe til dette narrativet om at vedkommende alltid er offer. Det er slitsomt. Spesielt min mann, som kanskje er litt som deg, får seg ikke til å la ting passere. Han blir fort beskyldt for å mene både ditt og datt, fordi han ikke følger med på denne selvdyrkingen. Jeg tror det er en balanse, lære seg å ikke mene så mye, kanskje unngå for mye kontakt i perioder. 

 

Anonymkode: caed5...616

[Anonym bruker]

Fellesnevner her er jo du. Du snakker om nye vennskaper - det er ingenting i et nytt vennskap som gir deg anledning til å "virkelighetsorientere", det har dere ikke base for.

Anonymkode: 47e5f...b60

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Fellesnevner her er jo du. Du snakker om nye vennskaper - det er ingenting i et nytt vennskap som gir deg anledning til å "virkelighetsorientere", det har dere ikke base for.

Anonymkode: 47e5f...b60

Jo, hvis personen sier "du mener at ... " og deretter fyller inn en egen tolkning langt fra det som ble sagt. Da virkelighetsorienterer jeg vedkommende om hva som faktisk ble sagt. 

Jeg tror egentlig ikke du leste hovedinnlegget. 

Anonymkode: 9f789...5b3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

At hun har hatt kjæreste betyr ikke at hun har hatt venner og noen å være sammen med ellers. Hun forteller deg jo at hun kjente seg ensom, da er det ikke greit å påstå at hun tar feil fordi hun hadde kjæreste. Oppfatningen kan naturligvis være preget av depresjon.

Men du bør nok gå litt i deg selv også. Også på grunn av de kommentarene fra vennene dine som du nevnte. Vil tro de har noe med uttrykket og kroppsspråket ditt i situasjonene å gjøre, og ut fra det du forteller oss her om hva du egentlig tenker, så har de jo delvis rett i det de "senser"?

 

Anonymkode: bc3b3...72e

Jeg har ingen søster, personen er min bror. 
Det står ikke noe sted at han har sagt han kjente seg ensom, han sa han ikke hadde venner eller andre å være sammen med. Det er feil, jeg bodde i rommet ved siden av og møtte vennene hans daglig. 

Jeg har ikke noe kroppsspråk i en sms. Det var i meldings form jeg fikk påstander nå nylig om at "du mener jeg bare er gal" osv. Jeg syns det er unfair å tillegge meg meninger jeg ikke har, i min verden er det sånn at man stoler på at folk sier det de faktisk tenker. Klarer man ikke å tro på dem, bør man avstå fra å omgås med dem. 

Anonymkode: 9f789...5b3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Jeg kjenner igjen noe av det du skriver. Vil kanskje ikke kalle det å forvrenge, men mer en mistolkning av intensjon bak ting som blir sagt, deretter dyrker ett narrativ av hva sm egentlig har skjedd. Akkurat det er fryktelig slitsomt å forholde seg til. 
 

Min opplevelse er at enkelte deprimerte er lite mottakelig for direkte tilbakemeldinger. Jeg har vært deprimert selv, men det var moderat og situasjonsbetinget, selv da merket jeg at endring eller det å bli tvunget ut av bobla var slitsomt. Så jeg tror ikke alltid det er åpnet for ærlig tilbakemelding. Det betyr ikke at man skal lyve, men kanskje mer lytte uten å mene. 
 

Noen er kroniske, jeg har en i familien. Da blir en spist opp og jeg er så lei av at ting vris på for å passe til dette narrativet om at vedkommende alltid er offer. Det er slitsomt. Spesielt min mann, som kanskje er litt som deg, får seg ikke til å la ting passere. Han blir fort beskyldt for å mene både ditt og datt, fordi han ikke følger med på denne selvdyrkingen. Jeg tror det er en balanse, lære seg å ikke mene så mye, kanskje unngå for mye kontakt i perioder. 

 

Anonymkode: caed5...616

Ja, mistolking av intensjonen er kanskje riktigere. Det som er godt ment, blir oppfattet som en fornærmelse.

Helt enig i at det ikke er lett for personen(e) å se verden på en annen måte. Det ligger jo i sykdommens natur at den overtar personligheten, liksom. Men jeg tenker likevel at jeg ikke skal finne meg i å bare lytte til hva som helst.

I min brors tilfelle var det en kampanje som varte i flere år, der han hadde som mål å finne "bevis" for at han hadde blitt dårlig behandlet av navngitte personer i barndommen. (Og til de andre i tråden som vrenger på det jeg sier: ikke at han hadde følt det som en  dårlig oppvekst, men at bestemte mennesker skyldte ham en unnskyldning for ting de angivelig hadde gjort. Jeg skulle føres som vitne i dette narrativet, noe jeg ikke verken ville eller kunne!)

I min venninnes tilfelle nå nylig er det en sak der hun ønsker å ha meg som sin "flying monkey", som jeg oppfatter det. Hun er dypt ulykkelig etter å ha vært i en relasjon med en gift person, og vedkommende la nok mye mindre i forholdet enn hun selv. Nå er det over, min venninne er tidvis suicidal (så jeg ønsker ikke å unngå henne helt, jeg føler det er viktig å beholde forbindelsen) og i tillegg vil hun konfrontere personen. Det nytter ikke via telefon, mail, sosiale medier el lign, hun er blitt blokkert på alle kanaler, og så vil hun at jeg skal gjøre det. Jeg sa at det ville aldri skje, og så kom jeg i skade for å si at "den beste revansj er å leve lykkelig videre". Da brøt helvete løs. Det ble tolket som "du mener jeg er gal" osv., noe som jeg ikke gidder å bli sittende og høre på. Jeg har rett til å mene noe om ting som blir sagt om meg selv og som er feil. 

Der er nok mange mennesker som er bedre til å la ting fare enn meg (og mannen din?) Det er jeg ikke i tvil om, for jeg er superryddig i min kommunikasjon, og uttrykker meg alltid tydelig. Alt jeg sier er "at face value", som det heter, og jeg viser hvem jeg er og hva jeg står for  i alt jeg gjør. Da kjennes det utrolig frustrerende med svar som "jeg har denne følelsen". 

Men dette minner meg i alle fall på at jeg skal ringe noen andre venner denne uka, og skaffe meg en kaffeavtale med positive mennesker, for å vanne det ut litt!

Anonymkode: 9f789...5b3

[Anonym bruker]

Kan det være at du trekkes mot disse menneskene og ikke omvendt? At de er en magnet for deg, og ikke motsatt?

Anonymkode: 9e842...c27

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Kan det være at du trekkes mot disse menneskene og ikke omvendt? At de er en magnet for deg, og ikke motsatt?

Anonymkode: 9e842...c27

Kan være, at jeg liksom har en "vane" sittende i meg etter å ha omgåttes med min bror så lenge? Sånn som noen jenter alltid faller for de brutale og upålitelige guttene. 

Jeg har tenkt tanken selv. Men så kikket jeg litt nærmere på hvordan jeg ble kjent med disse folka. Den ene tok kontakt på Facebook etter nesten 20 år uten et ord (vi studerte sammen for evigheter siden og hun var egentlig bare kjæresten av en venn av meg.) Så inviterte hun seg selv hjem til oss, siden hun bor nærmere nå. Jeg hadde ingen andel i at dette vennskapet gjenoppsto, jeg var vennlig og hyggelig som jeg er med alle. 

Den andre snakket til meg på en festival, vi ble ikke supergodt kjent, men jeg sa til henne at hun kunne stikke innom når hun kjørte forbi. To måneder etter tok hun meg på ordet, og selv om det ikke var helt enkelt å gjenoppta praten etter hele den tida, så kom hun inn i stua mi, drakk kaffe og ble sittende lenge. Etterpå har jeg skjønt at hun gjør sånn med alle, og noen har ikke engang sagt at hun skal stikke innom. Hun finner telefonnummeret deres og dukker opp. Jeg syns vi har hatt mye moro etterpå, det er ikke det, men jeg la virkelig ikke mange pinnene i kors for å bli venn med henne.

Og den siste her møtte jeg på jobben. Så var hun brått sykmeldt, og helt uoppfordret fortalte hun meg på en melding at hun hadde tatt en overdose med tabletter og derfor var på sykehus. Jeg svarte henne på disse og prøvde å være vennlig. Hun er også egentlig en morsom og klok dame. Så jeg angrer ikke på det, men det er ikke jeg som tar første steg som regel.

Anonymkode: 9f789...5b3

[Sommerkroppen 2029]

Jeg er også litt sånn. Tror egentlig ikke at det er så mye annet enn at jeg er hyggelig og imøtekommende. Jeg utstråler nok at jeg har rom for de fleste, og har veldig vanskelig for å avvise mennesker som ønsker å dele ting med meg. 

Er godt voksen nå, og har blitt flinkere til å sette grenser for meg selv heldigvis. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ja, mistolking av intensjonen er kanskje riktigere. Det som er godt ment, blir oppfattet som en fornærmelse.

Helt enig i at det ikke er lett for personen(e) å se verden på en annen måte. Det ligger jo i sykdommens natur at den overtar personligheten, liksom. Men jeg tenker likevel at jeg ikke skal finne meg i å bare lytte til hva som helst.

I min brors tilfelle var det en kampanje som varte i flere år, der han hadde som mål å finne "bevis" for at han hadde blitt dårlig behandlet av navngitte personer i barndommen. (Og til de andre i tråden som vrenger på det jeg sier: ikke at han hadde følt det som en  dårlig oppvekst, men at bestemte mennesker skyldte ham en unnskyldning for ting de angivelig hadde gjort. Jeg skulle føres som vitne i dette narrativet, noe jeg ikke verken ville eller kunne!)

I min venninnes tilfelle nå nylig er det en sak der hun ønsker å ha meg som sin "flying monkey", som jeg oppfatter det. Hun er dypt ulykkelig etter å ha vært i en relasjon med en gift person, og vedkommende la nok mye mindre i forholdet enn hun selv. Nå er det over, min venninne er tidvis suicidal (så jeg ønsker ikke å unngå henne helt, jeg føler det er viktig å beholde forbindelsen) og i tillegg vil hun konfrontere personen. Det nytter ikke via telefon, mail, sosiale medier el lign, hun er blitt blokkert på alle kanaler, og så vil hun at jeg skal gjøre det. Jeg sa at det ville aldri skje, og så kom jeg i skade for å si at "den beste revansj er å leve lykkelig videre". Da brøt helvete løs. Det ble tolket som "du mener jeg er gal" osv., noe som jeg ikke gidder å bli sittende og høre på. Jeg har rett til å mene noe om ting som blir sagt om meg selv og som er feil. 

Der er nok mange mennesker som er bedre til å la ting fare enn meg (og mannen din?) Det er jeg ikke i tvil om, for jeg er superryddig i min kommunikasjon, og uttrykker meg alltid tydelig. Alt jeg sier er "at face value", som det heter, og jeg viser hvem jeg er og hva jeg står for  i alt jeg gjør. Da kjennes det utrolig frustrerende med svar som "jeg har denne følelsen". 

Men dette minner meg i alle fall på at jeg skal ringe noen andre venner denne uka, og skaffe meg en kaffeavtale med positive mennesker, for å vanne det ut litt!

Anonymkode: 9f789...5b3

Det tror jeg er lurt. Du har sikkert, som mannen min, opplevd at enkelte setter jo veldig pris på at de får denne direkte samtalen. Det er den store ironien her, jeg unnviker langt mer, så er det han som får kjeft for å «mene» ting som ikke er sagt. Vel, det er jo han du ville hørt det fra hvis så var tilfelle. Jeg er mer den som bare ikke sier noe, hvis jeg merker at vedkommende er litt av typen som helst bare skal ha ut noe, men er lite mottakelig. Det blir jo bare støy og bråk, så min mening er kun når den blir etterspurt. Utover det mener jeg lite høyt, bare hører, i slike tilfeller. 
 

Jeg er helt enig med utsagnet, beste hevn er nettopp å vise at du selv klarer deg uten, kanskje til og med bedre. Har nettopp vært gjennom noe selv på en arbeidsplass med en leder som la meg for hat for å si opp. Tiden jeg jobbet etter oppsigelse var jeg ikke så mottakelig, var nok å komme seg helskinnet gjennom dagen. Nå derimot er det litt på avstand, jeg klarer å fokusere på mitt eget beste, legger det mer og mer bak. Jeg ser at ved å fokusere på meg og mitt, er jeg nå i ferd med å komme dit hvor jeg kan si, livet ble så mye bedre. Mitt mål er å kunne møte vedkommende i butikken uten å kjenne på at det raser inne meg. Er på vei, tar litt tid. Mannen jobbet nok litt med seg selv da, typisk for han er når det er ett problem, så vil han helst løse det. Akseptere at det vil nok være dritt en periode, men det går over en dag, det var en prossess. Men der har vi tillit, slik at jeg også føler meg trygg på å si at akkurat nå orker jeg ikke ta stilling til det. Men de små syttende etterpå, de tror jeg har hjulpet på å snu fokus. Så ikke slutt helt med å være deg selv, begrens heller hvem du deler det med, hold det til de hvor du har den tilliten som gjør at de vet du mener godt. 
 

De andre må nesten finne ut av det selv, hvis de noen gang kommer dit. Bitterhet har lett for å sette seg. 

Anonymkode: caed5...616

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det tror jeg er lurt. Du har sikkert, som mannen min, opplevd at enkelte setter jo veldig pris på at de får denne direkte samtalen. Det er den store ironien her, jeg unnviker langt mer, så er det han som får kjeft for å «mene» ting som ikke er sagt. Vel, det er jo han du ville hørt det fra hvis så var tilfelle. Jeg er mer den som bare ikke sier noe, hvis jeg merker at vedkommende er litt av typen som helst bare skal ha ut noe, men er lite mottakelig. Det blir jo bare støy og bråk, så min mening er kun når den blir etterspurt. Utover det mener jeg lite høyt, bare hører, i slike tilfeller. 
 

Jeg er helt enig med utsagnet, beste hevn er nettopp å vise at du selv klarer deg uten, kanskje til og med bedre. Har nettopp vært gjennom noe selv på en arbeidsplass med en leder som la meg for hat for å si opp. Tiden jeg jobbet etter oppsigelse var jeg ikke så mottakelig, var nok å komme seg helskinnet gjennom dagen. Nå derimot er det litt på avstand, jeg klarer å fokusere på mitt eget beste, legger det mer og mer bak. Jeg ser at ved å fokusere på meg og mitt, er jeg nå i ferd med å komme dit hvor jeg kan si, livet ble så mye bedre. Mitt mål er å kunne møte vedkommende i butikken uten å kjenne på at det raser inne meg. Er på vei, tar litt tid. Mannen jobbet nok litt med seg selv da, typisk for han er når det er ett problem, så vil han helst løse det. Akseptere at det vil nok være dritt en periode, men det går over en dag, det var en prossess. Men der har vi tillit, slik at jeg også føler meg trygg på å si at akkurat nå orker jeg ikke ta stilling til det. Men de små syttende etterpå, de tror jeg har hjulpet på å snu fokus. Så ikke slutt helt med å være deg selv, begrens heller hvem du deler det med, hold det til de hvor du har den tilliten som gjør at de vet du mener godt. 
 

De andre må nesten finne ut av det selv, hvis de noen gang kommer dit. Bitterhet har lett for å sette seg. 

Anonymkode: caed5...616

Syttende = dyttene. 

Anonymkode: caed5...616

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det tror jeg er lurt. Du har sikkert, som mannen min, opplevd at enkelte setter jo veldig pris på at de får denne direkte samtalen. Det er den store ironien her, jeg unnviker langt mer, så er det han som får kjeft for å «mene» ting som ikke er sagt. Vel, det er jo han du ville hørt det fra hvis så var tilfelle. Jeg er mer den som bare ikke sier noe, hvis jeg merker at vedkommende er litt av typen som helst bare skal ha ut noe, men er lite mottakelig. Det blir jo bare støy og bråk, så min mening er kun når den blir etterspurt. Utover det mener jeg lite høyt, bare hører, i slike tilfeller. 
 

Jeg er helt enig med utsagnet, beste hevn er nettopp å vise at du selv klarer deg uten, kanskje til og med bedre. Har nettopp vært gjennom noe selv på en arbeidsplass med en leder som la meg for hat for å si opp. Tiden jeg jobbet etter oppsigelse var jeg ikke så mottakelig, var nok å komme seg helskinnet gjennom dagen. Nå derimot er det litt på avstand, jeg klarer å fokusere på mitt eget beste, legger det mer og mer bak. Jeg ser at ved å fokusere på meg og mitt, er jeg nå i ferd med å komme dit hvor jeg kan si, livet ble så mye bedre. Mitt mål er å kunne møte vedkommende i butikken uten å kjenne på at det raser inne meg. Er på vei, tar litt tid. Mannen jobbet nok litt med seg selv da, typisk for han er når det er ett problem, så vil han helst løse det. Akseptere at det vil nok være dritt en periode, men det går over en dag, det var en prossess. Men der har vi tillit, slik at jeg også føler meg trygg på å si at akkurat nå orker jeg ikke ta stilling til det. Men de små syttende etterpå, de tror jeg har hjulpet på å snu fokus. Så ikke slutt helt med å være deg selv, begrens heller hvem du deler det med, hold det til de hvor du har den tilliten som gjør at de vet du mener godt. 
 

De andre må nesten finne ut av det selv, hvis de noen gang kommer dit. Bitterhet har lett for å sette seg. 

Anonymkode: caed5...616

Ja, eksakt som du sier det her: hvis det er noen som helst i verden som ville ha kommet med den hele og fulle sannheten, uten små skjulte hentydninger, så er det da for pokker JEG! (Jeg har faktisk opplevd at folk som kjenner meg bare litt, oppsøker meg for å be om en mening "fordi jeg tror du er en av dem som vil være oppriktig!") Og på en måte er jeg sikker på at både min bror og min venninne faktisk vet dette. At det kanskje er derfor de går løs på meg, de liker ikke at jeg holder opp speilet for dem, og så gjør de meg til problemet. Det blir en overlevelsesmekanisme.

Jeg sa akkurat det du sier nå, til min venninne: at jeg håper hun en dag får det sånn at hun kan passere vedkommende på butikken uten å se vekk eller føle noe spesielt sinnsopprør. At det hele legger seg. Vi har hatt noen kaffedater på de stedene der hun frykter at de skal møtes tilfeldig, bare for å øve på det. 

Anonymkode: 9f789...5b3

[Anonym bruker]

Sommerkroppen 2029 skrev (3 timer siden):

Jeg er også litt sånn. Tror egentlig ikke at det er så mye annet enn at jeg er hyggelig og imøtekommende. Jeg utstråler nok at jeg har rom for de fleste, og har veldig vanskelig for å avvise mennesker som ønsker å dele ting med meg. 

Er godt voksen nå, og har blitt flinkere til å sette grenser for meg selv heldigvis. 

Ja, jeg er også imøtekommende, er ekstrovert ENTJ-personlighet! Så kanskje det er noe som bare kommer til å fortsette sånn... og siden jeg er 49 nå så er kanskje toget gått mht å bli voksen nok! 😆

Anonymkode: 9f789...5b3