Flere enn meg som føler at mannen egentlig ikke liker den dere er?

[Anonym bruker]

Vi er sammen på 20. året. Det går i det vanlige mønsteret i dagene. Vi har et godt liv i den forstand at vi har hus, jobb og familie. Vi krangler lite.

Samtidig føler jeg meg ikke som en del av et kjærlighetsforhold. Jeg opplever egentlig at mannen ikke liker meg så veldig. Og jeg liker ikke alltid han heller.

Så, det er jo et komfortabelt liv på en måte. Og vi har ungdommer som fortsatt drar nytte av at vi bor sammen i huset de har vokst opp i. Men jeg er usikker på om jeg har lyst til å dele de årene jeg har igjen i livet med noen som ikke ser verdien min, og kanskje ikke liker meg.. 

Så der det jo den følelsen at det er vanskelig å starte på nytt som 45. Kan jeg i det hele tatt forvente å finne noen nye å dele livet med? 

Anonymkode: f3df7...8bc

[Anonym bruker]

Det er et kjøttmarked der ute. Det er lett å finne noen som bare vil hoppe i sengehalmen. Det er nest inntil umulig å finne noen som vil noe mer.

Det betyr ikke at du derfor må bli, jeg bare advarer deg. Det er ikke lett å finne noen ny nei.

Anonymkode: 2a1fd...1a0

[ReneRene]

Jeg kjenner meg igjen fra siste forhold. Han var forelsket hele tiden, men så meg egentlig ikke. Veldig rar følelse. Han skapte sin egen illusjon om både seg selv, meg og forholdet vårt. 

Jeg tror man " lett " kan finne nye. Det er interessere menn over alt, og det ganske uavhengig hvordan du ser ut ( om det er bekymringen )  

Men vi blir mer "kresne" med årene. Og så kan det ende med at du syns det er best å være singel. Faktisk. Flere opplever det. 

Men vil du ha forhold så er det absolutt muligheter. 

[Anonym bruker]

Føler at vi er mere venner enn kjærester. Men vi har det greit sammen 

Hvis jeg går fra han så skal jeg være alene 

Anonymkode: 56351...d18

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Føler at vi er mere venner enn kjærester. Men vi har det greit sammen 

Hvis jeg går fra han så skal jeg være alene 

Anonymkode: 56351...d18

Ja, jeg tenker også at jeg ville ønsket å leve alene, men med noen i livet som brydde seg litt ekstra om meg. Altså et forhold, men særbo. 
 

Jeg har egentlig verdens beste mann, men jeg tror problemet er det at det er vanskelig å dele alt med ett menneske over så mange år uten at man blir drittlei.. 

HI

Anonymkode: f3df7...8bc

[Anonym bruker]

Det er helt normalt å ikke være stormende forelsket etter så mange år sammen. Men hvorfor vil du gå? Har dere ikke det fint sammen likevel? Har dere prøvd å finne tilbake til kjærligheten? Det må gjøres en innsats. Gå på date og pynt dere. Dra på kjærestetur.
Jeg synes det er synd å skulle skille seg fra et godt og trygt ekteskap med felles barn bare fordi man ønsker mer spenning.

Anonymkode: 0503c...412

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (8 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen fra siste forhold. Han var forelsket hele tiden, men så meg egentlig ikke. Veldig rar følelse. Han skapte sin egen illusjon om både seg selv, meg og forholdet vårt. 

Jeg tror man " lett " kan finne nye. Det er interessere menn over alt, og det ganske uavhengig hvordan du ser ut ( om det er bekymringen )  

Men vi blir mer "kresne" med årene. Og så kan det ende med at du syns det er best å være singel. Faktisk. Flere opplever det. 

Men vil du ha forhold så er det absolutt muligheter. 

Jeg ville nok helst ønske å bo alene. Slippe å ra hensyn til hva en annen person mener om hvordan jeg gjør ting eller hvordan jeg bruker tiden min. 
 

Men jeg tror jeg ville blitt ensom om jeg ikke hadde noen i livet som brydde seg ekstra om meg. Og jeg er for sjalu til åpent forhold.

Også tenker jeg litt på hvordan det ville bli med tanke på at hele nettverket omtrent består av par.. 

HI

Anonymkode: f3df7...8bc

[Anonym bruker]

Det er deilig å være singel, etter skilsmisse og med nå store barn. Jeg kan være så sær, lat og dum som jeg vil uten at noen trenger å bry seg. 

Anonymkode: f80f6...1fa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Det er et kjøttmarked der ute. Det er lett å finne noen som bare vil hoppe i sengehalmen. Det er nest inntil umulig å finne noen som vil noe mer.

Det betyr ikke at du derfor må bli, jeg bare advarer deg. Det er ikke lett å finne noen ny nei.

Anonymkode: 2a1fd...1a0

Ja, det kan jeg se for meg.. jeg har jo ikke datet på 20 år. Har aldri brukt noen av disse plattformene som har blitt en del av dagligtalen, som fir eksempel Tinder. Så jeg tror jeg ville fått sjokk!
 

Har jo blitt kontaktet av folk opp gjennom som har vist interesse for meg, men jeg tror det har vært nettopp fordi jeg har vært i et forhold. Tror enkelte menn ser det som ufarlig og flørte med en som er gift, men at de ikke ville fulgt opp om de faktisk hadde fått sjansen.. 

Og jeg har jo heller ikke fått noe oppmerksomhet fra andre de siste årene, så jeg er nok ikke interessant lenger.. 

HI

Anonymkode: f3df7...8bc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Det er helt normalt å ikke være stormende forelsket etter så mange år sammen. Men hvorfor vil du gå? Har dere ikke det fint sammen likevel? Har dere prøvd å finne tilbake til kjærligheten? Det må gjøres en innsats. Gå på date og pynt dere. Dra på kjærestetur.
Jeg synes det er synd å skulle skille seg fra et godt og trygt ekteskap med felles barn bare fordi man ønsker mer spenning.

Anonymkode: 0503c...412

Det er ikke spenning jeg ønsker. Jeg ønsker bare å ikke leve sammen med noen som jeg ikke føler liker meg. Som mener ting om hvordan jeg gjør ditt og datt, hva jeg burde gjort annerledes med livet og tiden min. Selv om vi har et greit forhold uten store krangler så er han fryktelig dårlig til å påpeke det som er positivt ved meg, og raskt på banen når jeg har gjort noe som ikke er så bra. Han irriterer seg rett og slett og det får meg til å føle meg som en gammel og ubrukelig kjerring. Jeg vil ikke leve med et sånt bilde av meg selv. 
 

Jeg er helt sikkert ikke flink til å peke på det positive jeg heller, men jeg lar han leve livet ditt som han vil uten å påpeke at ting han gjør er feil

HI

Anonymkode: f3df7...8bc

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ville nok helst ønske å bo alene. Slippe å ra hensyn til hva en annen person mener om hvordan jeg gjør ting eller hvordan jeg bruker tiden min. 
 

Men jeg tror jeg ville blitt ensom om jeg ikke hadde noen i livet som brydde seg ekstra om meg. Og jeg er for sjalu til åpent forhold.

Også tenker jeg litt på hvordan det ville bli med tanke på at hele nettverket omtrent består av par.. 

HI

Anonymkode: f3df7...8bc

Ja det er valgets kvaler. Å være den ene spesielle kan jeg forstå at du vil oppleve. Jeg ser absolutt den. 

Men du trenger ikke å bli ensom. Det trenger du ikke! Jeg var litt redd for det selv, og selv om kjærighetsforhold er.. spesielt, så kan fint andre bekrefte deg. Kanskje tilogmed mye mer. For i forhold har du gjerne den ene, men som singel har du mer tid til å pleie vennskap og ja.. være fri og møte flere. 

Mitt nettverk består absolutt av flest par. Minus og pluss - sider

 Vi må bare innfinne oss. Være litt kameloner 🙂

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Det er deilig å være singel, etter skilsmisse og med nå store barn. Jeg kan være så sær, lat og dum som jeg vil uten at noen trenger å bry seg. 

Anonymkode: f80f6...1fa

Høres ut som om du hadde det litt som meg når du var i forhold. Påpekte han ting han irriterte seg over ved deg ofte?

HI

Anonymkode: f3df7...8bc

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Det er deilig å være singel, etter skilsmisse og med nå store barn. Jeg kan være så sær, lat og dum som jeg vil uten at noen trenger å bry seg. 

Anonymkode: f80f6...1fa

Så bra 😀

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Det er ikke spenning jeg ønsker. Jeg ønsker bare å ikke leve sammen med noen som jeg ikke føler liker meg. Som mener ting om hvordan jeg gjør ditt og datt, hva jeg burde gjort annerledes med livet og tiden min. Selv om vi har et greit forhold uten store krangler så er han fryktelig dårlig til å påpeke det som er positivt ved meg, og raskt på banen når jeg har gjort noe som ikke er så bra. Han irriterer seg rett og slett og det får meg til å føle meg som en gammel og ubrukelig kjerring. Jeg vil ikke leve med et sånt bilde av meg selv. 
 

Jeg er helt sikkert ikke flink til å peke på det positive jeg heller, men jeg lar han leve livet ditt som han vil uten å påpeke at ting han gjør er feil

HI

Anonymkode: f3df7...8bc

Men da burde dere jo jobbe med forholdet deres først da? Snakke sammen ordentlig om hvordan han får deg til å føle. Parterapi tror jeg dere kan ha god nytte av. Du sier jo at du egentlig har verdens beste mann.

Anonymkode: 0503c...412

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (27 minutter siden):

Men da burde dere jo jobbe med forholdet deres først da? Snakke sammen ordentlig om hvordan han får deg til å føle. Parterapi tror jeg dere kan ha god nytte av. Du sier jo at du egentlig har verdens beste mann.

Anonymkode: 0503c...412

Hvor i all verden ser du at han er "verdens beste mann" ?

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (1 minutt siden):

Hvor i all verden ser du at han er "verdens beste mann" ?

Jeg skrev det lengre oppe 😀

Det jeg mente med det var at han i utgangspunktet var det. Men etter mange år sammen er han det ikke lenger overfor meg, fordi han irriterer seg over meg i stor grad. 
 

Så tanken min er at om en så bra fyr som han surnet i relasjonen til meg, så har jeg liten sjanse med noen andre.

Merkelig tanke å ha sikkert, men det er nå det jeg tenker ☺️

HI

Anonymkode: f3df7...8bc

[Anonym bruker]

Når barna blir større kan man starte igjen med gamle hobbyer eller få noen nye, være mer sosial og få nye impulser. Det kan også gi ny gnist i parforholdet, mer å snakke om, kanskje også noen nye aktiviteter man kan gjøre sammen. Jeg synes i hvert fall det var bra her. 

Anonymkode: fff12...b62

[Anonym bruker]

Jeg kjenner litt på det samme, at mannen ikke liker meg på samme måte som før, at han er mer irritabel og mindre løsningsorientert enn før. Jeg har tenkt at det er 40-årskrisen, og at det nok går over med tiden. Så lenge han er med og drar lasset, og behandler meg godt nok, kjører vi videre. Vi er i den mest krevende fasen med barn nå, tror jeg, alltid noe som må gjøres, og null tid til seg selv. Jeg har tro på at det blir endringer på andre siden av fjellet 😊

Anonymkode: d0d87...b70

[Anonym bruker]

Ja jeg har det på samme måte med min samboer.. men min samboer klager sjeldent på meg eller at jeg gjør ting på feil måte.. Noe som jeg ser på positivt. Men jeg får ikke "kontakt" med han, og alt oppleves for meg som på overflaten.  Om jeg gråter,  ser han på meg og går videre. Om jeg skal fortelle om noe spennende og/eller viktig som skjer i livet mitt så hører han ikke etter. Han ser på tlf eller begynner å snakke om noe annet, han gir ikke øyekontakt heller i disse situasjonene. Mye annet som skurrer også, men at jeg ikke er elsket, det vet jeg... og jeg mistenker at han ikke liker meg heller.  Siden det er små barn i bildet her velger jeg å akseptere.  For tanken på å dele tiden med barna mine 50/50 er for grusom. 

Jeg har gitt opp. 

Anonymkode: 37d85...e54

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 31.12.2023 den 12.48):

 

Så der det jo den følelsen at det er vanskelig å starte på nytt som 45. Kan jeg i det hele tatt forvente å finne noen nye å dele livet med? 

Anonymkode: f3df7...8bc

Er hovedpoenget å starte et nytt forhold?
I så fall må jeg realitetsorientere deg: markedet er ganske utleita for denne aldersgruppa. Jeg ble aleine da jeg var 45 pga dødsfall, og jeg har ikke skaffet meg ny samboer i de 4 åra som er gått. (Men jeg har hatt elskere og kortere forhold, da. Det er ikke så vanskelig.)

Når det er sagt: jeg vet hvordan det er å leve i et forhold der jeg merker at partneren forakter meg og egentlig har en del imot både mine personlighetstrekk og mine verdier. Det er IKKE en bra følelse. Jeg har det bedre aleine enn sammen med en som ikke liker meg!

Anonymkode: 0040c...1a7