Nærmeste pårørende

[Anonym bruker]

Jeg er så lei av alvorlige, dårlige nyheter hos legene. Jeg har nå de siste ca 15 årene vært nærmeste pårørende til familiemedlemmer som på de fleste legetimer har fått dårlige nyheter. Dette gjelder foreldre, ektefelle og barn. Er så lei av den lille ballen av bekymring som stikker i magen. Noen ganger, som ved noen faser av kreften, vet vi ikke så mye om utviklingen før vi kommer til legen, andre ganger ser vi jo utviklingen selv i hverdagen.

Jeg er i full jobb og har mange andre forpliktelser og går ikke å grunner på dette hele tiden, men det ligger liksom alltid der. Ikke bare for utviklingen av sykdommene/skaden, men som nærmeste pårørende skal man til tider være med å ta beslutninger for hva videre behandling skal være. Noen ganger er fagmiljøet delt i hva de mener er riktig og da er det vanskelig for pasient og pårørende å skulle velge - spesielt når det er alvorlig risiko involvert med alle alternativer og det er irreversibelt og spesielt vanskeligste er det i slike tilfeller når det gjelder barna. Har vært pårørende også tidligere i livet, men da var jeg ikke nærmeste pårørende. Synes det er stor forskjell på å være nærmeste pårørende, der man følger til legetimer og er aktivt involvert i behandling og valg - gjerne den legene henvender seg til, og det å være nest nærmeste pårørende. 

Noen andre som har hatt eller har det tilsvarende eller som kjenner til dette fra jobb f.eks. som har noen gode strategier?Hvordan lever man best med slike situasjoner? 

Anonymkode: 4f184...979