Hvor mye inkluderer du (ungdomsskoleelever)

[Anonym bruker]

Ungdommer der du vet de er ensomme, har diagnoser som utfordrer det sosiale (feks autisme), ungdommer som du vet blir mobbet osv? Er du flink til dette, eller detter det helt ut når de begynner på ungdomsskolen, og man lar dem da velge selv hvem de skal ha en relasjon til?

Anonymkode: e0152...f05

[Anonym bruker]

Jeg forsøker å inkludere så godt jeg kan og oppfordrer min datter til det,  men for å være ærlig så mistet jeg litt oversikten på ungdomsskolen. Det er stor skole, mange parallell-klasser og store klasser. 4 skoler har felles ungdomsskole,  og jeg kjenner ikke foreldrene til alle.

I sommer fikk jeg melding av mammaen til en jente i klassen til min datter der hun skrev helt spesifikk at hennes datter var ensom, og om min datter invitere henne med på noe. Etter det har hun blitt en del av min datters gjeng, og de er gode venner. Men hvis den mammaen ikke hadde skrevet til meg hadde jeg ikke vært klar over det.

Anonymkode: 9f8bc...aba

[Anonym bruker]

Vel, med tanke på at dette er mine ungdommer, så er egentlig utfordringen det motsatte, altså å få dem inkludert. Opplevelsen er at de fleste ikke er spesielt flinke.

Nå er eldstemann 19 år, men da han gikk på ungdomsskolen opplevde vi at han aldri ble invitert i bursdager eller med på noe, selv om vi/han inviterte andre med på ting, hjem hit ol. Han har autisme (asbergers) og er både rolig, høflig, hjelpsom og vennlig av seg, veldig skoleflink, men selvfølgelig litt sær og dårlig på sosiale koder, likevel så selv helt uten aggressiv oppførsel el., ble han aldri inkludert.

Nå er det yngste på 14 år som blir ekskludert. Hun har en venninne, og de fleste er grei med henne, men hun har f.eks. opplevd å spørre om noen vil f.eks. gå på senteret etter skolen og fått beskjed om at de ikke kan, og så senere sett på Snap-story at de likevel er på senteret osv. Som broren er hun rolig og forsiktig av seg, veldig flink faglig, men også annerledes og litt sær.

Jeg har aldri opplevd at mine to med diagnoser har blitt inkludert i noe, av noen, etter at de begynte på ungdomsskolen, med unntak av at de også blir bedt med hvis det er klassefester ol.

Anonymkode: 428e5...8e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

Ungdommer der du vet de er ensomme, har diagnoser som utfordrer det sosiale (feks autisme), ungdommer som du vet blir mobbet osv? Er du flink til dette, eller detter det helt ut når de begynner på ungdomsskolen, og man lar dem da velge selv hvem de skal ha en relasjon til?

Anonymkode: e0152...f05

Uff skulle ønske flere gjorde det. Har en gutt som en ensom å som nesten aldri er med noen etter skolen. Han har litt utfordringer med det sosiale selv om han ikke har noe diagnose. Han har alltid noen å være med på skolen men ingen å være med etter skolen. Ingen å gå halloween med. Ikke tør han spørre selv heller for han har dårlig selvtillit å tror de kommer til å si nei. Har heldigvis fått lov å høre med faren til en i klassen om sønnen min kunne gå med hans gutt,det har de heldigvis alltid sagt ja til. Men det er aldri noen som spør om sønnen min blir med på noe. De går siste året på barneskole så jeg kan liksom ikke blande meg for mye. I vinterferien skulle han egentlig på LAN party som han storkoste seg på sist gang,men siden ikke han har en å dra med så kommer han heller til å bare bli hjemme. Det er trist at det er sånn;men det er ikke andre sitt ansvar.

Anonymkode: 402c2...c4d

[ReneRene]

Man lar jo barna selv velge venner før ungdomsskolen. Det var mange ulike unger hos oss, for det var flere forskjellige barn i hjemmet også. Har aldri opplevd å høre mine to ville ekskludere noen. Tvert om var det alltid datteren min som ble satt til å inkludere nye elever på skolen. Sønnen min kom med et utsagn en gang som jeg reagerte på, men det ble med den ene gangen. Jeg tror de ble vant til mange ulike mennesker fra de var knøttsmå. 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (14 minutter siden):

Man lar jo barna selv velge venner før ungdomsskolen. Det var mange ulike unger hos oss, for det var flere forskjellige barn i hjemmet også. Har aldri opplevd å høre mine to ville ekskludere noen. Tvert om var det alltid datteren min som ble satt til å inkludere nye elever på skolen. Sønnen min kom med et utsagn en gang som jeg reagerte på, men det ble med den ene gangen. Jeg tror de ble vant til mange ulike mennesker fra de var knøttsmå. 

Jeg lurer ikke på hva dine barn gjorde for 10 år siden, men hva foreldre gjør i dag…

Anonymkode: e0152...f05

[Anonym bruker]

Barna får velge selv hvem de inviterer med hjem på ungdomsskolen, med unntak av at vi fortsatt kjører godt under halvparten eller alle til bursdager. De velger å invitere få, da store selskap bare er masete.

På samme måte som jeg må være sammen med og inkludere mennesker jeg ikke har kjemi med på jobb og i organisasjoner jeg er medlem av, forventer jeg at barna mine gjør det samme på skolen og i organiserte fritidsaktiviteter. Men på samme måte som jeg velger hvem jeg ellers initierer kontakt med får ungene velge hvem de tilbringer fritiden med.

Blir de invitert i bursdag har de møteplikt, jeg hadde selv en bursdag der bare to møtte som barn, og det sitter i hos meg. De må møte, og de må ta sin del av ansvaret for at bursdagsbarnet får en flott feiring.

Men jeg har null tro på å fremtvinge vennskap. Det fikk jeg nok av på barneskolen, der jeg ble så opptatt av inkludering at jeg risikerte mitt eget barns trivsel. I og med at jeg inviterte hjem det barnet med sosiale vansker jevnlig, tok foreldrene til barnet sammen med læreren det som et signal på at det var greit å gjøre mitt barn til fast samarbeidapartner og "størtekontakt" i friminutter. En umulig situasjon som fikk pågå alt for lenge, selv etter at jeg sa fra med store bokstaver at det ikke var greit, fordi andre barn satte seg på bakbeina i mye større grad enn mitt barn. 

Anonymkode: 9c396...26a

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg lurer ikke på hva dine barn gjorde for 10 år siden, men hva foreldre gjør i dag…

Anonymkode: e0152...f05

Det er ikke 10 år siden heller, men jeg håper du lærer barnet ditt mer høflighet enn du utviser her. Poenget mitt var uansett at barn må MØTE ulike mennesker fra de er små, for det er måten å lære dem toleranse på. Eller å inkludere. 

[mamma til adhd gutt<3]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Barna får velge selv hvem de inviterer med hjem på ungdomsskolen, med unntak av at vi fortsatt kjører godt under halvparten eller alle til bursdager. De velger å invitere få, da store selskap bare er masete.

På samme måte som jeg må være sammen med og inkludere mennesker jeg ikke har kjemi med på jobb og i organisasjoner jeg er medlem av, forventer jeg at barna mine gjør det samme på skolen og i organiserte fritidsaktiviteter. Men på samme måte som jeg velger hvem jeg ellers initierer kontakt med får ungene velge hvem de tilbringer fritiden med.

Blir de invitert i bursdag har de møteplikt, jeg hadde selv en bursdag der bare to møtte som barn, og det sitter i hos meg. De må møte, og de må ta sin del av ansvaret for at bursdagsbarnet får en flott feiring.

Men jeg har null tro på å fremtvinge vennskap. Det fikk jeg nok av på barneskolen, der jeg ble så opptatt av inkludering at jeg risikerte mitt eget barns trivsel. I og med at jeg inviterte hjem det barnet med sosiale vansker jevnlig, tok foreldrene til barnet sammen med læreren det som et signal på at det var greit å gjøre mitt barn til fast samarbeidapartner og "størtekontakt" i friminutter. En umulig situasjon som fikk pågå alt for lenge, selv etter at jeg sa fra med store bokstaver at det ikke var greit, fordi andre barn satte seg på bakbeina i mye større grad enn mitt barn. 

Anonymkode: 9c396...26a

Dette var veldig likt som her. Må dog innrømme at jeg har mistet oversikten over hvem de går i klasse/paralell klasse med og vet nok ikke hvem som eventuelt kunne trengt å bli sett litt ekstra. Min minste får skryt når det gjelder å inkludere nye elever og det er fint synes jeg. Han er dog også veldig redd for å bli støttekontakt da han som din opplevde det på barneskolen. Han kom i klasse med vedkommende på ungdomsskolen og reagerte med å ha minst mulig med vedkommende å gjøre utover det selvsagte som gjaldt skolerelaterte ting. 
 

Det er ikke lett å styre vennskap i denne alderen, men vi snakker om viktigheten av at man skal være hyggelig og ordentlig mot hverandre. 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke oversikt over de som ikke går ut og inn her, og vennskapene styrer de selv. Jeg lærer dem at de ikke må være bestevenn med alle, men at man skal være hyggelig. Naboen, som går i klassen til 14 åringen,har downs syndrom og er innom her til støtt og stadighet, men det er jo ikke noe likeverdig vennskap mellom dem, mer støttekontakt. Det er mye lærdom i det også, men man kan ikke være støttekontakt hele tiden.

Hvis jeg en dag får en melding om at barna aktivt utestenger, eller får en melding av en fortvilet forelder med et ensomt barn, ville jeg selvsagt gjort noe aktivt. 

Sånn opp gjennom årene har jeg alltid hatt "åpent hus" og aldri praktisert "bare lov til å ha én eller to inne", det samme med overnattinger. Det starter gjerne med at én skal overnatte, men ender ofte opp med flere. Her har de fått lov til å boltre seg med maling, hobby, gaming, baking osv, jeg sier ja til alt som ikke er skadelig, så det har alltid vært attraktivt å være på besøk hos oss. Jeg tror dette har vært med på å gjøre at barna mine har flere venner, også det ene barnet mitt som i utgangspunktet er en særing, og jeg tror faktisk helt seriøst at han lett kunne vært utenfor hvis han opp gjennom aldri fikk lov til å ha besøk eller at jeg sa nei til alt. 

Anonymkode: 6de84...751

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (41 minutter siden):

Det er ikke 10 år siden heller, men jeg håper du lærer barnet ditt mer høflighet enn du utviser her. Poenget mitt var uansett at barn må MØTE ulike mennesker fra de er små, for det er måten å lære dem toleranse på. Eller å inkludere. 

Men jeg spurte ikke om barna. Jeg spurte om de voksne

Anonymkode: e0152...f05

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Men jeg spurte ikke om barna. Jeg spurte om de voksne

Anonymkode: e0152...f05

Ja, du spurte om hva voksne gjorde, og det var det jeg svarte på, for vi lot ungene ha med seg mange forskjellige hjem til seg. Vi omgikk mange ganske ulike mennesker, både med diagnoser og andre som hadde sitt, både voksne og barn. Det er jo den beste måten å lære unger toleranse og inkludering på. Såvidt jeg kan se. 

[Anonym bruker]

Det går ikke an å styre barns vennskap lenger når de blir så store, men noe kan man gjøre for at alle skal få vært med på noe.

Det er viktig at vi lærer barna våre at alle trenger å bli sett, at man skal møte blikket til folk, si hei, selv om det ikke er bestevennen.

Har barn på 14 og 16 år selv og føler den normale høfligheten faller bort for mange. Det må vi jobbe aktivt med, ikke være redd for å hilse eller smile først.

Så prøver vi i foreldregruppa å arrangere minst en aktivitet i året som alle i klassen er invitert til. Leie kantina på skolen å ha en spillkveld f.eks. Det har vært veldig hyggelig, noen har med bakst og noen popkorn, brettspill og musikk, så koser ungdommen seg.

Men jeg tvinger ikke gjennom at ungdommene mine skal være sammen med den eller den på fritiden, det styrer de selv.

Anonymkode: 3ba1b...948

[Anonym bruker]

Det blir som ellers livet. Går det fint med egne barn er det strålende og er det andres barn har det ingen betydning.  

Anonymkode: 9a993...345

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Vel, med tanke på at dette er mine ungdommer, så er egentlig utfordringen det motsatte, altså å få dem inkludert. Opplevelsen er at de fleste ikke er spesielt flinke.

Nå er eldstemann 19 år, men da han gikk på ungdomsskolen opplevde vi at han aldri ble invitert i bursdager eller med på noe, selv om vi/han inviterte andre med på ting, hjem hit ol. Han har autisme (asbergers) og er både rolig, høflig, hjelpsom og vennlig av seg, veldig skoleflink, men selvfølgelig litt sær og dårlig på sosiale koder, likevel så selv helt uten aggressiv oppførsel el., ble han aldri inkludert.

Nå er det yngste på 14 år som blir ekskludert. Hun har en venninne, og de fleste er grei med henne, men hun har f.eks. opplevd å spørre om noen vil f.eks. gå på senteret etter skolen og fått beskjed om at de ikke kan, og så senere sett på Snap-story at de likevel er på senteret osv. Som broren er hun rolig og forsiktig av seg, veldig flink faglig, men også annerledes og litt sær.

Jeg har aldri opplevd at mine to med diagnoser har blitt inkludert i noe, av noen, etter at de begynte på ungdomsskolen, med unntak av at de også blir bedt med hvis det er klassefester ol.

Anonymkode: 428e5...8e7

Det er det samme med min 14 åring dessverre. 

Anonymkode: aef59...697

[Anonym bruker]

Det er ikke så godt å vite hvem som er ensom, har diagnose osv på ungdomsskolen. Her slår de sammen mange skoler og min 10.-klassing går i samme klasse med bare fem jeg egentlig vet hvem er. Vi har stilt opp på alle arrangementer (spillkveld, filmkveld, skolefest, natteravning), men vi klarer jo ikke danne oss er bilde ila de få timene. Det er også vanskeligere å styre dette med ungdommer. Det er lettere når de er små.

Da min sønn gikk på barneskolen fikk jeg en telefon fra en mamma som fortalte at hennes gutt ikke hadde det så ålreit. Han gikk på samme fotballag og skole som min gutt og de var venner, men ikke så mye sammen annet enn på trening. Han hadde sagt at han gjerne ville være mer med min gutt og hans to bestekompiser. Så hun ringte og hørte om vi voksne kunne legge til rette for det. Det gjorde vi og nå er de en flott gjeng på fire som er masse sammen. Veldig glad for at den mammaen ringt meg, for ellers hadde vi ikke visst om det.

På ungdomsskolen var jeg skoleflink, nerdete, ikke flink i idrett og ville ikke drikke/røyke. Jeg fikk være med om jeg spurte, men fikk aldri uoppfordret spørsmål om jeg ville være med. Det var veldig ensomt så jeg skulle gjerne hatt flere verktøy for å få inkludert de ungdommene som er ensomme i dag.

Anonymkode: 047c8...81a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Det blir som ellers livet. Går det fint med egne barn er det strålende og er det andres barn har det ingen betydning.  

Anonymkode: 9a993...345

Det er jo ikke så enkelt og unyansert som du ønsker å fremstille det. Det er få voksne som mener det er uten betydning om ungdom er ensomme. Men når de begynner på ungdomsskolen så har ikke foreldre så mye oversikt lenger. Jeg vet ikke om alle sønnen min går i klassen med en gang, langt mindre hvem som står utenfor, har diagnoser eller annet. Det blir jo ganske sykt hvis jeg driver oppsøkende virksomhet i klassen også.

Dessuten er ungdomsskoleelever mer selvstendige, og styrer vennskapene sine selv. 

Anonymkode: 1e38e...f9c

[Iiiiik]

Min midterste gikk i klasse på ungdomsskolen med en med gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Denne gutten bestemte seg for å være en del av gjengen til min sønn. Han dominerte alle friminutt og det meste av gruppearbeid. Det var tidvis frustrerende for de andre å begynne hvert friminutt med gjennomgang av «Du Petter, hva jobber moren din med? Åja, hva jobber faren din med? Du Kristian, hva jobber moren din med….» Her hjemme var forventningen klar, gutten var en del av klassen, hadde ingen venner, og kameratgjengen fikk ikke utelate ham på skolen. Da lærer i utviklingssamtale oppfordret oss til å invitere gutten også på bursdager og andre sosiale ting, satt jeg allikevel ned foten. 
 

Alle mine tre barn har i stor grad fått en støttekontaktrolle på skolen. De har blitt plassert i grupper med, fått ansvar for å vise rundt, sittet sammen med, vært i vennegruppe med osv den og de i klassen som sliter. Det synes jeg er en selvfølge når man selv er et barn og en ungdom som klarer seg godt, som har venner selv, og som har god sosial kompetanse og gode verdier. På barneskolen inviterte vi enten hele klassen eller alle av samme kjønn i bursdag. Etter overgang til ungdomsskolen synes jeg allikevel at det er greit å ikke inkludere alle også på fritid. Jeg skjønner at det gjør at noen blir utelatt overalt, men tenker at ungdommer er opptatt av å finne seg sjæl, definere hvem de er, og at dette innebærer å velge hvem de vil være sammen med utenfor skolen. 

[Anonym bruker]

Jeg blander meg ikke i det hele tatt da det er barnet mitt som ikke har en gruppe hun er med på skolen. Min datter satser innenfor sprang og med egen hest og mye trening er hun i stallen 6 dager i uken, og det er der hun har gjengen sin. Jeg vet flere av de hun går i klasse med skulle ønske hun var mer tilgjengelig da hun er ei populær jente, men hennes interesse er hest og ikke henge med de i klassen som er opptatt av å henge på senteret og sminke. Jeg ble egentlig ganske irritert når ett par mødre ba meg om å begrense tiden min datter bruker i stallen da deres døtre ville henge med henne og jeg var veldig klar i tilbakemeldingen om at hun bruker sin fritid som hun ønsker.

Anonymkode: 27610...f81

[Anonym bruker]

Vi har alltid inkludert og vært rause, men den omtrent automatiske oversikten som man hadde på barneskolen har man ikke lenger. Også her er ungdomsskolen en sammenslåing av andre skoler og ungdommen vår kom i klasse med 4 andre fra barneskolen, resten kom fra de andre skolene. Da mister man litt oversikt. Vi ser at ungdommen vår påfritiden fortsatt holder mest sammen med noen av de han kjente fra før, men det er stort sett fordi de fortsatt har felles interesser, naturlige treffpunkt og fordi avstanden til de andre i klassen er mye større. I tillegg er han også venner fra andre områder på idretten og aktiviteten han driver med, men de henger stort sett sammen før og etter trening/øving/arrangement.

På ungdomsskoler tenker jeg foreldrene til de som føler seg utenfor har et litt større ansvar for å gi beskjed. Vi spør på hver eneste utviklingssamtale om det er noen i klassen som er utenfor og om det er noen som ikke blir bedt i bursdag. I følge læreren er det ingen og det er jo veldig bra og vi håper det stemmer. Vi hører også på aktivitetene om det er noen som trenger hjelp til å komme inn i gruppen. Der er lederne veldig flinke til å følge med og selv de mest reserverte blir raskt inkludert i miljøet. Her er ungdommene veldig forskjellig og veldig rause slik at alle aksepteres slik de er og kan være seg selv. 

Anonymkode: f9fff...256

[Anonym bruker]

Jeg har selv en ungdom med diagnose/utfordringer. Og for hans skyld må jeg være nøye med å kun "inkludere" dem han trives med å være sammen med. 

Anonymkode: 589f7...a8e