Leve i dårlig forhold pga barn?

[Anonym bruker]

Jeg er i et dårlig forhold, er veldig ulykkelig og blir nok sannsynligvis litt syk pga det, men greier bare ikke ta steget å gå ut av forholdet pga barna. Holder ikke ut tanken på å ikke se dem hver dag, få være med dem i alle ferier osv. Det er vel fort minst 10 år til noen av dem har flyttet ut. Noen som har gjort det samme som meg, blitt pga barna? Eller gått og funnet ut at det gikk greit likevel? 

Anonymkode: cc5fa...81e

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er i et dårlig forhold, er veldig ulykkelig og blir nok sannsynligvis litt syk pga det, men greier bare ikke ta steget å gå ut av forholdet pga barna. Holder ikke ut tanken på å ikke se dem hver dag, få være med dem i alle ferier osv. Det er vel fort minst 10 år til noen av dem har flyttet ut. Noen som har gjort det samme som meg, blitt pga barna? Eller gått og funnet ut at det gikk greit likevel? 

Anonymkode: cc5fa...81e

Kan du ikke heller spørre deg selv hva barna skal og bør holde ut sånn som ting er nå?  Skal de leve med en mor som er så ulykkelig at hun også blir syk?  Du må se hva som er best for barna dine. Selv om det er lett å bli egoistisk på den.måten som forelder...

[Anonym bruker]

Barn plukker opp på slikt, så du skåner dem ikke ved å bli. Jeg er evig takknemlig for at mine foreldre skilte lag, for det var ikke godt å være midt i en slik stemning og føle at en var årsaken. 

Anonymkode: 1b45c...09c

[Anonym bruker]

Og hvor bra mener du det er for barna å se en mor som er ulykkelig hver eneste dag HI?
Vil det ikke være bedre for den å ha en mor som står opp for seg selv, og har det bra med seg selv?

Du sier at DU ikke vil holde ut at DU ikke ser barna hver dag. Hva med å sette dem først

Anonymkode: d6e81...afa

[Anonym bruker]

Jeg vet hva du snakker om. Jeg har valgt det samme som deg: uansett om jeg er ulykkelig i ekteskapet, ville det å måtte være uten barna halvparten av tiden ville gjort meg mye mer ulykkelig! Vi var separert bortimot ett år tidligere, og det var et tomt og trist liv der jeg følte at jeg gikk glipp av barndommen til mine egne barn. Jeg var uendelig mye mer ulykkelig da enn det jeg er i ekteskapet. Og barna hadde kun ett ønske: at vi skulle flytte sammen igjen og at hverdagen skulle bli normal! 

Jeg har snakket med familieterapeut og psykolog som faktisk støttet meg i tankegangen min: så lenge det ikke er alvorlig problematikk i hjemmet med vold eller mye krangling, så er det forbausende få barn som legger merke til hvorvidt foreldrene er lykkelige med hverandre eller ei. Barn er såpass sentrert rundt seg selv at den tolkningen vi voksne gjerne vil gjøre, mht at det er viktig at foreldrene er så himla lykkelige sammen, faktisk ikke er reell. Kanskje vil man føle at en skilsmisse er litt lettere om man har en unnskyldning for seg selv? At "bare mor er lykkelig, har barna det bra". Psykologen sa at det verste for de aller, aller fleste barn, var selve bruddet!

Så du gjør det riktige valget for deg og din familie!

Anonymkode: cebe2...a04

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Barn plukker opp på slikt, så du skåner dem ikke ved å bli. Jeg er evig takknemlig for at mine foreldre skilte lag, for det var ikke godt å være midt i en slik stemning og føle at en var årsaken. 

Anonymkode: 1b45c...09c

De har tryglet og bedt om at vi ikke må skille oss. De har opplevd at mange av foreldres venner og tanter og onkler har gått fra hverandre De siste par årene, og sagt vi ikke får lov til det. 

Hvorfor skulle barn tro de er årsaken? Barna er jo tvert imot grunnen til å leve, til å stå opp hver dag, og de en elsker og blir elsket av uforbeholdent. Mine foreldre var heller ikke lykkelige, men tenkte aldri at vi barna var grunnen. 

Anonymkode: cc5fa...81e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Og hvor bra mener du det er for barna å se en mor som er ulykkelig hver eneste dag HI?
Vil det ikke være bedre for den å ha en mor som står opp for seg selv, og har det bra med seg selv?

Du sier at DU ikke vil holde ut at DU ikke ser barna hver dag. Hva med å sette dem først

Anonymkode: d6e81...afa

Du mener det er sette barna først å dra dem ut av kjernefamilien? Putte dem inn i et system for samvær? I bittesmå leide leiligheter kanskje langt unna skole og venner?

Det er jo FORDI jeg setter barna først jeg ikke har gått. Hadde vi ikke hatt barn hadde jeg vært long gone. 

Anonymkode: cc5fa...81e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (39 minutter siden):

Jeg vet hva du snakker om. Jeg har valgt det samme som deg: uansett om jeg er ulykkelig i ekteskapet, ville det å måtte være uten barna halvparten av tiden ville gjort meg mye mer ulykkelig! Vi var separert bortimot ett år tidligere, og det var et tomt og trist liv der jeg følte at jeg gikk glipp av barndommen til mine egne barn. Jeg var uendelig mye mer ulykkelig da enn det jeg er i ekteskapet. Og barna hadde kun ett ønske: at vi skulle flytte sammen igjen og at hverdagen skulle bli normal! 

Jeg har snakket med familieterapeut og psykolog som faktisk støttet meg i tankegangen min: så lenge det ikke er alvorlig problematikk i hjemmet med vold eller mye krangling, så er det forbausende få barn som legger merke til hvorvidt foreldrene er lykkelige med hverandre eller ei. Barn er såpass sentrert rundt seg selv at den tolkningen vi voksne gjerne vil gjøre, mht at det er viktig at foreldrene er så himla lykkelige sammen, faktisk ikke er reell. Kanskje vil man føle at en skilsmisse er litt lettere om man har en unnskyldning for seg selv? At "bare mor er lykkelig, har barna det bra". Psykologen sa at det verste for de aller, aller fleste barn, var selve bruddet!

Så du gjør det riktige valget for deg og din familie!

Anonymkode: cebe2...a04

Tenker likt og har hørt det samme fra et par psykologer jeg har gått til. Barna bryr seg ikke om mor og far er lykkelige bare de får ha begge rundt seg og livet ikke rives opp. 

Å si at barna blir lykkeligere når foreldrene skilles og de voksne kanskje får det bedre er nok en trøst skilte folk bruker. Spesielt de som løper rett inn i nye forhold.

 

Anonymkode: cc5fa...81e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Tenker likt og har hørt det samme fra et par psykologer jeg har gått til. Barna bryr seg ikke om mor og far er lykkelige bare de får ha begge rundt seg og livet ikke rives opp. 

Å si at barna blir lykkeligere når foreldrene skilles og de voksne kanskje får det bedre er nok en trøst skilte folk bruker. Spesielt de som løper rett inn i nye forhold.

 

Anonymkode: cc5fa...81e

Veldig unyansert å si det. Husk at de svarene du har fått har du fått utfra din egen historie. Jeg valgte å bli i 10 år pluss for lenge på grunn av barna. Ingen mishandling fysisk eller psykisk, men et veldig dårlig forhold der jeg nærmest var aleneforelder der ett av barna har spesielle behov. Angrer fryktelig på at jeg ikke gikk tidligere. For i vår situasjon fikk vi det mye bedre da vi flyttet fra hverandre, alle sammen. Alt ble mer stabilt og samarbeid skole/helsevesen ble mye bedre. Livet ble rett og slett mer på stell. Alle mine instanser og hjelpenettverk både profesjonelle og uprofesjonelle er alle enige om at det bruddet burde skjedd på et tidligere tidspunkt. Ungene har nok hatt det bedre om jeg hadde flyttet tidligere. Det er tungt å svelge, akkurat som det hadde vært tungt å svelge hadde det vært motsatt.

Poenget mitt er at alle familier er forskjellig og at man derfor må ta avgjørelser som er rett for sin familie uten å bry seg så mye om hva andre opplever og mener.

Anonymkode: 42e58...17e

[Anonym bruker]

Det kommer veldig an på hva "dårlig" innebærer, da. 

Hvis mor og far krangler og behandler hverandre dårlig er det noe annet enn at man f.eks har det greit, men lever hvert sitt liv i samme hus. 

Anonymkode: c36e0...835

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (57 minutter siden):

De har tryglet og bedt om at vi ikke må skille oss. De har opplevd at mange av foreldres venner og tanter og onkler har gått fra hverandre De siste par årene, og sagt vi ikke får lov til det. 

Hvorfor skulle barn tro de er årsaken? Barna er jo tvert imot grunnen til å leve, til å stå opp hver dag, og de en elsker og blir elsket av uforbeholdent. Mine foreldre var heller ikke lykkelige, men tenkte aldri at vi barna var grunnen. 

Anonymkode: cc5fa...81e

At de trygler og ber om dette er jo tegn på utrygghet. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg er i et dårlig forhold, er veldig ulykkelig og blir nok sannsynligvis litt syk pga det, men greier bare ikke ta steget å gå ut av forholdet pga barna. Holder ikke ut tanken på å ikke se dem hver dag, få være med dem i alle ferier osv. Det er vel fort minst 10 år til noen av dem har flyttet ut. Noen som har gjort det samme som meg, blitt pga barna? Eller gått og funnet ut at det gikk greit likevel? 

Anonymkode: cc5fa...81e

Jeg ble syk av min eksmann, og er evig lykkelig over at jeg ikke tillot det å fortsette. Mitt egoistiske behov for å "se barna hver dag" er ikke viktig nok, når det jeg risikerte å utsette dem for, var en forgiftet barndom der kjærligheten ble til forakt. Ingen fortjener å vokse opp med dette som bakteppe. Det ville ha ødelagt for dem i all framtid. 

Anonymkode: 57e41...16b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Du mener det er sette barna først å dra dem ut av kjernefamilien? Putte dem inn i et system for samvær? I bittesmå leide leiligheter kanskje langt unna skole og venner?

Det er jo FORDI jeg setter barna først jeg ikke har gått. Hadde vi ikke hatt barn hadde jeg vært long gone. 

Anonymkode: cc5fa...81e

Men hvorfor spør du oss, da? Du avslører her at dette er bekvemmelig for deg selv, og at du har sterke fordommer mot skilte folk. Det er jo greit nok. Men den verste avsløringen er jo at du forteller om barna og at de "trygler" om at dere ikke må skilles. Det forteller jo eksakt det samme som en annen her tolker det til: at ungene vet at dette forholdet er røtent og ikke levedyktig, men at de (fordi de er barn) ikke vil ha endringer. Ingen barn ønsker seg endringer, selv ikke de som blir dengt hjemme og må i fosterhjem for å overleve! Men endringen kan jo likevel være deres redning. 

Anonymkode: 57e41...16b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

 

Å si at barna blir lykkeligere når foreldrene skilles og de voksne kanskje får det bedre er nok en trøst skilte folk bruker. Spesielt de som løper rett inn i nye forhold.

 

Anonymkode: cc5fa...81e

At man blir i forholdet for barnas skyld er jo en trøst gifte folk bruker når de skal rettferdiggjøre at ungene måtte vokse opp i en krigssone. 

Ungene dine har det akkurat så bra som DU har det. 

Anonymkode: 57e41...16b

[the amazing spidermamma]

Jeg lurer på hvorfor barna (som jeg antar er maks åtte - ni år?) trygler dere om å ikke skilles?

Hvorfor tenker de at det er noe som de bør være redde for?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Tenker likt og har hørt det samme fra et par psykologer jeg har gått til. Barna bryr seg ikke om mor og far er lykkelige bare de får ha begge rundt seg og livet ikke rives opp. 

Å si at barna blir lykkeligere når foreldrene skilles og de voksne kanskje får det bedre er nok en trøst skilte folk bruker. Spesielt de som løper rett inn i nye forhold.

 

Anonymkode: cc5fa...81e

Jeg ER det barnet, og det ble definitivt bedre av at mamma og pappa skilte lag. Selvfølgelig ikke med én gang, og jeg som barn ville nok også der og da valgt at de skulle være sammen, men etter noen måneder ble alt mye lettere også for meg som barn. Jeg har i ettertid fått hjelp til å bearbeide litt, og skjønt at jeg gikk som på nåler hjemme for å "please" foreldrene mine slik at de skulle være glade, og at jeg følte veldig på at de var ulykkelige og lurte på om det var min feil. Først da de hadde bodd fra hverandre en tid slappet jeg av igjen og opplevde at begge foreldrene mine langsomt ble mer lykkelige og derfor også gjorde at jeg kunne være mer meg selv igjen. 

Anonymkode: 1b45c...09c