Kontakt med barna når de er hos andre forelder

[Anonym bruker]

Blir snart brudd her og det er så mye jeg tenker på og gruer meg til.

Hvor mye kontakt har dere med barna når de er hos andre forelderen? Eller er det ikke "lov" å holde kontakten da? 

Hvis jeg er borte på tur med venner eller jobben, ringer og mld ungene mye hver dag, ofte for å klage på noe pappa har sagt eller gjort. Pappa er sur, pappa er sint osv. Hvordan skal jeg håndtere dette om det skjer når vi ikke lenger bor sammen? Pappaen deres er jo sur og sint og oppfører seg som en umoden tenåring, så jeg er jo også bekymret for hvordan han skal greie å ha dem mye alene. Jeg kan jo ikke slutte å bry meg når de er der, men jeg kan jo ikke være en de løper til for alle små konflikter med pappa heller. Men jeg må jo også kunne være sikker på at de har det fint der. Jeg kommer jo til å få disse tlf, og hva gjør jeg da? Har jo liksom ikke noe jeg skulle sagt ovenfor ham lenger da.

Anonymkode: 75f95...c59

[Anonym bruker]

Forhåpentlig vis blir han i bedre humør når dere bor fra hverandre, men barna kan jo fortsatte å kontakte deg. Hvis de er litt store er det jo ikke noe i veien for at de tar kontakt med deg mår de er hos far og med far når de er hos deg. Dere bør bare være forsiktige med å undergrave den de er hos. Med mindre det dreier seg om vold eller andre veldig alvorlige ting bør de få høre at det er den de er hos som bestemmer der, så får dere heller prøve å snakke sammen om hvilke regler dere skal ha felles.

Anonymkode: e4ae0...0be

[Anonym bruker]

Far nekter ungene å ringe meg. Noen ganger sniker de seg til farmor og farfar, og hos dem får de ringe. Både farmor og farfar er enig i at far er urimelig. 
Hos meg får de ringe far når de vil. For meg er det unaturlig å nekte unger å ringe foreldrene sine. 

Anonymkode: f7982...2d0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Far nekter ungene å ringe meg. Noen ganger sniker de seg til farmor og farfar, og hos dem får de ringe. Både farmor og farfar er enig i at far er urimelig. 
Hos meg får de ringe far når de vil. For meg er det unaturlig å nekte unger å ringe foreldrene sine. 

Anonymkode: f7982...2d0

Noen ganger,  særlig for barn opp til ungdomsskolealderetter min erfaring, blir det lettere å slå seg til ro der de er hvis de samtidig skal ha kontakt med den andre forelderen. Det er samme grunn som skolen har for at de advarer mot telefonkontakt med barna når de er på leirskole.

Anonymkode: e4ae0...0be

[Anonym bruker]

Vi har hatt normalt samvær utfra alder og modning hele veien. Barnet har sjeldent hatt behov for å ringe meg ved helgesamvær, men vi har mer kontakt i ferier. Det tok en stund før barnet klarte mer enn én uke hos far, men med et godt samarbeid og fleksibilitet hos begge parter, var barnet 3 uker hos far i fjor sommer. Da var barnet 9,5 år. 

Det er viktig å respektere hverandres hjem og det beste er jo å klare å lage noen felles kjørelinjer for barnet. Klarer man ikke det, må kameler svelges. Så lenge det ikke er til fare eller skade for barnet, kan du ikke bry deg med grenser og regler hos far. At far er strengere enn deg, ja da er det sånn hos pappa. 

Jeg har måttet si til barnet flere ganger at "dette må du ta opp med/si ifra til pappa om". Jeg kan lytte og være en trygg havn over telefon, men det endrer jo ikke situasjonen. Det er det kun pappa som kan. 

Jeg har vært bortreist og barnet har ringt og grått og vil hjem. Har fått lov av pappa å dra hjem hvis det passer for mamma. Da er det selvfølgelig vondt å si at det ikke går. Men det er en del av det man må tåle ved delte hjem. Både som voksen og barn. 

Anonymkode: 03d95...3ee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (27 minutter siden):

Noen ganger,  særlig for barn opp til ungdomsskolealderetter min erfaring, blir det lettere å slå seg til ro der de er hvis de samtidig skal ha kontakt med den andre forelderen. Det er samme grunn som skolen har for at de advarer mot telefonkontakt med barna når de er på leirskole.

Anonymkode: e4ae0...0be

Handler ikke om det. Hos meg vil ungene gjerne ringe far for å fortelle om noe gøy på skolen, et fotballmål etc. Hverdagsgreier og selvsagt nekter jeg dem ikke det. Far er jo far også i mine uker😊 

Far har et kontrollbehov og ifølge ham er jeg ikke mor i hans uker. Helt greit at han motiverer ungene til å vente med å fortelle meg ting, men å nekte uten noe mer er bare slemt. Fordi ungene forstår ikke og da blir faktisk savnet etter meg større. Heldigvis opplever og erfarer også hans egne foreldre dette, så det er ikke bare meg. 

Anonymkode: f7982...2d0

[Anonym bruker]

Nå bor jeg med barnas far, men ingen i denne verden har noe med å blande seg i kommunikasjonen mellom meg og barna mine. De ringer meg nøyaktig når de vil, uavhengig av hvor de er. Jeg er da mammaen deres uansett. Hadde heller aldri nekter barna å ringe far hvis de ønsket å snakke med ham. Ærlig talt.

Anonymkode: 1e098...947

[Anonym bruker]

Jeg har aldri tatt kontakt med barna selv, men er tilgjengelig om de tar kontakt. I begynnelsen forsøkte jeg å bygge opp faren og hans relasjon til barnet. Forsøkte å dra fram positive sider eller fornuftige forklaringer på dårlige avgjørelser gjort SV han. Men fant fort ut at det undergravet min egen relasjon til barnet. Så nå anerkjenner jeg at det var dumt med den eller den avgjørelsen, men er samtidig bevisst på å trekke frem det gode i deres relasjon. Vanskelig å forklare, men det har fungert på et vis. Jeg har også satt grenser for meg selv ovenfor faren, at jeg ikke kan påta meg å ordne opp i en konflikt mellom far og barnet. Det må du klare selv. Etter det ble det ihvertfall mye bedre for meg og barnet.

Anonymkode: c338d...e05

[Anonym bruker]

Her har vi nylig flyttet fra hverandre og det er uvant for både foreldre og barn å ikke se hverandre daglig. Jeg har prøvd å begrense meg til å ikke melde mye når barna ikke er hos meg fordi jeg tror det lett gjør det vanskeligere for barna. Men samtidig så er jeg jo litt redd de skal tro at jeg ikke bryr meg og savner dem. Jeg pleier å sende en melding ved leggetid og ønske godnatt og ellers kanskje en melding hvis det er noe spesielt den dagen. Jeg har snakket med barna om at jeg tenker mye på dem når de ikke er her, men at jeg ikke sender så mye meldinger for å unngå å forstyrre samværet hos den andre, men at de gjerne får melde meg når som helst. Den andre foreldren melder sent og tidlig når barna her her, legger ut om at hun savner dem, at hun må spise middag alene og jeg ser at det påvirker barna, legger en demper på humøret og stemningen og gir dem dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 9a08e...18a