Inspirert. Hvordan levde besteforeldrene dine?

[Anonym bruker]

Mine på farssiden bodde i en gammel bygård av tre. Farfar eide drosje og det var hans inntekt de levde på. De hadde fire barn og bodde på to rom og kjøkken, med skrå gulv som jeg husker spesielt godt fra en julaften. Da gikk jeg en ball i plast som var knall rød med blank overflate og mønster i blått og hvitt. Da jeg slapp den, så trillet den litt nedover til andre enden av den lille stua. Det var den fineste gaven jeg husker fra barndommen, men jeg husker mange jeg ble veldig glad for. Uansett. Der bodde og levde de, og farmor hang ut klær på snorer som var festet mellom veggene i deres hus og nabogården. Hun vasket opp med klut, og hadde mye enkel og god mat. De hadde ikke god råd, og en jul under krigen måtte de slakte en kanin som faren min eide og som han fikk ha i bakgården i bur. Det var en historie faren min fortalte mange ganger. Ingen måtte nevne at kaniner kan spises hjemme hos oss. 

Besteforeldrene på andre kanten bodde i et av byens bedre strøk. Det var en villa med lakkerte trappetrinn jeg alltid skled på opp til soverommene, men det luktet så utrolig godt i det huset! Jeg kjenner lukten enda når jeg tenker på det. Morfar var høy, stille og alvorlig. Jeg husker enda de to gangene han faktisk smilte stort. Den ene gangen var da han ga meg en stor klinkekule med farger inni. Jeg ble jo helt fascinert, og han ble glad fordi jeg ble imponert. Ellers ga han oss mye penger som han sa at vi måtte spare. Mormor var blid og veldig til å klemme, og vi gikk veldig god mat. Vi likte ikke å leke på utsiden av huset, for det var en dam i gården med to mannevonde svaner, og ingen av naboungene tok særlig kontakt med oss. De bare glodde. 

Jeg kan ikke huske at de to sett med besteforeldre møtte hverandre noen gang. Jeg var mest glad i farmor og søstra hennes som vi kalte tante. 

Dere?

Anonymkode: 1fec8...98a

[Anonym bruker]

Farmor kom fra et småbruk på landet. 7 søsken og hennes far jobbet i jernbanen og hennes mor var hjemmeværende. Hun måtte ut i jobb da hun var 15-16 og startet som tjenestejente i et stort og rikt hus. Hun møtte farfar etter krigen, han var tømrer og kom fra en fattig familie i Oslo. De klarte seg fint sammen, bygde hus og fikk tre barn, mim pappa var yngst.

Anonymkode: fbeb8...1ca

[Anonym bruker]

Morfaren min kom fra et småbruk. Han mistet moren sin til tuberkulose da han var 15, og faren hans brukte penger uvettig, så de måtte selge gården og leie seg rom mot arbeid. Han delte på et par sko med broren sin, så de gikk på skolen annenhver dag. Han var alltid flink med penger, så da han ble gift med mormoren min, så kjøpte han ei tomt for feriepengene sine og lånte 5000 av svigerfaren sin, og bygget hus. Uten bad. Husker vi gikk på utedoen der. De bygget bad sent på 80-tallet.

Mormoren min mistet moten sin da hun fødte det 10. barnet. Hun var da 5 år. Hun vokste opp på et småbruk sammen med alle søsknene. De løp barbent i skogen og plukket bær hele sommeren. Og så reiste de med buss til Drammen og solgte de der så de fikk råd til sko til vinteren. Ene søsteren fikk et uekte barn som hun lot dø på låven så hun ikke skulle bringe skam på familien. Det var ingen i området som visste det, og vi fant ut av det først for noen få år siden. Mormoren min omtalte søsteren bare som en enslig mannehater. Hun hjalp visst mange unge jenter som var kommet i «uløkka» fra leiligheten sin i Oslo der hun jobbet som jordmor.

Mormoren var psykisk syk og innlagt opp til flere ganger. De levde nok ikke i et lykkelig ekteskap. Morfaren min var litt lettet og litt lei seg da hun døde. Mamma hadde en tøff oppvekst.

Farmor og farfar vet jeg ikke noe om

Anonymkode: f4285...838

[Anonym bruker]

Takk for at dere deler. Jeg leser, og håper flere deler. Fine og sterke historier, og tenk at dette er faktisk nær historie. 

Anonymkode: 1fec8...98a

[Anonym bruker]

Bestemor (mormor) ble født i Kirkenes og flyttet enda lenger nord. Flyktet inn i grotter under tvangsevakueringa og så hjemstedet ble bygget opp igjen. Giftet seg med bestefar, fikk 4 barn. Var aktiv i Indremisjonen og ble litt i overkant kristen en periode. Men mente alltid godt og vi diskuterte tro og tvil helt til hun ble for dement. Døde 82 år gammel. 

Bestefar ble født i Troms og familien flyttet til Finnmark. Husker ikke hvordan de to møttes, men han var verdens beste bestefar. Har i voksen alder fått vite at han drakk (til tider mye), men det merket aldri jeg. Møttes jo bare 1 gang i året (sommerferien), så kanskje han drakk litt mindre akkurat de ukene. Døde 79 år gammel. 

Farmor hadde en tragisk barndom, med å være "den stygge andungen", som aldri blomstret. Hun kunne ikke vise ømhet og kjærlighet, pappa kan ikke huske han har fått klem av mammaen sin. Møtte farfar etter krigen og fikk en veldig god svigermor og 5 barn. Døde 92 år gammel. 

Farfar hadde en bedre oppvekst, men ble farløs tidlig. Han fikk mye ansvar. Var motstandsmann under krigen, ble tatt, sendt først på Grini også til Tyskland. Kom hjem utmagret etter 5 mnd i fangenskap fordi han ble gått god for av én som drev dobbeltspill. Tyskerne stolte på ham og farfar slapp fri. Giftet seg etterhvert med farmor, de fikk 5 barn. Døde bare 70 år gammel. 

Anonymkode: c2a54...a27

[Anonym bruker]

Jeg skal ikke avbryte mer, og bare lese. Jeg blir ihvertfall veldig berørt av historiene her! Blir sånn blanding av gåsehud og tårer i øynene. For det er helt ekte historier fra helt ekte mennesker deler. Takk. 

Anonymkode: 1fec8...98a

[Anonym bruker]

Min bestefar ble født i 1917, som barn av innvandrer som kom for å bygge bergensbanen. Moren dødde brått da ham var fem, ham ble oppdratt av den eldste søsteren som var 14 da de ble foreldreløse. Bestefar var yngst, det var to jenter mellom dem. Faren hadde stadig ideer som fikk ham til å slutte i jobben for å starte noe for seg selv, overbevist om at han kom til å bli rik. Eldstesøster måtte slite for å sette mat på bordet fram til faren gav opp og skaffet lønnet arbeid igjen. Heldigvis fikk han det når han kom krypende tilbake til verkstedet.

Han "måtte" gifte seg i slutten av tenårene, ekteskapet var turbulent og han ble skilt etter få år. Krigen kom, og han kjempet mot tyskerene våren 1940. Etter at troppen overgav seg ble de internert, og han møtte min bestemor i interneringsleiren i en vestlandsfjord. Hun og flere andre lokale kvinner lagde mat til fangene. Han ble værende på vestlandet, og mistet kontakt med sitt eldste barn på østlandet.

Etter et par år "måtte" han gifte seg igjen, men bestemor spontanaborterte kort tid etter bryllupet. Første barnet kom fredsåret.

Mine besteforeldre var lavt utdannede, arbeidsomme og leseglade mennesker som fikk ta del i velstandsøkningen etter krigen. Bestefars industrijobb forsørget familien på fem og tidlig på 50-tallet kjøpte de seg leilighet i borettslag, der han levde resten av livet. Den eldste sønnen møtte sim framtidige kone der han avtjente førstefangstjeneste og ble værende der. Han jobbet i forsvaret og senere i en industrijobb. Mellomste sønn fikk jobb på samme fabrikk som faren og ble boende hjemme, og yngste sønn var den første i familien som gikk gymnas og høyskole. 

Bestefar fikk lungeproblemer, som høres ut som KOLS når de blir beskrevet. Han var 65 da han døde plutselig, et par år før jeg ble født. Helsa var ikke på topp de siste årene, med stadige lungebetennelser, men han var i full jobb til dagen han døde. Jeg tror han ville sagt at han hadde et godt liv, om enn noe kort. 

Anonymkode: 89abf...cb5

[Anonym bruker]

Mine besteforeldre bodde på en gård, med stort hus. Husker så godt at vi fikk komme inn i finstuen til jul. 

De vokste opp på hver sin side av landet.  En i Bergen og en i Fredrikstad.  De møttes da min bestefar var på sykkeltur til Bergen.  Etter det syklet de til hverandre i tre sommere før de ble folovet og giftet seg under krigen.  

De levde et godt å rikt liv på gården med alle barna og barnebarna sine rundt seg. 

Bestefar jobbet på gården med dyr og sagbruk. Bestemor stelte hus og hjem. Hun var kjempe sosial og hadde ofte veninnekvelder hjemme.  Hun var bestemor til alle barna i bygda, mine venner besøkte henne uten at jeg var med. 

Bestefar døde dessverre ganske ung, og det tok litt knekken på bestemor.  Hun kom seg aldri helt etter det. Men hun fortsatte å leve sitt sosiale liv og var verdens beste.  

Anonymkode: 32742...65c

[Anonym bruker]

Min bestemor er oppvokst i nord. Flyttet sørover for å arbeide som tjenestepike hos familie. Bestefar er oppvokst på bygda, men flyttet sentralt i ung alder.

Når de hadde små barn drev de ett senter for funksjonhemmede barn, men det ble avviklet og da bygde min oldefar en generasjonsbolig slik at alle kunne bo der. 
Bestefar eide og kjørte taxi, mens bestemor jobbet i ett vaskeri på ett sykehjem. 

de levde ett godt og rikt liv. Bestemor var min nummer en til siste slutt. Bestefar var også en klippe, dog strengere og rakere i ryggen. Han ga ikke beskjeder mer enn én gang og var ikke flau over å snakke om, og fortelle om krigen. Gjerne samtidig som han belærte oss unge som ikke så verdien i noe. Og han hadde nok rett. Han som 4-åring satt bakpå sykkelen til oldemor mens de var ute for å handle, med rasjoneringskortet. Han kunne bare drømme om å få ett sukkertøy. Mens jeg var utakknemlig for ikke å få en sjokolade på butikken. 

Jeg har en koffert etter bestemor som er full av kjærlighetsbrev dem imellom, som jeg har virkelig lyst å lese. Men jeg får meg ikke til det. Det er så privat. Begge er døde, men likevel.., de var de 2 viktigste personene i mitt liv

Anonymkode: 130fd...29e

[Anonym bruker]

Min morfar vokste opp med en sinnsyk mor som pleide å slå/banke han fra han sluttet med bleier. Hun var syk  på «sinnet» og oldefar skjulte det visst grunnet skam. Hun mente han var en demon. Minstemann av en søskenflokk på 5. Hardt liv hvor han ble sjømann som 14 åring(jugde på alder for å få hyre), reiste verden rundt på båt før han giftet seg med mormor 20 år gammel. Var visst en svært snill mann med mye angst/depresjoner. Døde som 50 åring av alkoholmisbruk. Mormor -søskenflokk på 8, bodde serriøst i en koie langt inni skauen. Hardtarbeidende men ble alkoholiker sammen med morfar. De kranglet mye i fylla. Farfar gjorde aldri min mor og hennes 3 søstre vondt. Han trudde ikke på fysisk avstraffelse.
 

farfar-normal oppvekst i forhold til tiden. Hadde 3 brødre. Bodde langt nord.

farmor-var enebarn i 14 år, skjemt bort før oldemor fikk et barn til. Var «velstående» sammenlignet med alle andre store barnefamilier på 50 og 60 tallet. Flyttet med farfar sørover, var hjemmeværende for faren min og  de 3 søstrene hans .

Morfar døde når jeg var 11 så snart 27 år siden. Kjente han ikke så godt. Bare hørt fra alle andre. Farfar døde under covid. Mormor og farmor har jeg god kontakt med ☺️Har heldigvis gode minner med mine besteforeldre til tross for bakgrunnen de har hatt. 

Anonymkode: 4150a...3b1

[Anonym bruker]

Nydelig tråd. 
 

Mine besteforeldre på min fars side var skilt. Hver sommer besøkte vi farfar, i dag har jeg god kontakt med «stebestemor» eller hva jeg nå skal kalle henne. Farfar har gått bort for mange år siden. Husker huset godt, vitaminpillene de tok hver dag, hvordan farfar satt i stolen og la puslespill hver dag. Lukten fra verkstedet med sagflis og lakk. Kjelleren vi sov i, hvor gøy det var å spille alt mulig på gressplenen bak huset og stranden vi alltid dro til for å bade. 
 

Bestemor var ei ekte gårdskjerring. Jeg har tatt vare på noen oppskrifter, vi besøkte henne ofte. Hun var sånn god bestemor som alltid har mat på kjøkkenet og sov på formiddagen mens vi lekte ute i låven. Alltid hjemme, alltid kaffe og boller. 
 

Mine besteforeldre på min mors side var litt annerledes. Reiste mye, mormor var ei skikkelig jåle fra Oslo. Hun hadde så mange sko, smykker og røde leppestifter. Hun var ganske sta, kunne være til tiden vrang, men jeg var mye innom og vi gjorde mye gøy. Kreativ og oppfinnsom, kjøpte alt du kunne finne fra den tids tvshop (da du skrev etter noe og sendte en kupong i posten) Morfar var en klassisk mann av sin tid, rullings og sjekkhefte i lomma, jobbet fra 7-15. Spandabel fyr som tok oss med på vår første tur til sydenland. Preget av krigen, sparte på alt av mat. 
 

Ah, det var en litt annen tid. Så lite som skulle til. 

Anonymkode: d25a7...489

[Anonym bruker]

Min bestemor var født tidlig på 1920-tallet, og var en utrolig selvstendig person, som ikke lot seg styre av andres meninger eller forventninger av henne eller andre kvinner. Hun voks opp i ei bitteliten koie, som var en gammel husmannsplass lengst oppi ei lita bygd. Den delte hun med mor, far og 7 søsken.  De jobbet dag og natt for å utnytte de resursene som fantes på småbruket.

Som 14-15 åring, hjalp hun faren å gjemme unna våpen og radioer fra tyskerne, og hun løp i mellom gårdene med beskjeder fra den lokale motstandsgruppen.

Hun reiste på sjøen som kokke som 17 åring, giftet seg første gang som 20 åring. Han var utro, hun kastet han på dør (noe som var uhørt på den tiden).  Så giftet hun seg igjen som 26 åring, etter at hun ble gravid, med mannen hun virkelig elsket. Hun mistet barnet, og fikk beskjed om at hun ikke kom til å kunne bære frem noen flere barn. De bestemte seg derfor å adoptere moren min. Bak hennes rygg starter mannen hennes et forhold med en ung jente på 19, som selvfølgelig resulterte i et barn. Tre måneder etter at adopsjonen av moren min var i orden, ble bestemor og mamma kastet på dør fordi bestefar skulle flytte inn den nye elskerinnen. Bestemor var helt  lamslått. Hun ble også uglesett, siden hun var skilt to ganger (for det måtte selvfølgelig være hennes skyld...).

Likevel klarte hun å bygge opp et godt liv, for seg og moren min. Hun lot seg verken stoppe av bygdedyr, slarv eller baksnakking. Ikke var hun bitter heller, men møtte en hver utfordring med krum hals og en innstilling om at hun aldri fikk mer enn hun kunne takle. Jeg beundrer henne enormt, både innstilling til utfordringer, til å gå på uten stans og ikke minst bli bitter, noe hun fort kunne ha blitt.  

Anonymkode: 7dac8...cf8

[Anonym bruker]

Min mormor og morfar hadde møttes sent i livet. De fikk barn da de var 38 og 39 år. Noe som var veldig sent i livet på den tiden. Født i 1910.  Min morfar døde bare 45 år før det så kjørte han «fiskebil « og spikket treleker til ungene i gata. Mormor var verdens herligste mennesker så varm og enormt med omsorg for alle. Hun fikk to døtre som var så ulike som de kunne blitt. Min mor arvet mormors omsorg. Mens tante var alltid litt mere opptatt av materalistisk ting. Mormor døde 85 og hjalp alle til siste stund.

Min farmor og farfar var fra England. Min farfar kjempet i Narvik under krigen. De bodde i England i all sin tid , fikk 3 gutter. Farfar døde tidlig av «tæring» het det seg. Var en form for magekreft vil jeg tro. Det ble sagt at han fikk det pga lite mat i oppveksten . Min farmor levde sammen sine 2 sønner til siste stund. Hun ble 103 år og døde brått av covid. Som en av de første i England til å bli smittet.

 

Utrolig hyggelig tråd💙

Anonymkode: 57a95...ce7

[Anonym bruker]

For en nydelig tråd❤️

Mine besteforeldre har vært ekstremt viktige for meg pga svært unge foreldre, farmor og farfar skal ha mye av æren for alt jeg har lært og fått til i livet. 
 

Farmor er født på -30 tallet og vokst opp under beinharde kår på Værøy. Der ble de tvunget «i land» etter krigen, dvs fastlandslofoten. Før de mistet hun noen av søskenene sine, bestefar og onkel i havet i sykdom. Hun også ble syk med lungesykdom og ble sendt langt avgårde alene 10-12 år gammel på sanatorium uten foreldre. Heldigvis overlevde hun det. 15 år gammel blir hun tjenestepike på gårder rundt forbi i Lofoten. I begynnelsen av 20 årene treffer hun mon farfar som «ror Lofoten» fra en annen kommune i Nordland og etter et par år blir hun med han hjem og gifter seg med han. Der bor de sammen med storfamilie og svigerforeldre på deres gård. Mens de lever arbeidet fortsatt min farfar på havet og anlegg, og hun er alene i en liten fremmed bygd med svigers lange perioder. De får kun et barn, driver gård og får mange barnebarn selv med bare et eget barn. De er rause mennesker, stødige og snille, snakket aldri ned noen, det lukter mat, jul og god stemning der all min tid. Farfaren min er familiens «overhode», streng med rettferdig. Etter at jeg har blitt voksen har jeg skjønt hvor mye og hvor viktig disse menneskene har vært for meg. Dessverre døde begge når jeg var i midten av 30 årene. Kan enda overveldes av lammende sorg. 
 

Mormoren min er også vokst opp i den samme bygda som farfaren min, i et pittelite hus med mange søsken, en mor som ble tidlig enke og livnærte seg på søm og arbeid for andre. Beinharde kår. Også hun ble tjenestepike. Der traff hun morfaren min i «byen». Han kom fra en øy i havet utenfor her, de giftet seg og fikk tre barn. Han arbeidet i forsvaret all sin tid, og hun med forskjellige ting. Også her er det gode minner med med «by»- besteforeldre. Her var det telting i Hagen, kjøretur til byen for å kjøpe is og gassballonger osv. også fine folk, men mer distanserte og opptatte i eget liv. Morfaren min dør relativt ung, og da går livet litt i bølger for mormoren min som havner «i et dårlig miljø» (for eldre!!!! Det fins!), drikker mye en periode og strever med sitt. De siste årene går det bedre, men hun synes være trøtt av dage og dør faktisk samtidig som farmoren og farfaren min. På 18 mnd er de tre borte. 
 

Jeg traff også mannen mi mæ tidlig og har fått litt av hans besteforeldre også. Eb vakker, fin gammel mormor som må ha vært modell for T-skje-kjerringa el no. Så gøy, liten, raus, klok osv dame. Hadde nok et bratt liv, men det lot hun ikke ta knekken på seg. Giftet seg med en mann som var skilt og hadde barn fra før på 40-tallet, han døde brått og ung- og levde mesteparten av sitt liv som enke. Da engasjerte hun seg masse for alt og alle, var alltid travel og full av tiltak. Døde 90 år gammel. Der var også et sett «bybesteforeldre» i familien til mannen min. Farfaren var vokst opp som foreldreløs, med ansvar for egne søsken. Når jeg traff han var han en stram eldre herre med viktig job b og tittel. For han var fasade, vellykkethet, familien osv svært viktig. Farmoren kom fra en stødig fin familie og var hjemmeværende hele sitt liv. Familiens historie er at farfaren var en slags hustyrann de årene han var i arbeid, og de synes han var uhorvelig streng og fæl. Jeg så aldri den mannen, jeg så en eldre mann med mye livsbagasje som heiet så veldig på meg og min karriere(han var sprekkstolt av det, min jobb lignet på hans- og jeg er kvinne, tenkt det du!), i tillegg så jeg en man som satt hele sin pensjonstilværelsen til side for å ta vare på sin kone gjennom 60 år som ble dement, og mer og mer surrete. Fine folk der også! 
 

Alt dette gjør at vi må og kan reflektere over hvem vi skal være når og vist vi får bli besteforeldre! Jeg stemmer for en moderne versjon av min farmor og farfar❤️

 

Anonymkode: 41915...aa4

[Anonym bruker]

Det var på den tiden kvinner tålte å være kvinner. Skikkelige grepa kvinnfolk finnes ikke lenger. 

Anonymkode: f7291...916

[Anonym bruker]

Mormor vokste opp i tøffe kår, hun ville egentlig aldri snakke om barndommen sin og foreldrene sine. De slet under krigen, og det satte varige spor i henne. Hun sparte hele livet på ting det hadde vært rasjonering på under krigen, hadde flere fulle frysere med mat, en bod full av såpe og dopapir, slike ting. Hver gang noe ble tomt kjøpte hun ny på butikken og satte bakerst i boden før hun brukte den forreste. Samme med fryseren, hver gang hun tok noe derfra ble det erstattet med noe nytt, så hun alltid hadde fulle frysere.

Hun jobbet som "vaskedame" på sykehuset hele sitt voksne liv, en skikkelig sliter. Hun møtte morfar da han i sin jobb var utplassert i hennes hjemby, og hun ble gravid. De måtte gifte seg som man jo måtte på den tiden, og fikk to barn til. Morfar ble noen år, men så valgte han å skilles og reiste tilbake til sin hjemby, fant seg en ny kone der og fikk tre barn med henne også. Møtte han sporadisk, men hadde ikke mye kontakt med han. Mormor satt igjen med tre ganske små barn alene, uten noe hjelp fra noen, hun hadde ingen søsken i live og var en ganske introvert dame så ikke noe særlig med venninner heller.

Hun slet seg ut fysisk, og var heller ikke helt frisk psykisk. Hun var ingen god mamma tror jeg, og ingen kjærlig bestemor heller. Hun gikk av med pensjon da hun var 63 år, og døde da hun var 64. Hun var en bitter gammel dame. Jeg var bare barn da hun døde, men jeg husker henne jo, og jeg husker henne som alvorlig og innesluttet, kan ikke huske at hun smilte noen gang...

Anonymkode: fbeb8...1ca

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det var på den tiden kvinner tålte å være kvinner. Skikkelige grepa kvinnfolk finnes ikke lenger. 

Anonymkode: f7291...916

Hvem ER den kvinnehateren som spammer alle tråder for tiden, også en så flott tråd som denne? Kan du ikke bare klappe igjen med det misogyne rælet ditt? 

Anonymkode: 1780a...e08

[Anonym bruker]

Mine besteforeldre på farsiden var begge født i 1912. De bodde i et lite hus langt ute på bygda som bestefar bygde under krigen. Ingen av dem hadde førerkort, men bestefar syklet rundt overalt. Han kunne sykle flere mil daglig. Huset hadde ikke bad før langt ut på 80-tallet. Det var utedo og de vasket seg i balje eller i en liten dusj uten varmtvann som stod i råkjelleren. De var verdens snilleste mennesker. Min bestemor var godheten selv, sa aldri et vondt ord om noen, var alltid blid og omsorgsfull. Hun var mye plaget med dårlig helse, men klaget aldri. Hun var nesten aldri borte fra huset ettersom de ikke hadde bil og hun hadde for dårlig helse til å gå eller sykle. Ingen av dem hadde noen gang vært i utlandet, men jeg tror de var en tur til Oslo. Jeg var så uendelig glad i de og savner de fortsatt selv om det er over 20 år siden de gikk bort.

Anonymkode: 888e9...cf9

[Anonym bruker]

Min mormor og morfar vokste begge opp med mange søsken (og halvsøsken) på små bruk, den ene fortsatt en husmannsplass på den tiden. De var helt klart fattige (særlig de på husmannsplassen), men ellers var det fungerende hjem, ingen vanskjøtsel eller alkoholisme eller noe sånt som jeg vet om. Morfar utdannet seg til håndverker, mormor jobbet med litt forskjellig, blant annet som hushjelp, før hun giftet seg med morfar. De fikk det bra, det var sikkert trangt i starten, men etterhvert gikk det bra, de bygde et fint hus og barna deres fikk en god og trygg oppvekst med alt de trengte. Begge var aktive i arbeiderbevegelsen som unge og generelt samfunnsengasjerte hele livet.

Farmor og farfar vet jeg ikke så mye om, farfar døde før jeg ble født og farmor mens jeg var ganske liten. Jeg har inntrykk av at de kom fra noe bedre kår enn morforeldrene, selv om de ikke var rike de heller. Den ene oldefaren min var militær og også på den tiden (mellomkrigstida og før det) betød det at familien måtte flytte rundt og bo på mange forskjellige steder i landet. Det skulle jeg gjerne visst mer om, men fikk dessverre aldri spurt siden de døde såpass tidlig. 

Anonymkode: 4e1d8...16f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Det var på den tiden kvinner tålte å være kvinner. Skikkelige grepa kvinnfolk finnes ikke lenger. 

Anonymkode: f7291...916

Kva er eit grepa kvinnfolk i denne sammenhengen egentlig? Ei som jobba heile sitt liv for mann og barn? Som underordna seg først faren sin, så mannen sin og levde på deira nåde?

Eller ei sjølvstendig kvinne, som fortsatt gir alt og stiller opp 100 % for dei ho er glad i, i tillegg til å jobbe 100 %, ha si eiga inntekt og si eiga stemme?

Eg tenker at grepa kvinnfolk finn vi i begge tidene, og ikkje kom og sei at nummer to er noko dårlegare enn nummer ein. 

Anonymkode: 08409...6a1

[Anonym bruker]

Mormor og morfar var barndomsvenner og vokste opp i fattige kår. De bodde trangt i nødboliger som ble satt opp etter en stor brann. Der bodde de, 7 og 9 søsken på to rom og kjøkken. Når krigen kom, begynte mormors familie å engasjere seg i motstandsarbeid, med det resultat at oldefar ble arrestert i 1941. Først etter krigen var slutt, (i 1947, tror jeg), kunne familien sette dødsannonse inn i lokalavisen, han døde i 1944.

Farmor sine foreldre ble skilt. Oldefar forsvant og farmor med søsken ble satt bort på gård, mens oldemor reiste bort for å jobbe. Dette var i mellomkrigstiden, med mye fattigdom og ektepar holdt sammen livet ut. Farmor bodde på gården store deler av barndommen, når hun var et godt stykke opp i tenårene flyttet hun tilbake til moren og begynte å jobbe i butikk. Farfar har jeg aldri møtt eller lært å kjenne, jeg velger å tro at han var en snill god mann.

Anonymkode: d7aab...1c5

[Anonym bruker]

Min mormor var sykepleier og fra en såkalt 'fin' familie. Hun giftet seg med min morfar som var fra en liten husmannsplass. Det syntes ikke hennes far var helt akseptabelt, så han kjøpte en større gård til henne. Mormor og morfar fikk 8 barn. Morfar døde før han var 40 år. Mormor drev gården og spedde i tillegg på inntektene med å sy klær og annet for andre. Det sier seg selv at det var et hardt liv. Hennes foreldre og søsken hadde etterhvert utvandret til Amerika, så det var ikke hjelp å få fra familien heller.

Farmor var fra en bygd ved kysten. Hun kom fra en fisker familie. Hun giftet seg med farfar som hadde en mindre gård og i tillegg drev fiske. Hun var husmor alle sine dager. Saftet, syltet, kokte, bakte, vasket osv . Mens farfar tok seg av gården og utearbeid. Og ellers tok forefallende jobber for å spe på inntektene.

Anonymkode: 963d7...3f1

[Anonym bruker]

Bestemor ble født i 1915, som sin mors eldste barn. Faren var en av de yngre sønnene på en gård, og jobbet fra 15-års alder. Da han nærmet seg 30 hadde han kommet seg opp og fram, og det var på tide å gifte seg. Det gjorde han i 1911, første kone døde i barsel i 1913 sammen med det som var deres eneste barn. Etter den obligatoriske sørgeperioden giftet han seg med oldemor i 1914. De fikk fire sønner etter farmor.

Bestemor var veldig flink på skolen, og faren lovte henne skolegang. Men det falt bort da hun fikk en lillesøster i 1930 og de ikke fikk tak i tjenestejente. Da fikk bestemor beskjed om at hun måtte være hjemme. Hennes far angret på dette noen år senere, men da var toget gått for studier. Han spanderte skredderutdanning på henne som plaster på såret. Hun fikk dermed mulighet til å være selvforsørget. Hun arbeidet som skredder fram til krigen, da flyttet hun hjem for å hjelpe moren igjen. Hun møtte bestefar, og 28 år gammel "måtte" hun gifte seg. Hun mistet barnet, men ble mor som 30-åring. Sønn nr 2 kom da hun var 36 og nr 3 da hun var 38. 

Hun ble husmor i borettslagsleilighet, og gadde nok et enkelt liv med alle bekvemmeligheter som vaskemaskin, kjøleskap, støvsuger og fryser. Håndarbeid var hobby og en måte å spare penger. Hun sydde mye av barnetøyet, proff som hun var. Fritiden gikk med til korsynging og lesing, hun lånte mange bøker i låneden på biblioteket, både samtidslitteratur, klassikere og sakprosa. Hun var politisk interessert.

Som 65-åring ble hun brått enke. Midterste sønn, som hun hadde prøvd å oppmuntre til å flytte hjemmefra i flere år, fikk plutselig velsignelse til å bli værende. Og det ble han til han var over 50. 

Bestemor hadde et rikt liv også i eldre år, mange venner både i borettslaget og på eldresenteret der hun kastet seg over det meste av tilbud. Da hun var 70 meldte hun seg på kveldskurs i engelsk på voksenoppæringen, og ble såpass god i språket at hun klarte seg godt på turer til England, Skottland og Frankrike. I 80-årene ble hun noe frustert over at vennene ble gamle og kjedelige. Det gjaldt heldigvis ikke hennes etter hvert beste venninne og diskusjonspartner. Det ble mer og mer de to etter hvert som andre sluttet å interessere seg for verden rundt.

Bestemor ble 89 år, hun og hennes beste venninne døde i samme bilulykke. De hadde vært på konsert da deres bil ble påkjørt av en tulling i feil kjørebane rundt en sving. 

Anonymkode: 89abf...cb5