En i familien er død - føler meg ikke trist

[Anonym bruker]

Da har personen falt bort.
Etter 94 år på denne jord har personen vandret videre som man kan si det på en fin måte.
Familien gråter, alle snakker om hvor triste de er, hvor fantastisk denne personen var.

Jeg føler meg ikke trist, personen har levd lengre enn de fleste, og de siste årene har personen vært fryktelig syk og hatt mye vondt.
Personen var helt fantastisk, satte utrolig stor pris på denne personen, men føler ingen tristhet, ingen sorg.
Jeg føler en lettelse, endelig skal denne personen slippe. Slippe smertene, slippe sykdom.

Føler også jeg er slem som ikke klarer å gråte og føle tristhet over denne fantastiske personen.

Er det galt å føle en lettelse for at en person slipper mer smerter og sykdom?

Anonymkode: 17947...bb4

[Anonym bruker]

Man kan vel føle lettelse over at de får slippe, samtidig som man er trist og lei seg.

Anonymkode: 0e4f4...3cf

[Anonym bruker]

Det er helt normalt å føle lettelse i en slik situasjon. Personen var syk og da er det godt å få slippe. Trenger ikke ha dårlig samvittighet for det.

Høres ut som dette skjedde nylig. Kanskje du føler mer på sorg og tristhet etterhvert. Vi er forskjellige, og sørger ulikt.

Anonymkode: 03cbe...cae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Da har personen falt bort.
Etter 94 år på denne jord har personen vandret videre som man kan si det på en fin måte.
Familien gråter, alle snakker om hvor triste de er, hvor fantastisk denne personen var.

Jeg føler meg ikke trist, personen har levd lengre enn de fleste, og de siste årene har personen vært fryktelig syk og hatt mye vondt.
Personen var helt fantastisk, satte utrolig stor pris på denne personen, men føler ingen tristhet, ingen sorg.
Jeg føler en lettelse, endelig skal denne personen slippe. Slippe smertene, slippe sykdom.

Føler også jeg er slem som ikke klarer å gråte og føle tristhet over denne fantastiske personen.

Er det galt å føle en lettelse for at en person slipper mer smerter og sykdom?

Anonymkode: 17947...bb4

Etter noen dager vil du begynne å tenke på personen og bli emosjonell.

Anonymkode: 10026...8c5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Da har personen falt bort.
Etter 94 år på denne jord har personen vandret videre som man kan si det på en fin måte.
Familien gråter, alle snakker om hvor triste de er, hvor fantastisk denne personen var.

Jeg føler meg ikke trist, personen har levd lengre enn de fleste, og de siste årene har personen vært fryktelig syk og hatt mye vondt.
Personen var helt fantastisk, satte utrolig stor pris på denne personen, men føler ingen tristhet, ingen sorg.
Jeg føler en lettelse, endelig skal denne personen slippe. Slippe smertene, slippe sykdom.

Føler også jeg er slem som ikke klarer å gråte og føle tristhet over denne fantastiske personen.

Er det galt å føle en lettelse for at en person slipper mer smerter og sykdom?

Anonymkode: 17947...bb4

De føler nok lettelse de også. Jeg er begge deler, noen ganger gråter jeg og samtidig føler lettelse, andre ganger bare litt vemodig og rart, og føler lettelse. Hvis det er snakk om gamle folk.

Man reagerer forskjellig. Ingen måte er feil. Husker min søster dyttet meg hardt i siden i en begravelse en gang, fordi jeg gråt. Kommer jeg aldri til å glemme. Man sørger forskjellig. Man bryr seg like mye. 

Anonymkode: 0ff6d...0a2

[Anonym bruker]

Legger til, at etter fylt 35 år så takler jeg dødsfall bedre. Hvis vi fortsatt snakker om gamle, syke mennesker. Føler meg mere moden, enn da jeg var feks 20 år gammel. Nå reagerer jeg mere rasjonellt. Men likevel bryr meg.

Anonymkode: 0ff6d...0a2

[Anonym bruker]

Det er jo ikke så unormalt. Personen har jo levd ett langt liv og når den siste tiden bærer preg av sykdom og smerte så ønsker man jo at personen skal få slippe. 
Jeg mistet min bestemor, som var min aller nærmeste. Jeg følte selvsagt på en bunnløs sorg, men jeg var også sjeleglad for at hun endelig slapp taket. Det var halvannet år med innleggelser og utskrivelser, beskjeder fra sykehus og sykehjem om at "nå har hun ikke lenge igjen" før hun kvikna til og var frisk en mnd til. Det var ulidelig slitsomt for oss rundt, og egoisten i meg var lettet da hun omsider døde. Da fikk vi alle fred, inkludert henne. Jeg savner henne hver bidige dag, det var det ene mennesket jeg så for meg at jeg ikke kunne leve uten (etter barna selvsagt)

Anonymkode: 71ac5...4f2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Da har personen falt bort.
Etter 94 år på denne jord har personen vandret videre som man kan si det på en fin måte.
Familien gråter, alle snakker om hvor triste de er, hvor fantastisk denne personen var.

Jeg føler meg ikke trist, personen har levd lengre enn de fleste, og de siste årene har personen vært fryktelig syk og hatt mye vondt.
Personen var helt fantastisk, satte utrolig stor pris på denne personen, men føler ingen tristhet, ingen sorg.
Jeg føler en lettelse, endelig skal denne personen slippe. Slippe smertene, slippe sykdom.

Føler også jeg er slem som ikke klarer å gråte og føle tristhet over denne fantastiske personen.

Er det galt å føle en lettelse for at en person slipper mer smerter og sykdom?

Anonymkode: 17947...bb4

Helt naturlig det også 

 

Anonymkode: d4a5c...8ae

[amandine]

Det er ingenting som er rett eller galt, eller mer rett enn noe annet, når det kommer til reaksjoner etter dødsfall. 
Ikke tenk  på hva andre måtte synes eller mene, din reaksjon er din. Du sørger på din måte og sånn er det. 

[Anonym bruker]

Jeg tenker at sorg og savn ikke betyr at man ønsker personen skal leve evig.

Min mormor var 100 år da hun døde. En helt naturlig greie, kropp og sinn var slitne så det var på tide å slippe.

Men liker gråt jeg en skvett, og savner henne enda. Hun var en viktig person i livet mitt, som jeg var veldig glad i.

Flere år siden hun døde nå, men fremdeles kan jeg møte på ting og tenke at det hadde mormor likt.

Det var ikke en sjokkartet sorg hvor jeg skrek og bæljet, men likevel en sorg og et savn.

Anonymkode: 53c0e...923