Inspirert; dagens unge voksne

[Anonym bruker]

Jeg har kolleger i mange aldersgrupper og opplever at de som nå er single og under 35 er ekstremt umodne. De behandles fortsatt som barn av egne foreldre og har en selvinnsikt og forventninger om tilrettelegging som minner om tenåringen min på en ekstremt dårlig dag. Eksempelvis; to av mine kolleger deler arbeidsoppgaver. Den ene har et barn med spesielle behov som sliter , er nylig separert og har en gammel mor som trenger hjelp. Den andre er 32, singel og har foreldre som er på pletten så snart hun må gjøre noe utover å dusje og stelle seg selv. 
 

I advent syns den enslige helt tydelig at kollegaen skulle ta litt ekstra, for hun måtte jo ordne julegaver til venner og familie. Det var jo umulig å ordne kun ved hjelp av fritid, altså måtte hun bruke en del arbeidstid på å planlegge. Da den andre måtte dra fra jobb fordi noe skjedde med barnet hennes og derfor også være borte den påfølgende dagen, antydet hun til oss andre at dette var svært ubeleilig for henne, og at kollegaen burde holde henne oppdatert så hun visste «hva hun hadde å forholde seg til». Det er nesten så hun ser ut til å  mene at «voksne» har en annen type ansvar og at de skal tilrettelegge for henne fordi hun ikke er voksen. 
 

Hun er kanskje den mest ekstreme, men hun er ikke den eneste pp min arbeidsplass som ser ut til å tenke at de er for unge til å ta ansvar.

 

Er de bare ekstrekt dårlige til å rekruttere hos oss?

 

Anonymkode: a4c86...002

[Anonym bruker]

Er nok dessverre sånn for mange også har du de som er ekstremt pliktoppfyllende som da ender opp med å jobbe seg ihjel. Men dessverre overtal av de som føler de bør prioriteres først. Ofte flinke til å gi klar beskjed om de føler seg urettferdig behandlet . De får også gjerne 2-3 unger som de da igjen føler mamma og pappa bør ta seg av.

Anonymkode: 9de0e...f86

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke de tenker at det er de som skal prioriteres. Jeg tror de bare glemmer at andre mennesker også har behov.

Jeg ser på ungdommer i dag. De klarer ikke skille angst fra ubehag, eller å være lei seg fra depresjon. De er dog klar over alle sine rettigheter. Kan ikke ta på meg om jeg ikke vil, kan ikke ta fra meg telefonen om jeg nekter, har ikke ansvar for andre enn meg selv osv. Dette gjør barn/unge selvsentrerte selv om de ikke tenker over at det er det de blir. Dette kommer inn med læring i skolene og samfunnet ellers. «Du skal være den du er, og om noen ikke liker det, så er det deres problem. Du skal ikke justere deg», og så klarer de ikke ha forskjellige roller i forskjellige settinger.

Vi fikk en ny kollega. Under 30 år, men gift, uten barn. Arbeidstid 8-16. kom alltid 08.05-08.10 og var førstemann ut døra. Svarte ikke på telefoner som ble satt over, svarte ikke på mail. Av og til lurte vi litt på hva han drev med. Kundene ble irriterte fordi han ikke svarte innen fristene, og han ble irritert fordi vi maste. Tok hjemmekontor når det passet ham uten å gi beskjed (det er en policy at hjemmekontor ikke er utgangspunktet, og skal man ha det, skal alle få beskjed på mail). Reiste plutselig fra kontoret i arbeidstiden uten å fortelle hvor han var/hva han skulle (igjen en policy). Det ble mye klager på dette, og personen han ble ansatt for å avlaste ble lei fordi det ikke var så mye avlastning som planlagt. Måtte inn i flere samtaler med leder, men endringen var ikke å se. Ble advarsler og til slutt drøftingsmøte. Så ble han sykmeldt. Siden har vi ikke sett noe til mannen, og det er 6 mnd siden.

Det artige med at han tok alle disse dagene på vinteren med hjemmekontor er at han bodde 10 min gange fra arbeidsplassen (uten noe farlig vei å gå på) og tok det fordi han ikke kom ut med bilen. 

Anonymkode: 6e77a...e0f

[Anonym bruker]

Nja. Noen mennesker blir aldri voksen. Jeg har en nabo på 50 som får besøk av mamma når hun er syk. Forteller velvillig at hun var så slapp at hun ikke klarte å skifte på senga så mora måtte komme og skifte for henne. Hun er rar altså. 

Jeg har dog lagt merke til at disse uselvstendige individene kommer tettere nå. Særlig de som tar det som en selvfølge at har man mye å gjøre så må man bruke arbeidstiden på private ærend. Tilrettelegging for hvert minste behov er en selvfølge. Det beste var hun ene som ville avspasere for å handle julegaver. Så sier sjefen, du har jo ingen timer å avspasere. Prøvde forklare at avspasering var fordi hun hadde jobbet overtid. Det syntes hun var rart for flere av hennes venninner avspaserte hele tiden. Denne personen er over 30 liksom. Det tok maaaaange runder med forklaring på hva avspasering var. Åpenbart trodde hun at hun bare kunne «spasere ut ved behov». 😂

Anonymkode: 7418d...e61

[Anonym bruker]

Er ikke det bra da? Er det ikke det vi ønsker da? Vi vil jo at folk skal være individualister, selvopptatte, tenke på hva de tjener på, ikke være kollektivister, tenke på fellesskapet, hjelpe hverandre, ofre seg for å kunne gjøre noe godt for andre.

Anonymkode: 700a6...e0c

[Anonym bruker]

Tja, mulig vi er spesielt heldig med nyansatte på jobben min, men jeg oppfatter det ikke slik i det hele tatt. De unge er kunnskapsrike, dyktige, ansvarsbevisste og sosiale. Og arbeidsomme, ikke minst.

Anonymkode: 6b151...6f6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg har kolleger i mange aldersgrupper og opplever at de som nå er single og under 35 er ekstremt umodne. De behandles fortsatt som barn av egne foreldre og har en selvinnsikt og forventninger om tilrettelegging som minner om tenåringen min på en ekstremt dårlig dag. Eksempelvis; to av mine kolleger deler arbeidsoppgaver. Den ene har et barn med spesielle behov som sliter , er nylig separert og har en gammel mor som trenger hjelp. Den andre er 32, singel og har foreldre som er på pletten så snart hun må gjøre noe utover å dusje og stelle seg selv. 
 

I advent syns den enslige helt tydelig at kollegaen skulle ta litt ekstra, for hun måtte jo ordne julegaver til venner og familie. Det var jo umulig å ordne kun ved hjelp av fritid, altså måtte hun bruke en del arbeidstid på å planlegge. Da den andre måtte dra fra jobb fordi noe skjedde med barnet hennes og derfor også være borte den påfølgende dagen, antydet hun til oss andre at dette var svært ubeleilig for henne, og at kollegaen burde holde henne oppdatert så hun visste «hva hun hadde å forholde seg til». Det er nesten så hun ser ut til å  mene at «voksne» har en annen type ansvar og at de skal tilrettelegge for henne fordi hun ikke er voksen. 
 

Hun er kanskje den mest ekstreme, men hun er ikke den eneste pp min arbeidsplass som ser ut til å tenke at de er for unge til å ta ansvar.

 

Er de bare ekstrekt dårlige til å rekruttere hos oss?

 

Anonymkode: a4c86...002

Vi er kanskje veldig heldige med nyansatte og unge hos oss, men jeg har aldri opplevd denne gruppen som spesielt umodne.

Samtidig tenker jeg at både sigle og barnløse skal behandles som alle andre på en arbeidsplass. De har like mye rett til ferie, fritid og tilrettelegging som alle andre. Jeg opplever kanskje i større grad at småbarnsforeldre mener de kommer først i køen når det gjelder å få ønsket turnus, krav om ferie i juli, fri på helligdager osv. 

Anonymkode: e4b75...125

[Anonym bruker]

På jobben hos oss er det absolutt flest av de engasjerte, aktive og ansvarlige unge og relativt nyutdannede, men det er noen unntak og de er jo like underholdene som de er irriterende. Vi har ei som er helt fascinerende. Hun kunne før finne på å stille på jobb i kosedress og pusetøfler eller i pysjebukse og gjerne med håret tulla i en strikk. Leder måtte til slutt ta en samtale med henne om at selv om hun ikke hadde noen møter med klienter den dagen så måtte hun faktisk stelle seg og kle seg fordi dette er en arbeidsplass og klienter går faktisk forbi kontoret hennes, hun synes i gangene osv. Hun trodde hjemmekontor var noe man kalte det når man bare tok seg en fridag. Så når hun hadde hjemmekontor så så jo vi andre at hun ikke hentet de oppgavene hun skulle og at hun ikke svarte på Teams eller mobil. Hun sendte også snap av at hun gikk tur med hunden og chilla på sofaen. Når hun får oppgaver hun ikke har lyst til å gjøre så setter hun enten ut furteleppa og klager over at hun får så mye å gjøre eller så smisker hun med noen av mennene i avdelingen og prøver å få de til å gjøre det for henne. Når noen er uenige med henne så sier hun "jeg skal si det til sjefen, så får du nok høre det." Det funka kanskje i starten da hun var ny, men ikke nå lenger. Hun er over 30 men oppfører seg som hun er evig 14. Det verste er at jeg tror hun sliter litt med det nå. Hun er pen og søt og fram til nå har nok det å skakke på hodet og smile eller lage cocker spaniel øyne og furteleppe fungert. Det fungerer sikkert innad i familien fortsatt, men ikke på jobb. Jeg vet ikke om hun har opparbeidet seg noe repertoar på hvordan hun samhandler på voksent vis fordi hun bruker jo taktikkene fra hun var 4-5. Ingen bryr seg om at hun ble så lei seg da hun ikke fikk fri i romjula, for hun er så lei seg for ting 10 ganger i uka. Hun er så lei seg at hun nesten får presset tårer fram i øynene når hun må forskyve lunsjen fra 11 til 11.30 for å få vaktkabalen til å gå opp og hun er sååå lei seg om det blir papirstopp i printeren at hun går til en mannlig kollega og sukker tungt og ser hjelpeløs ut. Det er ikke sjarmerende og ingen bryr seg lenger. Hun er flink faglig, men sosialt er hun et barn. 

Anonymkode: de1d9...a6f