Tenåringen er alvorlig deprimert, og det er noe av det verste jeg har opplevd😭

[Anonym bruker]

Fram til nå har det vært få bekymringer med ungene. Bare det «vanlige», som våkenetter, barnesykdommer, venneproblemer, uenigheter om innetider… slike ufarlige ting som kan være slitsomt der og da, men som på en måte hører med, og som går fort over.

Nå det siste året har tenåringen vært dypt deprimert og til tider suicidal, og selv om hun får hjelp, så går det liksom ikke framover. Ikke fort nok, i alle fall.

Mannen er skikkelig dårlig på dette med psykisk helse, og lever livet sitt omtrent som vanlig, bortsett fra å bli med på de timene hvor bup ønsker at vi begge er der.

Alt annet faller på meg, og jeg føler at jeg drukner😭

Å se det kjæreste jeg har ha det så utrolig vondt, uten å føle at jeg får til å hjelpe. Det gir begrepet maktesløshet ny mening.

 

I ett år nå har jeg liksom ikke kunnet trekke pusten skikkelig. Jeg er livredd for at hun skal ta livet sitt, og følger med på henne hvert våkne sekund (og egentlig om natten også).

Jeg tørr ikke legge meg før jeg vet at hun sover, jeg har telefonen med meg over alt, jeg  får høy puls hvis hun er noen minutter for sein. 
Jeg følger med på ansiktsuttrykk, kroppsspråk og tonefall, og prøver å «lese» hvordan ting ligger an, samtidig som jeg for hennes del må holde maska og ikke vise hvor bekymret jeg er. Mest mulig normalitet i hverdagen er det hun trenger.

Jeg legger opp til hyggelige aktiviteter/opplevelser, samtidig som jeg må klare å legge det fram helt «casual».

Hun bør pushes til å være ute i frisk luft, bruke skjerm minst mulig, ha en normal døgnrytme og et sunt kosthold, samtidig som krav/kritikk gjør alt verre.

Det er et minefelt å bevege seg i for å finne akkurat den riktige balansegangen, og det gjør meg helt på felgen utslitt.

 

Jeg har mest lyst til å bare gråte i en uke, men er samtidig livredd for å egentlig kjenne etter på mine egne følelser. For hun trenger at jeg er sterk mer enn noen gang, og hvis jeg først åpner opp er jeg redd for at jeg knekker♥️

 

Og ikke kan jeg snakke med noen om dette, slik som jeg har gjort andre ganger når det har vært tungt å være mamma. For dette er hennes privatliv, og ikke min historie å dele.

 

Så derfor skriver jeg her inne hvor jeg kan være anonym. For akkurat i kveld trenger jeg en klem♥️

Anonymkode: c4dd2...516

[KellyTaylor]

Send meg gjerne et PM. Har mye på hjertet ang dette ❤️

[Anonym bruker]

Hvor gammel er hun? 
Jeg føler med deg, og vet hvordan du har det.. Verste sort er barna våre som sliter. Om det er fysisk så viser det, psykisk er så mye mer vanskelig. Det at hun har vært åpen om å være suicidale er positivt. Fordi da er det håp i alt mørket. Det er normalt å kjenne opp den følelsen. En ting er p tenke det, en annen ting er om hun har begynt p finne metode og tidspunkt. Virker banalt det jeg skriver, men tanken bak er god. Dette er for å gi ro til deg at dette vil gå over, du fjør så godt du kan, ig dette er heller i ingenting du kan styre. Du gjør alt rett. Hold fast i henne, men slipp de tankene om deg selv og å forsøke å redde henne fra alt vondt. Bare vær der, stå rolig, dette ordner seg, pust! 
Hilsen tenåringsmor som har står i samme skitten og har ny runde nå. 

Anonymkode: c0728...243

[Anonym bruker]

Her er en klem ❤️🥰

Hvordan får du hjelp til å takle dette? Får du snakke med noen på bup? Fastlege? 
Får barnet ditt nok timer på bup?

 

Jeg har vært i samme situasjon med min tenåring, som ble så syk at hen ble innlagt på psykriatisk instutisjon i 18 mnd. 

Anonymkode: 7465b...cbe

[Anonym bruker]

Her er en varm klem til deg!

Jeg vet hvor tøft det er - vi har stått i det samme selv. Vår ungdom ble syk på starten av ungdomsskolen. Alvorlig depresjon var diagnosen. Falt helt ut av skolen. Jeg fikk pleiepenger for å passe på ungdommen. Jeg ble en ekspert på å tolke stemmeleie, kroppsspråk og det minste signal. Vi var heldigvis to foreldre som delte det hele. Jeg måtte ha pauser for å klare det. Min ble fjellturer med lydbok.

Jeg mener at du kan snakke med noen om dette. Velg noen du stoler på og som vet å holde munn. Ja det er din datters privatliv, men det er OGSÅ ditt liv som er helt kaotisk. Du trenger ikke utbrodere hennes liv, men du kan fortelle at hun er syk og at det er vanskelig.

Jeg gikk selv til psykolog (måtte betale selv) for å snakke med noen. Helt nødvendig for å klare å stå i det. For oss tok det nesten 3 år å komme tilbake til en noenlunde normal hverdag. Selv om ungdommen nå er bedre er det fortsatt mye hjelp og tilrettelegging som trengs. Jeg hadde aldri klart det om det skulle være en hemmelighet at hen var syk. 

Anonymkode: a7e82...fa5

[Anonym bruker]

KellyTaylor skrev (7 timer siden):

Send meg gjerne et PM. Har mye på hjertet ang dette ❤️

Tusen takk for et raust tilbud♥️ Kan jeg tenke litt på det? Jeg vet ikke om jeg klarer å åpne den døra akkurat nå.

Men vit at tilbudet betyr mye♥️

Anonymkode: c4dd2...516

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Hvor gammel er hun? 
Jeg føler med deg, og vet hvordan du har det.. Verste sort er barna våre som sliter. Om det er fysisk så viser det, psykisk er så mye mer vanskelig. Det at hun har vært åpen om å være suicidale er positivt. Fordi da er det håp i alt mørket. Det er normalt å kjenne opp den følelsen. En ting er p tenke det, en annen ting er om hun har begynt p finne metode og tidspunkt. Virker banalt det jeg skriver, men tanken bak er god. Dette er for å gi ro til deg at dette vil gå over, du fjør så godt du kan, ig dette er heller i ingenting du kan styre. Du gjør alt rett. Hold fast i henne, men slipp de tankene om deg selv og å forsøke å redde henne fra alt vondt. Bare vær der, stå rolig, dette ordner seg, pust! 
Hilsen tenåringsmor som har står i samme skitten og har ny runde nå. 

Anonymkode: c0728...243

Hun går i åttende.

Hun har ikke vært åpen, dessverre. Vi oppdaget det på annet vis.

Det er egentlig det som er hovedproblemet. Hun prater ikke. Ikke med oss, ikke med venner, ikke med psykologen…

Og hun har bestemt metode, men heldigvis ikke dato (som vi vet).

Det eneste hun har sagt er at hun ikke kommer til å si fra/advare/be om hjelp hvis eller når dagen kommer. Og det gjør det hele så mye vanskeligere♥️

 

 

Men jeg setter pris på omtanken♥️ Og jeg prøver å si til meg selv at jeg uansett ikke får gjort mer enn jeg gjør. Men jeg kunne jo ha krevd at hun ble innlagt.

Jeg velger å ikke gjøre det, for jeg tror ikke det er det beste for henne. Men hva om jeg tar feil? Da mister jeg henne😭

 

 

Klem til deg også😘

Anonymkode: c4dd2...516

[Anonym bruker]

❤️ 
 

Jeg har stått i det samme, tok nesten tre år før det ble normal hverdag igjen. Det er det tøffeste, alt annet som skjedde i den tiden ble mer eller mindre bagateller, det var ganske mye rart. Tiden nå går til å bygge opp igjen, jeg går jevnlig til samtaler for å forsøke å finne tilbake til det jeg var før. Det er ett slags skille, før og etter. 
 

Men, ikke mist håpet. Det blir bedre. Hun er her ennå, dere snakker om det, dere er allerede på vei. Det tar bare veldig lang tid. 

Anonymkode: 33fc5...329

[Anonym bruker]

Klem og masse empati herfra.

Min datter går i 9.klasse og er ikke suicidal, men sliter psykisk, med mat og driver selvskading. Nå er hun full av arr på armer og ben, og som forelder føler man seg helt hjelpeløs... Kan nesten ikke forestille meg hvor grusomt det er når de truer med selvmord i tillegg. For en enorm styrke man må ha som mamma når ungdommene sliter sånn.

Håper ungdommene våre får bedre dager. Ungdomsskolen er den vanskeligste tiden av tenårene, for alle, og for de som sliter psykisk er de et mareritt. 

Anonymkode: 772a9...e63

[Anonym bruker]

En stor klem❤️🤗

Anonymkode: 704d4...9eb

[Anonym bruker]

Huff så vondt ❤️

Siden dette har vart i flere år; kan det være noe fysisk som er med på å forårsake det? Typ mangel på B-vitamin, stoffskifte osv. mannen min ble skikkelig deprimert og var det lenge, før de fant ut at han hadde for lite b-vitamin (husker ikke om det var B6 eller b12). Så fikk han høye doser av dette og depresjonen gikk over! Jeg har selv hatt en fæl depresjon som viste seg å være på grunn av en epilepsimedisin jeg tok. Da jeg sluttet på den gikk depresjonen over. Jeg var suicidial og det var skikkelig ikke. VELDIG takknemlig for at jeg fant ut at det skyldtes medisinen.

Sier ikke at det er en fysisk grunn altså, men verdt å sjekke ut i tilfelle det ikke er gjort. Be om utvidede blodprøver. Nivåer av b-vitaminer, jern, d-vitamin, homocystein, stoffskifteprøvet. Verdt et forsøk.

Håper tenåringen din får det bedre snart ❤️

Anonymkode: 2f53f...50a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Hun går i åttende.

Hun har ikke vært åpen, dessverre. Vi oppdaget det på annet vis.

Det er egentlig det som er hovedproblemet. Hun prater ikke. Ikke med oss, ikke med venner, ikke med psykologen…

Og hun har bestemt metode, men heldigvis ikke dato (som vi vet).

Det eneste hun har sagt er at hun ikke kommer til å si fra/advare/be om hjelp hvis eller når dagen kommer. Og det gjør det hele så mye vanskeligere♥️

 

 

Men jeg setter pris på omtanken♥️ Og jeg prøver å si til meg selv at jeg uansett ikke får gjort mer enn jeg gjør. Men jeg kunne jo ha krevd at hun ble innlagt.

Jeg velger å ikke gjøre det, for jeg tror ikke det er det beste for henne. Men hva om jeg tar feil? Da mister jeg henne😭

 

 

Klem til deg også😘

Anonymkode: c4dd2...516

Om hun sier at hun har bestemt seg for å ta selvmord tenker jeg kanskje det er best om hun blir innlagt ❤️

Anonymkode: 2f53f...50a

[Anonym bruker]

Sender en stor klem til deg❤️ Har ingen ord vil bare gi deg en klem og håper det ordner seg for dere ❤️

Anonymkode: 3de1c...643

[LillaGorilla♥♥]

Kjære deg. Dette er vondt, ufattelig vondt. Det å se at barna våre sliter er noe av det tyngste som finnes for en mamma. ❤️

 

Jeg har også et barn som sliter, ikke fullt så ille som din, men med utenforskap, ensomhet og vanskelige dager på skolen med dertilhørende dårlig selvfølelse og vonde tanker. Det er vanvittig vanskelig og slitsomt å se den flotte, smarte, kule og snille ungen sin ha det vanskelig uten å helt vite hvordan man kan hjelpe. Den følelsen av å kverne på dette, de konstante tankene, uroen i kroppen for når det tipper over, når vi og vår kjærlighet ikke er nok, følelsen av å trå vannet mens man sakte synker. Den kjenner jeg til.

Det er vanskelig å gi råd også, fordi det er så tungt. Men du trenger også noen, du trenger også hjelp. Du kan ikke hjelpe barnet ditt hvis du også går under. Så du er nødt til å hjelpe deg selv også. 

Det finnes kommunale tjenester for familier som sliter. Det finnes også støttegrupper med andre som vet litt om hva man går gjennom. 

Hvis jeg var deg ville jeg tatt en prat med fastlegen også. Be om sykmelding en periode om du trenger det. Søk hjelp hos familievernkontoret og få med mannen, han trenger å få vite hvordan du sliter. Søk også gjerne psykologhjelp selv. Det er ikke bare barna som har det vanskelig i en slik situasjon, og for å kunne hjelpe dem må vi også hjelpe oss selv. 

Sender deg en god klem ❤️ 

Endret 5. mars 2024 av LillaGorilla♥♥
skrivefeil

[Anonym bruker]

Jeg burde ikke gjøre tankekjøret verre, men som ei som har vært der hun er, der er to ting du skal være obs på, den ene er om hun plutselig en dag er helt forandret i humøret og ut av det blå er veldig blid og glad, som om alt var bra igjen. En blir det når en vet at nå er det gjort, nå er alt snart over, når det en har tatt overdose av bare får virke så er alt over.

Det andre er det med å låse seg inne. Særlig på toalettet. Hvis det er snakk om å gjøre noe som ikke kan skjules så gjøres det på et slikt sted både for at det ikke skal bli oppdaget og for at hvis det oppdages, for at ingen skal stoppe en.

Det viktigste du og mannen kan gi er kjærlighet. Det er vanskelig å være mottakelig for noe positivt når en er helt nede i en mørk kjeller. Da ser alt mørkt ut. Det viktigste dere kan gi er kjærlighet, å lytte til, vise forståelse, omtanke.

Anonymkode: e63bc...01c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hun går i åttende.

Hun har ikke vært åpen, dessverre. Vi oppdaget det på annet vis.

Det er egentlig det som er hovedproblemet. Hun prater ikke. Ikke med oss, ikke med venner, ikke med psykologen…

Og hun har bestemt metode, men heldigvis ikke dato (som vi vet).

Det eneste hun har sagt er at hun ikke kommer til å si fra/advare/be om hjelp hvis eller når dagen kommer. Og det gjør det hele så mye vanskeligere♥️

 

 

Men jeg setter pris på omtanken♥️ Og jeg prøver å si til meg selv at jeg uansett ikke får gjort mer enn jeg gjør. Men jeg kunne jo ha krevd at hun ble innlagt.

Jeg velger å ikke gjøre det, for jeg tror ikke det er det beste for henne. Men hva om jeg tar feil? Da mister jeg henne😭

 

 

Klem til deg også😘

Anonymkode: c4dd2...516

Når barn sier de ønsker å dø, man må ta det på største alvor selvfølgelig, men det er et rop om hjelp. 

Jeg var denne ungdommen. 

Jeg bare spør dumt..men kan dere to ta dere en ferie? Bort fra alt? Oppleve noe? 

Anonymkode: 6eefd...a07

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg burde ikke gjøre tankekjøret verre, men som ei som har vært der hun er, der er to ting du skal være obs på, den ene er om hun plutselig en dag er helt forandret i humøret og ut av det blå er veldig blid og glad, som om alt var bra igjen. En blir det når en vet at nå er det gjort, nå er alt snart over, når det en har tatt overdose av bare får virke så er alt over.

Det andre er det med å låse seg inne. Særlig på toalettet. Hvis det er snakk om å gjøre noe som ikke kan skjules så gjøres det på et slikt sted både for at det ikke skal bli oppdaget og for at hvis det oppdages, for at ingen skal stoppe en.

Det viktigste du og mannen kan gi er kjærlighet. Det er vanskelig å være mottakelig for noe positivt når en er helt nede i en mørk kjeller. Da ser alt mørkt ut. Det viktigste dere kan gi er kjærlighet, å lytte til, vise forståelse, omtanke.

Anonymkode: e63bc...01c

Du gjør ikke tankekjøret verre♥️ jeg forstår intensjonen din, og setter pris på det.

Det er slikt som dette jeg hele tiden følger med på, samtidig som hun ikke må merke at jeg følger med på det, for da kan det trigge suicidaliteten. 
Men når det er sagt er metoden hun har valgt en metode hun ikke får gjort inne i hus, så det jeg er mest oppmerksom på er hvor hun til en hver tid er.

Har for min egen del lyst til å merke henne med en AirTag, men forstår at det tillitsbruddet det vil være hvis hun oppdager det vil være livsfarlig. Så jeg har valgt å ikke gjøre det.

 

Ang humøret, så er det også en av de tingene som gjør det så vanskelig. For hun er som regel i godt humør. Hun var ikke det i starten, men de siste mnd har hun utad vist få tegn på å være deprimert. Men for noen uker siden sa hun til psykologen sin at hun hadde bestemt seg for å ta livet sitt😭

Det er jo umulig å vite! Så da går jeg rundt med alle antennene ute, og vurderer fortløpende om jeg skal få henne innlagt eller fortsette å ha henne hjemme.

Og det er egentlig umenneskelig å måtte ta det valget, når det er livet til datteren min jeg gambler med♥️

 

Anonymkode: c4dd2...516

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Om hun sier at hun har bestemt seg for å ta selvmord tenker jeg kanskje det er best om hun blir innlagt ❤️

Anonymkode: 2f53f...50a

Ja, det er det jeg lurer på også.

Hun var innlagt i noen dager, men har nå vært hjemme en stund. 
 

Psykologen på bup vurderer ukentlig om hun skal legges inn igjen, og argumentet for å ikke gjøre det er at normalitet er så viktig at en innleggelse kan motvirke bedring/skape forverring.

Jeg må nesten velge å stole på at det er det riktige valget, de har jo høy kompetanse på området. Men tvilen spiser meg opp.

Anonymkode: c4dd2...516

[Anonym bruker]

Jeg har vært i din situasjon i flere år nå. Mitt barn er 20 år, og h*n forsøkte å ta livet sitt i fjor. H*n ble godt fulgt opp av systemet, og fikk til slutt landet diagnosen ADD. Medisinene h*n fikk hjalp såpass at det uendelige mørket lettet. Og det var det viktigste for både oss og h*n. Veien fram er lang, men jeg har tro på at det vil gå greit. Har hele tiden i bakhodet at selvmord kan oppleves som en løsning igjen, og derfor er jeg veldig "på" og følger fremdeles tett opp med hensyn til medisiner og behandling. Det tror jeg alltid jeg kommer til å gjøre. 

Ditt barn går i åttende. Mitt barn begynte også å slite i åttende. Det var mye fravær fra skolen, og videregående ble en tøff opplevelse. Den har h*n ikke fullført ennå. Jeg vil virkelig anbefale dere å stå på med en utredning. Har dere samme lege? Få henne med til legen og prat om en vei videre. Vi gikk flere år til DPS uten å komme i mål. Vår ungdom havnet ut i rusmiljøet og valgte det som en selvmedisinering og det ble selvsagt mye verre. Da det smalt, klarte vi å jobbe sammen på en god vei ut av det, og fikk til slutt landet en utredning. Det er en ny verden. Derfor klarer jeg nå å se litt lysere på framtiden. Dog så tar vi fortsatt dag for dag, ikke mer enn det. 

Nå ble det mye snakk her, men søk hjelp! Jo fortere jo bedre. Og stålsett deg på mye oppfølging. Du virker som en reflektert dame. Masse lykke til fra meg ❤️ 

 

Anonymkode: 20411...7ec

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Når barn sier de ønsker å dø, man må ta det på største alvor selvfølgelig, men det er et rop om hjelp. 

Jeg var denne ungdommen. 

Jeg bare spør dumt..men kan dere to ta dere en ferie? Bort fra alt? Oppleve noe? 

Anonymkode: 6eefd...a07

Det er ikke et dumt spm!♥️

Jeg har tenkt tanken. Økonomisk har vi ikke egentlig mulighet til det. Eller, vi har penger til det, men med den økonomiske usikkerheten vi opplever nå bør vi virkelig prøve å bruke minst mulig penger.

Vi har går nå litt i minus hver mnd, og bruker sparepenger på det. Har bare ca 100k igjen, av opprinnelig 140.

Kan evt be om forskudd på arv, men det sitter langt inne.

 

Tror du det hadde hjulpet deg?

Og i så fall hvilken type tur? Avslapping på stranden eller opplevelser i storby? Kombinert badeferie med noen aktiviteter innimellom?

Anonymkode: c4dd2...516

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har vært i din situasjon i flere år nå. Mitt barn er 20 år, og h*n forsøkte å ta livet sitt i fjor. H*n ble godt fulgt opp av systemet, og fikk til slutt landet diagnosen ADD. Medisinene h*n fikk hjalp såpass at det uendelige mørket lettet. Og det var det viktigste for både oss og h*n. Veien fram er lang, men jeg har tro på at det vil gå greit. Har hele tiden i bakhodet at selvmord kan oppleves som en løsning igjen, og derfor er jeg veldig "på" og følger fremdeles tett opp med hensyn til medisiner og behandling. Det tror jeg alltid jeg kommer til å gjøre. 

Ditt barn går i åttende. Mitt barn begynte også å slite i åttende. Det var mye fravær fra skolen, og videregående ble en tøff opplevelse. Den har h*n ikke fullført ennå. Jeg vil virkelig anbefale dere å stå på med en utredning. Har dere samme lege? Få henne med til legen og prat om en vei videre. Vi gikk flere år til DPS uten å komme i mål. Vår ungdom havnet ut i rusmiljøet og valgte det som en selvmedisinering og det ble selvsagt mye verre. Da det smalt, klarte vi å jobbe sammen på en god vei ut av det, og fikk til slutt landet en utredning. Det er en ny verden. Derfor klarer jeg nå å se litt lysere på framtiden. Dog så tar vi fortsatt dag for dag, ikke mer enn det. 

Nå ble det mye snakk her, men søk hjelp! Jo fortere jo bedre. Og stålsett deg på mye oppfølging. Du virker som en reflektert dame. Masse lykke til fra meg ❤️ 

 

Anonymkode: 20411...7ec

Tusen takk for et så utfyllende svar!♥️

Og klem til dere!

 

Hun utredes for autisme (tidligere Aspergers). De finner ingen «logisk» grunn til depresjonen, og hun har definitivt noen symptomer som stemmer med en slik diagnose. De er dog alle ganske svake. Så usikker på om det er på diagnosenivå eller bare hennes personlighet. Uansett behandler jeg henne nå som om at hun har autisme, og synes jeg ser at det hjelper.

Hjelper henne å skjerme seg fra å bli overstimulert, stiller spørsmål som er konkrete, ekstra opptatt av forutsigbarhet m.m

Mange slike tilpasninger har vi jo alltid gjort, for vi har sett at hun trenger det, men noen «nykker» har vi prøvd å plukke av henne, og det har kanskje vært feil. 
For eksempel vil hun bare ta vitaminer hvis det er vitaminbjørner, og det må være akkurat den typen hun fikk som barn. Tidligere har jeg vært tydelig på at det blir for dumt, og at hun må skjerpe seg. Nå innser jeg at det kanskje ikke bare er «nykker», og lytter mer til henne. Slike småting, hvor vi tidligere har bedt henne ta seg sammen, som kanskje har vært feil. For kanskje er det faktisk skikkelig vanskelig for henne.

Eventuelt syr jeg nå puter under armene på henne, men den sjansen får jeg bare ta. Så får jeg fjerne dem når hun blir frisk😅♥️

Anonymkode: c4dd2...516

[Anonym bruker]

LillaGorilla♥♥ skrev (5 timer siden):

Kjære deg. Dette er vondt, ufattelig vondt. Det å se at barna våre sliter er noe av det tyngste som finnes for en mamma. ❤️

 

Jeg har også et barn som sliter, ikke fullt så ille som din, men med utenforskap, ensomhet og vanskelige dager på skolen med dertilhørende dårlig selvfølelse og vonde tanker. Det er vanvittig vanskelig og slitsomt å se den flotte, smarte, kule og snille ungen sin ha det vanskelig uten å helt vite hvordan man kan hjelpe. Den følelsen av å kverne på dette, de konstante tankene, uroen i kroppen for når det tipper over, når vi og vår kjærlighet ikke er nok, følelsen av å trå vannet mens man sakte synker. Den kjenner jeg til.

Det er vanskelig å gi råd også, fordi det er så tungt. Men du trenger også noen, du trenger også hjelp. Du kan ikke hjelpe barnet ditt hvis du også går under. Så du er nødt til å hjelpe deg selv også. 

Det finnes kommunale tjenester for familier som sliter. Det finnes også støttegrupper med andre som vet litt om hva man går gjennom. 

Hvis jeg var deg ville jeg tatt en prat med fastlegen også. Be om sykmelding en periode om du trenger det. Søk hjelp hos familievernkontoret og få med mannen, han trenger å få vite hvordan du sliter. Søk også gjerne psykologhjelp selv. Det er ikke bare barna som har det vanskelig i en slik situasjon, og for å kunne hjelpe dem må vi også hjelpe oss selv. 

Sender deg en god klem ❤️ 

Takk for klem, og klem tilbake♥️

Jeg har ikke fastlege (bor på bygda, dårlig legedekning). Har vurdert fvk, men vi må kjøre 3 timer hver vei for å komme dit, og da må vi dra fra henne. Samt at vi må fortelle henne hvor vi er. Og jeg er redd hun da vil føle at hun er til bry😭

Anonymkode: c4dd2...516

[Anonym bruker]

Ingen erfaring eller råd herfra, men tusen klemmer og en utrolig beundring for hvor sterk og klok du er i en så vanvittig krevende situasjon. Husk alltid på at du gjør ditt beste og at ingen kan forvente mer❤️

Så støtter jeg de som sier at du også bør søke ekstern hjelp. Kommunen skal ha lavterskeltilbud hvor du kan få snakke med psykisk sykelpleier el, du må la noen ta vare på deg også. 
 

Alt det beste til dere. 

Anonymkode: f45d5...ce8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Tusen takk for et så utfyllende svar!♥️

Og klem til dere!

 

Hun utredes for autisme (tidligere Aspergers). De finner ingen «logisk» grunn til depresjonen, og hun har definitivt noen symptomer som stemmer med en slik diagnose. De er dog alle ganske svake. Så usikker på om det er på diagnosenivå eller bare hennes personlighet. Uansett behandler jeg henne nå som om at hun har autisme, og synes jeg ser at det hjelper.

Hjelper henne å skjerme seg fra å bli overstimulert, stiller spørsmål som er konkrete, ekstra opptatt av forutsigbarhet m.m

Mange slike tilpasninger har vi jo alltid gjort, for vi har sett at hun trenger det, men noen «nykker» har vi prøvd å plukke av henne, og det har kanskje vært feil. 
For eksempel vil hun bare ta vitaminer hvis det er vitaminbjørner, og det må være akkurat den typen hun fikk som barn. Tidligere har jeg vært tydelig på at det blir for dumt, og at hun må skjerpe seg. Nå innser jeg at det kanskje ikke bare er «nykker», og lytter mer til henne. Slike småting, hvor vi tidligere har bedt henne ta seg sammen, som kanskje har vært feil. For kanskje er det faktisk skikkelig vanskelig for henne.

Eventuelt syr jeg nå puter under armene på henne, men den sjansen får jeg bare ta. Så får jeg fjerne dem når hun blir frisk😅♥️

Anonymkode: c4dd2...516

Jeg tror det er veldig viktig å anerkjenne følelsene hennes. Hos oss har det vært enormt viktig. Det var en vei å gå før vi kom der, først så trodde vi h*n bare var doven og uinteressert. Men vi så jo at h*n oppriktig slet, og det var plutselig ingen tvil om at h*n hadde det vondt. Ingen ungdommer ønsker å droppe ut av ungdomsskolen, og melde seg ut fra det sosiale. Man må ta slike følelser på alvor når det varer over tid. 

Anonymkode: 20411...7ec

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Fram til nå har det vært få bekymringer med ungene. Bare det «vanlige», som våkenetter, barnesykdommer, venneproblemer, uenigheter om innetider… slike ufarlige ting som kan være slitsomt der og da, men som på en måte hører med, og som går fort over.

Nå det siste året har tenåringen vært dypt deprimert og til tider suicidal, og selv om hun får hjelp, så går det liksom ikke framover. Ikke fort nok, i alle fall.

Mannen er skikkelig dårlig på dette med psykisk helse, og lever livet sitt omtrent som vanlig, bortsett fra å bli med på de timene hvor bup ønsker at vi begge er der.

Alt annet faller på meg, og jeg føler at jeg drukner😭

Å se det kjæreste jeg har ha det så utrolig vondt, uten å føle at jeg får til å hjelpe. Det gir begrepet maktesløshet ny mening.

 

I ett år nå har jeg liksom ikke kunnet trekke pusten skikkelig. Jeg er livredd for at hun skal ta livet sitt, og følger med på henne hvert våkne sekund (og egentlig om natten også).

Jeg tørr ikke legge meg før jeg vet at hun sover, jeg har telefonen med meg over alt, jeg  får høy puls hvis hun er noen minutter for sein. 
Jeg følger med på ansiktsuttrykk, kroppsspråk og tonefall, og prøver å «lese» hvordan ting ligger an, samtidig som jeg for hennes del må holde maska og ikke vise hvor bekymret jeg er. Mest mulig normalitet i hverdagen er det hun trenger.

Jeg legger opp til hyggelige aktiviteter/opplevelser, samtidig som jeg må klare å legge det fram helt «casual».

Hun bør pushes til å være ute i frisk luft, bruke skjerm minst mulig, ha en normal døgnrytme og et sunt kosthold, samtidig som krav/kritikk gjør alt verre.

Det er et minefelt å bevege seg i for å finne akkurat den riktige balansegangen, og det gjør meg helt på felgen utslitt.

 

Jeg har mest lyst til å bare gråte i en uke, men er samtidig livredd for å egentlig kjenne etter på mine egne følelser. For hun trenger at jeg er sterk mer enn noen gang, og hvis jeg først åpner opp er jeg redd for at jeg knekker♥️

 

Og ikke kan jeg snakke med noen om dette, slik som jeg har gjort andre ganger når det har vært tungt å være mamma. For dette er hennes privatliv, og ikke min historie å dele.

 

Så derfor skriver jeg her inne hvor jeg kan være anonym. For akkurat i kveld trenger jeg en klem♥️

Anonymkode: c4dd2...516

Så trist å lese. Min søster har vært gjennom det samme. Det varte hele ungdomsskolen. Nå skal hun begynne på vgs og begynner å bli bedre. Men det har vært tøft. Det rammer en hel familie, søsken, besteforeldre, tanter og onkler også. 

Jobber du?. Min søster måtte sykemelde seg for at hun ikke skulle stupe. Det gikk veldig lang tid før de fikk rett hjelp

Klem ❤️

Anonymkode: 07e1f...292