Sønnen min vil være jente. Vet ikke hvordan jeg skal gripe dette an

[Anonym bruker]

For det første; han kan være akkurat det han vil, og han er nok ikke en som kommer til å ende opp som lykkelig gift med en dame uansett. Men, han er 10 år. Og som person er han veldig at ting skal skje NÅ, helst igår. Han har snakket med storesøster på 19 og fortalt dette, og var visst «kjemperedd» for å fortelle det til meg. Som søster sa, jeg bryr meg ikke om hva han er, så det var bare å fortelle det. 
 

For 2 år siden kom han hjem å sa at han hadde fått kjærste og det var en gutt. Det var jo fint og flott og varte ca ett kvarter som alle andre kjærster i den alderen. Han elsker å eksperimentere med hårfarger og har fått fritt leide der i flere år. Han elsker å ha feks knall rosa hår, men hadde en periode hvor han ikke ønska det pga kommentarer fra andre. 

Han har vært veldig feminin siden han var 5, elsker å sminke seg, bruke negllakk, rosa klær osv. En pappa i klassen sa da han var 7 at han ikke håpa vi ble overraska om han kom hjem med en gutt, og det blir vi ikke. 

Men igjen, han er 10. Han kan jo ikke bare bli jente nå. Hvordan skal jeg gripe dette an? For meg kan han kle seg i hva han vil og ha håret som han ønsker og alt. (Sminke er jeg skeptisk til pga alder, ikke noe annet). 
Vennene kommer til å kommentere, de kommenterer allerede og kaller han jente ene og alene fordi han for 2 år siden hadde rosa hår…

Noen med gode tips?

Anonymkode: b91d3...3bc

[Anonym bruker]

Det er bare en fase. Det er fordi samfunnet ødelegger barna til å tro at de kan være hva de vil. Vent til puberteten kommer. Vil han fortsatt bli jente da, bør du kanskje vurdere å gjøre noe. 

Anonymkode: a783e...299

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Det er bare en fase. Det er fordi samfunnet ødelegger barna til å tro at de kan være hva de vil. Vent til puberteten kommer. Vil han fortsatt bli jente da, bør du kanskje vurdere å gjøre noe. 

Anonymkode: a783e...299

Det er mulig, men det er isåfall den fasen han er i nå og det har jeg ikke tenkt å undertrykke. At han ikke er hetero har jeg visst fra han var 4 , spørsmålet er bare hva han føler når han blir større. At han er streit er det ingen som tror 

Anonymkode: b91d3...3bc

[Anonym bruker]

Det virker som om han har vært mer typisk jente hele tiden?  Det er jo greit, men det beste her vil vel være å snakke med noen som kan finne mer ut av dette, fks psykolog. 

Å kalle alt utenom det typiske for fader, er veldig ignorant. Hvis en jente får jentekjæreste når de er 10 år, så er ikke det mer en fase enn om kjæresten var gutt. Homofili er en reell legning, og forvirring eller ønske om å skifte kjønn er også reelle følelser og tanker. 

 

Anonymkode: dcb0c...69e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Det virker som om han har vært mer typisk jente hele tiden?  Det er jo greit, men det beste her vil vel være å snakke med noen som kan finne mer ut av dette, fks psykolog. 

Å kalle alt utenom det typiske for fader, er veldig ignorant. Hvis en jente får jentekjæreste når de er 10 år, så er ikke det mer en fase enn om kjæresten var gutt. Homofili er en reell legning, og forvirring eller ønske om å skifte kjønn er også reelle følelser og tanker. 

 

Anonymkode: dcb0c...69e

Ja han har det. Aldri vært veldig typisk gutt (i den grad noe kan kalles det lenger, men for å forklare). Leker best med jentene, har ingen nære guttevenner osv. Og alltid vært veldig feminin og opptatt av sminke osv. 

Hadde han vært 15 hadde jeg helt klart oppsøkt fagfolk, føler bare at 10 er litt ungt. Og han har jo ikke sagt noe annet til meg enn at han er bifil, aldri snakket om at han vil være jente, som han nå har fortalt søsteren. Han vet at vi ikke bryr oss noe om folk er jenter eller gutter eller liker det ene eller det andre. Broren hans var sammen med ei jente som var panfil, og i gjengen til broren er det både homofile og jente som har blitt gutt og hele spekteret. Så han vet det er full aksept for alt. 

Anonymkode: b91d3...3bc

[Anonym bruker]

MIn beste venninnes datter hadde det helt som din sønn, bare at hun sa hun var gutt. Fra hun kunne klare å si tydelig fra hva hun ville (ca 2 år) valgte hun gutteklær, hun har hatt kort guttesveis, gått i kun badeshorts til hun var 10-11 år. Sa også tydelig at hun var gutt (ikke at hun ønsket det, men at hun var det). Foreldrene lot henne bare fortsette og velge stil selv og laget ikke noe "nummer" ut av det. Hun har venner av begge kjønn. Så i 12-13 års alderen begynte hun mer og mer og og vise interesse for en annen stil, først mer uni sex og nå har hun halv langt hår og er mer mot den feminine side stil messig. Igjen, så har hun fått styre dette selv. 

Synes de har gjort det på en veldig grei måte, ingen press den ene eller andre veien. Og heller ikke gjort det store nummeret ut av det, barn er barn og er alle forskjellige. 

Høres ut som dere også lar han velge stil selv, jeg tenker bare la han fortsette med det. Men sett grenser som man vil gjøre på alle 10 åringer (som sminke o.l.)

Anonymkode: 50ecb...8fd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Ja han har det. Aldri vært veldig typisk gutt (i den grad noe kan kalles det lenger, men for å forklare). Leker best med jentene, har ingen nære guttevenner osv. Og alltid vært veldig feminin og opptatt av sminke osv. 

Hadde han vært 15 hadde jeg helt klart oppsøkt fagfolk, føler bare at 10 er litt ungt. Og han har jo ikke sagt noe annet til meg enn at han er bifil, aldri snakket om at han vil være jente, som han nå har fortalt søsteren. Han vet at vi ikke bryr oss noe om folk er jenter eller gutter eller liker det ene eller det andre. Broren hans var sammen med ei jente som var panfil, og i gjengen til broren er det både homofile og jente som har blitt gutt og hele spekteret. Så han vet det er full aksept for alt. 

Anonymkode: b91d3...3bc

Vel, her motsier du deg selv. Du skriver at han vet at du er tolerant og vil godta hvem folk er, uansett hva og hvilken identitet. 

Samtidig er det jo akkurat det du ikke gjør her, fordi du kan ikke tillate at han blir jente. Jeg sier altså ikke at du føler og mener noe feil, men gutten din hadde rett i å være "redd" for å fortelle. For du har jo den holdningen han var redd du ville ha.

Jeg vet ikke hva annet du kan gjøre enn å snakke ordentlig ut med ham, og jeg ville ihvertfall selv ha kontaktet fagfolk om enn ikke i morgen, men om ikke så lenge. 

Det er heller ikke så rart at han ikke har snakket om å ville være jente. Han har oppført seg mer som en i flere år da, men å identifiserer seg som jente tar nok litt tid. Ihvertfall å si det høyt, uansett hvor tolerante omgivelsene er. 

Anonymkode: dcb0c...69e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Vel, her motsier du deg selv. Du skriver at han vet at du er tolerant og vil godta hvem folk er, uansett hva og hvilken identitet. 

Samtidig er det jo akkurat det du ikke gjør her, fordi du kan ikke tillate at han blir jente. Jeg sier altså ikke at du føler og mener noe feil, men gutten din hadde rett i å være "redd" for å fortelle. For du har jo den holdningen han var redd du ville ha.

Jeg vet ikke hva annet du kan gjøre enn å snakke ordentlig ut med ham, og jeg ville ihvertfall selv ha kontaktet fagfolk om enn ikke i morgen, men om ikke så lenge. 

Det er heller ikke så rart at han ikke har snakket om å ville være jente. Han har oppført seg mer som en i flere år da, men å identifiserer seg som jente tar nok litt tid. Ihvertfall å si det høyt, uansett hvor tolerante omgivelsene er. 

Anonymkode: dcb0c...69e

Jeg sier ikke at han ikke kan bli jente? Jeg etterspør jo råd om hvordan jeg skal gripe det an siden han er såpass ung. Jeg tror ikke at en psykolog er veien å gå når dette kommer i så ung alder, men jeg kan ta feil! Om han føler seg som en jente og vil være det så er jo ikke det noe han får gjennomslag for i så ung alder uansett, fra helsevesenet. 

Hadde han vært mye eldre og sagt «jeg vil være jente» så kjør på. Da hadde han og fått rett hjelp i helsevesenet. Men siden han er såpass ung så vet jeg ikke hvor man kan gå for bistand

 

Anonymkode: b91d3...3bc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

MIn beste venninnes datter hadde det helt som din sønn, bare at hun sa hun var gutt. Fra hun kunne klare å si tydelig fra hva hun ville (ca 2 år) valgte hun gutteklær, hun har hatt kort guttesveis, gått i kun badeshorts til hun var 10-11 år. Sa også tydelig at hun var gutt (ikke at hun ønsket det, men at hun var det). Foreldrene lot henne bare fortsette og velge stil selv og laget ikke noe "nummer" ut av det. Hun har venner av begge kjønn. Så i 12-13 års alderen begynte hun mer og mer og og vise interesse for en annen stil, først mer uni sex og nå har hun halv langt hår og er mer mot den feminine side stil messig. Igjen, så har hun fått styre dette selv. 

Synes de har gjort det på en veldig grei måte, ingen press den ene eller andre veien. Og heller ikke gjort det store nummeret ut av det, barn er barn og er alle forskjellige. 

Høres ut som dere også lar han velge stil selv, jeg tenker bare la han fortsette med det. Men sett grenser som man vil gjøre på alle 10 åringer (som sminke o.l.)

Anonymkode: 50ecb...8fd

Jeg har 3 barn, første er jente. Sminke i en alder av 10 er uaktuelt ute blant folk uansett ja  

Ja han får bare styre på og gjøre hans greie. Jeg legger meg ikke borti verken hårfarge eller klær, det bestemmer han selv nå (også uavhengig av hva han føler seg som)

Anonymkode: b91d3...3bc

[MissSaigon]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Vel, her motsier du deg selv. Du skriver at han vet at du er tolerant og vil godta hvem folk er, uansett hva og hvilken identitet. 

Samtidig er det jo akkurat det du ikke gjør her, fordi du kan ikke tillate at han blir jente. Jeg sier altså ikke at du føler og mener noe feil, men gutten din hadde rett i å være "redd" for å fortelle. For du har jo den holdningen han var redd du ville ha.

Jeg vet ikke hva annet du kan gjøre enn å snakke ordentlig ut med ham, og jeg ville ihvertfall selv ha kontaktet fagfolk om enn ikke i morgen, men om ikke så lenge. 

Det er heller ikke så rart at han ikke har snakket om å ville være jente. Han har oppført seg mer som en i flere år da, men å identifiserer seg som jente tar nok litt tid. Ihvertfall å si det høyt, uansett hvor tolerante omgivelsene er. 

Anonymkode: dcb0c...69e

Hvor står det at hi ikke tillater at han blir jente? Hun skriver, fornuftig nok, at han er svært ung og at det nok er for tidlig å falle ned på akkurat hva han er på noen år enda. Hi fremstår fornuftig, tolerant og inkluderende. 

[Anonym bruker]

MissSaigon skrev (Akkurat nå):

Hvor står det at hi ikke tillater at han blir jente? Hun skriver, fornuftig nok, at han er svært ung og at det nok er for tidlig å falle ned på akkurat hva han er på noen år enda. Hi fremstår fornuftig, tolerant og inkluderende. 

Takk! 

Ja, han er for ung uansett hva han er  og som nevnt i svaret over vil han ikke få hjelp av helsevesenet til å bli jente idag, selv om han kanskje ønsker det. For en så stor endring må jo modenhet være på plass, og han er bare 10  

Anonymkode: b91d3...3bc

[Anonym bruker]

Da min eldste gikk i barnehagen var det et barn som var gutt men ble omtalt som jente. Hadde jentenavn, langt hår og jenteklær. Ingen som sa noe på det. Det var bare sånn. 

La han få lov til å utforske den siden også, kanskje lengere hår, andre typer klær. Spør han om hva han trenger, spør om han om han har tenkt på jentenavn

Anonymkode: 84dc5...043

[Anonym bruker]

Jeg har en datter som er skeiv, hun er snart 15 år nå og har sagt hun er skeiv fra hun var 11-12 år tenker jeg.

Hun er ikke helt A4 og har mange venner som er litt utenfor boksen. En av hennes beste venninner sa i sikkert 3 år at hun var gutt. Kalte seg ved guttenavn, gikk i gutteklær, bandt inn puppene hun fikk osv. Alle, inkludert foreldrene hennes, var inneforstått med at hun var født i feil kropp, og tenkte at veien mot kirurgi ville starte når hun nærmet seg 18 år. 

Men nå har hun ombestemt seg, siste månedene har hun vært jente igjen. Tatt tilbake jentenavnet hun fikk som baby, kler seg i mer jentete klær osv. Fremdeles litt det vi når jeg var liten kalte "guttejente", men helt klart jente. Hun har landet på at hun er en skeiv jente, ikke en gutt.

Som jeg har forstått det er litt forvirring rundt kjønn og legning ganske normalt når de er på vei inn i puberteten og i begynnelsen av puberteten. Før holdt man slikt for seg selv, også gikk det for mange over. I dag setter ungene seg selv og venner i div bokser fra tidlig på barneskolen. Jeg tenkte lenge at det var synd, for når du først har puttet deg selv i en boks, så var det vanskelig å endre. Men det viser seg at ungene/ungdommene har en veldig forståelse for hverandres feilvalg. At man ombestemmer seg er helt greit...

Datteren min fortalte at da de gikk i 6 klasse var det 5 lesbiske jenter i klassen, det er jo statistisk umulig egentlig, men nå som de går i 8.klasse er det bare henne igjen som fremdeles er det. Det er helt greit. Jeg har sagt at det ikke er så uvanlig å ha et oppheng, eller en crush, i bestevenninnen sin når man er 11-12 år, det er ikke dermed sagt at man blir lesbisk når man fullt ut har våknet seksuelt og blir voksen. Det forstår hun, men det er likevel helt greit å kalle seg skeiv fordi man er litt forelsket i en med samme kjønn når man er 11, og ikke være skeiv lenger når man blir forelsket i en av motsatt kjønn når man er 16 år.

Jeg tenker at du bare må la han være seg selv, og finne ut av dette selv. Si til han at om han føler at han er født i feil kropp, at han innvendig er jente, men utvendig er gutt, så er det helt greit. Han kan kle seg i de klærne han vil, eksprimentere med sminke som han vil, være den han vil. Det viktigste for deg er at han har det bra.

Men det er greit å si til han også at følelser kan endre seg når man går gjennom puberteten. At det også er greit. Det er ikke alltid så lett når man er 10 år å vite hva man vil tenke og føle når man er 16, og selv ikke som 16 åring er det lett å vite hvordan man føler som 23 åring. Han må bare la tiden gå, og finne ut underveis hvem han er og hvordan han vil leve livet sitt. Du er glad i han uansett.

Anonymkode: 02210...07b

[Anonym bruker]

Jeg tror det beste er at man viser og forteller barna at man aksepterer de for den de er og hvem enn de måtte finne på å elske. De må få de klærne de ønsker, og drive med de hobbyer de har lyst til på tvers av "kjønnsnormer". La de få prøve, feile, møte motstand og aksept i samfunnet,- men vær der for de uansett.

 

Jeg tror også det er viktig å ikke bygge opp om følelser for eget kjønn eller legning, med det mener jeg at man må ikke gjøre ting større enn de er. Å gå ut i lokalavisa og si at "Svein på 10 er jente født i guttekropp".. Eller legge ut på facebook "Nina 10 år kom hjem med sin første kjæreste. VI er sååååå stolte av deg jenta vår. Håper du og Mari får mange fine stunder sammen #pride#gayparade#rainbow"... Satt litt på spissen så er ikke dette langt unna ting sikkert flere av oss har opplevd å se/lese. Det er kjempeskummelt å sette barna i bås for tidlig. Å deklamere og fastslå som eneste sannhet at barnet er homifil, bifil eller født i feil kropp kan gjøre det nærmest umulig for barnet å "angre" seg om det viser seg å være feil! Og da vil vi få mange tragiske skjebner etterhvert... Tror jeg.

Nå har jo de aller fleste barn fra tidlig av hørt om ulike seksuelle legninger og kjønn og kjønnsidentitet. Fortsatt er barn et menneske under bygging og det er normalt å føle og tenke mye rart gjennom barndom og ungdom frem mot man "finner seg selv". Noen gjør kanskje aldri det,- men dere tar poenget. Vi som er født på 70 og 80 tallet hadde ikke slike begrep og "teste" våre tanker og følelser opp mot. Mange hadde kanskje våte drømmer om bestevenninna, men vi visste nesten ikke hva lesbisk var så det var bare en rar tanke og følelse vi hadde som vi ikke helt forstod. Hadde vi visst det dagens unge vet hadde vi kanskje definert oss som lesbisk på grunn av dette? Gutta ble kanskje misunnelig på storesøster som fikk bruke så fine, blinkende øredobber, glitter på negler og stort, flott struttende skjørt! Den gang kjente de på at det kanskje var rart og skjønte ikke hvorfor de likte jenteting,- i dag knytter de det opp mot at de kanskje er jente,- eller i det minste homofil? Også plutselig gikk det over,- eller ikke.... 

Vis aksept, trøst, gråt og gled dere med barna, men ikke vær den som misjonerer ut til resten av verden at barnet ditt er sånn og sånn. Om barnet forteller det selv, og man blir spurt om det er sant,- så skal man absolutt ikke benekte noe, men man trenger heller ikke bygge opp om det/gjøre det til en stor sag, annet enn å si et eller annet som at "pr.idag så ser det ut til at det er tilfelle at Mads er jente/hanna er lesbisk, og det synes vi selvfølgelig er helt greit. De får være som de vil, bare de blir lykkelig.Han/hun er jo litt ung enda så vi meisler ikke noe i stein og tiden vil vise hva fremtiden bringer oss. Det er jo uansett spennende når man tenker på barna sine sin fremtid. Utdanning, jobb, hvor de vil bo..."også kan man pensle samtalen over på annet tema, eller spørre om hvordan det går med barna til de som spør mtp utdanning, jobb, trives de på skolen...

Anonymkode: 763d4...a5b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Da min eldste gikk i barnehagen var det et barn som var gutt men ble omtalt som jente. Hadde jentenavn, langt hår og jenteklær. Ingen som sa noe på det. Det var bare sånn. 

La han få lov til å utforske den siden også, kanskje lengere hår, andre typer klær. Spør han om hva han trenger, spør om han om han har tenkt på jentenavn

Anonymkode: 84dc5...043

Jeg tror en del av han vil, men den andre delen er redd for å bli mobba. Han blir kommentert hver dag og blir kalt jente. Han hadde langt hår (med ymse farger) i mange år, frem til han fikk nok av at de andre plukka på han. 
Han har jo ikke fortalt meg at han vil være jente, kun søstra. Men han ønska seg noe sminkegreier så tenkte å ta han med til byen idag. Kanskje han vil si noe om det da 

Anonymkode: b91d3...3bc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har en datter som er skeiv, hun er snart 15 år nå og har sagt hun er skeiv fra hun var 11-12 år tenker jeg.

Hun er ikke helt A4 og har mange venner som er litt utenfor boksen. En av hennes beste venninner sa i sikkert 3 år at hun var gutt. Kalte seg ved guttenavn, gikk i gutteklær, bandt inn puppene hun fikk osv. Alle, inkludert foreldrene hennes, var inneforstått med at hun var født i feil kropp, og tenkte at veien mot kirurgi ville starte når hun nærmet seg 18 år. 

Men nå har hun ombestemt seg, siste månedene har hun vært jente igjen. Tatt tilbake jentenavnet hun fikk som baby, kler seg i mer jentete klær osv. Fremdeles litt det vi når jeg var liten kalte "guttejente", men helt klart jente. Hun har landet på at hun er en skeiv jente, ikke en gutt.

Som jeg har forstått det er litt forvirring rundt kjønn og legning ganske normalt når de er på vei inn i puberteten og i begynnelsen av puberteten. Før holdt man slikt for seg selv, også gikk det for mange over. I dag setter ungene seg selv og venner i div bokser fra tidlig på barneskolen. Jeg tenkte lenge at det var synd, for når du først har puttet deg selv i en boks, så var det vanskelig å endre. Men det viser seg at ungene/ungdommene har en veldig forståelse for hverandres feilvalg. At man ombestemmer seg er helt greit...

Datteren min fortalte at da de gikk i 6 klasse var det 5 lesbiske jenter i klassen, det er jo statistisk umulig egentlig, men nå som de går i 8.klasse er det bare henne igjen som fremdeles er det. Det er helt greit. Jeg har sagt at det ikke er så uvanlig å ha et oppheng, eller en crush, i bestevenninnen sin når man er 11-12 år, det er ikke dermed sagt at man blir lesbisk når man fullt ut har våknet seksuelt og blir voksen. Det forstår hun, men det er likevel helt greit å kalle seg skeiv fordi man er litt forelsket i en med samme kjønn når man er 11, og ikke være skeiv lenger når man blir forelsket i en av motsatt kjønn når man er 16 år.

Jeg tenker at du bare må la han være seg selv, og finne ut av dette selv. Si til han at om han føler at han er født i feil kropp, at han innvendig er jente, men utvendig er gutt, så er det helt greit. Han kan kle seg i de klærne han vil, eksprimentere med sminke som han vil, være den han vil. Det viktigste for deg er at han har det bra.

Men det er greit å si til han også at følelser kan endre seg når man går gjennom puberteten. At det også er greit. Det er ikke alltid så lett når man er 10 år å vite hva man vil tenke og føle når man er 16, og selv ikke som 16 åring er det lett å vite hvordan man føler som 23 åring. Han må bare la tiden gå, og finne ut underveis hvem han er og hvordan han vil leve livet sitt. Du er glad i han uansett.

Anonymkode: 02210...07b

Takk for godt svar og gode elementer å ta med inn i en samtale om temaet, for det er jo viktig det du sier at det er lov å ombestemme seg/føle anderledes senere. At ikke man MÅ sette standarden tidlig, for jeg vil tro det kan være vanskelig å «gå tilbake» på ting senere om en ting har blitt fasit. 

Anonymkode: b91d3...3bc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tror det beste er at man viser og forteller barna at man aksepterer de for den de er og hvem enn de måtte finne på å elske. De må få de klærne de ønsker, og drive med de hobbyer de har lyst til på tvers av "kjønnsnormer". La de få prøve, feile, møte motstand og aksept i samfunnet,- men vær der for de uansett.

 

Jeg tror også det er viktig å ikke bygge opp om følelser for eget kjønn eller legning, med det mener jeg at man må ikke gjøre ting større enn de er. Å gå ut i lokalavisa og si at "Svein på 10 er jente født i guttekropp".. Eller legge ut på facebook "Nina 10 år kom hjem med sin første kjæreste. VI er sååååå stolte av deg jenta vår. Håper du og Mari får mange fine stunder sammen #pride#gayparade#rainbow"... Satt litt på spissen så er ikke dette langt unna ting sikkert flere av oss har opplevd å se/lese. Det er kjempeskummelt å sette barna i bås for tidlig. Å deklamere og fastslå som eneste sannhet at barnet er homifil, bifil eller født i feil kropp kan gjøre det nærmest umulig for barnet å "angre" seg om det viser seg å være feil! Og da vil vi få mange tragiske skjebner etterhvert... Tror jeg.

Nå har jo de aller fleste barn fra tidlig av hørt om ulike seksuelle legninger og kjønn og kjønnsidentitet. Fortsatt er barn et menneske under bygging og det er normalt å føle og tenke mye rart gjennom barndom og ungdom frem mot man "finner seg selv". Noen gjør kanskje aldri det,- men dere tar poenget. Vi som er født på 70 og 80 tallet hadde ikke slike begrep og "teste" våre tanker og følelser opp mot. Mange hadde kanskje våte drømmer om bestevenninna, men vi visste nesten ikke hva lesbisk var så det var bare en rar tanke og følelse vi hadde som vi ikke helt forstod. Hadde vi visst det dagens unge vet hadde vi kanskje definert oss som lesbisk på grunn av dette? Gutta ble kanskje misunnelig på storesøster som fikk bruke så fine, blinkende øredobber, glitter på negler og stort, flott struttende skjørt! Den gang kjente de på at det kanskje var rart og skjønte ikke hvorfor de likte jenteting,- i dag knytter de det opp mot at de kanskje er jente,- eller i det minste homofil? Også plutselig gikk det over,- eller ikke.... 

Vis aksept, trøst, gråt og gled dere med barna, men ikke vær den som misjonerer ut til resten av verden at barnet ditt er sånn og sånn. Om barnet forteller det selv, og man blir spurt om det er sant,- så skal man absolutt ikke benekte noe, men man trenger heller ikke bygge opp om det/gjøre det til en stor sag, annet enn å si et eller annet som at "pr.idag så ser det ut til at det er tilfelle at Mads er jente/hanna er lesbisk, og det synes vi selvfølgelig er helt greit. De får være som de vil, bare de blir lykkelig.Han/hun er jo litt ung enda så vi meisler ikke noe i stein og tiden vil vise hva fremtiden bringer oss. Det er jo uansett spennende når man tenker på barna sine sin fremtid. Utdanning, jobb, hvor de vil bo..."også kan man pensle samtalen over på annet tema, eller spørre om hvordan det går med barna til de som spør mtp utdanning, jobb, trives de på skolen...

Anonymkode: 763d4...a5b

Hehe nei det er ikke så revolusjonerende at det krever spalteplass i avisa  
 

takk for gode tips og tilbakemelding 😁

Anonymkode: b91d3...3bc

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dette kan 10-åringen din si noe om selv. Bare ta en god prat med han, normaliser og si at mange kan kjenne på det han gjør. Hos noen blir det sterkere og hos andre går det over. Ønsker han å snakke med noen andre enn deg og søsken, kobler du på.

En samtale eller fem med helsesykepleier på skolen kan være nyttig for han.

At det står i journal at han gjorde dette kan være gunstig dersom han om 10 år skal igjennom den lange prosessen med kjønnskorrigering.

Vet også at sexologer er gode på dette, men de er det ikke så mange av.

Lykke til😀

Anonymkode: 3fb17...7c0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tenker at dette kan 10-åringen din si noe om selv. Bare ta en god prat med han, normaliser og si at mange kan kjenne på det han gjør. Hos noen blir det sterkere og hos andre går det over. Ønsker han å snakke med noen andre enn deg og søsken, kobler du på.

En samtale eller fem med helsesykepleier på skolen kan være nyttig for han.

At det står i journal at han gjorde dette kan være gunstig dersom han om 10 år skal igjennom den lange prosessen med kjønnskorrigering.

Vet også at sexologer er gode på dette, men de er det ikke så mange av.

Lykke til😀

Anonymkode: 3fb17...7c0

Det kan han absolutt! Men han har ikke sagt noe til meg enda, bare at han ønsker seg en eller annen spesiell sminke (fra TikTok) og løsnegler. Jeg skal ikke fortelle at storesøster har sagt noe, men han snakker med meg om alt mulig annet så tar nok ikke så altfor lang tid før han drar opp dette også  

Helsesykepleier er jo selvsagt ett godt tips, det tenkte jeg ikke på! 

Anonymkode: b91d3...3bc

[Anonym bruker]

Hva sier faren? Eller har han vokst opp med en alenemor? Jeg bare spør! 😊

Anonymkode: 8b99e...6e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Hva sier faren? Eller har han vokst opp med en alenemor? Jeg bare spør! 😊

Anonymkode: 8b99e...6e7

Faren sier at det ikke spiller noe rolle hva han er, han er og enig i at han ikke kommer til å ende opp streit som voksen. 

Hvorfor spør du om det? 

Anonymkode: b91d3...3bc

[Anonym bruker]

Jeg (med tips om helsesykepleier) vil bare si at uansett hvordan dette utvikler seg, er sønnen din utrolig heldig med foreldrene sine og søstra si. Det betyr alt!
Langt fra alle har det sånn, og de som ikke opplever støtte og omsorg kan utvikle personlighetsforstyrrelser som voksne.

Anonymkode: 3fb17...7c0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg (med tips om helsesykepleier) vil bare si at uansett hvordan dette utvikler seg, er sønnen din utrolig heldig med foreldrene sine og søstra si. Det betyr alt!
Langt fra alle har det sånn, og de som ikke opplever støtte og omsorg kan utvikle personlighetsforstyrrelser som voksne.

Anonymkode: 3fb17...7c0

Takk ❤️ Han er ganske heldig med broren og, som er den han spør om alt mulig rart. JEG som er født på 80-tallet skjønner ikke alt dette han lurer på om panfil/trans/ikke-binær etc, så han spør broren som er oppdatert og overhodet ikke dømmende. 

Det er viktig for meg å møte han på dette, uten at jeg drar han til legen for å bytte kjønn idag  

Anonymkode: b91d3...3bc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Faren sier at det ikke spiller noe rolle hva han er, han er og enig i at han ikke kommer til å ende opp streit som voksen. 

Hvorfor spør du om det? 

Anonymkode: b91d3...3bc

Fordi jeg lurte bare. 😊

Anonymkode: 8b99e...6e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Fordi jeg lurte bare. 😊

Anonymkode: 8b99e...6e7

Bare sånn helt ut av det blå? Eller fordi du tenkte kanskje han ikke hadde fått nok mannlig input og derfor ønska å være jente? Eller tenkte du at dersom far var sterkt imot så måtte far bestemme? 
 

Kan trøste deg med at det er revnende likegyldig hva far mener. Eller hva jeg mener. Det er barnet sine ønsker og behov som står i fokus. 

Anonymkode: b91d3...3bc