Sønnen min på 11 år gråter hver dag

[Anonym bruker]

Sønnen min sliter med emosjonell regulering. Siden fødselen har han grått hver dag egentlig. Vi har blitt så vant til det. Når jeg spør hvorfor han gråter, så er det sjeldent han klarer å fortelle hvorfor. Han kan for eksempel gråte fordi storebroren ikke vil hjelpe han med et spill, fordi han mener at han bør klare det selv, og jeg er jo enig, han bør det. Han har vært til utredning for atferdsforstyrrelser, men ingen diagnose der, og det har jeg hele tiden vært sikker på selv at han ikke har. Han blir så veldig lett frustrert, og blir også ofte usaklig når vi prøver å snakke om disse gråteepisodene, han kan skylde på helt-bort-i-natta-ting. Han har dysleksi og sliter med både lesing og skriving, og engelsk er et mareritt. Han sier han er kjempedårlig i alt på skolen (dette stemmer absolutt ikke, han er en smart gutt som husker ALT), hater å gjøre de få leksene han har og er overhodet ikke interessert i å gjøre en liten ekstra innsats hjemme for at fagene skal bli litt lettere. På skolen får han mye tilrettelegging, men det kunne vært mer.
 

Det er så mye å ta tak i at jeg vet ikke hva vi skal gjøre lenger. Jeg sa til han forrige uke at jeg tror det er lurt at vi tar oss en tur til legen for å snakke om denne gråtingen, for det er så utmattende for oss alle fem, og skaper en del uro. 
 

Jeg ønsker innspill og råd fra noen som kan kjenne seg igjen i denne situasjonen, om hvordan vi kan hjelpe han❤️

Anonymkode: 279b2...b02

[Anonym bruker]

Hva har dere gjort disse 11 årene når han gråter? Tar han på fanget og trøster? Hvis han har fanget opp fra veldig ung alder at gråting=omsorg, så vil det bli en vanesak. 

Anonymkode: 92aff...81c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hva har dere gjort disse 11 årene når han gråter? Tar han på fanget og trøster? Hvis han har fanget opp fra veldig ung alder at gråting=omsorg, så vil det bli en vanesak. 

Anonymkode: 92aff...81c

Jeg vil si motsatt, hvis han har oppfattet fra veldig ung at gråtingen hans er et problem for alle rundt, så vil han finne på ting om hvorfor fordi han hele tiden blir stilt til veggs om hvorfor (i all verden) han gråter nå).

Jeg har en jente som utrykte mange følelser med gråt og jeg gjorde den feilen. Da hun var under seks år, så visste hun jo ikke alltid hvorfor hun gråt, så da fant hun på at hun savnet onkelen og tanta som bor langt unna, eller dyrene våre hvis vi ikke var hjemme.

Da hun ble eldre stengte verbalt inne alt om hvorfor. Med resultatet at det er svært vanskelig å nå inn til henne og være en støtte for hvordan hun har det.

Jeg skjønte jo underveis i oppveksten hennes at hun bare måtte få trøst, men erfaringen hun gjorde seg i de tidlige barneårene var likevel at gråting og følelser var et problem. 
 

Vi mennesker tåler jo dårlig gråt og reagerer veldig forskjellig for å stoppe det. Men det kan ødelegge mer enn det hjelper.

Anonymkode: 9881d...63c

[Anonym bruker]

Nå får jeg vel muligens sinte DB-ere på nakken for å skrive om slikt, men det får bare være. 

Du skriver at han har blitt utredet for atferdsforstyrrelser, men at det ikke var noe. Atferdsforstyrrelser er jo som regel forbundet med mer enn bare å gråte lett, som f.eks. å bli veldig sint, utagere osv. på et nivå godt over normalen for en på sin alder. Det du beskriver høres mer ut som reguleringsvansker, at han har veldig mye og store følelser som han ikke har helt kontroll over, eller? I tillegg beskriver du lav selvfølelse og spesifikke lærevansker. Har dere eller de som har utredet ham på noe tidspunkt vurdert om det kan være snakk om en nevroutviklingsforstyrrelse, f.eks. ADHD? Vi har mye av det i vår familie, meg selv inkludert, og det du beskriver er ikke helt ukjent der.

Mange, inkludert en del i BUP dessverre, har veldig utdatert kunnskap her og har veldig stereotypiske oppfatninger av hva ADHD er, og som da gjerne er lite presise. ADHD er først og fremst reguleringsvansker. Vansker med å regulere følelser, tanker, handlinger, muskler osv. Dette slår seg gjerne ut som de klassiske symptomene konsentrasjonsvansker, uro, impulsivitet ol., men det er ikke alle som viser like mye av alt utad. Tankekjøret og kaoset kan vendes innover også og være lite synlig for andre, man oppfatter gjerne bare vedkommende som litt ekstra distre og vimsete. Jeg ville i hvert fall hatt det i bakhodet som en mulighet. 

Anonymkode: 7aaa2...7c7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Nå får jeg vel muligens sinte DB-ere på nakken for å skrive om slikt, men det får bare være. 

Du skriver at han har blitt utredet for atferdsforstyrrelser, men at det ikke var noe. Atferdsforstyrrelser er jo som regel forbundet med mer enn bare å gråte lett, som f.eks. å bli veldig sint, utagere osv. på et nivå godt over normalen for en på sin alder. Det du beskriver høres mer ut som reguleringsvansker, at han har veldig mye og store følelser som han ikke har helt kontroll over, eller? I tillegg beskriver du lav selvfølelse og spesifikke lærevansker. Har dere eller de som har utredet ham på noe tidspunkt vurdert om det kan være snakk om en nevroutviklingsforstyrrelse, f.eks. ADHD? Vi har mye av det i vår familie, meg selv inkludert, og det du beskriver er ikke helt ukjent der.

Mange, inkludert en del i BUP dessverre, har veldig utdatert kunnskap her og har veldig stereotypiske oppfatninger av hva ADHD er, og som da gjerne er lite presise. ADHD er først og fremst reguleringsvansker. Vansker med å regulere følelser, tanker, handlinger, muskler osv. Dette slår seg gjerne ut som de klassiske symptomene konsentrasjonsvansker, uro, impulsivitet ol., men det er ikke alle som viser like mye av alt utad. Tankekjøret og kaoset kan vendes innover også og være lite synlig for andre, man oppfatter gjerne bare vedkommende som litt ekstra distre og vimsete. Jeg ville i hvert fall hatt det i bakhodet som en mulighet. 

Anonymkode: 7aaa2...7c7

Jeg støtte denne. Jeg har to barn med adhd. En "typisk" adhd som beskrevet over.

Og en med "innover-adhd" som jeg kaller det. Der tankekjøret tar fullstendig over. Hun gråter ikke så mye, men kjører hodet sitt fullstendig og låser seg helt flere ganger i uken. Trekker inn i seg selv og jeg bruker timesvis (sammenlagt) på å hjelpe henne med å snu tankemønsteret. (Nei, ikke stryke over håret, kyss, klapp og klem. Men ærlige tilbakemeldinger og en beskjed om at dette er det bare hun selv som kan snu for det er hennes tanker. Men vi skal hjelpe henne)

Jeg ville søkt en ny utredning. Tydelig at gutten din har det veldig vanskelig. Og det blir muligens ikke noe lettere når hormonene kicker ordentlig inn.

Anonymkode: e6248...8fb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Hva har dere gjort disse 11 årene når han gråter? Tar han på fanget og trøster? Hvis han har fanget opp fra veldig ung alder at gråting=omsorg, så vil det bli en vanesak. 

Anonymkode: 92aff...81c

Dette! Dette er veldig korrekt. Man oppdrar barnet til å bli en sippeunge. 

Anonymkode: 1eef4...8d4

[Sommerkroppen 2029]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg støtte denne. Jeg har to barn med adhd. En "typisk" adhd som beskrevet over.

Og en med "innover-adhd" som jeg kaller det. Der tankekjøret tar fullstendig over. Hun gråter ikke så mye, men kjører hodet sitt fullstendig og låser seg helt flere ganger i uken. Trekker inn i seg selv og jeg bruker timesvis (sammenlagt) på å hjelpe henne med å snu tankemønsteret. (Nei, ikke stryke over håret, kyss, klapp og klem. Men ærlige tilbakemeldinger og en beskjed om at dette er det bare hun selv som kan snu for det er hennes tanker. Men vi skal hjelpe henne)

Jeg ville søkt en ny utredning. Tydelig at gutten din har det veldig vanskelig. Og det blir muligens ikke noe lettere når hormonene kicker ordentlig inn.

Anonymkode: e6248...8fb

Jeg har også et barn med ADD og jeg tillater virkelig stryk over håret, kyss, klapp og klem. Deretter forklarer jeg henne at dette må hun jobbe med, snu tankegangen, og ikke overtenke så mye.  Jeg sier at hun må prøve å ikke slite seg selv ut med all krisetankene sine, de vil ikke inntreffe likevel. Gir henne mange eksempler på det. Men for guds skyld, ikke bagatelliser eller vis at barnet gjør noe galt. Det er en diagnose som er tøff nok i fra før, om ikke de skal føle seg som byrder i tillegg. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

Sønnen min sliter med emosjonell regulering. Siden fødselen har han grått hver dag egentlig. Vi har blitt så vant til det. Når jeg spør hvorfor han gråter, så er det sjeldent han klarer å fortelle hvorfor. Han kan for eksempel gråte fordi storebroren ikke vil hjelpe han med et spill, fordi han mener at han bør klare det selv, og jeg er jo enig, han bør det. Han har vært til utredning for atferdsforstyrrelser, men ingen diagnose der, og det har jeg hele tiden vært sikker på selv at han ikke har. Han blir så veldig lett frustrert, og blir også ofte usaklig når vi prøver å snakke om disse gråteepisodene, han kan skylde på helt-bort-i-natta-ting. Han har dysleksi og sliter med både lesing og skriving, og engelsk er et mareritt. Han sier han er kjempedårlig i alt på skolen (dette stemmer absolutt ikke, han er en smart gutt som husker ALT), hater å gjøre de få leksene han har og er overhodet ikke interessert i å gjøre en liten ekstra innsats hjemme for at fagene skal bli litt lettere. På skolen får han mye tilrettelegging, men det kunne vært mer.
 

Det er så mye å ta tak i at jeg vet ikke hva vi skal gjøre lenger. Jeg sa til han forrige uke at jeg tror det er lurt at vi tar oss en tur til legen for å snakke om denne gråtingen, for det er så utmattende for oss alle fem, og skaper en del uro. 
 

Jeg ønsker innspill og råd fra noen som kan kjenne seg igjen i denne situasjonen, om hvordan vi kan hjelpe han❤️

Anonymkode: 279b2...b02

Utifra det jeg leser, møter du han egentlig på følelsene sine? Hvis han føler at han er dårlig på skolen, fordi han sliter med lekser, engelsk, lese og skriving.. Nesten alt på skolen, hva svarer du da? Sier du noe om at du forstår at han føler det slik? 

Anonymkode: 4ee35...8ce

[Sommerkroppen 2029]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Dette! Dette er veldig korrekt. Man oppdrar barnet til å bli en sippeunge. 

Anonymkode: 1eef4...8d4

På hvilket grunnlag mener du det? 

[Anonym bruker]

Sommerkroppen 2029 skrev (3 timer siden):

Jeg har også et barn med ADD og jeg tillater virkelig stryk over håret, kyss, klapp og klem. Deretter forklarer jeg henne at dette må hun jobbe med, snu tankegangen, og ikke overtenke så mye.  Jeg sier at hun må prøve å ikke slite seg selv ut med all krisetankene sine, de vil ikke inntreffe likevel. Gir henne mange eksempler på det. Men for guds skyld, ikke bagatelliser eller vis at barnet gjør noe galt. Det er en diagnose som er tøff nok i fra før, om ikke de skal føle seg som byrder i tillegg. 

Jeg mente da selvsagt IKKE at hun ikke får omsorg og kjærlighet. Det var referert til de som svarte her at HI viste for mye omsorg til sønnen som stadig gråter, og at han derfor gråter ved minstee motgang.  

Jeg gikk ikke inn i detaljer om hvordan jeg løste utfordringene med min datter, for dette dreier seg ikke om henne med HI sin sønn. Men for å utdype vår situasjon da: når hun overtenker har vi ulike måter og håndtere det på. Hun er 15 år og har holdt på med dette i årevis. Hun snakker med med om stort sett alt, og med all den infoen jeg har fra henne om hennes liv, er det lite jeg ikke vet (selv om noe garantert blir holdt tilbake, jeg er ikke helt naiv) Vi kan ligge i sengen hennes i evigheter og bare prate, jeg kiler henne i håret mens hun tømmer sine tanker over på meg. Og jeg prøver å snakke henne "til fornuft" ved å gi gode råd til hvilke tanker hun bør fokusere på. Vi kan også ta lange kjøreturer. Så joda, hun får masse omsorg og kjærlighet, og hun får gode konstruktive råd. 

Anonymkode: e6248...8fb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Jeg vil si motsatt, hvis han har oppfattet fra veldig ung at gråtingen hans er et problem for alle rundt, så vil han finne på ting om hvorfor fordi han hele tiden blir stilt til veggs om hvorfor (i all verden) han gråter nå).

Jeg har en jente som utrykte mange følelser med gråt og jeg gjorde den feilen. Da hun var under seks år, så visste hun jo ikke alltid hvorfor hun gråt, så da fant hun på at hun savnet onkelen og tanta som bor langt unna, eller dyrene våre hvis vi ikke var hjemme.

Da hun ble eldre stengte verbalt inne alt om hvorfor. Med resultatet at det er svært vanskelig å nå inn til henne og være en støtte for hvordan hun har det.

Jeg skjønte jo underveis i oppveksten hennes at hun bare måtte få trøst, men erfaringen hun gjorde seg i de tidlige barneårene var likevel at gråting og følelser var et problem. 
 

Vi mennesker tåler jo dårlig gråt og reagerer veldig forskjellig for å stoppe det. Men det kan ødelegge mer enn det hjelper.

Anonymkode: 9881d...63c

Man trenger vel ikke å spørre hvorfor hele tiden? Av og til gråter jeg også uten at det er en grunn til det. Å spørre barn hvorfor er ikke rett metode. Men å alltid trøste og gi omsorg for hver minste lille tåre er heller ikke rett metode. Da vil barnet etterhvert tenke at om jeg bare gråter, så får jeg omsorg. Man kan gi omsorg når barnet ikke gråter. 

Anonymkode: 92aff...81c

[Anonym bruker]

Jeg har en følsom og sensitiv sønn. Han er nå 10 år, men har alltid tatt lett til tårene. "Heldigvis" er jeg trent i og erfaren med psykologisk førstehjelp (for barn) og har jobbet med barn i 17 år, så jeg har alltid snakket med sønnen om følelser og slikt. Jeg er selv høysensitiv og kan kjenne meg igjen i hvordan han beskriver sitt indre liv.

Jeg har alltid gitt ham "lov" til å gråte ut, selv om han ikke har visst hvorfor han gråter. "Noen ganger trenger man bare å gråte litt, det trenger ikke være en spesiell grunn", sier jeg til ham. 

Dessverre har hans rike følelsesliv og noe manglende regulering gjort at han har blitt et "enkelt offer" å plukke på. For han reagerer på det andre vil betegne som "småting". Det kan være noe så lite som et blikk. Så nå jobber vi med å ikke vise alle umiddelbare reaksjoner utad, men heller holde det litt inni seg og snakke ut og ventilerte hjemme. 

Uten å gå inn på hvorfor, gikk sønnen til privat barnepsykolog i ett år og de jobbet masse med røde og grønne tanker. De bygget selvfølelse og selvverd sammen og sønnen lærte mange teknikker for å regulere seg selv i ulike situasjoner. 

Anonymkode: 70195...7d9