Mor sine forventninger

[Anonym bruker]

Jeg har en mor (enke) som jeg opplever at hun forventer at jeg skal følge henne opp og underholde henne helst opp til flere ganger i uken. Hun er i 60-årene og er i grei form nok til å klare det meste selv, hun har egen vennekrets og nå, etter jeg har oppmuntret og «presset» sin egen hobby. Hobbyen gir henne mye glede og åpenbart mestring. Det har siden jeg har vært voksen med egne barn vært forventning at hun skal delta tett i mitt liv tross for at vi har helt ulike interesser og verdier. Hun vil på senter, mens jeg vil på fjellet. Jeg opplever at hun vil at jeg skal være hennes venninne hvor jeg skal være hennes dumpingplass for alt mulig skit. Det tapper meg fullstendig for energi. Jeg skal selvfølgelig lytte og bry meg, men orker ikke timesvis med utgreiing om hennes plager og siste sladder om familie/venner. Hun viser veldig lite forståelig for mitt hektiske liv. Selv om jeg forteller at det er mye å gjøre på jobb, kan hun ringe meg i arbeidstiden. Jeg inviterer henne til barnas kamper og middag ca. 1 gang i måneden, ringer henne 2 ganger i uken + teksting. Hun blir sur/sjalu dersom vi er sammen med svigerfamilien eller gjør noe sammen bare kjernefamilien, dette har ført til at jeg  forteller henne så lite som mulig om hva vi gjør. Jeg oppfordrer henne til å gjøre ting f.eks være frivillig eller invitere barna til matlaging. Men det ender opp med McDonalds som hun vet jeg hater. Barna elsker å være på kjøkkenet og når svigermor gjør dette, blir mor sur dersom hun får vite at de har vært der. Det er som hun vil at alt skal være tilrettelagt for henne og alltid velger enkleste løsning. Hun blir bare mer og mer egosentrisk med årene og helt umulig å snakke med henne om dette, da går hun fullstendig i lås. Jeg vet at denne dynamikken ikke er unormal og tror hun føler at hun ikke blir «sett», mens jeg mener at det ikke er mitt ansvar å underholde henne utover det jeg gir henne av oppmerksomhet nå. Jeg er ikke er ikke selv oppvokst med klemmer eller blitt fortalt av foreldrene mine er glad i meg, men dette gjør jeg med henne og mine. Forventningene fra min mor sliter meg helt ut.  Har dere råd eller erfaringer omkring dette som dere vil dele?

Anonymkode: a9e8a...b38

[Anonym bruker]

Om 20 år er det du som blir avvist av dine barn og barnebarn fordi de har et hektisk liv der det ikke er plass til deg mer enn en gang i måneden. 

Anonymkode: 6b111...a00

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Om 20 år er det du som blir avvist av dine barn og barnebarn fordi de har et hektisk liv der det ikke er plass til deg mer enn en gang i måneden. 

Anonymkode: 6b111...a00

Tror ikke du har måtte forholde deg til noen som HI’s mor. Min er  lik selv om hun ikke er alene. Hun forventer å være i sentrum av våre liv, men har aldri løftet en mental eller emosjonell finger for å bygge relasjoner til barnebarna. Det er deres ansvar. Hun er sjalu om barna er med venner eller svigerfamilien og det er triggende for meg fordi hun gjorde det hun kunne for å isolere meg og forhindre at jeg utviklet gode relasjoner som barn og ungdom. Om hun får et bedre tilbud er vi ikke verdt noen ting, men vi skal være tilgjengelig og alt initiativ og all planlegging er vårt ansvar. 
 

Det er også vår feil at vår relasjon ikke er som den noen av hennes venninner har med sine barn. Jeg husker at jeg flere ganger ble veldig overrasket over dem positive innstillingen og tonen mellom dem da jeg var barn. Det var ikke jeg vant til, min mor snakket aldri positivt om meg. I dag ser jeg at de bygget sine barn opp og min mor brøt meg ned. Det er forskjellen, det er det jeg gjør med mine barn og jeg vil ikke forholde meg til dem slik min mor gjør med oss.

Jeg har dessverre ikke løst min egen situasjon HI. Konfrontasjoner gjør bare ting verre, men det gjør også pausene jeg må ha innimellom.

Anonymkode: a66bd...827

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Om 20 år er det du som blir avvist av dine barn og barnebarn fordi de har et hektisk liv der det ikke er plass til deg mer enn en gang i måneden. 

Anonymkode: 6b111...a00

Jeg har tenkt på om jeg kommer til å bli slik selv om 20 år. Jeg håper at jeg har egne interesser og står på egen grunn og ikke blir avhengig av at datteren min skal ta initiativ og tilrettelegge etter mine behov. Jeg håper også at jeg klarer å ha en åpen dialog med henne om dette og at jeg unner henne fine opplevelser selv om jeg selv ikke deltar. Men hvem vet, kanskje jeg ender slik jeg også?

Anonymkode: a9e8a...b38

[Anonym bruker]

Det er jo det foreldre gjør for barna sine, de kjører til treninger 4 ganger i uka, kamper, cuper, baker og står i kiosk, selger alskens produkter for å tjene penger til klubben. Kjører til venner, skole, kino, henter her og henter der. 

Forstår godt at eldre forventer litt mer av barna sine i retur når de selv er voksne. Det er en uting at foreldrene ikke er viktige før de er på gamlehjem og arven begynner å nærme seg. Livet er nå, ikke når arven skal kreves inn. 

Anonymkode: 2c2bb...c83

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (45 minutter siden):

Det er jo det foreldre gjør for barna sine, de kjører til treninger 4 ganger i uka, kamper, cuper, baker og står i kiosk, selger alskens produkter for å tjene penger til klubben. Kjører til venner, skole, kino, henter her og henter der. 

Forstår godt at eldre forventer litt mer av barna sine i retur når de selv er voksne. Det er en uting at foreldrene ikke er viktige før de er på gamlehjem og arven begynner å nærme seg. Livet er nå, ikke når arven skal kreves inn. 

Anonymkode: 2c2bb...c83

Om du tar utgangspunkt i noe annet enn deg selv, vil du se at de fleste eldre som opplever dette er de som ikke har stilt opp for sine barn og som heller ikke ser sine nærmeste som gamle.

Min mor er oppegående og har vært i stand til å hjelpe oss i småbarnsfasen. Det gjorde hun aldri, samtidig som hun klaget over å ikke se barnebarna nok. Når både jeg og ett av barna ble alvorlig syke, var hun kun opptatt av hvordan det gjorde meg mindre tilgjengelig for henne etc. 

De fleste jeg kjenner har hatt gode foreldre som har stilt opp. De har også fornuftige forventninger og justerer dem eller tilbyr seg å hjelpe om barna har tøffe perioder. De tar også initiativ og inviterer selv i stedet for å forvente å bli planlagt rundt og tilrettelagt for fra lenge før de faktisk er gamle selv. 
 

Som man reder ligger man. Barn av narsissistiske foreldre stiller nok oftere opp mer enn foreldrene fortjener.

Anonymkode: a66bd...827

[Anonym bruker]

Jeg har ingen gode råd egentlig. Min svigermor var likedann. Hun forventet å være i sentrum og bli inkludert og invitert på alt vi foretok oss.

Hun ble grinete når vi dro på ferie uten henne - men selvfølgelig kun de ferietypene som gagnet henne. Sommerferie med telttur med ungene ville hun selvsagt ikke være med, men hun ble dødelig fornærmet da vi dro til Danmark med et vennepar uten å invitere henne med.

Hun ville gjerne komme til oss på middag - men kun i helgene for da forventet hun å komme til dekket bord. Hun kunne også invitere oss på middag til seg, men da var ingenting klart når vi kom og vi måtte selv stå for matlagingen, borddekking osv.

Hun ble grinete da vi ønsket å feire nyttår med et annet vennepar med barn på samme alder - til tross for at hun selv var invitert bort til annen familie

Hun gjorde opprør da vi ett år reiste på vinteferie med mine foreldre og hun ikke var invitert - til tross for at vi flere ganger hadde vært på ferie med henne uten mine foreldre.

Hun klaget stadig over manglende sosialt liv, men ønsket ikke å engasjere seg hverken i hobbier eller foreninger. Til tross for at hun faktisk ble invitert av andre. Hun virket livredd for at hun måtte yte noe.

Hun sutret over at vi hadde det så travelt at vi ikke hadde tid til å besøke henne i ukedagene. Vi foreslo at f.eks at vi kunne ha faste dager hvor hun vi kom på besøk mot at hun laget middag, eller at hun hjalp til med henting i barnehage. Men det ønsket hun ikke. Fordi det skapte forventninger om at hun bidro med noe konkret utover sitt nærvær (som hun selv uttrykte det).

Det er utrolig slitsomt å forholde seg til mennesker som hele tiden forventer noe av deg når man er i sin travleste periode i livet. Jeg mener absolutt at man skal ta vare på de eldre, man skal komme på besøk og bidra når det er behov og når man kan. Men når forventningene er så store og det stort sett bare går en vei, så blir det vanskelig.

Anonymkode: 11d67...9a9

[Anonym bruker]

"... til tross for at vi har ulike interesser og verdier" : 

"Hun vil på senter mens jeg vil på fjellet"

"...jeg skal være dumpingplass for all mulig skit"

"...men orker ikke timesvis med hennes utgreiing om hennes plager og siste sladder om venner/ familie"

"Hun viser veldig lite forståelse for mitt hektiske liv."

"Jeg oppmuntrer henne (...) til å invitere barna på matlaging. Men det ender alltid opp med McDonalds som hun vet jeg hater "

"...tror hun føler at hun ikke blir "sett"

Dette er noe av det du skriver. Handler dette egentlig om at du irriterer deg fordi det er du som ikke blir sett for den du har blitt? Som du mener er en bedre og viktigere person enn det hun i ditt syn er? 

i så er rådet å tenke over dette, og så tenke på om dette handler mer om deg og dine forventninger, og ikke din mors? 

Anonymkode: 5f6ff...189

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Det er jo det foreldre gjør for barna sine, de kjører til treninger 4 ganger i uka, kamper, cuper, baker og står i kiosk, selger alskens produkter for å tjene penger til klubben. Kjører til venner, skole, kino, henter her og henter der. 

Forstår godt at eldre forventer litt mer av barna sine i retur når de selv er voksne. Det er en uting at foreldrene ikke er viktige før de er på gamlehjem og arven begynner å nærme seg. Livet er nå, ikke når arven skal kreves inn. 

Anonymkode: 2c2bb...c83

Denne tankegangen forstår jeg ikke. Jeg har ikke bedt om å bli født. Min mor valgte å få meg og må ta ansvar for sitt valg. Akkurat som jeg må med mine. Jeg skylder ikke min mor noen ting, men jeg ønsker jo at min mor skal være en viktig person i mitt liv. Men alle voksne må bidra for at sine relasjoner er gode.

Min mormor bodde 2 timer kjøring unna oss, vi så henne 1-2 ganger i året. Jeg forstår ikke hvorfor min mor har slike forventninger til meg, når hun ikke gjorde dette selv.

Anonymkode: a9e8a...b38

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ingen gode råd egentlig. Min svigermor var likedann. Hun forventet å være i sentrum og bli inkludert og invitert på alt vi foretok oss.

Hun ble grinete når vi dro på ferie uten henne - men selvfølgelig kun de ferietypene som gagnet henne. Sommerferie med telttur med ungene ville hun selvsagt ikke være med, men hun ble dødelig fornærmet da vi dro til Danmark med et vennepar uten å invitere henne med.

Hun ville gjerne komme til oss på middag - men kun i helgene for da forventet hun å komme til dekket bord. Hun kunne også invitere oss på middag til seg, men da var ingenting klart når vi kom og vi måtte selv stå for matlagingen, borddekking osv.

Hun ble grinete da vi ønsket å feire nyttår med et annet vennepar med barn på samme alder - til tross for at hun selv var invitert bort til annen familie

Hun gjorde opprør da vi ett år reiste på vinteferie med mine foreldre og hun ikke var invitert - til tross for at vi flere ganger hadde vært på ferie med henne uten mine foreldre.

Hun klaget stadig over manglende sosialt liv, men ønsket ikke å engasjere seg hverken i hobbier eller foreninger. Til tross for at hun faktisk ble invitert av andre. Hun virket livredd for at hun måtte yte noe.

Hun sutret over at vi hadde det så travelt at vi ikke hadde tid til å besøke henne i ukedagene. Vi foreslo at f.eks at vi kunne ha faste dager hvor hun vi kom på besøk mot at hun laget middag, eller at hun hjalp til med henting i barnehage. Men det ønsket hun ikke. Fordi det skapte forventninger om at hun bidro med noe konkret utover sitt nærvær (som hun selv uttrykte det).

Det er utrolig slitsomt å forholde seg til mennesker som hele tiden forventer noe av deg når man er i sin travleste periode i livet. Jeg mener absolutt at man skal ta vare på de eldre, man skal komme på besøk og bidra når det er behov og når man kan. Men når forventningene er så store og det stort sett bare går en vei, så blir det vanskelig.

Anonymkode: 11d67...9a9

Høres slitsomt ut for dere. Her hadde hun mange muligheter til å bidra selv i relasjonene til deg og din familie, men valgte å være offer. Skulle visst mekanismene bak, hvordan man havner der? Er det fordi man mener barna skylder de noe, ref kommentaren over?

Anonymkode: a9e8a...b38

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Om du tar utgangspunkt i noe annet enn deg selv, vil du se at de fleste eldre som opplever dette er de som ikke har stilt opp for sine barn og som heller ikke ser sine nærmeste som gamle.

Min mor er oppegående og har vært i stand til å hjelpe oss i småbarnsfasen. Det gjorde hun aldri, samtidig som hun klaget over å ikke se barnebarna nok. Når både jeg og ett av barna ble alvorlig syke, var hun kun opptatt av hvordan det gjorde meg mindre tilgjengelig for henne etc. 

De fleste jeg kjenner har hatt gode foreldre som har stilt opp. De har også fornuftige forventninger og justerer dem eller tilbyr seg å hjelpe om barna har tøffe perioder. De tar også initiativ og inviterer selv i stedet for å forvente å bli planlagt rundt og tilrettelagt for fra lenge før de faktisk er gamle selv. 
 

Som man reder ligger man. Barn av narsissistiske foreldre stiller nok oftere opp mer enn foreldrene fortjener.

Anonymkode: a66bd...827

Det var trist å lese. Det du skriver i nest siste avsnitt savner jeg veldig fra min mor. 

Anonymkode: a9e8a...b38

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

"... til tross for at vi har ulike interesser og verdier" : 

"Hun vil på senter mens jeg vil på fjellet"

"...jeg skal være dumpingplass for all mulig skit"

"...men orker ikke timesvis med hennes utgreiing om hennes plager og siste sladder om venner/ familie"

"Hun viser veldig lite forståelse for mitt hektiske liv."

"Jeg oppmuntrer henne (...) til å invitere barna på matlaging. Men det ender alltid opp med McDonalds som hun vet jeg hater "

"...tror hun føler at hun ikke blir "sett"

Dette er noe av det du skriver. Handler dette egentlig om at du irriterer deg fordi det er du som ikke blir sett for den du har blitt? Som du mener er en bedre og viktigere person enn det hun i ditt syn er? 

i så er rådet å tenke over dette, og så tenke på om dette handler mer om deg og dine forventninger, og ikke din mors? 

Anonymkode: 5f6ff...189

Jeg tror noe av det handler om at jeg ulik min mor. Mens jeg er en regelrytter, er hun en som tøyer reglene. Jeg har ikke interesse for matlaging, men det er hun veldig flink til (derav oppmuntringen) Jeg elsker å være ute, hun hater det. F.eks. Det betyr ikke at jeg syns jeg er et bedre og viktigere menneske enn henne, men jeg er trygg på hvem jeg er. Vi har endelig fått hund, hennes reaksjon er å fortelle meg hvor mye styr det er med hund, når jeg svarer at vi gleder oss sånn til lange turer, så er det ingen respons. Forstår jo at det er ikke noe hun selv ville ha valgt, men det hadde vært fint om hun kunne glede seg over våre vegne.

Min mor gir både tydelig tegn og stikk til meg når hun ikke får den oppmerksomheten hun mener hun har krav på.

Anonymkode: a9e8a...b38

[Anonym bruker]

Dere som kommenterer som om det er HI som er problemet har tydeligvis ikke en forelder eller svigerforelder som kun har blikk og tanke for seg selv. I vår familie så er mine foreldre "normale" og svigermor er mer som HIs mor. Mine foreldre har hele tiden hatt et ønske om å kjenne barnebarna og har derfor invitert, kommet på besøk, passet og tatt barnebarna med på ting. De er glade for den tiden vi er sammen og gjør selv mye for å holde kontakt med oss. Svigermor hadde ingen tid til overs for barn og barnebarn før hun ble enke. Da gikk vi fra å være noen hun så kanskje 4 ganger i året til å bli de viktigste menneskene i livet hennes og som hun vil være sammen med hele tiden. Hvorfor? Jo, fordi nå trengte hun oss. Plutselig mente hun at det var en selvfølge å være med oss på ferie og ble blodig fornærmet da vi ikke ønsket å ha henne med. Vi inviterte henne allikevel på en langhelg et annet sted, men det var feil sted, feil tid og det endte med at vi dro alene og det var også feil. Hun sier rett ut at hun synes at hun har krav på så mye hjelp og selskap som hun forlanger og at vi er dårlige slektninger som ikke gir det. Hun ser jo at vi er mye mer sammen med mine foreldre, men det er jo fordi de også inviterer oss. Svigermor mener at det er vi som skal stå for alt. Når hun kommer på besøk så setter hun seg i godstolen og løfter ikke en finger. Hun mener at hun har krav på servering siden hun er "ferdig med den slags (altså være vertinne)". Barnebarna snakker hun knapt med. De er kun interessante om de kan gjøre noe for henne. Hun kommer med urimelige forventninger, som at en av oss skal ta en uke ferie for å følge henne til en slektning i utlandet, men at vi selvsagt må betale fly og opphold selv. At vi skal ta tre uker ferie for å følge henne til syden osv. 

Jeg har dessverre ingen løsning, HI. Vi begrenser kontakten og prøver å være tydelige på å sette grenser. Da hun ville begynne å komme til oss annenhver helg fra fredag til mandag så sa vi tydelig nei. Når hun begynner å klage på alt vi gjør feil så bytter vi tema i samtalen. Vi er dessuten helt enige om hva vi synes er ok og ikke for hun har prøvd å sette oss opp mot hverandre ved å komme til meg og si at mannen min har sagt ja til noe og så håpe at jeg da sier ja og at hun kan gå tilbake til han og si at jeg har sagt ja. 

Anonymkode: b07b2...993

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Dere som kommenterer som om det er HI som er problemet har tydeligvis ikke en forelder eller svigerforelder som kun har blikk og tanke for seg selv. I vår familie så er mine foreldre "normale" og svigermor er mer som HIs mor. Mine foreldre har hele tiden hatt et ønske om å kjenne barnebarna og har derfor invitert, kommet på besøk, passet og tatt barnebarna med på ting. De er glade for den tiden vi er sammen og gjør selv mye for å holde kontakt med oss. Svigermor hadde ingen tid til overs for barn og barnebarn før hun ble enke. Da gikk vi fra å være noen hun så kanskje 4 ganger i året til å bli de viktigste menneskene i livet hennes og som hun vil være sammen med hele tiden. Hvorfor? Jo, fordi nå trengte hun oss. Plutselig mente hun at det var en selvfølge å være med oss på ferie og ble blodig fornærmet da vi ikke ønsket å ha henne med. Vi inviterte henne allikevel på en langhelg et annet sted, men det var feil sted, feil tid og det endte med at vi dro alene og det var også feil. Hun sier rett ut at hun synes at hun har krav på så mye hjelp og selskap som hun forlanger og at vi er dårlige slektninger som ikke gir det. Hun ser jo at vi er mye mer sammen med mine foreldre, men det er jo fordi de også inviterer oss. Svigermor mener at det er vi som skal stå for alt. Når hun kommer på besøk så setter hun seg i godstolen og løfter ikke en finger. Hun mener at hun har krav på servering siden hun er "ferdig med den slags (altså være vertinne)". Barnebarna snakker hun knapt med. De er kun interessante om de kan gjøre noe for henne. Hun kommer med urimelige forventninger, som at en av oss skal ta en uke ferie for å følge henne til en slektning i utlandet, men at vi selvsagt må betale fly og opphold selv. At vi skal ta tre uker ferie for å følge henne til syden osv. 

Jeg har dessverre ingen løsning, HI. Vi begrenser kontakten og prøver å være tydelige på å sette grenser. Da hun ville begynne å komme til oss annenhver helg fra fredag til mandag så sa vi tydelig nei. Når hun begynner å klage på alt vi gjør feil så bytter vi tema i samtalen. Vi er dessuten helt enige om hva vi synes er ok og ikke for hun har prøvd å sette oss opp mot hverandre ved å komme til meg og si at mannen min har sagt ja til noe og så håpe at jeg da sier ja og at hun kan gå tilbake til han og si at jeg har sagt ja. 

Anonymkode: b07b2...993

Igjen, jeg forstår ikke hvordan man kan rettferdiggjøre en slik oppførsel ovenfor seg selv? Det er godt at du i det minste har din mann med på laget. Jeg begrenser ved at vi ikke sees så ofte, men jeg får skikkelig dårlig samvittighet av det.

Anonymkode: a9e8a...b38

[Anonym bruker]

Litt lik min mamma, men jeg sier klart fra når hun prøver seg så hun er godt oppdratt. 😂 Likevel drar hun i vei innimellom, spesielt denne sjalusien ee usmakelig. Jeg blir fysisk uvel av slikt. Og da blir jeg også ekstremt tverr. Hun er feks sjalu på at jeg besøker søsteren hennes. Jeg er veldig glad i tante og der mamma er litt slitsom er tante totalt motsatt. Mamma er veldig nær sin søster og de er gode venner, men hun blir sjalu om vi stopper innom tante en søndag uten at hun får beskjed. 
De går litt i barndommen disse gamle, man får holde de i øra og ha klare grenser. Si fra, hver enda gang er mitt råd. De er jo voksne så det får de tåle. 

Anonymkode: b8e2e...8eb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Dere som kommenterer som om det er HI som er problemet har tydeligvis ikke en forelder eller svigerforelder som kun har blikk og tanke for seg selv.

Jeg har ikke svart før, men har lest tråden, og det virker som HI ikke klarer å se at hun er barn av en narsissist. Enda enkelte har svart dette, så henger hun seg mer opp i de som mener hun burde yte så pass.

Har man en forelder som er sånn, så ser man det ofte ikke så tydelig. Da er man hjernevasket til å tro at man gjør for lite og er for utakknemlig. 

Har man en svigerforelder som er sånn, derimot, så er man gjerne samme type selv (barn velger ektefelle som ligner foreldrene), og da merker man det lettere. 

Anonymkode: 5cd14...5ed

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg tror noe av det handler om at jeg ulik min mor. Mens jeg er en regelrytter, er hun en som tøyer reglene. Jeg har ikke interesse for matlaging, men det er hun veldig flink til (derav oppmuntringen) Jeg elsker å være ute, hun hater det. F.eks. Det betyr ikke at jeg syns jeg er et bedre og viktigere menneske enn henne, men jeg er trygg på hvem jeg er. Vi har endelig fått hund, hennes reaksjon er å fortelle meg hvor mye styr det er med hund, når jeg svarer at vi gleder oss sånn til lange turer, så er det ingen respons. Forstår jo at det er ikke noe hun selv ville ha valgt, men det hadde vært fint om hun kunne glede seg over våre vegne.

Min mor gir både tydelig tegn og stikk til meg når hun ikke får den oppmerksomheten hun mener hun har krav på.

Anonymkode: a9e8a...b38

Det er vel liten tvil om at de fleste mener at fjellturer har mer verdi enn å gå på senter, og at sladder er noe de fleste mener er kjedelig og også meningsløst. Hun ser heller ikke at du har et hektisk liv, noe som anses viktigere enn å ikke ha særlig med plikter og gjøremål. Du er også mer kjærlig, gir klemmer osv. Nå er det at du har regler mens hun ikke har noen i det hele tatt. Slik du fremstiller deg selv, så er det ikke mange som ville sagt at hun har bedre verdier og interesser enn deg, tvert i mot.

Det kan jo være forskjellige grunner til at du sammenligner på den måten. Det kan selvfølgelig være at hun aldri har sett deg og det du presterer, men er kun opptatt av seg og sitt. At hun ser nytten du er kun for henne og ikke at hun kan være nyttig for deg.

Kanskje du skal si noe om det. Kanskje vil hun benekte og forbli uforandret. Da må du enten forsone deg med at hun er på en evig egotripp og ikke vil verdsette så mye av det du driver med og fortsatt være den hun er. Eller du kan ha så lite kontakt du orker. Du bør iallefall løsrive deg sånn at hennes påvirkning betyr så mye i livet ditt. For din egen skyld. 

Anonymkode: 5f6ff...189

[Anonym bruker]

At hennes påvirkning IKKE betyr så mye i livet ditt! 

Anonymkode: 5f6ff...189

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (44 minutter siden):

Jeg har ikke svart før, men har lest tråden, og det virker som HI ikke klarer å se at hun er barn av en narsissist. Enda enkelte har svart dette, så henger hun seg mer opp i de som mener hun burde yte så pass.

Har man en forelder som er sånn, så ser man det ofte ikke så tydelig. Da er man hjernevasket til å tro at man gjør for lite og er for utakknemlig. 

Har man en svigerforelder som er sånn, derimot, så er man gjerne samme type selv (barn velger ektefelle som ligner foreldrene), og da merker man det lettere. 

Anonymkode: 5cd14...5ed

Da er det jammen godt for mannen min at jeg er min svigermors rake motsetning på omtrent alle områder. 

Anonymkode: b07b2...993

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Da er det jammen godt for mannen min at jeg er min svigermors rake motsetning på omtrent alle områder. 

Anonymkode: b07b2...993

Det samme ville nok min svigerinne og min svoger sagt om seg selv, enda de er lik våre foreldre, og mine søsken hele tiden tilpasser seg de to.

Anonymkode: 5cd14...5ed

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det er vel liten tvil om at de fleste mener at fjellturer har mer verdi enn å gå på senter, og at sladder er noe de fleste mener er kjedelig og også meningsløst. Hun ser heller ikke at du har et hektisk liv, noe som anses viktigere enn å ikke ha særlig med plikter og gjøremål. Du er også mer kjærlig, gir klemmer osv. Nå er det at du har regler mens hun ikke har noen i det hele tatt. Slik du fremstiller deg selv, så er det ikke mange som ville sagt at hun har bedre verdier og interesser enn deg, tvert i mot.

Det kan jo være forskjellige grunner til at du sammenligner på den måten. Det kan selvfølgelig være at hun aldri har sett deg og det du presterer, men er kun opptatt av seg og sitt. At hun ser nytten du er kun for henne og ikke at hun kan være nyttig for deg.

Kanskje du skal si noe om det. Kanskje vil hun benekte og forbli uforandret. Da må du enten forsone deg med at hun er på en evig egotripp og ikke vil verdsette så mye av det du driver med og fortsatt være den hun er. Eller du kan ha så lite kontakt du orker. Du bør iallefall løsrive deg sånn at hennes påvirkning betyr så mye i livet ditt. For din egen skyld. 

Anonymkode: 5f6ff...189

Grunnen til at jeg fremstille det slik er for å forklare at det er lite vi har til felles. Hun vil at jeg skal være mer sammen, men da på hennes premisser. Og det har jeg gjort i mange år, men orker ikke mer. 

Anonymkode: a9e8a...b38

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 minutter siden):

Grunnen til at jeg fremstille det slik er for å forklare at det er lite vi har til felles. Hun vil at jeg skal være mer sammen, men da på hennes premisser. Og det har jeg gjort i mange år, men orker ikke mer. 

Anonymkode: a9e8a...b38

Jeg synes du skulle lese litt om narsissister og det å være barn av en narsissist. 

827 kom med et godt svar til deg over her  

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Barn av narsissistiske foreldre stiller nok oftere opp mer enn foreldrene fortjener.

Anonymkode: a66bd...827

Se om ikke det passer for deg, og i så fall, hvordan du kan komme ut av det.

Webpsykologen har også en god del bra lesestoff om negative leveregler.

https://www.webpsykologen.no/kategori/artikler/negative-leveregler/

Anonymkode: 5cd14...5ed

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ikke svart før, men har lest tråden, og det virker som HI ikke klarer å se at hun er barn av en narsissist. Enda enkelte har svart dette, så henger hun seg mer opp i de som mener hun burde yte så pass.

Har man en forelder som er sånn, så ser man det ofte ikke så tydelig. Da er man hjernevasket til å tro at man gjør for lite og er for utakknemlig. 

Har man en svigerforelder som er sånn, derimot, så er man gjerne samme type selv (barn velger ektefelle som ligner foreldrene), og da merker man det lettere. 

Anonymkode: 5cd14...5ed

Jeg ser hva du tenker når du sier hun er narsissist. Men det er mange trekk hun ikke treffer på. Jeg opplever  derimot at hun har veldig lav selvfølelse, og det er det som slår inn når hun blir sjalu. Og at det er derfor hun syns det er vanskelig å glede seg på mine vegne. Jeg har sagt til henne at jeg tror hun har lav selvfølelse og oppmuntret henne til å få egen hobby slik at hun føler mestring. Vi var nylig i et selskap hos nevøen min, han ville vise den nye leiligheten sin, men vi satt altså 4 voksne i en time og snakket om hennes kne og greier. Ikke en gang viste hun noen interesse for livet til hans. Jeg prøvde flere ganger å peile samtalen vekk fra henne, men hun har en egen evne å få samtaler til å dreie om seg selv. Dette føler jeg har blitt verre med årene og det handler nok om behovet for å bli sett. Spesielt etter hun ble enke. 
jeg skulle ønske hun fikk følelse av å bli sett av andre, venner, et annet nettverk etc, andre enn meg. 

 

Anonymkode: a9e8a...b38

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg ser hva du tenker når du sier hun er narsissist. Men det er mange trekk hun ikke treffer på. Jeg opplever  derimot at hun har veldig lav selvfølelse, og det er det som slår inn når hun blir sjalu. Og at det er derfor hun syns det er vanskelig å glede seg på mine vegne. Jeg har sagt til henne at jeg tror hun har lav selvfølelse og oppmuntret henne til å få egen hobby slik at hun føler mestring. Vi var nylig i et selskap hos nevøen min, han ville vise den nye leiligheten sin, men vi satt altså 4 voksne i en time og snakket om hennes kne og greier. Ikke en gang viste hun noen interesse for livet til hans. Jeg prøvde flere ganger å peile samtalen vekk fra henne, men hun har en egen evne å få samtaler til å dreie om seg selv. Dette føler jeg har blitt verre med årene og det handler nok om behovet for å bli sett. Spesielt etter hun ble enke. 
jeg skulle ønske hun fikk følelse av å bli sett av andre, venner, et annet nettverk etc, andre enn meg. 

 

Anonymkode: a9e8a...b38

Ja, mange tenker jo at en narsissist er veldig frempå og har god selvtillit. Men les om covert narsissisme eller skjult narsissisme, så ser du at det er det samme, bare motsatt. I stedet for å skryte av seg selv og fremheve seg selv, så nedsnakker man seg selv og fremstiller seg som noen det er mer synd på enn andre.

Felles er at det hele tiden er en selv som er i fokus og som andre må ta hensyn til og bruke tid på.

Jeg har egen erfaring med det. Besteforeldre som mener de er mer viktige enn barnebarna. For hver gang barnebarna gjør noe gøy og noe som fortjener oppmerksomhet og feiring, så har besteforeldrene noe som gjør at man heller skal fokusere på deres liv og helse og alderdom etc. 

Det er nesten til å bli sprø av. Og jeg tror det typisk blir verre med årene.

Selv flyttet jeg vekk, men hadde jeg bodd midt oppi det, så tror jeg at jeg hadde kommet med klar tale og bedt vedkommende tenke seg nøye om, hvorvidt de ønsker å slite ut mennesker rundt.

I min familie er halve slekta sånn, og halve slekta er underdanige og jatter med. I den delen hvor de tar mye plass og krever all oppmerksomhet, så tror jeg at det er minst tre eller fire av barna som har måttet bryte kontakten. Det er trist, men man har bare ett liv, og i den grad man skal leve det for andre, så er det for sin partner og sine egne barn  

Anonymkode: 5cd14...5ed

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 14.11.2023 den 23.30):

Ja, mange tenker jo at en narsissist er veldig frempå og har god selvtillit. Men les om covert narsissisme eller skjult narsissisme, så ser du at det er det samme, bare motsatt. I stedet for å skryte av seg selv og fremheve seg selv, så nedsnakker man seg selv og fremstiller seg som noen det er mer synd på enn andre.

Felles er at det hele tiden er en selv som er i fokus og som andre må ta hensyn til og bruke tid på.

Jeg har egen erfaring med det. Besteforeldre som mener de er mer viktige enn barnebarna. For hver gang barnebarna gjør noe gøy og noe som fortjener oppmerksomhet og feiring, så har besteforeldrene noe som gjør at man heller skal fokusere på deres liv og helse og alderdom etc. 

Det er nesten til å bli sprø av. Og jeg tror det typisk blir verre med årene.

Selv flyttet jeg vekk, men hadde jeg bodd midt oppi det, så tror jeg at jeg hadde kommet med klar tale og bedt vedkommende tenke seg nøye om, hvorvidt de ønsker å slite ut mennesker rundt.

I min familie er halve slekta sånn, og halve slekta er underdanige og jatter med. I den delen hvor de tar mye plass og krever all oppmerksomhet, så tror jeg at det er minst tre eller fire av barna som har måttet bryte kontakten. Det er trist, men man har bare ett liv, og i den grad man skal leve det for andre, så er det for sin partner og sine egne barn  

Anonymkode: 5cd14...5ed

Takk for forklaring og at du delte dine erfaringer. Har googlet og lest. For meg er en narsissist en ond mann, type Trump. Men når jeg leser om sårbar narsissist, så er det flere trekk som jeg ser min mor har. Leser det med blandede følelser fordi min mor er ikke ond. Jeg ser at hun ikke har det godt med seg selv. Samtidig kan det hjelpe meg å håndtere situasjoner bedre fordi jeg leser henne på en ny måte. 

Anonymkode: a9e8a...b38