Kronisk syke og uføre

[Anonym bruker]

Har vært syk noen år nå, og er i gang med å søke om uføre. Jeg har egentlig en psykisk diagnose som gir utslag kroppslig når belastning blir for stor. Så akkurat nå orker og greier jeg nesten ingenting. Men i noen bedre perioder kan kroppen spille på lag, jeg kan orke å gjøre ting jeg styrer selv, som å gå turer, male hus, kjøre slalåm og gå fjelltur. Så i de periodene ser jeg jo kanskje aktiv og frisk ut, men er jo ikke det. 

De gode periodene har mens jeg jobbet ved siden av AAP alltid falt på helger, ferier og friperioder, da belastningen var lavere når jeg slapp trykket fra jobb.

Nå når jeg går mot ufør, og sånn sett får "fri" hele tiden, håper jeg fysisk form bedres noe, så jeg kan gå litt tur osv igjen. Men, jeg føler liksom ikke jeg kan, eller har "lov". Føler at om jeg er så heldig og bli litt sprekere igjen i kroppen, så kommer folk til å skule og tenke at hun er da ikke syk, hvorfor jobber ikke hun osv. De ser jo ikke de dårlige dagene, og hva jeg konstant sliter med psykisk. 

Føler jeg nå går mot ett "fengsel", at jeg ender opp med å være hjemme, ikke tørre å gjøre stort ute blandt folk fordi jeg er redd for at folk skal dømme meg. Hvordan skal jeg greie å snu dette? Ser jo på nett at folk melder naboer osv om de ser dem jobbe litt i hagen, for da er de jo sikkert friske. 

Anonymkode: 09aaf...b46

[Anonym bruker]

Det der er ikke enkelt og den eneste tingen du kan gjøre i den sammenhengen er å øve deg på å drite i hva fremmede mennesker tenker og tror. Du kjenner helsa di. De som kjenner deg vet sannheten og det gjør også legen og NAV. Hva en eller annen gammel klassekamerat på fb eller en eller annen nabo måtte mene og tenke skal du blåse i. De vet ikke bedre og de har heller ingen rett til å få vite. Om noen skulle ha frekkhetens nådegave til å spørre deg hvorfor du som er ufør er ute på tur, så svar at om du ikke gikk tur så ville du blitt enda dårligere. Da tier de fleste stille. 

Anonymkode: e578b...769

[Anonym bruker]

Jeg orker ikke å bry meg om hva andre måtte tenke, de får tro hva de vil, det vet veldig lite om meg uansett. Jeg går ut med hevet hode, nekter å sitte inne å gjemme meg bare fordi jeg er syk og ikke kan jobbe. Jeg nekter å skamme meg for at jeg er uføretrygdet, jeg har ikke bedt om at livet mitt skulle bli sånn.
Jeg går tur, går på kjøpesenter, går på treningssenter, går på stranda, måker snø, klipper hekk og mange andre ting som mange mennesker gjør. Ingenting blir bedre av at jeg gjemmer meg inne når jeg har en god dag eller tre.

Anonymkode: ae690...c15

[Anonym bruker]

Jeg går på aap og går nok mot ufør. I høst måtte jeg male uteboden. Den er ikke stor og jeg brukte to uker på å gjøre det.

Hvis noen hadde lurt på hvordan jeg kan gjøre en slik jobb jeg som er syk så hadde jeg ikke giddet å svare dem.

To timer annenhver dag med malekosten og resten av dagen rett ut på sofaen. 

Men jeg må prøve å gjøre ting eller så blir jeg gal. Er vandt til å være aktiv så det er et stort nederlag for meg å ikke klare mer enn det lille jeg gjør.

Anonymkode: 51c16...d1e

[Anonym bruker]

Jeg har valgt å "eie" min egen historie. Jeg fletter inn en kommentar om at selv om jeg dessverre er ufør, så velger jeg hver dag å gjøre hva jeg kan for å ta vare på egen helse, og derfor ses jeg kanskje den ene eller få timene jeg er aktiv en dag, men det er ingen som ser meg resten av døgnet. Om noe stiller direkte kritiske spørsmål, så svarer jeg med å si at jeg har fått klar beskjed fra leger om at jeg må gjøre det jeg kan for å ta vare på egen helse, og at jeg synes det er bedre enn om jeg ga fullstendig f... og ville ende opp enda sykere, kanskje både utrent og med fedme og få psykiske problemer i tillegg - og så spør jeg "du mener vel ikke at folk som er syke ikke skal kunne bruke sine restenergi til å ta vare på helsen sin?".

Men, jeg velger også å se på uføretrygden som noe som ikke må være et endelig stempel som betyr at jeg aldri kan jobbe. Jeg velger å fokusere på at jeg gjør det jeg kan for egen helse, og at jeg har det bedre når jeg gjør det enn når jeg ikke gjør det. Og det eneste som er helt sikkert, det er at om jeg ikke tar ansvar for egen helse, så vil jeg bli langt sykere. Gjør jeg det jeg kan, da er det - om jeg er heldig - kanskje en mulighet for at jeg kan komme ut igjen i noe arbeid en gang. Nå har jeg begynt litt med frivillig arbeid, kan komme og gå når jeg vil, gjøre så mye eller lite jeg orker ut fra dagsform eller ukes eller månedsform.

Anonymkode: dca53...6ab