Dere som har barn med funksjonsnedsettelser

[Anonym bruker]

Dette er sikkert helt tåpelig, men jeg må bare spørre andre i noenlunde tilsvarende situasjon. Jeg har en tenåring med Tourettes syndrom, ADHD, autismespekteretforstyrrelser og litt varierende grader av søvnvansker, angst og depresjon. Ungdommen er i utgangspunktet faglig sterk, men får problemer med høyt fravær og tidvis skolevegring på grunn av alle utfordringene og påfølgende utmattelse. 

Så til poenget. Jeg vet at barnet mitt strever og har et langt mer omfattende og komplisert bilde enn de fleste andre. Likevel kjenner jeg at det stikker i meg når jeg leser om hvordan skolevegring har økt fordi foreldrene ikke pusher barna nok, eller at det er overdiagnostisering av ADHD, eller at egentlig er det bare snakk om superkrefter og man burde kvitte seg med tanken om diagnoser, eller at ungdommer ikke er sosiale nok osv. Selv om jeg veldig godt vet at jeg ikke bør kjenne på noe her, for jeg vet jo godt at vår situasjon er annerledes og hvorfor, så føles det som om jeg svikter litt som mor likevel som har en ungdom som strever så mye og trenger så mye tilrettelegging. Er det flere som også har det slik?

Anonymkode: 8f53e...dca

[Anonym bruker]

Jeg tenker ikke så mye på hva andre tenker, men jeg synes det er en vanskelig balansegang.

Når gjør man for lite, og når gjør man for mye...?

En sosionom sa en gang til meg at man må tenke på hva som alltid vil være mulig, som skolegang og læring, og hva man aldri får igjen, som en god barndom og ungdomstid.

Når barnet er 25, 30 og 50 år gammel og ser tilbake på oppveksten sin skal det være gode minner der, gode opplevelser, følelse av mestring og å bli forstått. Det skal være trygghet, vennskap og kos også, ikke bare et evig stress og kamp om å passe inn, komme seg på skolen hver dag osv.

Jeg synes til tider det er vanskelig å finne en god balanse for datteren min, mellom for mye sykeliggjøring og tilpasning og press og krav for å passe inn i den verden hun tross alt skal leve hele sitt liv i.

Anonymkode: 12909...4c1

[Anonym bruker]

De som sier disse tingene, de aner virkelig ikke hva vi står i ! Er bare svada og uvitenhet! !

Jeg driter virkelig i hva andre tenker og mener

Anonymkode: 230f6...1b3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker ikke så mye på hva andre tenker, men jeg synes det er en vanskelig balansegang.

Når gjør man for lite, og når gjør man for mye...?

En sosionom sa en gang til meg at man må tenke på hva som alltid vil være mulig, som skolegang og læring, og hva man aldri får igjen, som en god barndom og ungdomstid.

Når barnet er 25, 30 og 50 år gammel og ser tilbake på oppveksten sin skal det være gode minner der, gode opplevelser, følelse av mestring og å bli forstått. Det skal være trygghet, vennskap og kos også, ikke bare et evig stress og kamp om å passe inn, komme seg på skolen hver dag osv.

Jeg synes til tider det er vanskelig å finne en god balanse for datteren min, mellom for mye sykeliggjøring og tilpasning og press og krav for å passe inn i den verden hun tross alt skal leve hele sitt liv i.

Anonymkode: 12909...4c1

Veldig klokt sagt av den sosionomen! Og lett å glemme i stresset med å få barnet til å passe inn etter andres ønsker.

Snakk med tenåringen direkte, HI, hva tenker hen er viktigst for å ha et godt liv akkurat nå? Hva trenger hen mest fra deg?

Anonymkode: 2716c...76d