Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg er så ekstremt fortvilet!

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet flere innlegg om situasjonen vår her inne. Jeg som har 4 barn hvor barna ikke går sammen. Nå er 3 barn flyttet ut. Det skjærer i hjertet mitt!  Jeg savner de! Gråter osv.

Når et av de 3 barna kommer hjem til meg da er H. i gang. Han eldste som bor hjemme takler ikke søsken. Og alt blir utrivelig! Alt blir så ekstremt tungt ! 

Grunnen til at han eldste bor hjemme er pga en diagnose som gjør at han trenger ekstra! Mye ekstra. Men selv om han har en diagnose så må man kunne oppføre seg mot andre ! Men det klarer han ikke! Vurderer å glatte han ut og få de 3 andre hjem igjen!  Jeg har store problemer med å gi slipp !

Hva skal jeg gjøre?! Er et mareritt! 

Anonymkode: 399f7...152

[Anonym bruker]

Du har gjort det rette for barna dine. Bor de andre tre langt unna?

Anonymkode: 99f12...d0b

[MissSaigon]

Så bra at dere har fått hjelp! Nå må du stå i det som er bestemt. Det er selvsagt hardt for deg som mor, men for barna er dette eneste redningen.

Kan du få avlastning til det utagerende barnet når du har samvær med de andre? Det høres som både han og de andre trenger å skjermes fra hverandre i en periode. 

[Anonym bruker]

Hva er alderen på de barna som har flyttet da? Dersom de er mindreårige, høres det ut som et dårlig valg, ville heller at den som er utagerende skulle ha flyttet dersom det stod om 3 mot 1. Man beholder 3 og mister 1 vil være det mest rasjonelle fremfor motsatt.

Anonymkode: 7b153...e4f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Hva er alderen på de barna som har flyttet da? Dersom de er mindreårige, høres det ut som et dårlig valg, ville heller at den som er utagerende skulle ha flyttet dersom det stod om 3 mot 1. Man beholder 3 og mister 1 vil være det mest rasjonelle fremfor motsatt.

Anonymkode: 7b153...e4f

De er små ja. Men jeg er livredd for å ikke klare det. Jeg er så sliten !

Anonymkode: 399f7...152

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Du har gjort det rette for barna dine. Bor de andre tre langt unna?

Anonymkode: 99f12...d0b

Jeg er ikke sikker på om det er det rette

Anonymkode: 399f7...152

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er ikke sikker på om det er det rette

Anonymkode: 399f7...152

Det rette for deg eller det rette for barna?

Anonymkode: d4b92...1d5

[Anonym bruker]

MissSaigon skrev (7 minutter siden):

Så bra at dere har fått hjelp! Nå må du stå i det som er bestemt. Det er selvsagt hardt for deg som mor, men for barna er dette eneste redningen.

Kan du få avlastning til det utagerende barnet når du har samvær med de andre? Det høres som både han og de andre trenger å skjermes fra hverandre i en periode. 

Ja. De må skjermes fra hverandre helt klart!  Det er jo grusomt at det må bli sånn ! 

Jeg fatter virkelig ikke hvorfor det ikke skal være mulig å bo under samme tak som en familie!!

Jeg prøver å stå i det så klart!  Men det virker jo bare helt håpløst når det skal være så vanskelig når bare 1 barn kommer hjem! 

Anonymkode: 399f7...152

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Det rette for deg eller det rette for barna?

Anonymkode: d4b92...1d5

Alle vil bo hjemme! Så da blir man i tvil ! Men fatter ikke hvorfor det skal være så vanskelig 

Anonymkode: 399f7...152

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er ikke sikker på om det er det rette

Anonymkode: 399f7...152

Du har jo skrevet her i årevis at du må flytte et eller flere av barna.

Og jeg skjønner deg så inderlig vel at du gråter, angrer, har det vondt osv. 

Har selv et barn, en tenåring, med alvorlige adferdsproblemer, adh og autisme, og jeg er alene. Hver dag, hver eneste dag er en kamp å komme gjennom. Jeg blir helt utmatta, gråter, og får aldri noe hjelp. Han har diagnose, ferdig snakka. Så jeg skjønner så utrolig godt hvor vondt du har det TS… De andre bor ikke hos dine foreldre, håper jeg? Men i andre familier?

Anonymkode: 99f12...d0b

[Anonym bruker]

Uansett hva valget hadde blitt hadde dette blitt vanskelig, både for barna og for deg.

Nå får barna dine hjelp, og du kan fokusere på det ene som er igjen hjemme.

Selvfølgelig savner du dem, men du orket jo ikke stå i det når de var hjemme heller. Menneskehjernen er laget sånn at vi "glemmer" det som ikke er bra, også glorifiserer vi litt det som var bra. Nå jobber hjernen din litt mot deg, du husker de gode studene, mens at du holdt på å gå helt i kjelleren fordi du var så sliten glemmer du litt. For flere av barna dine har arvet fars problematikk og diagnoser har de ikke?

Selvfølgelig vil barna bo hjemme, barn er utrolig trofaste og de elsker deg, men de er ikke i stand til å se det større bildet, hva som er best for dem på sikt. Det er det du, barnevernet osv som må se for dem.

Barna er og vil bli litt traumatisert av situasjonen uansett hva utfallet av den blir, de adde  blitt skadet på sinnet om alle skulle bo hjemme, og de vil få noen skader av å bli flyttet. Men du vet innerst inne at nå blir de sett og hørt, nå blir de fulgt opp en og en, og det er det de trenger på sikt for å bli best mulig voksne.

Du må rett og slett stå i det, enda så vondt det er.

Du sier eldste barnet burde klare oppføre seg når søsken kommer på besøk, men det klarer han ikke. Du må ikke legge skylden for dette på han, ikke inni hodet ditt engang. Han har det enda vanskeligere enn deg, og har bare et barns måte å takle vanskelighetene på. Han kan ikke bare ta seg sammen som en voksen kanskje hadde kunnet, for han renner det over, hele tiden, og han klarer ikke stoppe det..

Anonymkode: b49a0...9db

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Du har jo skrevet her i årevis at du må flytte et eller flere av barna.

Og jeg skjønner deg så inderlig vel at du gråter, angrer, har det vondt osv. 

Har selv et barn, en tenåring, med alvorlige adferdsproblemer, adh og autisme, og jeg er alene. Hver dag, hver eneste dag er en kamp å komme gjennom. Jeg blir helt utmatta, gråter, og får aldri noe hjelp. Han har diagnose, ferdig snakka. Så jeg skjønner så utrolig godt hvor vondt du har det TS… De andre bor ikke hos dine foreldre, håper jeg? Men i andre familier?

Anonymkode: 99f12...d0b

Tusen takk for svar fra en som faktisk kan forstå!  

Jo, alle bor hos min familie!  Er det som er. Det gjør det enda vanskeligere! Er faktisk ikke mulig å forklare hvor vanskelig jeg har det! Og barna har det! Er ikke jeg som bestemte det. Jeg har og skrevet her om at familien min bare tok de. Føltes som om de stjal barna. Nei. Dette ER faktisk et mareritt! 

Men hvis du har et barn med diagnose så har du rett på avlastning. Jeg vet så godt hvordan du har det. Det er ubeskrivelig tøft ! Sender deg en klem

Anonymkode: 399f7...152

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Uansett hva valget hadde blitt hadde dette blitt vanskelig, både for barna og for deg.

Nå får barna dine hjelp, og du kan fokusere på det ene som er igjen hjemme.

Selvfølgelig savner du dem, men du orket jo ikke stå i det når de var hjemme heller. Menneskehjernen er laget sånn at vi "glemmer" det som ikke er bra, også glorifiserer vi litt det som var bra. Nå jobber hjernen din litt mot deg, du husker de gode studene, mens at du holdt på å gå helt i kjelleren fordi du var så sliten glemmer du litt. For flere av barna dine har arvet fars problematikk og diagnoser har de ikke?

Selvfølgelig vil barna bo hjemme, barn er utrolig trofaste og de elsker deg, men de er ikke i stand til å se det større bildet, hva som er best for dem på sikt. Det er det du, barnevernet osv som må se for dem.

Barna er og vil bli litt traumatisert av situasjonen uansett hva utfallet av den blir, de adde  blitt skadet på sinnet om alle skulle bo hjemme, og de vil få noen skader av å bli flyttet. Men du vet innerst inne at nå blir de sett og hørt, nå blir de fulgt opp en og en, og det er det de trenger på sikt for å bli best mulig voksne.

Du må rett og slett stå i det, enda så vondt det er.

Du sier eldste barnet burde klare oppføre seg når søsken kommer på besøk, men det klarer han ikke. Du må ikke legge skylden for dette på han, ikke inni hodet ditt engang. Han har det enda vanskeligere enn deg, og har bare et barns måte å takle vanskelighetene på. Han kan ikke bare ta seg sammen som en voksen kanskje hadde kunnet, for han renner det over, hele tiden, og han klarer ikke stoppe det..

Anonymkode: b49a0...9db

Ja. Du har rett ang han eldste. Men hvordan skal jeg hjelpe han?! Det er jo helt forferdelig!! INGEN forstår dette! Jeg står I denne kampen alene og folk rundt oss tenker at det er jeg som mor som er problemet!  Altså!  Det gjør såååå vondt. Familien min sier at man kan jo ikke skylde alt på den diagnosen...!?! Men når man aldri kan spise et måltid sammen en gang...

Jeg husker hvor ille det var, virkelig!  Ellers hadde jeg aldri gjort dette. Jeg klarer ikke å fungere. Jeg er SÅ UFATTELIG fortvilet! 

Og ja, de har nok arvet...

Anonymkode: 399f7...152

[Anonym bruker]

Takk. 

Jeg får ingen hjelp, bortsett fra tilpasning på jobb. Jeg et og har vært i kjelleren i årevis. Bare det å få han opp og på skolen i dag, var et mareritt. Du vet sikkert. Vil ikke spise, ikke kle på seg, ikke pusse tenner, skriker til meg hvor jævelig mamma jeg er, osv. Skriker og banner, igjen og igjen. Bare grin du grinemamma , jeg hater deg. Ja du vet…

Så jeg forstår deg. Og savnet og sorgen og ustabiliteten med barna med frem og tilbake. Og skrik, hyl og krangel og smelling med dører. Jeg har bare et barn, men ting er ille nok for det. 
 

Men skal ikke kuppe din tråd med mine problemer. Beklager avsporing. 

Anonymkode: 99f12...d0b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Takk. 

Jeg får ingen hjelp, bortsett fra tilpasning på jobb. Jeg et og har vært i kjelleren i årevis. Bare det å få han opp og på skolen i dag, var et mareritt. Du vet sikkert. Vil ikke spise, ikke kle på seg, ikke pusse tenner, skriker til meg hvor jævelig mamma jeg er, osv. Skriker og banner, igjen og igjen. Bare grin du grinemamma , jeg hater deg. Ja du vet…

Så jeg forstår deg. Og savnet og sorgen og ustabiliteten med barna med frem og tilbake. Og skrik, hyl og krangel og smelling med dører. Jeg har bare et barn, men ting er ille nok for det. 
 

Men skal ikke kuppe din tråd med mine problemer. Beklager avsporing. 

Anonymkode: 99f12...d0b

Samme her ! Jeg vet så inderlig godt!! Er en SINNSYK usynlig kamp vi står i ! Klem fra meg ❤️

Anonymkode: 399f7...152

[Anonym bruker]

Helt ærlig hadde jeg nok heller plassert eldste hos andre da det er han som tar all krefter fra deg uansett om du har alle fire barna hjemme eller kun her. Jeg hadde rett og slett hatt de tre andre hjemme, og han som du ikke klarer å hjelpe på en god måte da han er for krevende hadde måtte flyttet til noen andre. Brutalt ja, men jeg tror det er eneste måten du klarer å overleve selv denne ekstremsituasjonen.

Anonymkode: 0a46f...a20

[Anonym bruker]

Kan ikke eldste få plass i barnebolig. Har 2 venninner med samme problemstilling, og de fikk plass til barnet med diagnoser i barnebolig. Ene 100% og andre 50%. Hun ene var helt alene, mens hun andre hadde en far som hadde de andre barna 50%. 

 

Anonymkode: 7927d...65c

[Anonym bruker]

Jeg husker tråden din sist, men husker ikke hvor gammel din eldste er.

sitter selv alene med tre barn med utfordringer, kjenner til litt av det du står i.. 

mer det noen mulighet at eldste blir plassert i bolig. Event internatskole for barn/ ungdom som han? Dette avhenger noe av alder men.

 

Anonymkode: ff4b0...fa9

[Anonym bruker]

Kan eldste en periode plasseres på kommunal bolig, barnebolig eller institusjon? 

Virker som det er eldste som ta alle krefter fra deg. Virker som det ikke fungerer med eldste likevel selv om eldste barnet er eneste barnet i hjemmet?

Selv om det helt sikkert gjør fryktelig vondt så kanskje både elste barnet og du trenger en skikkelig pause fra hverandre, tid til å nullstille, hente inn igjen krefter og ikke minst at de tre andre føler seg sett og  ivaretatt. De føler seg nå trolig tilsidesatt/bortprioritert og det kan være vanskelig å reparere. 

Som flere andre så hadde jeg nok valgt å "redde flertallet" av barna. 

Nå skriver du ikke alder og fungeringsnivå, men kanskje det også kan være en vekker for eldste barnet? Kan det være mulig at det går opp et lys for at diagnose ikke er et fripass til dårlig oppførsel?

Skjønner absolutt at dette ikke er en lett situasjon 😟

Anonymkode: a1bbe...a7e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Kan eldste en periode plasseres på kommunal bolig, barnebolig eller institusjon? 

Virker som det er eldste som ta alle krefter fra deg. Virker som det ikke fungerer med eldste likevel selv om eldste barnet er eneste barnet i hjemmet?

Selv om det helt sikkert gjør fryktelig vondt så kanskje både elste barnet og du trenger en skikkelig pause fra hverandre, tid til å nullstille, hente inn igjen krefter og ikke minst at de tre andre føler seg sett og  ivaretatt. De føler seg nå trolig tilsidesatt/bortprioritert og det kan være vanskelig å reparere. 

Som flere andre så hadde jeg nok valgt å "redde flertallet" av barna. 

Nå skriver du ikke alder og fungeringsnivå, men kanskje det også kan være en vekker for eldste barnet? Kan det være mulig at det går opp et lys for at diagnose ikke er et fripass til dårlig oppførsel?

Skjønner absolutt at dette ikke er en lett situasjon 😟

Anonymkode: a1bbe...a7e

Det finnes ikke boliger o.l. her, jeg har ettspurt det.

Alt fungerer supert med eldste når han er her hjemme bare med meg. Han er 11 år, fungerer utad fint. Men ikke hjemme sammen med søsken.

Problemet er og at det er enda et barn med utfordringer!  Altså!  Dette er sinnsykt vanskelig!  Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre!  Uansett hva jeg prøver på så er det så vannvittig tøft ! 

Anonymkode: 399f7...152

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg husker tråden din sist, men husker ikke hvor gammel din eldste er.

sitter selv alene med tre barn med utfordringer, kjenner til litt av det du står i.. 

mer det noen mulighet at eldste blir plassert i bolig. Event internatskole for barn/ ungdom som han? Dette avhenger noe av alder men.

 

Anonymkode: ff4b0...fa9

Han eldste er 11 år. Det finnes ikke boliger o.l. her. Han hadde ikke tålt det heller. Han er svært sensitiv, mye angst. Osv. 

Anonymkode: 399f7...152

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Kan ikke eldste få plass i barnebolig. Har 2 venninner med samme problemstilling, og de fikk plass til barnet med diagnoser i barnebolig. Ene 100% og andre 50%. Hun ene var helt alene, mens hun andre hadde en far som hadde de andre barna 50%. 

 

Anonymkode: 7927d...65c

Det finnes ikke sånne tilbud her

Anonymkode: 399f7...152

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Helt ærlig hadde jeg nok heller plassert eldste hos andre da det er han som tar all krefter fra deg uansett om du har alle fire barna hjemme eller kun her. Jeg hadde rett og slett hatt de tre andre hjemme, og han som du ikke klarer å hjelpe på en god måte da han er for krevende hadde måtte flyttet til noen andre. Brutalt ja, men jeg tror det er eneste måten du klarer å overleve selv denne ekstremsituasjonen.

Anonymkode: 0a46f...a20

Det er 2 av barna som krever enormt. Begge fungerer supert alene, men ikke sammen med søsken. Derfor tror jeg ikke at jeg hadde klart de 3 yngste alene 🥺🥺

Jeg får ikke sove på nettene, sliter så vannvittig! 

Anonymkode: 399f7...152

[Anonym bruker]

Du må rett og slett puste med magen og akseptere.

Du har diagnoser og utfordringer selv, og har slett ikke kapasiteten til en frisk mamma.

Så har du fire barn med en mann som har diagnoser på autismespekteret, og har barna har arvet mye av hans problemer. Dvs at barna trenger mer enn friske barn, men du er alene om oppfølgingen fordi pappaen har nok med seg selv, også er du ikke frisk selv engang.

Det sier seg selv at dette ikke går.

Lett å være etterpåklok og mene allverdens om antall barn, valg av partner osv, men det hjelper ikke et spøtt, ting er som de er.

Nå må barna få støtten de trenger, utvikle seg som best mulig, og du må overleve. Da må det gjøres tiltak.

Så enkelt og så vanskelig.

Du vet at om alle fire barna skulle vært hos deg ville du bukket under, og barna ville lidd, de ville aldri utviklet sitt fulle potensial. Det er bare sånn det er.

Det er vanskelig for deg nå, men det er virkelig ikke noe mer du får gjort enn å la andre ta belastninger fra dine skuldre. Det er eneste måten å hjelpe barna på.

Anonymkode: b49a0...9db

[Anonym bruker]

Leste om en alenefar der barnevernet flyttet inn for å hjelpe. Jeg husker de tidligere trådene dine, og tenker at er det noen som hadde trengt hjelp og bistand så er det deg. Det du står i høres blytungt og brutalt ut. Kan du ikke nevne det for barnevernet? Det er også mange som trenger BPA. Kunne det vært noe? De to «friske» barna dine har også rett på en barndom. 

Anonymkode: 6d5ed...1d6