Brudd og sorgreaksjon

[Anonym bruker]

Jeg tåler ikke mannen mer, tom måten han puster på irriterer meg og han er ikke villig til å gjøre noe for å forbedre forholdet. For noen år siden var det ikke mye innsats fra ham som hadde vært nødvendig, enkle ting som å snakke med meg om ting, se opp fra skjerm når jeg snakket til ham, høre etter når jeg sa ting, ta hensyn/ha litt empati med meg, være litt sammen, gjøre noe sammen og ha litt fysisk kontakt, ikke nødvendigvis sex. 

Nå er jeg ferdig med ham, ikke noe hjelper mer nå, jeg synes han er stygg og dum og ekkel. Men jeg liker jo at vi er en familie. At barna er under samme tak som meg hver dag, at det er en mann i huset for trygghet og for "tunge løft" selv om han ikke er så lett å be, det tar gjerne noen uker/mnd før ring blir gjort... 

Jeg regner med at det blir brudd snart, eller hvertfall innen et par år. Jeg greier bare ikke ta steget. Økonomisk er det greit for meg, men føler liksom på en så stor sorg ved å ta skrittet, selv om jeg ikke vil ha ham mer. Er det vanlig selv om man ikke lenger har følelser for den andre? Er det kjernefamilien og det å ødelegge familien til barna jeg sørger over? Hvordan opplevde dere det, og hvor lenge varte det?

Ser andre skriver at det var så godt å endelig være alene, men jeg ser ikke for meg at det blir det heller... og jeg vet jeg blir deppa om han får ny dame, ikke pga at jeg vil ha ham, men fordi gan da faktisk gadd gi en innsats for noen andre. 

 

Anonymkode: f4fbc...0c3

[ReneRene]

Det er ikke lett å bryte opp, selv om det kan være en lettelse også for noen. Det verste for de fleste er jo nettopp tanken på forandring barna må gjennom.

Jeg vet ikke om du får det bedre alene, men det ser absolutt sånn ut som situasjonen er. Og så må du ikke tro at mannen din endrer personlighet hvis han finner en annen! At andre sider kan tre tydeligere fram eller blir mindre fremtredende, ja kanskje. Men voksne forandrer seg sjelden, og når en eventuell forelskelse går over, så er de tilbake til sitt gamle jeg som regel. 

[Anonym bruker]

Helt vanlig. Jeg var så deppa i starten etter brudd at jeg ikke orket å spise, ble mye syk, og gikk ned nesten 20kg i vekt. Så ut som et vrak. Men etterhvert ble det bedre og jeg ble lykkelig igjen. Det er jo et nederlag å ikke få det til.

Og det var jeg som valgte å gå

Anonymkode: fedd2...bd0