Er du ufør? Se hit!

[Anonym bruker]

Og du som likevel trykket deg inn med tanker om å skrive noe stygt, klikk deg ut igjen er du snill ❤️

Jeg leste en artikkel i går, tror den var i VG. Der ei dame som hadde jobbet 100% nå var ufør, og kom med små hvite løgner når hun gikk spørsmål om jobb. 

Da kjente jeg meg igjen. En kjapp titt i kommentarfeltet viste at mange kjente seg igjen.

Hva svarer du på det typiske spørsmålet: "hva jobber du med" ?

Jeg har svart "jeg er ikke i jobb akkurat nå", men da kommer det oppfølgingsspørsmål. Og når jeg møter de samme menneskene noen mnd senere er det flaut å svare det samme. Som om det forventes at NÅ bør jeg være tilbake i jobb (de tenker sykemelding, arbeidsledig el.l)

Jeg kunne svart at jeg er ufør, men da forventes det en forklaring føler jeg. For enten spør de hvorfor, eller så blir det en pinlig stillhet som om folk hat tråkket over en grense og jeg må redde meg inn. 

Problemet er at jeg har veldig sammensatte plager som gjør at jeg er ufør. Jeg har en kneskade(usynlig, men smertefull), jeg har en tarmsykdom(uaktuelt å fortelle), jeg har angst, depresjon og ptsd etter et voldelig ekteskap (også uaktuelt å fortelle). Har et par andre plager, men de er også usynlige plager. Ingen kan se at jeg er syk. Har vurdert å skaffe meg krykker for å synliggjøre det, men det er jo ikke kneskaden alene som gjør det. Det er sammensatt. Mange opererer jo et kne, så er de tilbake på jobb etter noen uker. 

Skulle så gjerne vært frisk og 100% i jobb!! 

Hva sier dere når folk spør? Tar alle tips jeg kan få❤️

Anonymkode: 36c96...fd0

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt. Jeg er også uføretrygdet, men bare 40%. Så jeg kan jo fortsatt svare på hva jeg jobber med. Og sier event. at jeg bare jobber 60% hvis jeg skal forklare hvorfor jeg ikke er på jobb hver dag. Det er først når jeg kjenner folk at jeg sier at jeg er delvis uføretrygdet hvis det blir naturlig å si i en samtale. 
Men du kan jo kanskje si hva du har jobbet som? Feks jeg er lærer men jobber ikke nå, eller noe sånt. Da er det noe å snakke videre om. 

Anonymkode: 4a314...a5f

[Anonym bruker]

Min erfaring er at folk ikke spør så mye, når jeg har sagt at jeg er ufør. Men de gangene folk spør videre, har jeg bare sagt at jeg har schizofreni, og da slutter de fort å spørre 😅 Hvis jeg var i din situasjon ville jeg nok bare svart at det var sammensatt. Hvis folk spør videre da fortjener de klein stillhet. 

Anonymkode: 8a077...2f2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Skjønner deg godt. Jeg er også uføretrygdet, men bare 40%. Så jeg kan jo fortsatt svare på hva jeg jobber med. Og sier event. at jeg bare jobber 60% hvis jeg skal forklare hvorfor jeg ikke er på jobb hver dag. Det er først når jeg kjenner folk at jeg sier at jeg er delvis uføretrygdet hvis det blir naturlig å si i en samtale. 
Men du kan jo kanskje si hva du har jobbet som? Feks jeg er lærer men jobber ikke nå, eller noe sånt. Da er det noe å snakke videre om. 

Anonymkode: 4a314...a5f

Da jeg jobbt 10 % under AAP-forløpet kunne jeg fint svare at jeg jobber med regnskap. Fikk aldri spørsmål om stillingsprosent. Problemet er nå når jeg ikke jobber i det hele tatt. På spørsmål om "hva jobber du med" klarer jeg ikke svare "jeg har jobbet som regnskapsfører", da er jeg like langt som om jeg bare svarer "jeg jobber ikke akkurat nå". 

Jeg ønsker heller ikke å si "jeg er regnskapsfører, men jobber ikke nå" slik at det er noe å snakke videre om. Jeg vil jo ikke at det skal snakkes videre om det 😔

Vurderer å lyve å bare si at jeg jobber som regnskapsfører, men det går galt til slutt😬

Anonymkode: 36c96...fd0

[Anonym bruker]

Jeg må innrømme at jeg nok trekker meg unna mye, sjelden jeg møter på nye mennesker.

Det er et utrolig ensomt liv å være ufør, det er også skambelagt når man ikke er synlig skadet på en måte.

Jeg trenger ikke rettferdiggjøre meg, jeg har hatt et hjerneslag og har av det fått skader på kroppen (hodet) som gjør at jeg ikke har arbeidskapasitet. Hjernetåke, fatigue, vansker med å konsentrere meg, vansker med å lære nye ting osv gjør at jeg ikke klarer stå i jobb.

Jeg har aldri møtt annen enn empati og forståelse når folk hører hva som feiler meg og at jeg ikke er i jobb, men likevel skammer jeg meg over å være "en kvise på samfunnest rumpe", som ikke bidrar med noen ting til samfunnet, bare tappe det for penger.

Var med mannen på et juleselskap i fjor, og møtte noen mennesker jeg ikke har møtt før. Det er jo et helt vanlig samtaleemne når man møter nye folk, "Hva driver du med da?". Det er likevel like vanskelig hver gang når man ikke driver med noen ting... Folk vil ikke spørre hvorfor om du forteller at du er ufør, og vi uføre vil gjerne ikke prate sykdom når vi møter nye folk heller, så det er da de kleine stillhetene oppstår, også blir det opp til oss å føre samtalen over på noe annet...

Jeg har ingen råd til deg egentlig, annet enn at vi er flere i samme båt. Det er vanskelig å i et samfunn av arbeidere være den som ikke klarer å stå i jobb.

Anonymkode: b559a...c8d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Min erfaring er at folk ikke spør så mye, når jeg har sagt at jeg er ufør. Men de gangene folk spør videre, har jeg bare sagt at jeg har schizofreni, og da slutter de fort å spørre 😅 Hvis jeg var i din situasjon ville jeg nok bare svart at det var sammensatt. Hvis folk spør videre da fortjener de klein stillhet. 

Anonymkode: 8a077...2f2

Du er tøff! Hadde aldri sagt det til noen. Må nok jobbe litt med meg selv. Jeg bryr meg ikke om hva folk tenker (hus, interiør, bil, klær osv). Men dette med å være ufør stikker dypt.

Svarer jeg at det er sammensatt er det flere som har spurt videre. Synes folk er ufine. Og jeg er hårsår, jeg vet. 

Håper jeg blir frisk nok til å jobbe en dag i uka et sted, så kan jeg svare hva jeg jobber med.

Anonymkode: 36c96...fd0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg må innrømme at jeg nok trekker meg unna mye, sjelden jeg møter på nye mennesker.

Det er et utrolig ensomt liv å være ufør, det er også skambelagt når man ikke er synlig skadet på en måte.

Jeg trenger ikke rettferdiggjøre meg, jeg har hatt et hjerneslag og har av det fått skader på kroppen (hodet) som gjør at jeg ikke har arbeidskapasitet. Hjernetåke, fatigue, vansker med å konsentrere meg, vansker med å lære nye ting osv gjør at jeg ikke klarer stå i jobb.

Jeg har aldri møtt annen enn empati og forståelse når folk hører hva som feiler meg og at jeg ikke er i jobb, men likevel skammer jeg meg over å være "en kvise på samfunnest rumpe", som ikke bidrar med noen ting til samfunnet, bare tappe det for penger.

Var med mannen på et juleselskap i fjor, og møtte noen mennesker jeg ikke har møtt før. Det er jo et helt vanlig samtaleemne når man møter nye folk, "Hva driver du med da?". Det er likevel like vanskelig hver gang når man ikke driver med noen ting... Folk vil ikke spørre hvorfor om du forteller at du er ufør, og vi uføre vil gjerne ikke prate sykdom når vi møter nye folk heller, så det er da de kleine stillhetene oppstår, også blir det opp til oss å føre samtalen over på noe annet...

Jeg har ingen råd til deg egentlig, annet enn at vi er flere i samme båt. Det er vanskelig å i et samfunn av arbeidere være den som ikke klarer å stå i jobb.

Anonymkode: b559a...c8d

❤️❤️❤️❤️❤️

Kjenner meg igjen i at jeg unngår mennesker. Jeg trives alene, men det er kanskje mye for å slippe unna dette. Hadde sikkert ikke vært så ensom(trivdes like godt i eget selskap) hvis jeg var i 100% jobb.

Anonymkode: 36c96...fd0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg må innrømme at jeg nok trekker meg unna mye, sjelden jeg møter på nye mennesker.

Det er et utrolig ensomt liv å være ufør, det er også skambelagt når man ikke er synlig skadet på en måte.

Jeg trenger ikke rettferdiggjøre meg, jeg har hatt et hjerneslag og har av det fått skader på kroppen (hodet) som gjør at jeg ikke har arbeidskapasitet. Hjernetåke, fatigue, vansker med å konsentrere meg, vansker med å lære nye ting osv gjør at jeg ikke klarer stå i jobb.

Jeg har aldri møtt annen enn empati og forståelse når folk hører hva som feiler meg og at jeg ikke er i jobb, men likevel skammer jeg meg over å være "en kvise på samfunnest rumpe", som ikke bidrar med noen ting til samfunnet, bare tappe det for penger.

Var med mannen på et juleselskap i fjor, og møtte noen mennesker jeg ikke har møtt før. Det er jo et helt vanlig samtaleemne når man møter nye folk, "Hva driver du med da?". Det er likevel like vanskelig hver gang når man ikke driver med noen ting... Folk vil ikke spørre hvorfor om du forteller at du er ufør, og vi uføre vil gjerne ikke prate sykdom når vi møter nye folk heller, så det er da de kleine stillhetene oppstår, også blir det opp til oss å føre samtalen over på noe annet...

Jeg har ingen råd til deg egentlig, annet enn at vi er flere i samme båt. Det er vanskelig å i et samfunn av arbeidere være den som ikke klarer å stå i jobb.

Anonymkode: b559a...c8d

Jeg føler på akkurat det samme som deg ❤️ Selv om det er sjelden jeg møter på folk son åpenlyst dømmer meg, så dømmer jeg meg selv. Å leve med skammen av å ikke kunne bidra til fellesskapet, er tungt!

Anonymkode: 7d9b3...381

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Og du som likevel trykket deg inn med tanker om å skrive noe stygt, klikk deg ut igjen er du snill ❤️

Jeg leste en artikkel i går, tror den var i VG. Der ei dame som hadde jobbet 100% nå var ufør, og kom med små hvite løgner når hun gikk spørsmål om jobb. 

Da kjente jeg meg igjen. En kjapp titt i kommentarfeltet viste at mange kjente seg igjen.

Hva svarer du på det typiske spørsmålet: "hva jobber du med" ?

Jeg har svart "jeg er ikke i jobb akkurat nå", men da kommer det oppfølgingsspørsmål. Og når jeg møter de samme menneskene noen mnd senere er det flaut å svare det samme. Som om det forventes at NÅ bør jeg være tilbake i jobb (de tenker sykemelding, arbeidsledig el.l)

Jeg kunne svart at jeg er ufør, men da forventes det en forklaring føler jeg. For enten spør de hvorfor, eller så blir det en pinlig stillhet som om folk hat tråkket over en grense og jeg må redde meg inn. 

Problemet er at jeg har veldig sammensatte plager som gjør at jeg er ufør. Jeg har en kneskade(usynlig, men smertefull), jeg har en tarmsykdom(uaktuelt å fortelle), jeg har angst, depresjon og ptsd etter et voldelig ekteskap (også uaktuelt å fortelle). Har et par andre plager, men de er også usynlige plager. Ingen kan se at jeg er syk. Har vurdert å skaffe meg krykker for å synliggjøre det, men det er jo ikke kneskaden alene som gjør det. Det er sammensatt. Mange opererer jo et kne, så er de tilbake på jobb etter noen uker. 

Skulle så gjerne vært frisk og 100% i jobb!! 

Hva sier dere når folk spør? Tar alle tips jeg kan få❤️

Anonymkode: 36c96...fd0

Jeg er akkurat blitt det, og har slitt med det samme mens jeg var sykemeldt og på AAP. Nå har jeg valgt å si det, men jeg er jo ikke flink til det så måten så langt har blitt å bare tøyse der bort og styre samtalen over på noe annet. Så jeg sier feks, nei nå har denne kroppen blitt så gammel og sliten (er snart 50) så nå sa det stopp og jeg har blitt ufør, så da var karrierejaget over for meg. Tilpasser meg ny hverdag nå. Du da, hvordan går det med deg? 

Noe i den stilen.  Flåsete, men sålangt har ingen spurt og gravd mer. Styrer en samtalen over på dem så hjelper det, folk liker å snakke om seg selv. 

 

Anonymkode: 4a9d1...1da

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (57 minutter siden):

Jeg er akkurat blitt det, og har slitt med det samme mens jeg var sykemeldt og på AAP. Nå har jeg valgt å si det, men jeg er jo ikke flink til det så måten så langt har blitt å bare tøyse der bort og styre samtalen over på noe annet. Så jeg sier feks, nei nå har denne kroppen blitt så gammel og sliten (er snart 50) så nå sa det stopp og jeg har blitt ufør, så da var karrierejaget over for meg. Tilpasser meg ny hverdag nå. Du da, hvordan går det med deg? 

Noe i den stilen.  Flåsete, men sålangt har ingen spurt og gravd mer. Styrer en samtalen over på dem så hjelper det, folk liker å snakke om seg selv. 

 

Anonymkode: 4a9d1...1da

Jeg ble syk da jeg jeg var 30 år, ikke så lett å flåsete bort med "gammel kropp". Noe din ikke er heller, selv om jeg forstår hvorfor du sier det du sier ❤️

Jeg skal tøffe meg opp og være ærlig. Det krever mindre energi å bare la det stå til. Og ja, folk elsker å prate om seg selv så jeg får vri samtalen over til dem i stedet 😃

Anonymkode: 36c96...fd0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Og du som likevel trykket deg inn med tanker om å skrive noe stygt, klikk deg ut igjen er du snill ❤️

Jeg leste en artikkel i går, tror den var i VG. Der ei dame som hadde jobbet 100% nå var ufør, og kom med små hvite løgner når hun gikk spørsmål om jobb. 

Da kjente jeg meg igjen. En kjapp titt i kommentarfeltet viste at mange kjente seg igjen.

Hva svarer du på det typiske spørsmålet: "hva jobber du med" ?

Jeg har svart "jeg er ikke i jobb akkurat nå", men da kommer det oppfølgingsspørsmål. Og når jeg møter de samme menneskene noen mnd senere er det flaut å svare det samme. Som om det forventes at NÅ bør jeg være tilbake i jobb (de tenker sykemelding, arbeidsledig el.l)

Jeg kunne svart at jeg er ufør, men da forventes det en forklaring føler jeg. For enten spør de hvorfor, eller så blir det en pinlig stillhet som om folk hat tråkket over en grense og jeg må redde meg inn. 

Problemet er at jeg har veldig sammensatte plager som gjør at jeg er ufør. Jeg har en kneskade(usynlig, men smertefull), jeg har en tarmsykdom(uaktuelt å fortelle), jeg har angst, depresjon og ptsd etter et voldelig ekteskap (også uaktuelt å fortelle). Har et par andre plager, men de er også usynlige plager. Ingen kan se at jeg er syk. Har vurdert å skaffe meg krykker for å synliggjøre det, men det er jo ikke kneskaden alene som gjør det. Det er sammensatt. Mange opererer jo et kne, så er de tilbake på jobb etter noen uker. 

Skulle så gjerne vært frisk og 100% i jobb!! 

Hva sier dere når folk spør? Tar alle tips jeg kan få❤️

Anonymkode: 36c96...fd0

Jeg ble ung uføre uten og ha hatt noe jobb  og dette er det verste spørsmålet og hva jeg skal svare på… får dette spør folk hverandre «åå hva jobber du som?». Jeg er 25 og har tenkt meg å prøve meg litt om jeg får mulighet fra nav når jeg føler meg klar  til å jobbe bitte litt i noe enkelt.

Det er ikke så lett når dette å være ufør blir sett som en tabu i andres øyne  

jeg har en sviger som jeg likte veldig godt og synes hun var så koselig! Helt til vi hadde en liten diskusjon, noe ikke jeg startet engang, og da dro hun opp min utføre.. som jeg var så ærlig mot henne.. fordi i hennes øyer så «snylter» jeg fra norge da alle der er «jobb flinke» og jobber for samfunnet mens jeg er bare «lat». Det jeg gjorde her var å blokke denne heksa   det er ikke ens feil at man blir uføre, og man skulle ønske ting kunne vert annerledes. Jeg har

1. vert ærlig

2. når det er folk jeg mest sannsynligvis ikke kommer til å treffe igjen, tar jeg en hvit løgn

 

Anonymkode: 2f776...a6e