Mannen min har dratt og jeg har kreft

[Anonym bruker]

Jeg skrev et innlegg her inne for rundt et halvt år siden fordi jeg slet meg å fortelle at jeg hadde fått en kreftdiagnose og at jeg ønsket å holde det hemmelig for en stund. Så har tiden gått så fort og jeg har liksom ikke funnet et passende tidspunkt å fortelle på. Sommeren gikk så fort og så kom hverdagen og høst og vipps, september var plutselig over og nå er vi her og det nærmer seg jul allerede. 

Uansett så fikk jeg et illebefinnende på jobb i går sannsynligvis som en bivirkning av en av medisinene jeg bruker. Det fremsto nok ganske akutt og alvorlig for kollegaer så jeg ble sendt til akuttmottaket. Under undersøkelsen så spør legene om jeg går på noen medisiner og da var allerede mannen min ringt etter og var tilstede i rommet. Jeg hadde jo ikke noe annet valg der og da enn å si ja og hvilke, hvorpå han først mener at jeg roter fordi den medisinen er en kreftmedisin osv. Så stemningen blir nokså trykket men jeg hadde jo ikke så mye valg enn å innrømme at jo, jeg har kreft og er under behandling og at jeg har utsatt å fortelle noe. Jeg husker faktisk ikke noe særlig av det som blir sagt eller om han kjefter eller roper men nå har han dratt. Barna er bortreist med besteforeldre noen dager til (var planlagt) men hva skjer når de er tilbake? Han svarer ikke når jeg ringer, har ringt og ringt. Hva gjør jeg nå. Han har pakket med seg flere klesplagg og div jeg vet ikke engang hvor han er. 

Anonymkode: e6561...a19

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du må gi han tid, jeg skjønner han godt. Om jeg var han så hadde jeg følt det som et stort svik og tillitsbrudd. Så mange her som advarte deg mot å gjøre dette.

Anonymkode: dc650...316

[Anonym bruker]

Dette sa alle til deg første gang du skrev om det. Som man reder så ligger man.

Anonymkode: afc29...fb0

[Anonym bruker]

Han fikk sjokk og trenger tid på å la det synke inn.
Nå føler han nok at det er et stort tillitsbrudd.

Gi han den tiden han trenger, og respekter det.

Anonymkode: fe050...a0a

[Anonym bruker]

Han trenger nok tid til å prosessere dette. Det oppleves nok som en ufattelig svik og han klarer nok ikke å forholde seg til deg. 
 

Det er svært trist at du er syk, men dette har du taklet på verst mulig måte. 

Anonymkode: b9a3f...f14

[amandine]

Det er vel ikke mye du kan gjøre nå for å bøte på skaden, du kan bare håpe at han kommer tilbake når han har fått litt tid. Og så må du be om unnskyldning og skaffe dere noen å snakke med.
Herregud, jeg kan nesten ikke tro at du har holdt det hemmelig. Det er jo et svik mot tilliten dere imellom, du kan ikke forvente annet enn at han er knust på mange plan. 

[Anonym bruker]

Ikke nok med at du har holdt det skjult, du ble tvunget til å avsløre det, du fortalte det ikke fordi du ville fortelle det. Jeg ville alltid ha lurt på om du noen gang hadde komme til å fortelle det, hvis du ikke hadde blitt tunget.

Anonymkode: dc650...316

[Anonym bruker]

Dette er jo et stort tillitsbrudd på toppen av et sjokk over at hans nærmeste er alvorlig syk. Her må du bare gi han tid, og håpe at det ordner seg. Skjønner ikke at det er mulig jeg da… 

Anonymkode: e065b...d0f

[Anonym bruker]

Du har ikke noe annet valg nå enn å gi han tid.

Du ønsket å takle dette alene, du ville ikke inkludere han som skal være din nærmeste "i gode og onde dager", så nå føler han seg så sveket og ønsker seg vekk fra deg.

Tror de aller fleste kan forstå han, og jeg husker tråden din og svarene du fikk den gangen. Alle tok hans side og rådet deg fra å holde tett om dette, du valgte likevel å gjøre det. Du må på en måte nå ta konsekvensen av ditt valg. Du valgte å skyve han ut, så nå holder han seg ute... Dette valgte du selv.

Anonymkode: cd9ce...c39

[Anonym bruker]

Jeg mente aldri å holde det skjult lenge. Etter å ha lest alle tilbakemeldingene hadde jeg bestemt meg for å gi meg selv litt tid bare. For noen ganger trenger man kanskje litt tid, jeg var nok ganske psykisk stresset. Jeg hadde også gitt meg selv en tidsfrist også bare kommer ting i veien. Jeg mistet min tante ikke lenge etter, i utgangspunktet en frisk og sprek dame i 60-årene og da ble den dødsfrykten bare større. For hvis hun dør som ikke engang hadde kreft så kommer definitivt jeg til å gjøre det også som liksom har fått "dødsdommen". Jeg vet jo inderlig godt at kreft ikke er noen dødsdom lenger, men ja som sagt det gikk nok ganske mye inn på meg psykisk. HI

Anonymkode: e6561...a19

[Anonym bruker]

Beklager, synes du har en syltynn unnskyldning for ikke å ha fortalt mannen din om sykdommen. 

Anonymkode: a5d08...277

[Anonym bruker]

Det var jo forventet... 

Anonymkode: cd7fd...109

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Jeg mente aldri å holde det skjult lenge. Etter å ha lest alle tilbakemeldingene hadde jeg bestemt meg for å gi meg selv litt tid bare. For noen ganger trenger man kanskje litt tid, jeg var nok ganske psykisk stresset. Jeg hadde også gitt meg selv en tidsfrist også bare kommer ting i veien. Jeg mistet min tante ikke lenge etter, i utgangspunktet en frisk og sprek dame i 60-årene og da ble den dødsfrykten bare større. For hvis hun dør som ikke engang hadde kreft så kommer definitivt jeg til å gjøre det også som liksom har fått "dødsdommen". Jeg vet jo inderlig godt at kreft ikke er noen dødsdom lenger, men ja som sagt det gikk nok ganske mye inn på meg psykisk. HI

Anonymkode: e6561...a19

Ingenting av dette er noen grunn til å ikke fortelle....

Han er mannen din, din nærmeste familie, personen som skal hjelpe deg gjennom og være sterk når du er svak.

Du kommer bare med tynne unnskyldninger, så forholdet deres var kanskje ikke så bra i utgangspunktet. Det at du har valgt å stenge han ute fra noe så viktig kan være spikeren i kista for hans del, hva skal han med en kone som ikke ønsker å dele viktige ting med han?

Anonymkode: cd9ce...c39

[Blop]

Hvor lang tid tar det å si "Jeg har kreft"? Ca. 3 sekunder. Dette er ganske ille hi, beklager.  

Merkelig at du tenkte at dette var greit. 

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå deg, men jeg tenker at du nå skal finne noen å snakke med. Noen ganger så er det å si ting høyt en skummel ting for da blir det virkelighet, om ingen vet så kan man stikke hodet i sanden og late som alt er normalt. Medlidenhet er også 'skummelt' man blir sårbar, følelsen av å miste kontrollen. 

Sett deg ned i kveld å skriv ned hvorfor du har utsatt denne samtalen, det at tanta di døde er en unnskyldning ikke grunnen. 

Sender deg en stor klem. 

Anonymkode: dd981...693

[Anonym bruker]

Blop skrev (8 minutter siden):

Hvor lang tid tar det å si "Jeg har kreft"? Ca. 3 sekunder. Dette er ganske ille hi, beklager.  

Merkelig at du tenkte at dette var greit. 

Jeg synes det er en litt mer krevende samtale å ta kontra det å be ham om å kjøpe melk og brød. Er du ikke litt enig? 

Anonymkode: e6561...a19

[Blop]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg synes det er en litt mer krevende samtale å ta kontra det å be ham om å kjøpe melk og brød. Er du ikke litt enig? 

Anonymkode: e6561...a19

Men å utsette det så lenge, begynne på behandling og late som ingenting? Du har vært syk i lang tid, i løpet av den perioden kunne du fint sagt det. 

Jeg vet ikke om jeg er enig nei, selv om det er skikkelig dritt å fortelle at du er syk. Jeg synes selv det var møkk vanskelig å si at jeg har uhelbredelig kreft, men jeg blir ikke frisk selv om jeg ikke sier noe om det. 

Jeg tror du har lullet deg inn i et virvar av redsel og håpløshet, men det er ingen grunn til å gjøre som du har gjort.  

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Jeg kan forstå deg, men jeg tenker at du nå skal finne noen å snakke med. Noen ganger så er det å si ting høyt en skummel ting for da blir det virkelighet, om ingen vet så kan man stikke hodet i sanden og late som alt er normalt. Medlidenhet er også 'skummelt' man blir sårbar, følelsen av å miste kontrollen. 

Sett deg ned i kveld å skriv ned hvorfor du har utsatt denne samtalen, det at tanta di døde er en unnskyldning ikke grunnen. 

Sender deg en stor klem. 

Anonymkode: dd981...693

Takk for gode innspill. Hvem skal jeg prate med? Psykolog? Legen jeg var hos i starten av forløpet var veldig støttende og hadde forståelse for at jeg ønsket litt tid men så ble det et bytte og jeg har ikke vært hos samme lege siden. Jeg har fortalt det til en annen av mine nærmeste som har respektert ønsket mitt så jeg har sånn sett fått sagt det høyt til andre enn behandlere allerede. Men ja, jeg vet ikke, det har nok vært en barriere å bringe det inn i den aller nærmeste sfæren. Nå i ettertid vet jeg ikke helt hvorfor. Jeg vet at jeg har vært dum. Det er jo helt tragisk å tenke på at jeg kanskje blir dumpet nå fordi jeg var redd for å bli dumpet DA, når jeg etter all sannsynlighet ikke ville blitt det. For hvem dumper en syk person som faktisk klarer å fortelle. HI

Anonymkode: e6561...a19

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Jeg kan forstå deg, men jeg tenker at du nå skal finne noen å snakke med. Noen ganger så er det å si ting høyt en skummel ting for da blir det virkelighet, om ingen vet så kan man stikke hodet i sanden og late som alt er normalt. Medlidenhet er også 'skummelt' man blir sårbar, følelsen av å miste kontrollen. 

Sett deg ned i kveld å skriv ned hvorfor du har utsatt denne samtalen, det at tanta di døde er en unnskyldning ikke grunnen. 

Sender deg en stor klem. 

Anonymkode: dd981...693

Og takk for klem. Det gjorde veldig godt ❤️

Anonymkode: e6561...a19

[Anonym bruker]

Slutt å være en så komplett egoist! Tenk deg hva du utsetter dem som bryr seg om deg for. Ja, det er sikkert vanskelig for deg, men enten overlever du ellers skal mannen din bli enkemann. Det får han rett i trynet når du er så syk st du kollapser. Du har hatt lang tid på å fordøye tanken. Det har ikke han. Du bør gi ham like mye tid som du krevde for deg selv, selv om det skulle bety at han trengte tiden helt til begravelsen.

Anonymkode: 31f9f...ec7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg mente aldri å holde det skjult lenge. Etter å ha lest alle tilbakemeldingene hadde jeg bestemt meg for å gi meg selv litt tid bare. For noen ganger trenger man kanskje litt tid, jeg var nok ganske psykisk stresset. Jeg hadde også gitt meg selv en tidsfrist også bare kommer ting i veien. Jeg mistet min tante ikke lenge etter, i utgangspunktet en frisk og sprek dame i 60-årene og da ble den dødsfrykten bare større. For hvis hun dør som ikke engang hadde kreft så kommer definitivt jeg til å gjøre det også som liksom har fått "dødsdommen". Jeg vet jo inderlig godt at kreft ikke er noen dødsdom lenger, men ja som sagt det gikk nok ganske mye inn på meg psykisk. HI

Anonymkode: e6561...a19

Du har hatt et halvt år på deg til å fortelle det, og ikke gjort det. I et halvt år har du latt som ingenting, du hadde heller ikke fortalt det i dag om du ikke hadde blitt tvunget til det. Når hadde du tenkt til å fortelle det, hadde du tenkt til det? Hvordan hadde du følt det om rollene deres var byttet om?

Anonymkode: dc650...316

[Anonym bruker]

Blop skrev (46 minutter siden):

 

Jeg vet ikke om jeg er enig nei, selv om det er skikkelig dritt å fortelle at du er syk. Jeg synes selv det var møkk vanskelig å si at jeg har uhelbredelig kreft, men jeg blir ikke frisk selv om jeg ikke sier noe om det. 

 

❤️

Anonymkode: dc650...316

[Anonym bruker]

Jeg husker ikke den andre tråden. Hva slags kreft har du?

hva slags behandling har du fått og hvordan har du klart å skjule det? Har du løyet hvor du skal? Har du ikke vært på jobb? 

Anonymkode: 3abed...a9e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Jeg husker ikke den andre tråden. Hva slags kreft har du?

hva slags behandling har du fått og hvordan har du klart å skjule det? Har du løyet hvor du skal? Har du ikke vært på jobb? 

Anonymkode: 3abed...a9e

Jeg har ikke opplyst om kreftformen. Jeg har mottatt kirurgisk og medikamentell behandling så langt. Jeg har vært mye på jobb men selvsagt sykemeldt der det har vært nødvendig. Har også hatt mulighet til å jobbe litt hjemmefra. Mannen min har også vært tilknyttet en arbeidsplass ved en annen landsdel for en periode.

Anonymkode: e6561...a19

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har ikke opplyst om kreftformen. Jeg har mottatt kirurgisk og medikamentell behandling så langt. Jeg har vært mye på jobb men selvsagt sykemeldt der det har vært nødvendig. Har også hatt mulighet til å jobbe litt hjemmefra. Mannen min har også vært tilknyttet en arbeidsplass ved en annen landsdel for en periode.

Anonymkode: e6561...a19

Så du har blitt operert uten å fortelle det til mannen?

Det synes jeg er vanskelig å tro på, selv om han har jobbet utenbys en periode. Hva gjorde du med barna, og han må da se et operasjonssår/arr når han kommer hjem?

Greit at dere nok ikke har verdens tetteste forhold, men det er da grenser for hva man kan holde hemmelig fra en partner...

Anonymkode: cd9ce...c39