Oppdragelse barn med ADHD og autisme

[Anonym bruker]

Når de mangler impulskontroll og sosiale antenner. Når en del av diagnosen er å være aggressiv. Når de er tenåringer og har hormoner i sving. Når spesialistene på BUP anbefaler ting som er bra for barnet, men ikke bra for familien ellers. Hva gjør man da?

15 år, snart 16. Jente. Mer sint en blid. Aggressiv, og har også brukt vold mot meg. Forstår ikke konsekvenser og klarer ikke uttrykke negative følelser. Forstår ikke hvordan hennes adferd går ut over andre. Sier ekstremt stygge ting. Spesielt til meg. «Hore», «taper», «håper du dør» «gå og Drep deg selv», «håper du får kreft» o.l. Har også like mange ganger sagt at hun er lei seg for det hun sier, og at hun ikke egentlig mener det. Sier at jeg er den som betyr mest for henne, og hun vet at jeg kjempet for henne. Klager veldig høylytt på lyder hun ikke tåler; hosting, pusting o.l.

Hele familiedynamikken er ødelagt med henne. På den ene siden mener BUP at jeg ikke skal påpeke de negative tingene. Hun beklager de alltid, så det vil hun vokse av seg. Samtidig har jeg et barn til med autisme som blir skremt av disse høylytte utbruddene, og et med ADD som for det meste ønsker fred og ro. Det er jo umulig.

Jeg har oppdratt etter alle «normale» regler. Men det blir stadig påpekt av BUP at det ikke funker på barn som ikke er «normale».

I helgen var hun på fest. Jeg hentet henne klokken 23.00. Da var hun full. Tok henne meg hjem og fikk henne i seng. 03.00 får jeg telefon fra en av vennene hennes. Da har hun krabbet ut vinduet på rommet sitt og haiket ved veien. Hjemmesykepleier tok henne med og kjørte henne til legevakt. Dit kom også politiet. Det var umulig å få tatt en alvorsprat med henne der og da, så politiet overlot det til meg i dag.

Om jeg er syk, så driter hun i det. Hun forventer at jeg skal stå klar for alt hun vil. Jeg sier så klart nei hver gang, men det stopper henne ikke neste gang. Hun vil at jeg skal kjøpe alkohol og snus til henne. Jeg sier nei, og det blir et lite helvete hver gang. Jeg står på mitt og nekter. Hun sier hun vet det, men klarer ikke stoppe seg fra å spørre selv om hun vet at det ikke kommer til å skje. Og da blir hun sint når hun ikke får viljen sin.

Jeg setter grenser, og jeg gir aldri etter. Eneste gangene jeg har gitt etter er når far svikter. Hvis far har lovet å kjøre henne et sted som ikke er langt unna, så har jeg gjort det. Men det er veldig få ganger. Hun er ikke hos far mer nå pga svik. Hun mener hun bare får kjeft av far. Både for det hun gjør bra og for det hun gjør dårlig. Hun tror det er derfor hun er så sint.

Hun har ikke vært på skolen i 2024. Har ikke karaktergrunnlag for første termin og er søkt på vgs på særskilt grunnlag, men sier hun ikke har noen planer om å gå på vgs. Hun skal ligge i sengen i 3 år.

Hun har samtaler med BUP 2 dager i uken fordi hun er så komplekst tilfelle. De forsøker å hjelpe med strategier for å ikke være sint, komme seg på skolen og engasjere seg mer i eget liv og egen fremtid. Men de føler at de ikke når frem.

Jeg er sliten, søsken er sliten og vi blir jo egentlig psykisk mishandlet av henne. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre mer. Jeg forsøker og forsøker å oppdra etter BUP sin veiledning, men jeg sliter så veldig med det fordi det ødelegger livskvaliteten til søsknene og meg.

Hvordan står man i dette?

Anonymkode: fda67...8ee

[Anonym bruker]

Hun skal leve i den samme verdenen som alle og må lære seg å tilpasse seg den, uansett hva utgangspunktet hennes er. Jeg tror det beste hadde vært å sende henne til sjøs slik de gjorde med vanskelige gutter tidligere, men det er nok ikke mulig nå. Vanlig videregående tror jeg er liten vits i. Der rar hun bare opp plass og resurser fra dem som vil noe. Jobb vil jeg tro er et bedre alternativ, men det høres ut som om det kan bli hardt å finne en arbeidsgiver som vil ta henne inn.

Anonymkode: 12b20...d27

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Hun skal leve i den samme verdenen som alle og må lære seg å tilpasse seg den, uansett hva utgangspunktet hennes er. Jeg tror det beste hadde vært å sende henne til sjøs slik de gjorde med vanskelige gutter tidligere, men det er nok ikke mulig nå. Vanlig videregående tror jeg er liten vits i. Der rar hun bare opp plass og resurser fra dem som vil noe. Jobb vil jeg tro er et bedre alternativ, men det høres ut som om det kan bli hardt å finne en arbeidsgiver som vil ta henne inn.

Anonymkode: 12b20...d27

Ja, det er sikkert veldig fornuftig å sende barn bort eller fortelle dem at de har liten verdi når de allerede føler seg som en taper. Er det virkelig løsningen din?

Anonymkode: fda67...8ee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det er sikkert veldig fornuftig å sende barn bort eller fortelle dem at de har liten verdi når de allerede føler seg som en taper. Er det virkelig løsningen din?

Anonymkode: fda67...8ee

Å bli satt i arbeid gir henne vedi. Å la henne bli liggende i senga gjør henne verdiløs.

Anonymkode: 12b20...d27

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Å bli satt i arbeid gir henne vedi. Å la henne bli liggende i senga gjør henne verdiløs.

Anonymkode: 12b20...d27

Og behandling gir henne verdi så hun kan få den jobben hun ønsker seg?

Anonymkode: fda67...8ee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Og behandling gir henne verdi så hun kan få den jobben hun ønsker seg?

Anonymkode: fda67...8ee

Slik det er nå ødelegger hun livet til både seg selv, mor og søsken. Da er det bedre at bare hun får det tøft og kanskje lærer den harde veien at det er nødvendig å gjøre en innsats selv.

Anonymkode: 12b20...d27

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Slik det er nå ødelegger hun livet til både seg selv, mor og søsken. Da er det bedre at bare hun får det tøft og kanskje lærer den harde veien at det er nødvendig å gjøre en innsats selv.

Anonymkode: 12b20...d27

Barn med autisme og ADHD fungerer ikke sånn. De er ikke skrudd sammen som «alle andre». De bruker all sin energi på å prøve å fungere som «alle andre», på å tilpasse seg et samfunn som ikke vil møte dem på halvveien. 

Anonymkode: fda67...8ee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Barn med autisme og ADHD fungerer ikke sånn. De er ikke skrudd sammen som «alle andre». De bruker all sin energi på å prøve å fungere som «alle andre», på å tilpasse seg et samfunn som ikke vil møte dem på halvveien. 

Anonymkode: fda67...8ee

De kan lære de også. Skikkelig jobb og klare forventninger og krav har en veldig god effekt på mange ungdomer med ADHD og autisme, men viktigere er det å hindre at de ødelegger livet til søsken.

Anonymkode: 12b20...d27

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

De kan lære de også. Skikkelig jobb og klare forventninger og krav har en veldig god effekt på mange ungdomer med ADHD og autisme, men viktigere er det å hindre at de ødelegger livet til søsken.

Anonymkode: 12b20...d27

Klart de lærer. Det tar bare lenger tid.

Det du mener er det beste strider i mot ekspertene i saken her, så jeg må da anta at det er feil.

Anonymkode: fda67...8ee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Klart de lærer. Det tar bare lenger tid.

Det du mener er det beste strider i mot ekspertene i saken her, så jeg må da anta at det er feil.

Anonymkode: fda67...8ee

Da får du følge ekspertenes råd da, men husk at du ofrer De andre ungene dine gor den ene.

Anonymkode: 12b20...d27

[Anonym bruker]

Ingen gode råd, men stor klem til deg i en vanskelig tid ❤

Anonymkode: 8a093...508

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (52 minutter siden):

Klart de lærer. Det tar bare lenger tid.

Det du mener er det beste strider i mot ekspertene i saken her, så jeg må da anta at det er feil.

Anonymkode: fda67...8ee

Hva er det du vil da, du sabler jo ned alt hun kommer med.

Anonymkode: a756b...4de

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Når de mangler impulskontroll og sosiale antenner. Når en del av diagnosen er å være aggressiv. Når de er tenåringer og har hormoner i sving. Når spesialistene på BUP anbefaler ting som er bra for barnet, men ikke bra for familien ellers. Hva gjør man da?

15 år, snart 16. Jente. Mer sint en blid. Aggressiv, og har også brukt vold mot meg. Forstår ikke konsekvenser og klarer ikke uttrykke negative følelser. Forstår ikke hvordan hennes adferd går ut over andre. Sier ekstremt stygge ting. Spesielt til meg. «Hore», «taper», «håper du dør» «gå og Drep deg selv», «håper du får kreft» o.l. Har også like mange ganger sagt at hun er lei seg for det hun sier, og at hun ikke egentlig mener det. Sier at jeg er den som betyr mest for henne, og hun vet at jeg kjempet for henne. Klager veldig høylytt på lyder hun ikke tåler; hosting, pusting o.l.

Hele familiedynamikken er ødelagt med henne. På den ene siden mener BUP at jeg ikke skal påpeke de negative tingene. Hun beklager de alltid, så det vil hun vokse av seg. Samtidig har jeg et barn til med autisme som blir skremt av disse høylytte utbruddene, og et med ADD som for det meste ønsker fred og ro. Det er jo umulig.

Jeg har oppdratt etter alle «normale» regler. Men det blir stadig påpekt av BUP at det ikke funker på barn som ikke er «normale».

I helgen var hun på fest. Jeg hentet henne klokken 23.00. Da var hun full. Tok henne meg hjem og fikk henne i seng. 03.00 får jeg telefon fra en av vennene hennes. Da har hun krabbet ut vinduet på rommet sitt og haiket ved veien. Hjemmesykepleier tok henne med og kjørte henne til legevakt. Dit kom også politiet. Det var umulig å få tatt en alvorsprat med henne der og da, så politiet overlot det til meg i dag.

Om jeg er syk, så driter hun i det. Hun forventer at jeg skal stå klar for alt hun vil. Jeg sier så klart nei hver gang, men det stopper henne ikke neste gang. Hun vil at jeg skal kjøpe alkohol og snus til henne. Jeg sier nei, og det blir et lite helvete hver gang. Jeg står på mitt og nekter. Hun sier hun vet det, men klarer ikke stoppe seg fra å spørre selv om hun vet at det ikke kommer til å skje. Og da blir hun sint når hun ikke får viljen sin.

Jeg setter grenser, og jeg gir aldri etter. Eneste gangene jeg har gitt etter er når far svikter. Hvis far har lovet å kjøre henne et sted som ikke er langt unna, så har jeg gjort det. Men det er veldig få ganger. Hun er ikke hos far mer nå pga svik. Hun mener hun bare får kjeft av far. Både for det hun gjør bra og for det hun gjør dårlig. Hun tror det er derfor hun er så sint.

Hun har ikke vært på skolen i 2024. Har ikke karaktergrunnlag for første termin og er søkt på vgs på særskilt grunnlag, men sier hun ikke har noen planer om å gå på vgs. Hun skal ligge i sengen i 3 år.

Hun har samtaler med BUP 2 dager i uken fordi hun er så komplekst tilfelle. De forsøker å hjelpe med strategier for å ikke være sint, komme seg på skolen og engasjere seg mer i eget liv og egen fremtid. Men de føler at de ikke når frem.

Jeg er sliten, søsken er sliten og vi blir jo egentlig psykisk mishandlet av henne. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre mer. Jeg forsøker og forsøker å oppdra etter BUP sin veiledning, men jeg sliter så veldig med det fordi det ødelegger livskvaliteten til søsknene og meg.

Hvordan står man i dette?

Anonymkode: fda67...8ee

Oppdragelse begynner en med fra de er bittesmå barn, sånn utsetter en ikke.

Vi har hatt klare regler og bevist snakket om hva en kan gjøre, hva som ikke er akseptabelt osv.

Har et barn med adhd, men oppfører seg som et normalt barn. Det er fordi vi ikke har latt oppdragelse sklidd ut uansett .

Så det er absolutt ikke en unnskyldning at barnet har en diagnose, har mye med hjemmet og gjøre.

Anonymkode: ac46e...3a1

[Anonym bruker]

Har dere sjekket tilbudet rundt der dere bor for barn som trenger litt tilrettelagt opplegg?

Det finnes flere vgs rundt i landet med internat som de bor fra mandag til fredag og fokuset er mye på å lære klare seg selv, samtidig som de får vgs med "forsterket opplegg"

Kjenner personlig en som har gått på Kjelle vgs så jeg har hørt så mye godt om den skolen. 

https://afk.no/kjelle-vgs/

Han jeg kjenner som gikk der har tourettes og asbergers, han har nå tilrettelagt fagbrev som dyrepleier og jobber på et hundepensjonat.

Anonymkode: b89fc...7dc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hva er det du vil da, du sabler jo ned alt hun kommer med.

Anonymkode: a756b...4de

Det er ikke noe i innleggene hennes som tyder på at hun kan noe om dette

Anonym bruker skrev (35 minutter siden):

Oppdragelse begynner en med fra de er bittesmå barn, sånn utsetter en ikke.

Vi har hatt klare regler og bevist snakket om hva en kan gjøre, hva som ikke er akseptabelt osv.

Har et barn med adhd, men oppfører seg som et normalt barn. Det er fordi vi ikke har latt oppdragelse sklidd ut uansett .

Så det er absolutt ikke en unnskyldning at barnet har en diagnose, har mye med hjemmet og gjøre.

Anonymkode: ac46e...3a1

Jeg har oppdratt alle 3 fra de var små. De to andre er vanlig fungerende barn. Det er ikke sånn at jeg hoppet over oppdragelsen på den ene. 

Anonym bruker skrev (31 minutter siden):

Har dere sjekket tilbudet rundt der dere bor for barn som trenger litt tilrettelagt opplegg?

Det finnes flere vgs rundt i landet med internat som de bor fra mandag til fredag og fokuset er mye på å lære klare seg selv, samtidig som de får vgs med "forsterket opplegg"

Kjenner personlig en som har gått på Kjelle vgs så jeg har hørt så mye godt om den skolen. 

https://afk.no/kjelle-vgs/

Han jeg kjenner som gikk der har tourettes og asbergers, han har nå tilrettelagt fagbrev som dyrepleier og jobber på et hundepensjonat.

Anonymkode: b89fc...7dc

Ja. Det er så nåløye å komme inn på uten å ha penger å betale med… dessverre. 

Anonymkode: fda67...8ee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (54 minutter siden):

 

Ja. Det er så nåløye å komme inn på uten å ha penger å betale med… dessverre. 

Anonymkode: fda67...8ee

På Kjelle trenger du ikke penger, det er ikke en privatskole...

Man får bortebostipend som dekker internatet.

Datteren din har jo også krav på grunn og hjelpestønad som dekker lommepenger.

Anonymkode: b89fc...7dc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (39 minutter siden):

På Kjelle trenger du ikke penger, det er ikke en privatskole...

Man får bortebostipend som dekker internatet.

Datteren din har jo også krav på grunn og hjelpestønad som dekker lommepenger.

Anonymkode: b89fc...7dc

Kan sjekkes for neste år. For dette året har hun søkt allerede.

Anonymkode: fda67...8ee

[Anonym bruker]

Jeg har en jente på snart 15 år med ADHD, autisme og Tourettes syndrom, som i tillegg har mye angstproblemer, så jeg kan definitivt relatere til at det er utmattende og helt annerledes med tanke på oppdragelse og tilrettelegging i forhold til andre barn. Forskjellen her er nok mest at min sluttet å agere utover da hun var 8-9 år, og tar nå heller alt innover og eventuelt stenger ned (blir helt taus). Selv om hun definitivt er hyperaktiv av seg og har store humørsvingninger, så oppfattes hun utad som veldig stille, høflig og rolig på skolen, fritid osv. Hjemme er hun mer pratsom, men blir heller lei seg og trekker seg unna når hun blir opprørt, enn aggressiv. Hun var kanskje litt på vei dit, men jeg fikk noen tips da hun var rundt 5 år gammel som utgjorde en stor forskjell hos oss. 

Nå er din så stor at samme taktikk neppe vil virke, men generelt går det ut på å møte dem på en helt annen måte enn man kanskje ville gjort ellers. Legg bort litt tanker om oppdragelse for en tid, det kommer til slutt, og gå rett til kjernen rundt de utrolig store vanskelighetene hun har med å regulere seg selv. Alt er kaos i henne. Tanker, følelser, energi osv. I tillegg er nevrodivergente emosjonelt umodne, så følelsesmessig er hun nå omtrent på nivå med en 11-åring, i en 16 år gammel kropp og dertil forventninger til henne, samt at hun intellektuelt er 16 år. Det blir selvfølgelig en krasj. Møt henne med forståelse for dette kaoset. Jeg vet ikke hvor mye dere snakker om utfordringer knyttet til diagnosene hjemme, men her blir det litt innimellom da hele familien har noe, inkludert begge oss foreldre som har ADHD. Det er noe med psykoaudukasjon som er veldig nyttig og viktig. Det betyr ikke at du skal påpeke hennes negative atferd, men sammen kan dere snakke om bakgrunnen for at det blir sånn, og da åpne opp for å se på løsninger også. 

Min bruker støykansellerende headset en del f.eks., og må innimellom spise alene fordi hun ikke orker lyden av oss som spiser. Når datteren din kommer hjem og virker oppkavet, så anerkjenn det ved å si "uff, du virker veldig overveldet og sliten nå" og tilby eventuelt noe du vet kan roe henne ned. I det hele tatt. Bruk tid sammen til å forstå og møt henne på de vonde følelsene. Øv på hvordan man kan få dem ut på en annen måte, hvis det er mulig. Bruk mye empatitrening. Det går seg til etter hvert, men det tar lengre tid enn med andre, og hun trenger kanskje en del tilpasninger for å ikke være konstant overveldet og utkjørt, noe som vil få henne til å utagere enda mer. 

 

Anonymkode: 66f62...510

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Jeg har en jente på snart 15 år med ADHD, autisme og Tourettes syndrom, som i tillegg har mye angstproblemer, så jeg kan definitivt relatere til at det er utmattende og helt annerledes med tanke på oppdragelse og tilrettelegging i forhold til andre barn. Forskjellen her er nok mest at min sluttet å agere utover da hun var 8-9 år, og tar nå heller alt innover og eventuelt stenger ned (blir helt taus). Selv om hun definitivt er hyperaktiv av seg og har store humørsvingninger, så oppfattes hun utad som veldig stille, høflig og rolig på skolen, fritid osv. Hjemme er hun mer pratsom, men blir heller lei seg og trekker seg unna når hun blir opprørt, enn aggressiv. Hun var kanskje litt på vei dit, men jeg fikk noen tips da hun var rundt 5 år gammel som utgjorde en stor forskjell hos oss. 

Nå er din så stor at samme taktikk neppe vil virke, men generelt går det ut på å møte dem på en helt annen måte enn man kanskje ville gjort ellers. Legg bort litt tanker om oppdragelse for en tid, det kommer til slutt, og gå rett til kjernen rundt de utrolig store vanskelighetene hun har med å regulere seg selv. Alt er kaos i henne. Tanker, følelser, energi osv. I tillegg er nevrodivergente emosjonelt umodne, så følelsesmessig er hun nå omtrent på nivå med en 11-åring, i en 16 år gammel kropp og dertil forventninger til henne, samt at hun intellektuelt er 16 år. Det blir selvfølgelig en krasj. Møt henne med forståelse for dette kaoset. Jeg vet ikke hvor mye dere snakker om utfordringer knyttet til diagnosene hjemme, men her blir det litt innimellom da hele familien har noe, inkludert begge oss foreldre som har ADHD. Det er noe med psykoaudukasjon som er veldig nyttig og viktig. Det betyr ikke at du skal påpeke hennes negative atferd, men sammen kan dere snakke om bakgrunnen for at det blir sånn, og da åpne opp for å se på løsninger også. 

Min bruker støykansellerende headset en del f.eks., og må innimellom spise alene fordi hun ikke orker lyden av oss som spiser. Når datteren din kommer hjem og virker oppkavet, så anerkjenn det ved å si "uff, du virker veldig overveldet og sliten nå" og tilby eventuelt noe du vet kan roe henne ned. I det hele tatt. Bruk tid sammen til å forstå og møt henne på de vonde følelsene. Øv på hvordan man kan få dem ut på en annen måte, hvis det er mulig. Bruk mye empatitrening. Det går seg til etter hvert, men det tar lengre tid enn med andre, og hun trenger kanskje en del tilpasninger for å ikke være konstant overveldet og utkjørt, noe som vil få henne til å utagere enda mer. 

 

Anonymkode: 66f62...510

Vi oppdaget diagnosene litt sent, så hun var 14 da hun fikk dem. Det var da hun begynte å utagere. Før det var hun stille og pliktoppfyllende, fikk bare gode karakterer på skolen. Så begynte aggresjonen sommeren mellom 8. og 9. klasse. Hun fikk karakterer i 9. klasse, men da hun begynte i 10. så ble hun helt ute av kontroll. Hun sier ofte «jeg er sliten», «du skjønner ikke hvor sliten jeg er», «jeg føler at jeg aldri sover nok» osv. så at hun er sliten og overveldet er nok veldig passende. Skal forsøke å møte med forståelse mer enn jeg gjør. Det kan jo hjelpe. Hun er helt avstengt følelsesmessig. Nekter å snakke om hvordan hun har det følelsesmessig. Sier at ingen vil forstå henne. Sier at hun ikke vil bære så sint, men klarer ikke kontrollere det. Sier også at hun ikle vil ha det sånn som hun har det, men vet ikke hvor det kommer fra, og hvordan hun skal få det til å stoppe.

Takk for tips.

Anonymkode: fda67...8ee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Vi oppdaget diagnosene litt sent, så hun var 14 da hun fikk dem. Det var da hun begynte å utagere. Før det var hun stille og pliktoppfyllende, fikk bare gode karakterer på skolen. Så begynte aggresjonen sommeren mellom 8. og 9. klasse. Hun fikk karakterer i 9. klasse, men da hun begynte i 10. så ble hun helt ute av kontroll. Hun sier ofte «jeg er sliten», «du skjønner ikke hvor sliten jeg er», «jeg føler at jeg aldri sover nok» osv. så at hun er sliten og overveldet er nok veldig passende. Skal forsøke å møte med forståelse mer enn jeg gjør. Det kan jo hjelpe. Hun er helt avstengt følelsesmessig. Nekter å snakke om hvordan hun har det følelsesmessig. Sier at ingen vil forstå henne. Sier at hun ikke vil bære så sint, men klarer ikke kontrollere det. Sier også at hun ikle vil ha det sånn som hun har det, men vet ikke hvor det kommer fra, og hvordan hun skal få det til å stoppe.

Takk for tips.

Anonymkode: fda67...8ee

Det høres ut som hun virkelig trenger å lære mer om både ADHD og autisme, slik at hun kan forstå seg selv bedre. Det er også viktig å vite at det å sette ord på følelser, til og med å identifisere dem skikkelig, ofte er veldig vanskelig ved spesielt autisme. Når dette da sammenfaller med puberteten og emosjonell umodenhet i tillegg, er det nok utrolig krevende for henne også fordi alt er i endring, og folk med autisme hater endringer. 

Og hun er nok ganske både ærlig og spot on når hun sier at hun er sliten og at du ikke forstår det. Hun har i flere år brukt enormt mye energi på å maskere og kompensere, og hun gjør nok fortsatt det en del ute. Det krever enormt mye energi, og spesielt nå som de sosiale kodene er mer komplekse. Der andre automatisk leser ansiktsuttrykk, kroppsspråk og avkoder nyanser i tonefall, må hun bruke energi på å gjøre dette. I tillegg er lyder fra andre, lys, lukt osv. med på å overstimulere henne. Jeg vet ikke om hun har tilpasset skoledager nå, men det bør hun ha. Mulighet for pauser, kanskje kortere dager, slippe lekser, minst mulig vurderinger osv.

Hjemme må hun få muligheten til å hvile og hente seg inn igjen. Vær raus på å la henne slippe unna en del oppgaver der, og på følelsutbrudd, samtidig som fokuset må bli på å dempe og slå mer ned på eventuelt stygg ordbruk, vold ol. Det er lov å være sint, frustrert og lei seg, hun har faktisk mer følelser og vanskelig for å regulere dem enn andre, men det er ikke greit å være stygg mot andre. Er det mulig å henge opp en boksesekk el. et sted? Så kan hun bokstavelig talt få slått fra seg litt når det raser som verst? Generelt er fysisk aktivitet veldig bra, men hun må jo ville det selv.

Anonymkode: 66f62...510

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Vi oppdaget diagnosene litt sent, så hun var 14 da hun fikk dem. Det var da hun begynte å utagere. Før det var hun stille og pliktoppfyllende, fikk bare gode karakterer på skolen. Så begynte aggresjonen sommeren mellom 8. og 9. klasse. Hun fikk karakterer i 9. klasse, men da hun begynte i 10. så ble hun helt ute av kontroll. Hun sier ofte «jeg er sliten», «du skjønner ikke hvor sliten jeg er», «jeg føler at jeg aldri sover nok» osv. så at hun er sliten og overveldet er nok veldig passende. Skal forsøke å møte med forståelse mer enn jeg gjør. Det kan jo hjelpe. Hun er helt avstengt følelsesmessig. Nekter å snakke om hvordan hun har det følelsesmessig. Sier at ingen vil forstå henne. Sier at hun ikke vil bære så sint, men klarer ikke kontrollere det. Sier også at hun ikle vil ha det sånn som hun har det, men vet ikke hvor det kommer fra, og hvordan hun skal få det til å stoppe.

Takk for tips.

Anonymkode: fda67...8ee

Hva har hun av samtalehjelp selv?

Kanskje trenger hun en annen psykolog, det er ikke alltid man møter den rette for akkurat seg ved første forsøk.

Siden hun fikk diagnosen så sent vil hun nok bruke lenger tid også på å venne seg til og lære seg leve med sine utfordringer.

Har selv en jente i storfamilien som er litt eldre, hun er 19 nå, og fikk diagnosene sine på mellomtrinnet. Det å møte en samtalepartner/psykolog som lærer dem å takle er så viktig. Hun har hele tiden spurt, hvordan vil en person uten diagnose reagere på dette, hva er forventet av meg? Så kan hun sammenligne med egne tanker og reaksjoner, og finne en måte å leve på som er ok både for henne og for verden rundt henne. 

Hun har hatt mange slag i trynet og tunge stunder, for det å akseptere at du er annerledes i en fase av livet hvor det er veldig viktig å passe inn, det er ikke lett. Men man har jo ikke noe valg...

Hun må ha oftere pause, trekke seg tilbake, roe seg ned fra krav og kjas "der ute".

Det er jo det datteren din må lære seg også. Når hun skal si at nå orker jeg ikke mer og kommer til å bli slem om dere krever mer av meg, jeg må ha noen timer alene på rommet mitt. Det er ikke så lett for en tenåring å finne disse grensene, men det må på plass.

Det er en vanskelig fase dere er i, men mest sannsynlig vil det jo bli bedre når hun er ferdig med modning og pubertet, og har lært seg litt om hvordan hennes kropp og sinn virker og laget seg mestringsstrategier utfra det.

Snakk med de på bup igjen, si at dere trenger mer hjelp. Hun trenger mer hjelp, for hun mestrer ikke nå, hun blir så overveldet og sliten, og derfor utagerende og vanskelig å være i hus med, at dere trenger alle mer hjelp for å mestre hverdagen.

Anonymkode: b89fc...7dc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Det høres ut som hun virkelig trenger å lære mer om både ADHD og autisme, slik at hun kan forstå seg selv bedre. Det er også viktig å vite at det å sette ord på følelser, til og med å identifisere dem skikkelig, ofte er veldig vanskelig ved spesielt autisme. Når dette da sammenfaller med puberteten og emosjonell umodenhet i tillegg, er det nok utrolig krevende for henne også fordi alt er i endring, og folk med autisme hater endringer. 

Og hun er nok ganske både ærlig og spot on når hun sier at hun er sliten og at du ikke forstår det. Hun har i flere år brukt enormt mye energi på å maskere og kompensere, og hun gjør nok fortsatt det en del ute. Det krever enormt mye energi, og spesielt nå som de sosiale kodene er mer komplekse. Der andre automatisk leser ansiktsuttrykk, kroppsspråk og avkoder nyanser i tonefall, må hun bruke energi på å gjøre dette. I tillegg er lyder fra andre, lys, lukt osv. med på å overstimulere henne. Jeg vet ikke om hun har tilpasset skoledager nå, men det bør hun ha. Mulighet for pauser, kanskje kortere dager, slippe lekser, minst mulig vurderinger osv.

Hjemme må hun få muligheten til å hvile og hente seg inn igjen. Vær raus på å la henne slippe unna en del oppgaver der, og på følelsutbrudd, samtidig som fokuset må bli på å dempe og slå mer ned på eventuelt stygg ordbruk, vold ol. Det er lov å være sint, frustrert og lei seg, hun har faktisk mer følelser og vanskelig for å regulere dem enn andre, men det er ikke greit å være stygg mot andre. Er det mulig å henge opp en boksesekk el. et sted? Så kan hun bokstavelig talt få slått fra seg litt når det raser som verst? Generelt er fysisk aktivitet veldig bra, men hun må jo ville det selv.

Anonymkode: 66f62...510

Hun spilte håndball i meg år, men sluttet nå på nyåret. Hun orket ikke mer. 
 

Hun er ikke på skolen. Det miste litt krav som stilles til henne gjør henne rasende. Hun skal nå testes for PDA i tillegg.

Hun sier selv at hun bruker masse energi på å holde tilbake følelser mens hun er ute med venner, så da går det utover meg.

Hun får restituere så mye hun vil. Spise på rommet, være på rommet så mye hun vil. 

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Hva har hun av samtalehjelp selv?

Kanskje trenger hun en annen psykolog, det er ikke alltid man møter den rette for akkurat seg ved første forsøk.

Siden hun fikk diagnosen så sent vil hun nok bruke lenger tid også på å venne seg til og lære seg leve med sine utfordringer.

Har selv en jente i storfamilien som er litt eldre, hun er 19 nå, og fikk diagnosene sine på mellomtrinnet. Det å møte en samtalepartner/psykolog som lærer dem å takle er så viktig. Hun har hele tiden spurt, hvordan vil en person uten diagnose reagere på dette, hva er forventet av meg? Så kan hun sammenligne med egne tanker og reaksjoner, og finne en måte å leve på som er ok både for henne og for verden rundt henne. 

Hun har hatt mange slag i trynet og tunge stunder, for det å akseptere at du er annerledes i en fase av livet hvor det er veldig viktig å passe inn, det er ikke lett. Men man har jo ikke noe valg...

Hun må ha oftere pause, trekke seg tilbake, roe seg ned fra krav og kjas "der ute".

Det er jo det datteren din må lære seg også. Når hun skal si at nå orker jeg ikke mer og kommer til å bli slem om dere krever mer av meg, jeg må ha noen timer alene på rommet mitt. Det er ikke så lett for en tenåring å finne disse grensene, men det må på plass.

Det er en vanskelig fase dere er i, men mest sannsynlig vil det jo bli bedre når hun er ferdig med modning og pubertet, og har lært seg litt om hvordan hennes kropp og sinn virker og laget seg mestringsstrategier utfra det.

Snakk med de på bup igjen, si at dere trenger mer hjelp. Hun trenger mer hjelp, for hun mestrer ikke nå, hun blir så overveldet og sliten, og derfor utagerende og vanskelig å være i hus med, at dere trenger alle mer hjelp for å mestre hverdagen.

Anonymkode: b89fc...7dc

Hun har samtaler på BUP to ganger i uken. Hun liker psykologen hun har. Men hun sliter med å uttrykke seg. Hun sier at alle vil vite hvorfor hun er så aggressiv, men hun vet ikke hvorfor. Dette har nylig startet, og de skal nå også utrede PDA, og det kan jo stemme bra. 

Anonymkode: fda67...8ee

[Anonym bruker]

Tror å tenke vanlig videregående er null vits i for henne iallefall. Det finnes kanskje egen videregående for ungdommer med diverse utfordringer der dere bor?

Anonymkode: 8b43a...bd1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Tror å tenke vanlig videregående er null vits i for henne iallefall. Det finnes kanskje egen videregående for ungdommer med diverse utfordringer der dere bor?

Anonymkode: 8b43a...bd1

Det er ikke nok plasser der, og hun vil selvsagt gå på skole med vennene sine. Og så har fristen før søknad utgått, så det vi har søkt er det vi har søkt.

Anonymkode: fda67...8ee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (24 minutter siden):

Det er ikke nok plasser der, og hun vil selvsagt gå på skole med vennene sine. Og så har fristen før søknad utgått, så det vi har søkt er det vi har søkt.

Anonymkode: fda67...8ee

Så hun skal inn på særskilt grunnlag i en vanlig klasse? Når hun til nå i år ikke var vært på skolen? 

Anonymkode: 8b43a...bd1