Andre som syns det er pyton å bli eldre?

[Anonym bruker]

Jeg er 46 år og begynner å få litt alderspanikk. Det kommer jo ikke til å bli bedre.

Det gjelder både det å se at utseendet falmer (eller faller sammen?), at barna blir voksne, og at førtiåra bringer med seg en følelse av å være usynlig.

Jeg forsøker så godt jeg kan å snu tankegangen, jobbe med verdiene mine og å finne glede i nye ting/små ting.

Jada, jeg vet at jeg skal være takknemlig for å ha blitt 46. Men sykdom og død dukker også plutselig opp i min nære sirkel.. så litt helseangst har også meldt seg.

 

Anonymkode: 68d2c...ed8

[Anonym bruker]

Ja, det er pyton! Opplever at kroppen ikke fungerer så bra lengre. Har tidligere klart å regulere en hormonsykdom med trening og kosthold, men vanskelig etter at jeg ble ca 40 år. Og knærne er skrale, får muskelavrivning av tung trening, hoftene skrangler.. Nei, ikke mye å trakte etter. Men finnes dessverre ikke noe godt alternativ. 

Anonymkode: 2a98c...71d

[Anonym bruker]

Jeg er delt. Liker godt erfaringen jeg har fått med meg på veien som har vært nyttig i mange situasjoner, selv om det kostet meg litt å opparbeide den. Jeg har vel slipt av meg noen nykker også som gjør at jeg er langt mer lykkelig over enkelte opplevelser enn jeg var før og mye mer avslappet. 
 

Men ja, kroppen verker plutselig hele dagen, kulda gjør det verre, alt er litt tyngre. Utseende forandrer seg dessverre ikke til det bedre, det er vel ingen som synes åreknuter, pigmentflekker og cellulitter er kult, selv om jeg gjerne skulle sett at det ble trendy 🤭 

Anonymkode: 5de59...c71

[Anonym bruker]

Dette er vel en fase de fleste skal igjennom. Da man var i starten av barneskolen oppdaget de fleste dødelighet for første gang. Barna var kommet så langt i modenhet at de forstod og tok inn over seg at alle ikke lever evig. Når man nærmer seg 50 for mange en ny slik opplevelse. Nå er det gjerne egne foreldre som går bort og med det at man kjenner på at egen helse ikke er det den var, så får man en ny fase der man tar inn over seg dødelighet og tap av både mennesker og helse. 

Jeg har vært så uheldig at det er en stund siden jeg var gjennom denne fasen. Det var en del dødsfall i min krets, også barn. Jeg tok i denne tiden innover meg og aksepterte min egen dødelighet. Noe av det viktigste for meg er at jeg ikke har noe uoppgjort. Det er ingenting jeg burde sagt eller gjort. Jeg har sett flere, både den syke og pårørende, som får panikk på dødsleie fordi de ikke enda har snakket om noe de føler de burde... Den følelsen ønsker jeg ikke å oppleve selv. Jeg har også en fordel i at jeg aldri har vært veldig pen eller veldig atletisk. Jeg har derfor lite av min identitet i kropp og utseende. Når helsen hangler så gjør det ingenting med min identitet i tillegg. Jeg ser på rynker, grå hår og pigmentflekker som bevis på et levd liv

Jeg trives med den ekstra roen og tryggheten som har kommet med alderen. Jeg gleder meg også på barnas vegne. De er nå ungdommer og selv om tiden som ung voksen kan være vanskelig, er den også spesiell og spennende. De skal nå virkelig følge sin egen rettesnor, oppleve sitt første langvarige og relativt modne forhold. Jeg synes det er fint å se neste generasjon oppleve dette, selv om det også er tungt å veilede og være der for dem i tunge perioder, og det å uroe seg litt for at de tar gode valg og er trygge når de nå skal prøve seg på egenhånd. 

Jeg har en mann som er alvorlig kronisk syk så vi har vært nødt til å ta inn over oss at helse kommer til å spille en større rolle hele tiden. Det har den allerede gjort og valg vi tar har helse i fokus. F.eks. nå som vi må pusse opp (huset er gammel så det er veldig nødvendig) passer vi på at dørstokker forsvinner og gangen blir bred nok til rullestol. Dette gjør også at endringene ikke blir dobbel når de treffer oss og at overgangene glir bedre.   

Anonymkode: ae955...d07

[Anonym bruker]

Folk snakker om 40-års krise, men den merket jeg ingenting til. Om du er 32 eller 42 spiller liksom ingen rolle, du er en voksen kvinne.

Men i år blir jeg 50. Det kjenner jeg faktisk litt på, nå er man over halvveis, og når du er i 50-årene nærmer du deg gammel...

At kroppen ikke er like spenstig som før er ikke noe jeg bruker energi på, jeg er bare glad jeg virker der og blåser i strekkmerker, åreknuter, rynker og grått hår, det betyr lite for meg. Det er mer følelsen, nå begynner jeg bli gammel liksom.

Anonymkode: 0c992...f02

[Anonym bruker]

Når man har stått med et bein i grava, men sluppet unna, så er det å bli eldre helt greit. Synes jeg. 

Anonymkode: 5d1eb...0d8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Dette er vel en fase de fleste skal igjennom. Da man var i starten av barneskolen oppdaget de fleste dødelighet for første gang. Barna var kommet så langt i modenhet at de forstod og tok inn over seg at alle ikke lever evig. Når man nærmer seg 50 for mange en ny slik opplevelse. Nå er det gjerne egne foreldre som går bort og med det at man kjenner på at egen helse ikke er det den var, så får man en ny fase der man tar inn over seg dødelighet og tap av både mennesker og helse. 

Jeg har vært så uheldig at det er en stund siden jeg var gjennom denne fasen. Det var en del dødsfall i min krets, også barn. Jeg tok i denne tiden innover meg og aksepterte min egen dødelighet. Noe av det viktigste for meg er at jeg ikke har noe uoppgjort. Det er ingenting jeg burde sagt eller gjort. Jeg har sett flere, både den syke og pårørende, som får panikk på dødsleie fordi de ikke enda har snakket om noe de føler de burde... Den følelsen ønsker jeg ikke å oppleve selv. Jeg har også en fordel i at jeg aldri har vært veldig pen eller veldig atletisk. Jeg har derfor lite av min identitet i kropp og utseende. Når helsen hangler så gjør det ingenting med min identitet i tillegg. Jeg ser på rynker, grå hår og pigmentflekker som bevis på et levd liv

Jeg trives med den ekstra roen og tryggheten som har kommet med alderen. Jeg gleder meg også på barnas vegne. De er nå ungdommer og selv om tiden som ung voksen kan være vanskelig, er den også spesiell og spennende. De skal nå virkelig følge sin egen rettesnor, oppleve sitt første langvarige og relativt modne forhold. Jeg synes det er fint å se neste generasjon oppleve dette, selv om det også er tungt å veilede og være der for dem i tunge perioder, og det å uroe seg litt for at de tar gode valg og er trygge når de nå skal prøve seg på egenhånd. 

Jeg har en mann som er alvorlig kronisk syk så vi har vært nødt til å ta inn over oss at helse kommer til å spille en større rolle hele tiden. Det har den allerede gjort og valg vi tar har helse i fokus. F.eks. nå som vi må pusse opp (huset er gammel så det er veldig nødvendig) passer vi på at dørstokker forsvinner og gangen blir bred nok til rullestol. Dette gjør også at endringene ikke blir dobbel når de treffer oss og at overgangene glir bedre.   

Anonymkode: ae955...d07

Gode refleksjoner. Jeg er i samme situasjon som deg, med en alvorlig kronisk syk mann. Det blir sannsynligvis ikke den pensjonisttilværelsen vi hadde sett for oss med reiser og aktiviteter. Det har nok bidradd til følelsen av at alderen bringer med seg et alvor.. Lite energi i hverdagen og manglende sexliv som følge av sykdommen gjør også sitt til at det er litt tungt til tider.. 

HI

Anonymkode: 68d2c...ed8

[Anonym bruker]

Jeg er foreløpig 45 og synes egentlig det er ganske ok. Mye bedre økonomi enn da jeg var i 30-årene. Langt mer kontroll på jobb. Unger som er blitt ganske store (selv om tenårene er rimelig heftig må jeg innrømme) så det er mer egentid (dog ikke i stua på kvelden). Finner roen og de gode øyeblikk i de mindre hverdagsgledene.

Grå hår og rynker lever jeg fint med. Om jeg kunne få et ønske så skulle det vært bedre knær og at skulderen ikke var kronisk vond, men det er bagateller.

Anonymkode: d6313...b5a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Gode refleksjoner. Jeg er i samme situasjon som deg, med en alvorlig kronisk syk mann. Det blir sannsynligvis ikke den pensjonisttilværelsen vi hadde sett for oss med reiser og aktiviteter. Det har nok bidradd til følelsen av at alderen bringer med seg et alvor.. Lite energi i hverdagen og manglende sexliv som følge av sykdommen gjør også sitt til at det er litt tungt til tider.. 

HI

Anonymkode: 68d2c...ed8

Har dere økonomi til det kan dere vurdere en fritidsbolig/en fritidsleilighet. Vi har kjøpt oss en leilighet i utlandet. Da blir vi godt kjent med området og fasilitetene her, vi blir kjent med de som bor her og får et nettverk og vi har vårt eget der vi kan ha stående hjelpemidler etc som vi trenger. Da blir det mye tryggere også når helsen blir enda verre. Allerede nå hadde jeg ikke fått med mannen på reise om det var til et ukjent sted, men her som vi har vårt eget trives han veldig og gjør at vi fortsatt kan reise. Jeg får stueforandring, avslapning og kan ta svømmeturer i sjøen. Han kan være med på det han ønsker og klarer. 

Anonymkode: ae955...d07

[Anonym bruker]

Skulle ønske jeg fikk muligheten til å bli gammel, med alle rynker, grått hår, skjelven og med glimt i øyet. 
Kreft med spredning som er vanskelig å takle med to tenåringsjenter i hus, som nettopp mistet sin mormoren sin til kreft. 
Det er så brutalt urettferdig for jentene våre som mister to så nære på så kort tid. 
Vi får god oppfølging og alt det der, men vær glad for alderdommen og for livet - ta bilder, gjør hverdagen fin ❣️

Anonymkode: 15aaf...d69

[Anonym bruker]

Jeg mistet mannen min for 10 år siden. Han døde like gammel som jeg er nå. Er veldig glad for at jeg er her og synes absolutt ikke det er pyton å bli eldre. 

Anonymkode: c4334...907

[Anonym bruker]

Synes det er helt nydelig å bli eldre. Står stødigere i meg selv for hvert år som går. Og selvtilliten øker med høyere fart enn det «utseendemessige forfallet», så jeg synes jeg ser bedre ut for hvert år som går også 😜

Det viktigste er likevel at livet liksom faller mer og mer på plass. Eneste aberet er at foreldrene mine blir eldre og sykere. Det er tungt.

Anonymkode: 0515d...da3

[Anonym bruker]

Jeg syns utseendet mitt er helt knall, selv om jeg er 53. 
Har heller ingen følelse av å være usynlig.

Savner mennesker jeg har kjent som har dødd, men det gir meg ikke helseangst. Jeg har et avklart forhold til døden.

Anonymkode: a9579...da1

[Anonym bruker]

Ja haaater å bli eldre .nett 38 år. Sjølv om eg veit at alternativet er verre 😅vil være under 30 for altid 😆

Anonymkode: 949e8...810

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 19.1.2024 den 22.52):

Skulle ønske jeg fikk muligheten til å bli gammel, med alle rynker, grått hår, skjelven og med glimt i øyet. 
Kreft med spredning som er vanskelig å takle med to tenåringsjenter i hus, som nettopp mistet sin mormoren sin til kreft. 
Det er så brutalt urettferdig for jentene våre som mister to så nære på så kort tid. 
Vi får god oppfølging og alt det der, men vær glad for alderdommen og for livet - ta bilder, gjør hverdagen fin ❣️

Anonymkode: 15aaf...d69

❤️varme tanker til deg. 
 

Og takk for kloke ord. Jeg har mistet flere alt for tidlig og setter pris på å få oppleve rynker og grått hår. Stive knær og bred rumpe betyr ingenting. 

Anonymkode: cd277...b79

[sug lut]

Det er ikke det minste pyton. Det er klart at det ikke er supert eller praktisk når man merker aldersrelaterte funksjonssvekkelser, men om det sender en i kjelleren har en virkelig bygget selvbildet sitt på feil grunnmur. Det samme gjelder utseende.