"Tenkepause" i et seriøst forhold med barn. Hvor lenge tenker du at det er ok å kreve dette?

[ReneRene]

Dette blir veldig diffust. Hva slags konflikt får noen til å flytte ut? Det er det store spørsmålet, og så lenge vi ikke vet det, så er det ikke så lett å se på deg som et slags "offer" her som vil ha støtte i det du tenker om din situasjon. De første svarene var helt på trynet her. 

[Iiiiik]

Pause i et forpliktende forhold er vanskelig. Jeg ville neppe tålt det veldig lenge, jeg er ikke så god på uforutsigbarhet. Det er heller ikke sånn at kriser og konflikter løses ved avstand. Jeg ville derfor bedt om at enten oppsøker vi hjelp eller du flytter tilbake innen en gitt dato. Han kan bestemme at han ikke orker/kan bo med deg akkurat nå, du kan bestemme at det uforutsigbare ikke skal vare så lenge som han vil det. I tillegg til at du trenger forutsigbarhet, gjør jo også barna det. For meg ville «tenkepause» fort bli fortolket som en tendens til å stikke hodet i sanden, det er ikke en veldig attraktiv strategi for meg. Hvis jeg elsket mannen på tross av denne krisen, og skjønte at enten ble det pause, eller separasjon, ville jeg allikevel  kunnet godta det for en tidsbestemt periode. Hvis han krevde en lang periode ville jeg satt ned foten og begynt å orientere meg mot et liv uten ham. 

[Anonym bruker]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (14 timer siden):

I utgangspunktet så tenker jeg at alvorlighetsgraden av konflikten er relevant. Dersom han flyttet ut fordi du påpekte at han ikke rydder ut av oppvaskmaskinen ofte nok, så bør han ikke flytte inn igjen. Har du vært utro eller brukt vold, så tenker jeg at du ikke er i posisjon til å stille noe krav til svarfrist. 

Når det er sagt, så vil jeg også påpeke at det ikke er opp til han alene å bestemme om forholdet skal fortsette eller ikke. Dersom du mener at du trenger svar, så er det helt innafor å si det. Du kan ikke kreve at han bestemmer seg, men du kan bestemme deg for å avslutte forholdet dersom du ikke får svar. En tenkepause er jo en tenkepause for begge parter, hvor man bør tenke over hva man vil, og hvorfor. Er det gammel vane og frykt for en ukjent fremtid som er grunnen til å holde sammen? Eller er det et genuint ønske om å dele opplevelser og tid også i fremtiden?

Kloke ord!

Vil tilføye at 2 mnd er et parentes i livet. Det er virkelig ikke så lang tid. Men 2 med uten at det skjer noe viser ikke vilje til å løse opp I situasjonen. Dette går ikke utelukkende på han, men på dere begge. For meg høres det ut som dere må prioritere parterapi, ikke utsette det fordi noe annet må ordnes først. For meg er det tydelig at noe må bearbeides og at det kan være veldig lurt å involvere profesjonelle folk som ikke har part i konflikten.

Anonymkode: a4fdb...fb2

[Anonym bruker]

Jeg tenker at hva konflikten og de kaotiske forholdene du nevner er - er avgjørende for hva jeg ville akseptert av tenketid i kombinasjon med hva jeg ønsket. Vil du ha han tilbake? Da ville jeg krevd terapi, sagt at vi forsøker f.eks seks mnd også må vi bestemme oss osv. eksemplet på seks mnd var nettopp bare det- et eksempel. Igjen henger det sammen med omfanget av det dere står i og har bak dere. 
 

lykke til- sånne ting er vanskelige og bare du og dere vet hva som er passe tid for dere❤️

Anonymkode: 78a0d...3dd

[Anonym bruker]

Jeg kunne forstått om mannen min reiste bort for å tenke i en helg, dersom det hadde skjedd noe dramatisk. Men to MÅNEDER?? Hvis han har tenkt i to måneder uten å komme til noe konklusjon, så hjelper det ikke samme hvor mye pause han har for å tenke… Det må ligge en annen intensjon å lure baki hodet han et sted. Liker han å børe offer? Straffer han deg? Sjekker han markedet? 

Anonymkode: eb024...d52