Fortvilet og rådvill

[Anonym bruker]

Er helt krise og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har blitt gravid (på prevensjon) og står nå i dilemmaet om å beholde eller ikke. Jeg vil, men mannen vil ikke beholde. Vi har tre barn fra før mellom 9 og 16, så dette kom veldig uventet på oss. Har forsåvidt plass både i bil og hus, og en god økonomi. Mannen tenker at dette vil forsure/ødelegge de neste 20 årene, mens jeg tenker at det går seg til. Til tross for at minstemann er ganske stor. Han mener det er å begynne helt på nytt igjen og hadde begynt å glede seg til å heller bli besteforeldre på sikt. Jeg vil som sagt beholde, men kan ikke leve med å få et barn med en mann jeg føler jeg ødelegger livet til. 

Vet egentlig ikke hva jeg tenker å oppnå med å skrive her, men har ingen å snakke med. Har forsøkt å kontakte sykehuset, som sier rett ut at det finnes ingen å snakke med der. Ingen rådgivningstjeneste e.l. Kunne bare få en time til abort. De ba meg prøve Amathea, men de er komplett umulig å få tak i.

Er det noen her som har vært i lignende situasjon og vil dele noen tanker? Vær så snill og ikke skriv noe stygt. Er langt nok nede som det er... 

Anonymkode: bd595...5ce

[Anonym bruker]

Er ikke Amathea bare for unge mødre da?

Anonymkode: 62b25...646

[Anonym bruker]

Vi var i samme situasjon, men med ungdommer på 14 og 18 år fra før. Det var et sjokk å bli gravid og det ble en del tårer. Mannen overlot avgjørelsen til meg iom at jeg har harde svangerskap som gjør meg nærmest pleietrengende i 7-8 mnd, men han var klar på at han ønsker barnet om jeg valgte det. Jeg slet med tanken på å begynne på nytt med barnehage, våkenetter og x antall sykedager, men endte til slutt på at jeg ikke kunne stå inne for abort av de grunnene. Da jeg hadde bestemt meg, begynte jeg å glede meg og det har kun vært positivt å bli foreldre i såkalt moden alder. De andre barna har flyttet ut, så nå koser vi oss med skolegutten vår og nyter livet som småbarnsforeldre. Alt jeg så på med gru har ordnet seg. Våkenetter har vi knapt hatt, og fordelen med å være voksen og flerbarnsmor er at man vet ting går over. Lite søvn, trassalder og bleier er bare en ørliten periode av livet, mens gleden er livslang. 
 

Jeg håper at du får mannen på din side, for ingen av de andre alternativene er særlig bra. Du bør ikke måtte ta abort når du ikke vil, og mannen bør ikke måtte bli far til flere enn han føler han har kapasitet til og ønske om. 
 

Kanskje du kan få snakke med jordmor eller helsesykepleier for å sortere tankene dine. Lykke til ❤️

Anonymkode: 867e7...e54

[Anonym bruker]

Kan ikke si annet enn at dere må bli enige, og ingen kan egentlig komme med råd her. Det er lett å forstå dere begge to, men her må dere se på konsekvenser. Hvordan er konsekvenser for deg med å ta abort og hva er konsekvensen for mannen din hvis dere beholder. 

Anonymkode: 342ce...718

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke greid å ta en abort jeg ikke ønsket å ta. Jeg hadde nok fått store problemer med å opprettholde et godt, nært og intimt forhold til en mann som presset meg til en abort jeg ikke ønsket. Så det er en risiko å ta også! Det er lett for ham som ikke kjenner graviditeten å tenke på dette som en teoretisk sak, om dere skal ha flere barn eller ikke. Du kjenner det på kroppen, du ønsker barnet, dere har alt materielt og økonomisk på plass.

Jeg tenker at det er størst sannsynlighet for at mannen vil tilpasse seg og etterhvert bli like god far for minstemann som han tydeligvis har vært for de eldste.

Anonymkode: c4986...d0c

[Iiiiik]

Jeg ville funnet noen å snakke med, helst bør dere gjøre det sammen. Vet ikke hvordan helsestasjonen deres er, men med en vettug helsesøster kan det være et OK sted. Aller helst ville jeg oppsøkt familievernkontoret. Det er gratis, du trenger ikke henvisning, og dette er åpenbart noe de bør kunne hjelpe dere med. 

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar!

Jeg er så stresset nå og har nok et angstanfall. Dette føles som det ikke kan løses på en god måte uansett og jeg føler at en av oss blir ulykkelig. Vil bare rømme fra alt. Synes det er helt utrolig at de på sykehuset ikke kan hjelpe folk i en så fortvilet situasjon. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg

Anonymkode: bd595...5ce

[Anonym bruker]

Høres jo ut som at du har bestemt deg for at DU vil ha barnet. Mannen vil ikke. Vil han det så lite at han evt. går hvis du beholder? Er det verdt risikoen å beholde? Du har tre barn allerede. 

Anonymkode: 2c094...713

[Anonym bruker]

Ja, det er dårlig at sykehuset ikke noe tilbud, men de mangler rett og slett ressursene.
Jeg personlig hadde aldri klart å ta en abort som jeg selv ikke egentlig hadde lyst til. Å bli «presset» til å ta abort, tror jeg vil kunne skape problemer for deg i ettertid. Både sorg, skyldfølelse, tomhet, sinne, kanskje avsmak mot mannen osv.

Anonymkode: d0c9c...9a7

[Anonym bruker]

Veldig vanskelig situasjon det der.

Jeg ble uplanlagt med nummer fire da jeg var 34 år, og jeg husker hvordan jeg gråt. Følte jeg hadde statistikken mot meg også, tre friske barn, tenk om nummer fire var den som ikke var frisk. Jeg tenker det er en veldig vanskelig situasjon å stå i uten støtte fra mannen, for det er lett å romantisere det å få en baby også.

Det er klart det kan gå helt fint, men det kan også være det barnet som "velter lasset", som er sykt eller har spesielle behov, takler du det alene? Om mannen gir seg og blir med på å få barnet, og dere får et barn med utfordringer, vil han da blir bitter på deg?

Mannen min støttet meg heldigvis 100%, dette klarer vi sa han, for han kjente meg godt nok til å vite at jeg aldri ville klart å ta det bort. Vi fikk et friskt barn, men et skikkelig "high need" barn, som ikke sov om natta, som krevde oss med hud og hår, dag og natt helt til hun var et par år gammel. De første, og særlig det aller første, årene med henne var en stor utfordring, for familien, for forholdet, i det hele tatt. Jeg hadde ærlig talt hatt problemer med å stå i det alene.

Men jeg er likevel helt på din side, om man kan si det sånn, for jeg hadde aldri klart å ta det vekk jeg heller. For meg har det vært babyen min helt fra testen var positiv, å ikke få barnet var aldri noe alternativ. Så at du har det vanskelig har jeg all mulig forståelse, og empati med.

Jeg ville som tidligere nevnt i tråden her ringt helsestasjonen i morgen, det er ofte både helsesykepleiere og noen ganger jordmødre også, der som kanskje kan snakke med dere. Være tredjepersonen i denne vanskelige samtalen og situasjonen.

Anonymkode: 68a30...d9a

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt abort om jeg hadde hatt valget om igjen og visst det jeg vet i dag. Selv om det høres brutalt ut. Vi elsker selvsagt barnet vi fikk som attpåklatt, men det har ødelagt oss, var det samme som hos dere at en i utgangspunktet ville beholde og en ikke, men så ble vi på et vis enige om å beholde. Selv om det ble å starte på bunnen igjen. Fikk et barn som er multihandikappet, i tillegg til de barna/ungdommene vi hadde. Det har vært et evig slit. Det har gått utover de store, det har slitt oss foreldre ned til beinet, og nå har vi gått fra hverandre, for vi har ikke mer å gi under samme tak. Vi fungerer som vi må for de voksne barna og for det barnet som fremdeles og for all framtid vil være hjelpeløst og aldri bli en selvstendig voksen, men vi er helt tomme. Vi har ingenting å gi hverandre lenger, selv om vi ikke hater eller misliker eller har funnet en annen - vi er bare ferdige.

Jeg sier ikke at det vil skje dere. Men det er også en mulighet. Ta i alle fall alle tester dere kan.

Anonymkode: 6e2b7...3dd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Er ikke Amathea bare for unge mødre da?

Anonymkode: 62b25...646

Nei, det er for alle som er i tvil. 

HI, hvis dere har en god økonomi, bruk litt penger på en 4-5 timer i parterapi her og nå! Dere trenger dialog, og dere trenger å være ute av skyttergravene når dere snakker. 

Anonymkode: bed9a...a66

[Anonym bruker]

Jeg er mannen i ett nesten identisk scenario med 3 barn på 12, 14 og 17 da kona ble uplanlagt gravid. Hun ville beholde og jeg var sterkt motstander. Kona nektet å høre på min argumentasjon og tok selv bestemmelsen om å beholde. Jeg har blitt glad i barnet, men konas totale avvisning av mine tanker og følelser ødela mine følelser for henne og jeg har nå tatt ut seperasjon og er fast bestemt på skilsmisse.

Anonymkode: 01f43...1fa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (52 minutter siden):

Jeg er mannen i ett nesten identisk scenario med 3 barn på 12, 14 og 17 da kona ble uplanlagt gravid. Hun ville beholde og jeg var sterkt motstander. Kona nektet å høre på min argumentasjon og tok selv bestemmelsen om å beholde. Jeg har blitt glad i barnet, men konas totale avvisning av mine tanker og følelser ødela mine følelser for henne og jeg har nå tatt ut seperasjon og er fast bestemt på skilsmisse.

Anonymkode: 01f43...1fa

Tilsvarende er det vel ikke usannsynlig at kona di hadde tatt ut skilsmisse om du hadde presset henne til å gjennomføre en abort på et barn hun ønsket seg. I en slik situasjon må én nødvendigvis ikke få viljen sin, og jeg tror det er langt mer traumatisk å fjerne et barn gjennom abort enn å få et barn til.

Anonymkode: 0facd...b1e

[Anonym bruker]

Hvis en mann er så sikker på at han ikke vil ha flere barn, bør han sterilisere seg, isteden for at kvinnen skal gå på prevensjon, ingen prevensjon er 100% sikker. 

Håper dere finner ut av det sammen. 

Anonymkode: b9494...740

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg er mannen i ett nesten identisk scenario med 3 barn på 12, 14 og 17 da kona ble uplanlagt gravid. Hun ville beholde og jeg var sterkt motstander. Kona nektet å høre på min argumentasjon og tok selv bestemmelsen om å beholde. Jeg har blitt glad i barnet, men konas totale avvisning av mine tanker og følelser ødela mine følelser for henne og jeg har nå tatt ut seperasjon og er fast bestemt på skilsmisse.

Anonymkode: 01f43...1fa

Da er du et dårlig menneske rett og slett. Det er et søsken. Du aner ikke hvilken sorg det er å ta abort. 

Anonymkode: 46e3a...681

[Anonym bruker]

Jeg har søsken som er 19 og 21 år yngre enn meg. Vi er nære. Det er bare de første 5 årene som er mest krevende. 

Anonymkode: 46e3a...681

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

Jeg hadde tatt abort om jeg hadde hatt valget om igjen og visst det jeg vet i dag. Selv om det høres brutalt ut. Vi elsker selvsagt barnet vi fikk som attpåklatt, men det har ødelagt oss, var det samme som hos dere at en i utgangspunktet ville beholde og en ikke, men så ble vi på et vis enige om å beholde. Selv om det ble å starte på bunnen igjen. Fikk et barn som er multihandikappet, i tillegg til de barna/ungdommene vi hadde. Det har vært et evig slit. Det har gått utover de store, det har slitt oss foreldre ned til beinet, og nå har vi gått fra hverandre, for vi har ikke mer å gi under samme tak. Vi fungerer som vi må for de voksne barna og for det barnet som fremdeles og for all framtid vil være hjelpeløst og aldri bli en selvstendig voksen, men vi er helt tomme. Vi har ingenting å gi hverandre lenger, selv om vi ikke hater eller misliker eller har funnet en annen - vi er bare ferdige.

Jeg sier ikke at det vil skje dere. Men det er også en mulighet. Ta i alle fall alle tester dere kan.

Anonymkode: 6e2b7...3dd

Takk for at du deler ❤️

Kan jeg spørre hvordan multihandikappet ditt barn er? Er det medfødt?

Hvilke tester mener du? Har fått tilbud om nipt test, men den avdekker vel kun downs o.l?

Anonymkode: bd595...5ce

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Jeg er mannen i ett nesten identisk scenario med 3 barn på 12, 14 og 17 da kona ble uplanlagt gravid. Hun ville beholde og jeg var sterkt motstander. Kona nektet å høre på min argumentasjon og tok selv bestemmelsen om å beholde. Jeg har blitt glad i barnet, men konas totale avvisning av mine tanker og følelser ødela mine følelser for henne og jeg har nå tatt ut seperasjon og er fast bestemt på skilsmisse.

Anonymkode: 01f43...1fa

Det er dette jeg er redd for kan skje. Enten beholder jeg og mannen vil for alltid holde det mot meg, eller så beholder jeg ikke, og da vet jeg ikke hvordan mine følelser vil bli...

Anonymkode: bd595...5ce

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

Veldig vanskelig situasjon det der.

Jeg ble uplanlagt med nummer fire da jeg var 34 år, og jeg husker hvordan jeg gråt. Følte jeg hadde statistikken mot meg også, tre friske barn, tenk om nummer fire var den som ikke var frisk. Jeg tenker det er en veldig vanskelig situasjon å stå i uten støtte fra mannen, for det er lett å romantisere det å få en baby også.

Det er klart det kan gå helt fint, men det kan også være det barnet som "velter lasset", som er sykt eller har spesielle behov, takler du det alene? Om mannen gir seg og blir med på å få barnet, og dere får et barn med utfordringer, vil han da blir bitter på deg?

Mannen min støttet meg heldigvis 100%, dette klarer vi sa han, for han kjente meg godt nok til å vite at jeg aldri ville klart å ta det bort. Vi fikk et friskt barn, men et skikkelig "high need" barn, som ikke sov om natta, som krevde oss med hud og hår, dag og natt helt til hun var et par år gammel. De første, og særlig det aller første, årene med henne var en stor utfordring, for familien, for forholdet, i det hele tatt. Jeg hadde ærlig talt hatt problemer med å stå i det alene.

Men jeg er likevel helt på din side, om man kan si det sånn, for jeg hadde aldri klart å ta det vekk jeg heller. For meg har det vært babyen min helt fra testen var positiv, å ikke få barnet var aldri noe alternativ. Så at du har det vanskelig har jeg all mulig forståelse, og empati med.

Jeg ville som tidligere nevnt i tråden her ringt helsestasjonen i morgen, det er ofte både helsesykepleiere og noen ganger jordmødre også, der som kanskje kan snakke med dere. Være tredjepersonen i denne vanskelige samtalen og situasjonen.

Anonymkode: 68a30...d9a

Takk for at du deler din opplevelse ❤️

Jeg kan ikke klare dette alene. Jeg trenger mannen min. Jeg vil ha barnet, men ikke uten mannen. Prøver å ikke svartmale fremtiden eller bekymre meg for noe som kanskje ikke skjer, men er livredd for at barnet ikke er friskt. Og da ville det hvertfall ødelagt alt. 

Anonymkode: bd595...5ce

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Da er du et dårlig menneske rett og slett. Det er et søsken. Du aner ikke hvilken sorg det er å ta abort. 

Anonymkode: 46e3a...681

Det må du gjerne si, men i ett ekteskap så er man to personer og en person kan ikke trumfe gjennom sitt ønske uten engang å være villig til å ha en samtale med den man er gift med.  Resultatet ville nok blitt det samme etter en slik samtale, men da hadde iallefall min kone vist at hun er lydhør for mine ønsker også. Jeg er glad i barnet, jeg skal selvfølgelig ha samvær med barnet, men min kones handlinger ødela alle mine følelsr for henne.

Anonymkode: 01f43...1fa

[Anonym bruker]

Har 3 barn selv, fra 7-15 år. Jeg hadde ikke orket å begynne på nytt. Jada, det er så søtt med disse babyene, men de vokser opp de og. Når blir jeg 39 og han 40, så føler oss litt "gamle" til å starte på nytt. Jeg takler våkenetter dårlig,og kjenner at jeg orker ikke flere mennesker innpå meg enn det jeg har i dag. Ja, man blir jo glad i barnet selvsagt, men hør litt på han og,han har noe å si selvom det er vi som bærer frem barnet.

Kan du si hvorfor du absolutt vil ha barnet? Har det vært et lite ønske inni deg?  Hva er det som gjør at du ønsker å begynne på nytt igjen? 

Anonymkode: 6d84c...7c7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Det må du gjerne si, men i ett ekteskap så er man to personer og en person kan ikke trumfe gjennom sitt ønske uten engang å være villig til å ha en samtale med den man er gift med.  Resultatet ville nok blitt det samme etter en slik samtale, men da hadde iallefall min kone vist at hun er lydhør for mine ønsker også. Jeg er glad i barnet, jeg skal selvfølgelig ha samvær med barnet, men min kones handlinger ødela alle mine følelsr for henne.

Anonymkode: 01f43...1fa

Hvorfor har du ikke kappet strengen når du var så sikker på at du ikke ville ha flere barn? Ved å overlate prevensjon (med bivirkninger!) til din kone, prevensjon alle vet ikke alltid er sikker  - så aksepterte du jo egentlig å få flere barn.

Menn som deg må begynne å ta ansvar i forholdet!

Anonymkode: c4986...d0c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 23.1.2024 den 5.55):

Jeg er mannen i ett nesten identisk scenario med 3 barn på 12, 14 og 17 da kona ble uplanlagt gravid. Hun ville beholde og jeg var sterkt motstander. Kona nektet å høre på min argumentasjon og tok selv bestemmelsen om å beholde. Jeg har blitt glad i barnet, men konas totale avvisning av mine tanker og følelser ødela mine følelser for henne og jeg har nå tatt ut seperasjon og er fast bestemt på skilsmisse.

Anonymkode: 01f43...1fa

Du pulte med kona og satte barn på henne, og etterpå straffer du henne og hele familien for at hun ikke ville lystre deg? 

Anonymkode: c781d...e0c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 23.1.2024 den 13.43):

Det må du gjerne si, men i ett ekteskap så er man to personer og en person kan ikke trumfe gjennom sitt ønske uten engang å være villig til å ha en samtale med den man er gift med.  Resultatet ville nok blitt det samme etter en slik samtale, men da hadde iallefall min kone vist at hun er lydhør for mine ønsker også. Jeg er glad i barnet, jeg skal selvfølgelig ha samvær med barnet, men min kones handlinger ødela alle mine følelsr for henne.

Anonymkode: 01f43...1fa

Både min mann og jeg er helt sikre på at vi ikke vil ha flere barn. Tanken på flere barn gjør meg faktisk fysisk dårlig. Likevel så tror jeg ikke at jeg hadde klart å gjennomføre en abort. Så her steriliserte han seg og jeg bruker hormonspiral (har ingen bivirkninger). Hvorfor hadde ikke du sterilisert deg om du ikke ville ha flere barn?

Anonymkode: 742eb...49c