Flere som tenker at ekteskapet er over når ungdommene flytter ut?

[Anonym bruker]

Jeg er så ferdig med dette forholdet, kjenner jeg. Vi har hatt 20 år sammen, og de fleste av dem gode. Nå funker vi ikke sammen i det hele tatt. 

Han disponerer energien sin helt feil i mine øyne. Er nok utad verdens hyggeligste og mest behjelpelige mann. Det jeg sitter igjen med er en fyr totalt tømt for energi, sur, klagete og i mine øyne lat på hjemmebane.

Forsøker jeg å ta opp ting, da kan alle feil føres tilbake til meg. Enten det har med barn, hus eller vårt sosiale liv å gjøre så ligger eventuelle feil hos meg. Han er feilfri - null selvinnsikt

Jeg er SÅ drittlei av det. 

Ungdommene i huset går i 1. og 3. på vgs og planene er videre til universitet. Derfor vil jeg ikke starte noen prosess nå. Jeg vil at de skal ga den trygge basen sin, rommene sine, vennene i nærmiljøet.. Vil ikke at de siste årene hjemme skal preges av et brudd og to nye hjem å forholde seg til.

Det er ingen krangling eller direkte uvennskap her hjemme, jeg bare føler at jeg må svelge mer enn hva jeg har appetitt til av kameler.. 

Så når jeg nærmer meg 50 så skal jeg sannsynligvis starte på nytt alene. Det skjer ikke at jeg flytter sammen med en mann igjen, så da blir jeg den single venninna resten av livet.

Synd, men det viser seg at jeg har investert veldig mange år på feil mann. Vi har jo fått to flotte barn som har fått en fin oppvekst, så sånn sett er det ikke verdiløst, men rent relasjonelt sitter jeg med svarteper.

Og nei - parterapi er ikke aktuelt. Han har ingen feil, og alt er som det skal være.. 

Anonymkode: 50ef4...fae

[Anonym bruker]

Nei, heldigvis ikke. Gleder meg til å kunne reise mer på turer alene, og nyte hverandres selskap. Vi er bestevenner i tillegg til kjærester. Hørtes sikkert litt klissete ut, og vi har absolutt hatt våre utfordringer når ungene var små. 

Anonymkode: d489f...206

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Nei, heldigvis ikke. Gleder meg til å kunne reise mer på turer alene, og nyte hverandres selskap. Vi er bestevenner i tillegg til kjærester. Hørtes sikkert litt klissete ut, og vi har absolutt hatt våre utfordringer når ungene var små. 

Anonymkode: d489f...206

Så heldig du er ♥️

HI

Anonymkode: 50ef4...fae

[Anonym bruker]

Alle ekteskap har oppturer og nedturer, fine perioder og dårlige perioder. Perioder der man er drittlei og perioder der man er som nyforelsket igjen.

Den eneste man kan forandre her i verden er en selv. Du kan ikke forandre mannen, du kan ikke vite hva han tenker og du kan ikke skylde på han for hvordan fremtiden din blir uten han.

Jobb deg gjennom det heller enn å gi opp fordi alt er hans skyld. Det er lettere å se andres feil enn egne også. Endrer du på dine, så kanskje han endrer på sine. Og funker det ikke, så kan man gå fra hverandre. Men det er jo ikke hans feil om du velger å ikke finne en ny mann eller føler at det ikke var verdt det. Det må du ta på egen kappe. Og han var den perfekte mannen en gang, så det har aldri vært bortkastet.

Anonymkode: 6c507...35e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Alle ekteskap har oppturer og nedturer, fine perioder og dårlige perioder. Perioder der man er drittlei og perioder der man er som nyforelsket igjen.

Den eneste man kan forandre her i verden er en selv. Du kan ikke forandre mannen, du kan ikke vite hva han tenker og du kan ikke skylde på han for hvordan fremtiden din blir uten han.

Jobb deg gjennom det heller enn å gi opp fordi alt er hans skyld. Det er lettere å se andres feil enn egne også. Endrer du på dine, så kanskje han endrer på sine. Og funker det ikke, så kan man gå fra hverandre. Men det er jo ikke hans feil om du velger å ikke finne en ny mann eller føler at det ikke var verdt det. Det må du ta på egen kappe. Og han var den perfekte mannen en gang, så det har aldri vært bortkastet.

Anonymkode: 6c507...35e

Jeg har forsøkt det jeg klarer. Føler at livet går ut på å tilrettelegge for han så han får energi nok til å glimte til med godt humør. Likevel er det bare klaging. Føler det som om jeg er den siste han vil være sammen med.

Det at jeg ikke vil flytte sammen med noen andre er ikke hans skyld - det sier jeg heller ikke. Kan jo være at jeg får et forhold til noen, men det er jeg som tenker at det å leve alene er det beste. 
 

Nå har vi en felles interesse i barna/ungdommene. Når de er borte er det absolutt ingenting igjen. Vi har vokst oss helt i opposite directions.

Det er jo ikke kontroversielt å gå fra hverandre.. rimelig mange gjør det

HI

Anonymkode: 50ef4...fae

[Anonym bruker]

Jeg tenker det samme som deg HI. Aner ikke hva vi skal snakke om uten barna, og vi har ingenting til felles lenger. 

Anonymkode: 3dc8d...481

[Anonym bruker]

Jeg har en sinnsykt irriterende herlig spennende flott mann som jeg tenker å være sammen med livet ut. Jeg gruer meg selvfølgelig til barna er ute (13 og 16 nå), men gleder meg til tiden vår sammen. På tross av store ulikheter, har vi mye felles og mye gøy. Vi foretrekker hverandres selskap. Jeg føler meg heldig, og er glad for at jeg gikk med magefølelsen «back then».

Når det gjelder ditt ekteskap, synes jeg egentlig ikke du har grunn til å være trist. Du har lagt et godt og trygt grunnlag for barna dine, dere har delt mye, og som du sier, mest godt. Jeg deler ditt syn på at du ikke skal bryte opp for barna nå. Jeg mener ting skal være bra grusomt før man bryter opp barns hjem. Men jeg tror på at man knytter seg til ulike mennesker i ulike faser, og på tross av at jeg selv opplever at jeg har et «livet ut»-forhold, mener jeg ikke bestemt at alt er ment å vare. Om din neste fase blir uten ham, er ikke det krise. Dere var riktige en stund. 
Så kan det likevel hende at dere finner hverandre på nytt når dere har vært alene litt - kan hende han blomstrer når barna har flyttet og ansvar fordeler seg annerledes. Hvem vet. Så ikke legg opp til å flytte første måneden liksom. Men om det er over, betyr det ikke at det var uten verdi mens det var. 

Anonymkode: 75d07...846

[Anonym bruker]

Verdt forsøket å finne en felles hobby/aktivitet? 

Vi har begynt å finne tilbake til ting vi gjorde sammen før vi fikk barn, men holder også på med ting hver for oss. 

Anonymkode: 60375...299

[sug lut]

Det blir godt å gå, hi. Ikke kjør deg i kjelleren, da, gå før det går på helsa løs.

[Anonym bruker]

sug lut skrev (4 minutter siden):

Det blir godt å gå, hi. Ikke kjør deg i kjelleren, da, gå før det går på helsa løs.

Takk ♥️

Det går helt greit så lenge vi har huset og dagene fylt av ungdom som skal ditt og datt. Jeg bare kjenner at det ikke holder når det bare blir oss. Den i terrassen og kjærligheten har vi ikke for hverandre lengre - vi har det for oss 4 som familie.

Og det er en sorg i det å innse at det ikke blir oss. Vi har jo en livshistorie sammen, og det blir en jobb å fine tilbake til hvem man er uten den andre. 
 

HI

Anonymkode: 50ef4...fae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Verdt forsøket å finne en felles hobby/aktivitet? 

Vi har begynt å finne tilbake til ting vi gjorde sammen før vi fikk barn, men holder også på med ting hver for oss. 

Anonymkode: 60375...299

Vi har bare blitt så veldig forskjellige. Har ikke merket det så godt før de siste årene når barna klarer seg mer selv. Vi klarer rett og slett ikke å samarbeide for vi er grunnleggende uenige om det meste. 
 

HI

Anonymkode: 50ef4...fae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (58 minutter siden):

Jeg har en sinnsykt irriterende herlig spennende flott mann som jeg tenker å være sammen med livet ut. Jeg gruer meg selvfølgelig til barna er ute (13 og 16 nå), men gleder meg til tiden vår sammen. På tross av store ulikheter, har vi mye felles og mye gøy. Vi foretrekker hverandres selskap. Jeg føler meg heldig, og er glad for at jeg gikk med magefølelsen «back then».

Når det gjelder ditt ekteskap, synes jeg egentlig ikke du har grunn til å være trist. Du har lagt et godt og trygt grunnlag for barna dine, dere har delt mye, og som du sier, mest godt. Jeg deler ditt syn på at du ikke skal bryte opp for barna nå. Jeg mener ting skal være bra grusomt før man bryter opp barns hjem. Men jeg tror på at man knytter seg til ulike mennesker i ulike faser, og på tross av at jeg selv opplever at jeg har et «livet ut»-forhold, mener jeg ikke bestemt at alt er ment å vare. Om din neste fase blir uten ham, er ikke det krise. Dere var riktige en stund. 
Så kan det likevel hende at dere finner hverandre på nytt når dere har vært alene litt - kan hende han blomstrer når barna har flyttet og ansvar fordeler seg annerledes. Hvem vet. Så ikke legg opp til å flytte første måneden liksom. Men om det er over, betyr det ikke at det var uten verdi mens det var. 

Anonymkode: 75d07...846

Takk for gode refleksjoner ♥️

HI

Anonymkode: 50ef4...fae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker det samme som deg HI. Aner ikke hva vi skal snakke om uten barna, og vi har ingenting til felles lenger. 

Anonymkode: 3dc8d...481

♥️♥️

HI

Anonymkode: 50ef4...fae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har forsøkt det jeg klarer. Føler at livet går ut på å tilrettelegge for han så han får energi nok til å glimte til med godt humør. Likevel er det bare klaging. Føler det som om jeg er den siste han vil være sammen med.

Det at jeg ikke vil flytte sammen med noen andre er ikke hans skyld - det sier jeg heller ikke. Kan jo være at jeg får et forhold til noen, men det er jeg som tenker at det å leve alene er det beste. 
 

Nå har vi en felles interesse i barna/ungdommene. Når de er borte er det absolutt ingenting igjen. Vi har vokst oss helt i opposite directions.

Det er jo ikke kontroversielt å gå fra hverandre.. rimelig mange gjør det

HI

Anonymkode: 50ef4...fae

Men hvorfor gjør du ikke ting som er for deg? Kommer hjem etter han, slutte å legge til rette fordi du tror du må? Har du glemt deg selv? Gå ut, treff folk, gjør ting som gjør deg lykkelig. 

Anonymkode: 6c507...35e

[Anonym bruker]

JA! Så fort frøkna er ute har jeg ingen forpliktelser til å være med mannen mer. 
 

om jeg ikke finner styrken til å gå før om 3 år 

Anonymkode: 0de61...116

[Iiiiik]

Jeg ønsker å bli gammel sammen med mannen min. Jeg møtte ham etter at jeg fylte 30 og hadde to ganske lange forhold før vi giftet oss. Vet derfor at det er mye godt i vår relasjon. Samtidig kjenner jeg igjen beskrivelsen din, HI. I hverdagen gjør vi hver våre ting, og det er ikke alltid lett å planlegge aktiviteter begge trives med. Våre yngste er på alder med dine, og vi får stadig mer tid uten barn. Noe av den fylles med jobb, og noe med alenetid. Vi har snakka om å prioritere tid med hverandre. Jeg ser at ved å gjøre det, får vi også mer å snakke om. For oss ser det heldigvis ut som om vi er enige om at vi ønsker hverandre, og at vi klarer å vise det i handlinger også. 

[Anonym bruker]

Iiiiik skrev (1 minutt siden):

Jeg ønsker å bli gammel sammen med mannen min. Jeg møtte ham etter at jeg fylte 30 og hadde to ganske lange forhold før vi giftet oss. Vet derfor at det er mye godt i vår relasjon. Samtidig kjenner jeg igjen beskrivelsen din, HI. I hverdagen gjør vi hver våre ting, og det er ikke alltid lett å planlegge aktiviteter begge trives med. Våre yngste er på alder med dine, og vi får stadig mer tid uten barn. Noe av den fylles med jobb, og noe med alenetid. Vi har snakka om å prioritere tid med hverandre. Jeg ser at ved å gjøre det, får vi også mer å snakke om. For oss ser det heldigvis ut som om vi er enige om at vi ønsker hverandre, og at vi klarer å vise det i handlinger også. 

Jeg håper at dere blir 107 år sammen 😄♥️
 

Jeg trives egentlig godt med at vi gjør våre ting hver for oss. Og syns at det går greit selv om vi ikke har så mye til felles. Kunne levd godt med det.

Det jeg ikke kan leve med er at han ut av det blå plutselig opplever at ting er feil med hvordan vi lever livet vårt som par, og da bruker mye tid til å plassere skylden hos meg.

Det samme om jeg tar opp noe jeg syns er kjipt i vår relasjon - da ender det med en tirade om hva jeg har gjort feil.

Det går ALLTID tilbake til at jeg har gjort noe feil. Og sånn vil jeg ikke leve. Det har jeg rett og slett ikke tid til.. 

Jeg har helt mistet respekten av at han aldri klarer å se seg selv som en del av problemet. Og jeg tror faktisk at det er en umulig oppgave å forsøke å endre han. Så da skaper jeg meg heller mitt eget liv. 
 

Nå høres han jo ut som en psykopat. Det er han ikke altså. Men de motgangene han har møtt i sitt liv har bidradd til at han har blitt en egoist. Og han er til tider innmari barnslig. 

HI

Anonymkode: 50ef4...fae

[Anonym bruker]

Er på samme sted som deg, og ser frem til å etablere meg alene! Aldri mer en mann i mitt hus! Ser at noen kommer med tips om å "jobbe for ekteskapet", men for min del har jeg gjennom flere år jobbet for å holde familien samlet, og svelget mange kameler. Det holder nå! Vi skal da ikke slite og jobbe med et forhold som gir så lite?! Og singel er tusen ganger bedre enn slik som du beskriver. Så det blir godt for både deg og meg når tiden er inne! Lykke til

Anonymkode: dd06c...5cf

[Anonym bruker]

Vi har barn som enten har flyttet ut eller som kommer til å flytte i løpet av de neste to årene. Og vi gleder oss til å bli gamle sammen. 
 

For oss har det vært viktig å snakke om hvordan vi ønsker p leve livet framover, hva vi ønsker å prioritere av aktiviteter, jobb, ferie osv. Vi har aktivt jobbet for å finne aktiviteter vi kan gjøre sammen og å finne felles «prosjekter»; det være seg reiser, hus, hage, fritidsaktiviteter osv.

Jeg gleder meg mest til å reise mer - og jeg har en lang liste med steder jeg ønsker å besøke. Han ønsker å bruke mer til på egne hobbyer. Vi er opptatt av å gi hverandre rom til egne aktiviteter samt planlegge felles opplevelser. Og jeg tror fullt og helt at vi skal klare å få livet til å fungere sammen også når ungene flytter ut😊

Anonymkode: f6da8...0d5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Vi har barn som enten har flyttet ut eller som kommer til å flytte i løpet av de neste to årene. Og vi gleder oss til å bli gamle sammen. 
 

For oss har det vært viktig å snakke om hvordan vi ønsker p leve livet framover, hva vi ønsker å prioritere av aktiviteter, jobb, ferie osv. Vi har aktivt jobbet for å finne aktiviteter vi kan gjøre sammen og å finne felles «prosjekter»; det være seg reiser, hus, hage, fritidsaktiviteter osv.

Jeg gleder meg mest til å reise mer - og jeg har en lang liste med steder jeg ønsker å besøke. Han ønsker å bruke mer til på egne hobbyer. Vi er opptatt av å gi hverandre rom til egne aktiviteter samt planlegge felles opplevelser. Og jeg tror fullt og helt at vi skal klare å få livet til å fungere sammen også når ungene flytter ut😊

Anonymkode: f6da8...0d5

Så flott ♥️ Da var magefølelsen din riktig når du møtte mannen din ♥️

HI

Anonymkode: 50ef4...fae

[Anonym bruker]

Jeg er 50 år, og har barn mellom 14 og 23 år.

Snakket faktisk med en venninne om det her om dagen, for hennes yngste flyttet ut i høst så de har hatt noen måneder nå med "tomt hus". Det er en omstilling, og slett ikke alle klarer det. 

De sier vel at skilsmissestatistikken er høyest når man har småbarn, også kommer perioden hvor de flytter ut. Man må finne en ny rutine på livet og forholdet, leve livet på en ny måte.

Når du ikke lenger har noen varme følelser igjen for mannen er det nok riktig å gå, men tenk litt over hvilke signaler dere sender til barna. Det er ikke godt å få vite at mamma og pappa holdt ut pga oss barna, de var ikke lykkelige sammen og gikk fra hverandre så fort vi hadde flyttet ut. 

Satt i stad og så kveldens episode av hver gang vi møtes, og hun satte ord på noe som ikke mange setter ord på. Sorgen når foreldrene skilles. Hennes foreldre skiltes som venner, ingen konflikter, feiret jul og bursdag sammen osv, men likevel en voldsom sorg som har formet henne som menneske. Det kan være verdt å høre på hva hun sier, uten å ha alle piggene ut for å forsvare egne valg, men for å lære av noen som har stått i det som ungdom.

Men for å svare på spørsmålet ditt, jeg vet ikke hvordan forholdet vårt blir når ungene flytter ut. Jeg ser at det kan bli en utfordring, men det kan godt hende vi klarer det også. Vi har i mange år styrt familien sammen, og har ikke så mye utenom det. Vi må jo prøve å bygge opp et nytt fundament, men jeg vet ikke....

Anonymkode: d1f53...870

[Anonym bruker]

Har tro på at jeg og mannen kommer til å fortsatt ha det bra etter at barna flytter ut. Barna er mellom 13 og 19 år, der eldste studerer borte. 
Vi har hatt både oppturer og nedturer, og taklet dette bra.

Har til nå 25 år sammen, og kjenner fortsatt på den gode følelsen når vi er sammen.

Anonymkode: db768...546

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er 50 år, og har barn mellom 14 og 23 år.

Snakket faktisk med en venninne om det her om dagen, for hennes yngste flyttet ut i høst så de har hatt noen måneder nå med "tomt hus". Det er en omstilling, og slett ikke alle klarer det. 

De sier vel at skilsmissestatistikken er høyest når man har småbarn, også kommer perioden hvor de flytter ut. Man må finne en ny rutine på livet og forholdet, leve livet på en ny måte.

Når du ikke lenger har noen varme følelser igjen for mannen er det nok riktig å gå, men tenk litt over hvilke signaler dere sender til barna. Det er ikke godt å få vite at mamma og pappa holdt ut pga oss barna, de var ikke lykkelige sammen og gikk fra hverandre så fort vi hadde flyttet ut. 

Satt i stad og så kveldens episode av hver gang vi møtes, og hun satte ord på noe som ikke mange setter ord på. Sorgen når foreldrene skilles. Hennes foreldre skiltes som venner, ingen konflikter, feiret jul og bursdag sammen osv, men likevel en voldsom sorg som har formet henne som menneske. Det kan være verdt å høre på hva hun sier, uten å ha alle piggene ut for å forsvare egne valg, men for å lære av noen som har stått i det som ungdom.

Men for å svare på spørsmålet ditt, jeg vet ikke hvordan forholdet vårt blir når ungene flytter ut. Jeg ser at det kan bli en utfordring, men det kan godt hende vi klarer det også. Vi har i mange år styrt familien sammen, og har ikke så mye utenom det. Vi må jo prøve å bygge opp et nytt fundament, men jeg vet ikke....

Anonymkode: d1f53...870

Det blir nok ikke clean break dagen etter de er ute av huset.. vil nok skje mer gradvis.
 

Jeg tenker at jeg har gitt alt for de to, og har vært bestemt på at de skulle vokse opp i en familie med begge foreldrene (har ikke gjort det selv) og i barndomshjemmet sitt.

Det har ikke vært noe  offer altså, men de siste par årene har jeg kjent at det funker dårlig mellom meg og mannen. Ingen grunn for å bryte opp nå så de må omstille seg, men grunn nok for at vi ikke trenger å holde sammen når vi bor her alene og de skal stifte et eget liv. 

Jeg ser ikke noen grunn til å holde sammen for at det vil føles greiere for voksne barn som kommer hjem i ferier og høytider, liksom. 
 

HI

Anonymkode: 50ef4...fae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Så når jeg nærmer meg 50 så skal jeg sannsynligvis starte på nytt alene. Det skjer ikke at jeg flytter sammen med en mann igjen, så da blir jeg den single venninna resten av livet.

Gjør som jeg, finn deg en yngre elsker   🤩     Har det som plommen iegget nå.

Jeg var også.... " Hun som har en sååå snill og kjekk mann " ....     De skulle bare ha visst   🙄

Anonymkode: ba7c7...018

[Iiiiik]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg håper at dere blir 107 år sammen 😄♥️
 

Jeg trives egentlig godt med at vi gjør våre ting hver for oss. Og syns at det går greit selv om vi ikke har så mye til felles. Kunne levd godt med det.

Det jeg ikke kan leve med er at han ut av det blå plutselig opplever at ting er feil med hvordan vi lever livet vårt som par, og da bruker mye tid til å plassere skylden hos meg.

Det samme om jeg tar opp noe jeg syns er kjipt i vår relasjon - da ender det med en tirade om hva jeg har gjort feil.

Det går ALLTID tilbake til at jeg har gjort noe feil. Og sånn vil jeg ikke leve. Det har jeg rett og slett ikke tid til.. 

Jeg har helt mistet respekten av at han aldri klarer å se seg selv som en del av problemet. Og jeg tror faktisk at det er en umulig oppgave å forsøke å endre han. Så da skaper jeg meg heller mitt eget liv. 
 

Nå høres han jo ut som en psykopat. Det er han ikke altså. Men de motgangene han har møtt i sitt liv har bidradd til at han har blitt en egoist. Og han er til tider innmari barnslig. 

HI

Anonymkode: 50ef4...fae

Ikke noe problem å skjønne at du ikke ønsker å ende opp med en mann som løser alle konflikter med angrep. Å kunne se egne feil er viktig for meg, det samme er evnen til konfliktløsning uten sinne. 
 

Jeg håper livet ditt blir godt frem til barna flytter ut, og etter at de ikke bor hjemme lenger. Og håper at mannen og jeg blir lykkelige nok sammen fremover også ❤️