Mannen min tar meg ikke seriøst. Nå klarer jeg nesten ikke mer!

[Anonym bruker]

Vi er samboere på 12 året og har 2 barn. Et fra hvert vårt tidligere forhold. Han fikk en psykisk knekk under korona fordi han mistet mye jobb pga restriksjoner og måtte etterhvert legge ned bedriften sin. Denne depresjonen har ikke gått over. Han har gått jevnlig til psykolog frem til nå. Ikke jobbet. Men det ser ikke ut til å hjelpe så mye. Jeg har forsøkt å være støttende, ta mer av felles oppgaver, barna og stått på for å tjene mer penger. For ca 1 år siden fortalte det ene barnet at det ikke ville leve mer. Og jeg satt alle i gang hjelpende tiltak jeg kunne komme på. Fastlege, skole, ppt, abup. Dette har vært veldig belastende for meg. Jeg har hatt en mann og et barn som ikke vil leve samtidig. Jeg har styrt og stresset mye for å prøve å passe på at det ikke skal skje. Jeg blir uvel av å gå hjemmefra om 1 av de er hjemme alene. Jeg må alltid forte meg hjem igjen. Jeg har sittet oppe mange netter med et gråtende barn som ikke får sove. Jeg er på møter hit og dit samtidig som jeg har høye skuldre for hva som kan skje når jeg ikke er der. + at jeg må drive AS familie 110%

Nå i november følte jeg plutselig at jeg ikke har mer å gi. Jeg er så sliten at jeg ikke har energi til å opprettholde hele opplegget. Jeg føler meg rett og slett helt tom... 

Mannen min har vært helt jævlig den siste mnd. Konstant sur, hele utstrålingen hans er sur. Skal kritisere meg for hver minste detalj. Hvorfor jeg ikke har vasket klær, hvorfor vi ikke har ditt og datt i kjøleskapet, at jeg burde ryddet bedre, ikke nok sex, jeg dekker på feil, jeg henger opp jakka feil.... Kunne fortsette lenge på denne lista... 

Han er jo sykemeldt og bare hjemme. Men han er syk, så han skal ikke gjøre noe. 

Nå er jeg så sliten, så jeg har sagt ifra at han må slutte. Jeg har vært tydelig på at jeg har mobilisert mye det siste året for å holde bitene sammen. Da sier han at jeg er hårsår og mangler selvtillit. 

Nå føler jeg for første gang på 12 år at jeg har lyst til å flytte ut. Bli alene og konsentrere meg om det. Jeg er så sliten at jeg sitter på do og griner flere ganger i løpet av en uke. 

Har noen gode råd til meg? Kanskje ting dere har prøvd som har hjulpet om dere har vært i samme situasjon? 

Hilsen veldig, veldig sliten mamma og samboer..... 

Anonymkode: dc20c...25f

[Anonym bruker]

Klem ❤️

Anonymkode: f9547...bd9

[ReneRene]

Vet nesten ikke hva jeg skal si ihvertfall. Du er utrolig sterk. Men det holder nå? 

Har du tenkt på å snakke med noen? En psykolog, lege, andre i samme situasjon ( pårørendeforening ) 

Jeg tror situasjonen din og belastningene du har hatt og har er så tunge at du vil få mest gode råd og hjelp fra de som har vært i lignende situasjon. Det kan for all del være noen her da. 

[Fire småtroll]

Å være pårørende til psykisk syke er en enorm belastning, det skal du vite, det skal du akseptere og det skal du ha forståelse for.

Du skal også vite at mennesker har et metningspunkt, når det ikke går lenger rett og slett.

Du skal ikke være mannen din sin psykolog, og heller ikke hans søppelbøtte, og når han ikke evner å se dette selv så er du faktisk fri til å gå. Når hans psyke trekker deg og ditt liv så ned, så kan du ikke bruke år etter år etter år på det. Så enkelt og så vanskelig.

Forstår at du har det veldig vanskelig nå, og jeg ønsker deg alt godt videre. Begynn med en samtale med legen din, det å få forståelse og kanskje noen gode råd der kan hjelpe deg på veien. Du er ikke den svare her, du er kjempesterk.

[Anonym bruker]

Du er absolutt utbrent og mannen din gjør det verre. Han er voksen og hadde det vært mitt valg ville jeg flyttet fra han. Du er sterk, men du kan ikke gjøre ALT. Du lever med en partner som ikke er en partner mer - han samarbeider ikke, men gjør det tyngre for deg. 

Anonymkode: 46591...bb8

[Anonym bruker]

💙 Du er en helt. 
Er barnet som sliter ditt? I så fall ville jeg tatt hen med meg og flyttet. Fokusert på barnet og deg selv. Han trekker deg dessverre med ned i det svarte hullet sitt. Hvis det er hans barn, er det mer komplisert. 

Anonymkode: 1b4da...b3c

[Anonym bruker]

Stakkars deg, dette er fryktelig. Du bør flytte fra mannen. Hvis det er barnet hans som sliter - kan dette barnet bo hos moren sin? Hvis det er ditt barn som sliter, er det no brainer at dere to må flytte. Det hjelper ikke på barnets psyke å leve i dette! 

Anonymkode: d10be...21e

[LillaGorilla♥♥]

Det er beintøft å stå i noe slikt, all ære til deg. Men du må begynne å sette noen grenser, hvis du klapper sammen vil du ikke greie å hjelpe noen. Å ha et barn som sliter er helt vanvittig utmattende, det vet alle vi som har opplevd det.

For min del ville jeg nok prioritert barnet fremfor mannen, han er tross alt voksen og må på et eller annet tidspunkt ta ansvar for seg selv. Og så må du også få deg noe hjelp, du kan ikke bære dette helt alene. Få tankene dine på plass, få sortert noen følelser. Og om du må- skjerm deg og barnet fra mannen.

[Anonym bruker]

Flytt. Nå visser han hvem han er i forholdet når du trenger han. Tar han grep for å komme seg opp av depresjon sin selv? Eller er han bare sykemeldt og bruker energien på å hakke på deg? 
Om det er ditt biologiske barn som er den som sliter så vil jeg helt klart flyttet. Usunt miljø for barnet sånn som dere har det nå. 
Du kan ikke være sterk for alle, hvem stiller opp for deg?

Anonymkode: a4ce6...cfd

[Anonym bruker]

At han er syk og har mistet karrieren sin til koronapandemien er IKKE grunn nok til at han kan spille primadonna, klage over husarbeidet ditt, være frekk eller storforlangende, eller late som om han ikke er i stand til å gjøre den minste ting selv. Han er ikke syk i armene, han kan fint lage mat innimellom. Å være aktiv er viktig for å kurere depresjon, mens passivitet gjør det verre. 

Du er i ferd med å bli utbrent og det som kommer etterpå, er som oftest depresjon. Hvis du ikke skaper mer avstand mellom dere to nå, og ivaretar deg selv, vil dere snart være 3 med dyp depresjon i hjemmet ditt. Skal det gjenværende barnet gjøre husarbeid og "passe" på dere da? Ikke gå hjemmefra fordi ingen av dere tåler å være alene?

Jeg syns faktisk han er slem. Han har misbrukt deg og din kapasitet i flere år nå. Her tenker jeg at det er på tide å "cut your losses" som det heter. Berg med deg barnet ditt ut av dette.

Anonymkode: 6ea69...f26

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Da sier han at jeg er hårsår og mangler selvtillit. 

Dette er en typisk greie folk gjør for å bygge ned og ødelegge andre. Det er virkelig kroken på døra. Når en person begynner å bruke negative beskrivelser av den andre for å avfeie personens følelser og opplevelse av verden, da er det gaslighting. Det er ondt gjort. 

Anonymkode: 6ea69...f26

[Iiiiik]

Det må vel gå en grense i nære relasjoner. Ganske lenge kan vi sette oss litt til side, og gi langt mer enn vi får. På litt lenger sikt må det allikevel gå en grense og jevnes ut. Ingen er tjent med at begge går dukken i strevet med å holde den ene flytende. For meg ville det vært på tide å ta praten med mannen, kanskje til og med med samtalehjelp hos en psykolog. Han trenger å virkelig forstå hvor tynnslitt du er, og at det er fare både for din psykiske helse og for forholdet deres. Sørg for å involvere den andre forelderen til barnet som sliter, det er åpenbart at for mye hviler på dine skuldre. 
 

Ta vare på deg selv, du kan ikke ta vare på andre hvis du selv ikke fungerer. 

[Anonym bruker]

En syk voksen og et sykt barn = en umulig omsorgsoppgave.

Du trenger hjelp, støtte og omsorg selv. Gå til fastlegen, familievernkontor og venner/familie nå og be om hjelp! Ikke til mannen, men deg.

Skal du ta store valg her, for eksempel å gå fra mannen, må du har rom for å hente deg inn (sykemelding) og noen utenforstående å snakke jevnlig med. 

 

Anonymkode: 4a72e...b76

[Anonym bruker]

En vesentlig ting her er hvorvidt barnet som sliter er ditt eller hans, og i hvilken grad barnets andre forelder er involvert. 
uansett er han voksen, og hvis han ikke er villig til å jobbe med problemene sine er han heller ikke villig til å jobbe med forholdet. Han mangler respekt for deg og din tid, og for ditt og barnas liv. 

Anonymkode: 02f65...3e2

[Anonym bruker]

Hi her! 

Først av alt må jeg si tusen takk for gode ord og støttende råd! Jeg måtte grine litt for det også, men nå griner jeg for det meste. Heldigvis var grininga fordi jeg føler meg sett, selv om dere ikke kjenner meg ❤️ 

I dag har jeg kontaktet fastlegen og familie kontoret. Jeg har i tillegg bedt sjefen min om et møte. Jeg tror jeg må fortelle de rundt meg at nå er jeg så sliten sånn at ikke flere ting rakner som feks jobben. 

Jeg har tenkt å foreslå at jeg blir med mannen til psykologen hans neste gang han skal gå dit. Selvfølgelig blir ikke det, det samme som en nøytral psykolog. Men mannen min har hvertfall tillit til han. Jeg tenkte å foreslå parterapi hos psykologen, fordi jeg vet at han ikke kommer til å ta meg seriøst under 4 øyne. 

Ja, jeg kan jo gå.... Men som de fleste vet er det en stor prosess som vil berøre flere enn meg og han. Så jeg vil jo gjerne prøve å komme tilbake dit vi var før. Da hadde jeg en super mann, med masse energi, kjærlighet og kreativitet. 

Det barnet som sliter er mitt barn, h*n ser på han som sin pappa (biologisk ikke i bildet, har skaffet seg ny egen familie) han ser på barnet som sitt barn og har fulgt det opp som sitt eget hele forholdet. 

Jeg føler jeg trenger litt hjelp og pusterom, bli sett og hørt. 

Så nå får vi se hva som skjer når jeg kommer til fastlegen i morgen. 

Dette ble et svar til alle, beklager at jeg ikke siterer og svarer hver enkelt. 

Anonymkode: dc20c...25f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Hi her! 

Først av alt må jeg si tusen takk for gode ord og støttende råd! Jeg måtte grine litt for det også, men nå griner jeg for det meste. Heldigvis var grininga fordi jeg føler meg sett, selv om dere ikke kjenner meg ❤️ 

I dag har jeg kontaktet fastlegen og familie kontoret. Jeg har i tillegg bedt sjefen min om et møte. Jeg tror jeg må fortelle de rundt meg at nå er jeg så sliten sånn at ikke flere ting rakner som feks jobben. 

Jeg har tenkt å foreslå at jeg blir med mannen til psykologen hans neste gang han skal gå dit. Selvfølgelig blir ikke det, det samme som en nøytral psykolog. Men mannen min har hvertfall tillit til han. Jeg tenkte å foreslå parterapi hos psykologen, fordi jeg vet at han ikke kommer til å ta meg seriøst under 4 øyne. 

Ja, jeg kan jo gå.... Men som de fleste vet er det en stor prosess som vil berøre flere enn meg og han. Så jeg vil jo gjerne prøve å komme tilbake dit vi var før. Da hadde jeg en super mann, med masse energi, kjærlighet og kreativitet. 

Det barnet som sliter er mitt barn, h*n ser på han som sin pappa (biologisk ikke i bildet, har skaffet seg ny egen familie) han ser på barnet som sitt barn og har fulgt det opp som sitt eget hele forholdet. 

Jeg føler jeg trenger litt hjelp og pusterom, bli sett og hørt. 

Så nå får vi se hva som skjer når jeg kommer til fastlegen i morgen. 

Dette ble et svar til alle, beklager at jeg ikke siterer og svarer hver enkelt. 

Anonymkode: dc20c...25f

💙 Så flink du er. Jeg er kjempeimponert. Skjønner at det er mye mer mellom dere enn det som kom frem først, og at det finnes ting som er verdt å kjempe for. Men du må kreve av ham at han bidrar ved å akseptere behandling, holde kjeft med kvalm og mas og anerkjenne at du er en superhelt. Veldig gode tiltak du har satt igjen. Håper det funker. Jeg heier så innmari på deg. 

Anonymkode: 1b4da...b3c

[Anonym bruker]

Føler med deg. Jeg har også hatt et barn som ikke ville leve, men heldigvis var mannen og jeg et godt team. Jeg skjønner velidg godt at du er utslitt. Bra du har kontaktet fagfolk. Det beste rådet jeg kan gi er at du får en psykolog/terapeut helt for deg selv som du kan snakke med.

Anonymkode: 9941c...938