Fornøyd med noe andre anser som et trist liv

[Anonym bruker]

Jeg er skilt og har vært alene i snart 10 år. Jeg har barn, men er mye alene siden de er 50% hos sin far. 

Er jeg alene så er jeg alene. Jeg har ikke overskudd til å møte venninner, shoppe, dra på café, besøke familie osv. Jeg er MYE alene, men jeg trives med det. 

Jeg reiser aldri, har verken råd eller er interessert i å reise. Verken storby eller varmere strøk frister. Jeg lever i min egen verden. Altså, jeg møter venninner 1 gang per mnd ca, men velger ellers å være alene selv om jeg har tid til å møtes oftere. 

Jeg er ufør etter en skade som gjør at jeg har smerter og problemer med å gå. Jeg går uten støtte, så det er ikke det som stopper meg fra å være ute med folk. 

Til tross for at jeg ikke har en jobb og er sosial så er jeg lykkelig. Jeg er fornøyd, tilfreds.

Andre derimot mener jeg er likegyldig, initiativløs og deprimert. Kan de se noe jeg ikke ser?

Hvis barna er hos meg (1 uke) er vi på treninger, vi har gode samtaler, vi er på kino osv. Den uka de er hos far er jeg alene, og holder på med mine prosjekter. Det kan være å lese en god bok, å høre på musikk, omorganisere skuffer og skap(det tar veldig lang tid, så alle prosjekter drar seg ut over flere dager eller uker pga fysiske utfordringer). Jeg ser en serie eller dokumentar, ja egentlig det alle andre gjør... planlegger neste uke, skriver handlelisten, planlegger vinterferien, planlegger bursdag, osv. Ellers liker jeg å sy, male og andre kreative ting. 

Jeg skjønner ikke hvorfor andre mener at jeg er deprimert fordi jeg lever et annet liv enn de? MÅ man være deprimert fordi man isolerer seg? Jeg er sjelden trist, sjelden misfornøyd med hvordan livet ble, alltid utrolig glad for å se barna, og egentlig bare fornøyd med meg og mitt. 

Innspill? Kan det være noe jeg ikke ser?

Anonymkode: 116f1...a73

[Anonym bruker]

Men spiller det egentlig noen rolle hva andre synes så lenge du selv er tilfreds? Andre må jo gjerne synes hva enn de vil om du er deprimert og Gud vet hva, men det har jo ingen betydning i og med at ingenting skjer uten at su selv vil det skal skjer  

Synes du bare skal fortsette å kose deg slik som du gjør og drite i hva andre synes

Anonymkode: 57dc1...c24

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Men spiller det egentlig noen rolle hva andre synes så lenge du selv er tilfreds? Andre må jo gjerne synes hva enn de vil om du er deprimert og Gud vet hva, men det har jo ingen betydning i og med at ingenting skjer uten at su selv vil det skal skjer  

Synes du bare skal fortsette å kose deg slik som du gjør og drite i hva andre synes

Anonymkode: 57dc1...c24

Nei det spiller for så vidt ingen rolle, men det er mange som er deprimerte og ikke skjønner det selv. Greit med litt innspill. Er jeg helt bestemt på at alt er ok, men "alle andre" ser noe jeg ikke ser, så kan det være greit å være åpen for å ta imot råd. Kanskje er det ikke noe. Kanskje er det noe. 

Hvis man snur på det, jeg hadde blitt bekymret om min venninne isolerte seg helt. Hadde vært bekymret selv om hun sa at alt er ok, for det sier alle. 

Men ja, jeg er veldig fornøyd. Spesielt når folk lar meg være i fred 😅

Anonymkode: 116f1...a73

[sug lut]

Så fint at du har et liv du liker. Og hvis vennene dine kjenner deg så vet de at det er godt for deg.

[Mostly Harmless]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Nei det spiller for så vidt ingen rolle, men det er mange som er deprimerte og ikke skjønner det selv. Greit med litt innspill. Er jeg helt bestemt på at alt er ok, men "alle andre" ser noe jeg ikke ser, så kan det være greit å være åpen for å ta imot råd. Kanskje er det ikke noe. Kanskje er det noe. 

Hvis man snur på det, jeg hadde blitt bekymret om min venninne isolerte seg helt. Hadde vært bekymret selv om hun sa at alt er ok, for det sier alle. 

Men ja, jeg er veldig fornøyd. Spesielt når folk lar meg være i fred 😅

Anonymkode: 116f1...a73

Men du isolerer deg ikke helt. Du har barn du ser og følger opp 50 % av tiden, og du treffer venninner jevnlig.

Kvier du deg for å delta på treninger og ellers delta på det sosiale rundt barna? Kjenner du på en meningsløshet? Føler du deg flat i humøret, at ingenting gir deg glede? 

Jeg leser det ikke som at du er hemmet av angst eller er mangler tiltakslyst. For meg høres det ut som du har funnet fred med og legger opp livet etter dine fysiske begrensninger. I tillegg er du kanskje introvert, og den sosiale kontakten og opplevelsene du har er passelig for deg. 

[Anonym bruker]

Det er kanskje ikke så lett for andre å skille ensomhet og alene, som er to forskjellige ting. Men det viser at du har mennesker rundt deg som bryr seg? Det er jo positivt. 
 

Som ei over skriver, føle på meningsløshet og at ingenting gir glede, da er det gjerne noe mer. Det kan en forøvrig føle på selv om livet er fullt av sosiale øyeblikk hele dagen. 

Anonymkode: 43321...433

[Anonym bruker]

Mostly Harmless skrev (33 minutter siden):

Men du isolerer deg ikke helt. Du har barn du ser og følger opp 50 % av tiden, og du treffer venninner jevnlig.

Kvier du deg for å delta på treninger og ellers delta på det sosiale rundt barna? Kjenner du på en meningsløshet? Føler du deg flat i humøret, at ingenting gir deg glede? 

Jeg leser det ikke som at du er hemmet av angst eller er mangler tiltakslyst. For meg høres det ut som du har funnet fred med og legger opp livet etter dine fysiske begrensninger. I tillegg er du kanskje introvert, og den sosiale kontakten og opplevelsene du har er passelig for deg. 

Jeg kjører de til trening, og trener selv mens de trener. Blir ikke med inn i hallen med mindre de ønsker det. Orker ikke stå 1.5 time og tørrprate med andre foreldre. Kvier meg for dugnader, 17.mai osv. Liker virkelig ikke å være blant andre mennesker. 

Føler ikke at det er noen spesiell mening med livet, men samtidig er det ikke meningsløst. Humøret er flatt ja. Sjelden jeg blir kjempeglad(kun av å se barna igjen), og sjelden jeg blitt skuffet. Jeg kan ikke si at jeg nøter venninner jevnlig, siden jeg har 6 venninner som jeg fordeler tiden på. Har hatt mange bekjente som har vært en del av de jeg har møtt sporadisk, men har kuttet de ut fordi det ikke gir meg noe. Ca 1 gang per mnd tvinger jeg meg til å ta en kaffekopp eller gå tur med en venninne. Dvs jeg det tar 6 mnd mellom hve rgang jeg ser hver av de. Vi er aldri på jentekveld, aldri på byen, aldri vin eller konsert eller sånne ting. Er snakk om å gå tur i nærområdet en times tid, eller prate og drikke kaffe en times tid. 

Jeg er ekstremt tiltaksløs. Men er jo likevel fornøyd. Blir usikker på om jegver fornøyd med livet eller om jeg er fornøyd med å få være i fred. Men så lenge jeg er fornøyd så er det vel ikke så nøye 😅

Anonymkode: 116f1...a73

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg er skilt og har vært alene i snart 10 år. Jeg har barn, men er mye alene siden de er 50% hos sin far. 

Er jeg alene så er jeg alene. Jeg har ikke overskudd til å møte venninner, shoppe, dra på café, besøke familie osv. Jeg er MYE alene, men jeg trives med det. 

Jeg reiser aldri, har verken råd eller er interessert i å reise. Verken storby eller varmere strøk frister. Jeg lever i min egen verden. Altså, jeg møter venninner 1 gang per mnd ca, men velger ellers å være alene selv om jeg har tid til å møtes oftere. 

Jeg er ufør etter en skade som gjør at jeg har smerter og problemer med å gå. Jeg går uten støtte, så det er ikke det som stopper meg fra å være ute med folk. 

Til tross for at jeg ikke har en jobb og er sosial så er jeg lykkelig. Jeg er fornøyd, tilfreds.

Andre derimot mener jeg er likegyldig, initiativløs og deprimert. Kan de se noe jeg ikke ser?

Hvis barna er hos meg (1 uke) er vi på treninger, vi har gode samtaler, vi er på kino osv. Den uka de er hos far er jeg alene, og holder på med mine prosjekter. Det kan være å lese en god bok, å høre på musikk, omorganisere skuffer og skap(det tar veldig lang tid, så alle prosjekter drar seg ut over flere dager eller uker pga fysiske utfordringer). Jeg ser en serie eller dokumentar, ja egentlig det alle andre gjør... planlegger neste uke, skriver handlelisten, planlegger vinterferien, planlegger bursdag, osv. Ellers liker jeg å sy, male og andre kreative ting. 

Jeg skjønner ikke hvorfor andre mener at jeg er deprimert fordi jeg lever et annet liv enn de? MÅ man være deprimert fordi man isolerer seg? Jeg er sjelden trist, sjelden misfornøyd med hvordan livet ble, alltid utrolig glad for å se barna, og egentlig bare fornøyd med meg og mitt. 

Innspill? Kan det være noe jeg ikke ser?

Anonymkode: 116f1...a73

Nei, hvis du ikke selv kjenner deg deprimert, så høres det ut som de du snakker om ser spøkelser på høylys dag.

Anonymkode: 78c10...22d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (24 minutter siden):

Det er kanskje ikke så lett for andre å skille ensomhet og alene, som er to forskjellige ting. Men det viser at du har mennesker rundt deg som bryr seg? Det er jo positivt. 
 

Som ei over skriver, føle på meningsløshet og at ingenting gir glede, da er det gjerne noe mer. Det kan en forøvrig føle på selv om livet er fullt av sosiale øyeblikk hele dagen. 

Anonymkode: 43321...433

Det er lite som gir meg glede. Å være med barna eller være alene gir meg glede. Å gå på café, ut og spise, jentekveld, shopping, reise til syden, ja alt er pyton. Jeg vil heller være hjemme alene, for de tingene jeg nevner gir meg ingen ting. Jeg gleder meg ikke til sommeren feks. Det er jo samme for meg om det er 20 minus, sludd, 30 varmegrader eller høststorm, jeg er jo bare hjemme (inne) likevel. Men jeg er inne og fornøyd, tror jeg 😅

Anonymkode: 116f1...a73

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg er skilt og har vært alene i snart 10 år. Jeg har barn, men er mye alene siden de er 50% hos sin far. 

Er jeg alene så er jeg alene. Jeg har ikke overskudd til å møte venninner, shoppe, dra på café, besøke familie osv. Jeg er MYE alene, men jeg trives med det. 

Jeg reiser aldri, har verken råd eller er interessert i å reise. Verken storby eller varmere strøk frister. Jeg lever i min egen verden. Altså, jeg møter venninner 1 gang per mnd ca, men velger ellers å være alene selv om jeg har tid til å møtes oftere. 

Jeg er ufør etter en skade som gjør at jeg har smerter og problemer med å gå. Jeg går uten støtte, så det er ikke det som stopper meg fra å være ute med folk. 

Til tross for at jeg ikke har en jobb og er sosial så er jeg lykkelig. Jeg er fornøyd, tilfreds.

Andre derimot mener jeg er likegyldig, initiativløs og deprimert. Kan de se noe jeg ikke ser?

Hvis barna er hos meg (1 uke) er vi på treninger, vi har gode samtaler, vi er på kino osv. Den uka de er hos far er jeg alene, og holder på med mine prosjekter. Det kan være å lese en god bok, å høre på musikk, omorganisere skuffer og skap(det tar veldig lang tid, så alle prosjekter drar seg ut over flere dager eller uker pga fysiske utfordringer). Jeg ser en serie eller dokumentar, ja egentlig det alle andre gjør... planlegger neste uke, skriver handlelisten, planlegger vinterferien, planlegger bursdag, osv. Ellers liker jeg å sy, male og andre kreative ting. 

Jeg skjønner ikke hvorfor andre mener at jeg er deprimert fordi jeg lever et annet liv enn de? MÅ man være deprimert fordi man isolerer seg? Jeg er sjelden trist, sjelden misfornøyd med hvordan livet ble, alltid utrolig glad for å se barna, og egentlig bare fornøyd med meg og mitt. 

Innspill? Kan det være noe jeg ikke ser?

Anonymkode: 116f1...a73

Jeg er i samme situasjon som deg. 

Jeg er ufør etter en ulykke. Nå er jeg mye sengeliggende og har store smerter. 

Men jeg er mye alene. Jeg er glad for at jeg elver, selvom jeg lever ett tøft og slitsomt liv. Orker ikke være sosial. 

Jeg ble nødt til å bli mkn egen bestevenn. Jeg trives i mitt eget selskap. Jeg gjør meg selv lykkelig. 

Hvis du er fornøyd, så er det bare å fortsette med det du allerede gjør. 😊 

Jeg liker det enkle livet, selvom en reise eller en konsert gir meg mye. 

Jeg er mye alene hjemme. Jeg har aldri kjedet meg i hele mitt liv. 

Anonymkode: f8988...598

[Anonym bruker]

Jeg er ufør grunnet flere fysiske sykdommer, og vært singel i10 år, og alene med 2 barn, en tenåring og en ung voksen. Begge bor hjemme fulltid. Jeg savner veldig livet mitt før, trening, venner og alt det sosiale jeg gjorde. Men samtidig så har jeg funnet meg en hobby jeg trives med, jeg leser bøker, ser på serier og filmer. Og jeg prøver å finne glede i alt det jeg kan gjøre. Så jeg vil jo si at jeg har det bra. 

Men har et familiemedlem og en venninne, som er veldig på at jeg må finne meg en mann. Men jeg har jo ikke lyst på en mann. Jeg har vært gift, jeg har vært i flere forhold. Men jeg trives utrolig godt alene. Og har og et veldig godt forhold til barna mine, og får dekt mye av det sosiale der. En mann orker jeg ikke nå, jeg har det bedre uten. Noe det virker ut som de ikke forstår. Familiemedlemmet mitt som er mest på at jeg må ha mann, har jo vært i et elendig forhold i 40 år. Så skjønner virkelig ikke hvorfor hun mener jeg må ha en mann, jeg mener jo at hun burde gått for lenge siden.

Anonymkode: 5a2a6...0bc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Jeg er ufør grunnet flere fysiske sykdommer, og vært singel i10 år, og alene med 2 barn, en tenåring og en ung voksen. Begge bor hjemme fulltid. Jeg savner veldig livet mitt før, trening, venner og alt det sosiale jeg gjorde. Men samtidig så har jeg funnet meg en hobby jeg trives med, jeg leser bøker, ser på serier og filmer. Og jeg prøver å finne glede i alt det jeg kan gjøre. Så jeg vil jo si at jeg har det bra. 

Men har et familiemedlem og en venninne, som er veldig på at jeg må finne meg en mann. Men jeg har jo ikke lyst på en mann. Jeg har vært gift, jeg har vært i flere forhold. Men jeg trives utrolig godt alene. Og har og et veldig godt forhold til barna mine, og får dekt mye av det sosiale der. En mann orker jeg ikke nå, jeg har det bedre uten. Noe det virker ut som de ikke forstår. Familiemedlemmet mitt som er mest på at jeg må ha mann, har jo vært i et elendig forhold i 40 år. Så skjønner virkelig ikke hvorfor hun mener jeg må ha en mann, jeg mener jo at hun burde gått for lenge siden.

Anonymkode: 5a2a6...0bc

Kjenner meg igjen i det med at andre mener jeg bør finne en mann.. og et par av de som sier det er også i dårlige forhold. Hva er greia?

Anonymkode: 116f1...a73

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Jeg er i samme situasjon som deg. 

Jeg er ufør etter en ulykke. Nå er jeg mye sengeliggende og har store smerter. 

Men jeg er mye alene. Jeg er glad for at jeg elver, selvom jeg lever ett tøft og slitsomt liv. Orker ikke være sosial. 

Jeg ble nødt til å bli mkn egen bestevenn. Jeg trives i mitt eget selskap. Jeg gjør meg selv lykkelig. 

Hvis du er fornøyd, så er det bare å fortsette med det du allerede gjør. 😊 

Jeg liker det enkle livet, selvom en reise eller en konsert gir meg mye. 

Jeg er mye alene hjemme. Jeg har aldri kjedet meg i hele mitt liv. 

Anonymkode: f8988...598

❤️

Ja jeg får fortsette med mitt enkle liv og lukke ørene for hva andre sier 🙂 

Anonymkode: 116f1...a73

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 14.2.2024 den 8.35):

Det er lite som gir meg glede. Å være med barna eller være alene gir meg glede. Å gå på café, ut og spise, jentekveld, shopping, reise til syden, ja alt er pyton. Jeg vil heller være hjemme alene, for de tingene jeg nevner gir meg ingen ting. Jeg gleder meg ikke til sommeren feks. Det er jo samme for meg om det er 20 minus, sludd, 30 varmegrader eller høststorm, jeg er jo bare hjemme (inne) likevel. Men jeg er inne og fornøyd, tror jeg 😅

Anonymkode: 116f1...a73

Så lenge du er fornøyd og tilfreds. Det er da alt en kan be om i livet. Mange som har alle de faktorene i livet som du nevner, som ikke er fornøyd eller tilfreds. 
 

Siden du er inne på litt selv- due diligence, for jeg har ikke inntrykk av at du er i en situasjon hvor det er prekært å endre så mye, men en kan jo tenke litt over det. Unngår du dette fordi du rett og slett synes det er kjedelig? Eller føles det som stress/skummelt og følelsen av fornøyd like gjerne er en følelse av lettelse over å slippe? Er det introvert eller sosial angst som ligger bak ønske om å trekke seg unna? 
 

Uansett årsak, så lenge du er fornøyd i eget selskap, at dette ikke utløser følelse av meningsløshet eller tanker om at livet ikke er verdt å leve, så er det ingen grunn til å gjøre noen drastiske endringer. Mer for å kanskje forstå seg selv og hvorfor. 

Anonymkode: 43321...433

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Så lenge du er fornøyd og tilfreds. Det er da alt en kan be om i livet. Mange som har alle de faktorene i livet som du nevner, som ikke er fornøyd eller tilfreds. 
 

Siden du er inne på litt selv- due diligence, for jeg har ikke inntrykk av at du er i en situasjon hvor det er prekært å endre så mye, men en kan jo tenke litt over det. Unngår du dette fordi du rett og slett synes det er kjedelig? Eller føles det som stress/skummelt og følelsen av fornøyd like gjerne er en følelse av lettelse over å slippe? Er det introvert eller sosial angst som ligger bak ønske om å trekke seg unna? 
 

Uansett årsak, så lenge du er fornøyd i eget selskap, at dette ikke utløser følelse av meningsløshet eller tanker om at livet ikke er verdt å leve, så er det ingen grunn til å gjøre noen drastiske endringer. Mer for å kanskje forstå seg selv og hvorfor. 

Anonymkode: 43321...433

Takk for godt svar 🙂 

Jeg har det helt fint når jeg tenker meg om, og er trygg på at jeg kjenner meg selv bedre enn de som tydeligvis ser noe annet enn det jeg ser/føler 🙂

Anonymkode: 116f1...a73