Ønsker bedre forhold til datter

[Anonym bruker]

Hun er tenåring så jeg(og pappaen) er nok for tiden skikkelig teit.Hun er typisk tenåring om man kan si.Himling med øyne og prøver seg på forskjellig.Hun har alltid vært aktiv og hatt temperament.Samtidig er det et godt hjerte kamuflert bak utsiden.

Vi har også ei jente på 8 år som er stikk motsatt. Hun er så rolig at jeg må sjekke at hun er hjemme/med i bilen osv….Hun er også veldig opptatt av nærhet, være sammen med meg og gi meg klem og kos osv…Den nærheten har jeg ikke til den første jenta mi dessverre. Er så redd for å gjøre forskjell på dem, men de er så forskjellige som natt og dag. 
Første jenta mi har aldri vært spesielt opptatt av nærhet, gir sjelden klemmer osv…
Noen tips?Har så lyst å komme nærmere henne…

Anonymkode: 4025b...327

[Anonym bruker]

Bruk ordene dine.

Om hun aldri har vært særlig fysisk kommer hun ikke til å begynne med det nå, og kan fort føle det invaderende om du plutselig gjør det.

Men hun er gammel nok til å forstå hva du sier...

"Jeg føler jeg klemmer mye mer på Tiril enn på deg, for hun er så fysisk i sin kjærlighet, men jeg håper du vet at jeg er akkurat like glad i deg selv om vi to ikke er like fysiske"

Det skader heller ikke å slenge det inn i setninger nå og da.

"Jeg skjønner at du synes jeg er gørrteit med alle mine regler og formaninger, men jeg er så ufattelig glad i deg og vil jo bare ditt beste"

Alle trenger å høre det, selv om man ikke er noen stor klemmer

Mine på 15 og 17 er også veldig forskjellig, yngste er mye mer fysisk og også større i ord. Hun kan fint komme og klemme på meg og si hun elsker meg. Eldste er ikke sånn i det hele tatt, men hun tar imot en klem når jeg gir en og svarer alltid at hun er glad i meg også når jeg sier det først

Man må rett og slett tilpasse seg barnas personlighet litt, men aldri la de tvile på vår kjærlighet og omtanke for dem.

Anonymkode: 48f1b...1d8

[Anonym bruker]

Jeg har et nært forhold til alle barna mine, alle nå ungdommer eller unge voksne, selv om de er veldig ulike. Selv tror jeg nøkkelen i stor grad ligger i åpenhet, og mange samtaler der man viser interesse uten å bli dømmende. Det er en uhyre vanskelig balanse der mellom å være en tydelig forelder som setter nødvendige grenser, og samtidig en som er åpen, fleksibel, lyttende og generøs. Og å bruke mye humor og selvironi, men uten at de føler seg gjort til latter. 

Nå vet jeg ikke hvor mye dere prater sammen, men hvis det ikke er så mye eller ofte, ville jeg begynt der. Bilturer er super for å snakke med ungdommer, for da slipper de klein blikkontakt og kan ikke akkurat gå sin vei. I tillegg kan du innby til tid sammen, f.eks. ut å spise, shoppe, gå tur, se film el., hva nå enn hun liker. Si gjerne rett ut til henne at du savner henne og det dere hadde før, og ønsker å bli bedre kjent med henne fordi du er så glad i henne. Hun vil sannsynligvis himle litt med øynene der og da, men jeg tipper hun egentlig blir glad, så vær litt tålmodig. 

Når dere snakker sammen, så forsøk å virkelig lytte til hva hun sier på en mest mulig fordomsfri måte, og still heller vennlige spørsmål til ting du reagerer på enn å bli sint/irritert. Kanskje hun bare ikke har reflektert skikkelig over det hun sier og trenger hjelp til det, og om ikke da blir utfordret på tankene sine på en trygg arena. Jeg har flere ganger opplevd at mine kommer med utsagn og meninger jeg finner ganske hårreisende, men når jeg lodder dypere viser det seg ofte at de gjerne har misforstått litt osv. Det er utrolig fint å sitte slik og prate med ungdommer fordi det skaper en vane med å ha mye og god dialog om mange temaer, og som igjen legger til rette for at det vil føles tryggere å ta opp mer personlige ting også etter hvert. 

En annen ting som jeg har lært, og fikk tips om fra en psykolog som jobber mye med relasjoner, er å selv tenke over bakgrunnen for oppførselen og kommentarene. Det er viktig å huske på at ungdommer har vanvittig mye hormoner i omløp, som om de har kronisk sterk PMS, og samtidig er utrent på å håndtere dette. De er fortsatt mer impulsive enn voksne, og hjernen er ikke ferdig utviklet. Det er viktig å huske på at selv om de begynner å voksne ut, så trenger de fortsatt veiledning og en litt større toleranse. Så hvis hun er veldig sint og får et voldsomt raserianfall rundt noe du føler er en filleting, stormer ut og smeller med døren, så er det selvsagt ikke en akseptabel oppførsel om hun var voksen, men det er hun ikke. Og sannsynligvis er hun egentlig ikke sint på deg heller, men du er en hun er tygg på og kan ta sinnet sitt utover selv om hun kanskje egentlig bare er overveldet av at hun har to prøver den uken, en venninne kom med en stygg kommentar hun tenker på, hun synes læreren var urettferdig i matten, han hun liker har ikke en gang sett på henne i dag, hun så på Snapkartet at noen venner er på senteret uten henne, og når du da litt utålmodig sier "hallo, skulle ikke du tømme oppvaskmaskinen?", så er det dråpen og det klikker. Forsøk å være oppmerksom på kroppsspråket hennes, og forsøk heller med et "jeg synes du ser litt stresset ut i dag, trenger du å snakke litt?", eller hvis du følger etter henne når hun har smelt igjen døren til rommet sitt, så gå bort og si "det var visst ikke helt din dag i dag?" og tilby en klem. Det er ikke sikkert at hun vil si så mye, i hvert fall ikke i starten hvis hun ikke er vant til å snakke med deg om alt mulig, men kanskje det kommer. Og by gjerne litt på deg selv i fredstid ved å fortelle litt om hvordan du var i samme alder.

Anonymkode: 456dc...18c