Kan barn få for mye oppmerksomhet/omsorg/trøst?

[Anonym bruker]

Er så lei!!!! Barnet mitt krever mye. Greit nok. Han er 7 år, 2.klassing. Hvis han strever med noe så snakker vi om det. Hvis han slår seg så trøster jeg. Hvis han er sint så prater vi om det. Er han lei seg så kommer han til meg for trøst. 

Det jeg er LEI av er at min farmor på 86 år mener at han manipulerer meg fordi jeg gir han alt for nye oppmerksomhet. Jeg vet at hun er gammel, og har vokst opp på en helt annen tid enn meg. Men jeg er så lei av å høre at barnet mitt får for mye trøst/nærhet. 

Hun sier at han løper til meg fordi han vet at han får oppmerksomhet. At han må bli mer robust, at jeg må lære han å leke alene osv. Han leker mye alene eller med venner, men de gangene hun ser oss er vi jo sammen. Jeg lar han ikke avbryte når andre prater, men jeg ignorerer ikke barnet mitt fordi en gammel dame mener at han har godt av å underholde seg selv mens vi voksne har besøk. Hun mener jeg skal lære han at han ikke skal gråte, at jeg må gjøre han mer rustet for livet. Atte, hæ? Er så lei! 

Han er en normal gutt, mye mindre "needy" enn andre jeg kjenner. Er det virkelig for mye å trøste barnet sitt om han slår seg, om noen er "slemme" el.l?

Anonymkode: 8d73f...2d4

[Anonym bruker]

Heia farmor!

Man trenger ikke trøst for alt og snakke om alt. På et tidspunkt må de lære seg å begynne å takle følelser selv. de trenger ikle hjelp hver fang de faller eller hver gang de føler noe. De må prøve å takle det selv før de trenger hjelp. Og underholde seg selv bør de også klare. Det er fullt mulig å være en god og støttende forelder uten å måtte hjelpe dem med alt som kam være vanskelig og vondt. Det er jo derfor han løper til deg hele tiden. Han får oppmerksomhet og de voksne du er sammen med ser ikke poenget i å være sammen med deg om det eneste du driver med er å prate alt i hjel eller trøste. Et barn på 7 år bør ha lært noe regulering av følelser og at ikke alt er vondt.

Mulig jeg misforstår, men i 2023 duller man så mye med barn at de ikke klarer å regulere seg uten hjelp. 

Anonymkode: e5b7c...af7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (32 minutter siden):

Er så lei!!!! Barnet mitt krever mye. Greit nok. Han er 7 år, 2.klassing. Hvis han strever med noe så snakker vi om det. Hvis han slår seg så trøster jeg. Hvis han er sint så prater vi om det. Er han lei seg så kommer han til meg for trøst. 

Det jeg er LEI av er at min farmor på 86 år mener at han manipulerer meg fordi jeg gir han alt for nye oppmerksomhet. Jeg vet at hun er gammel, og har vokst opp på en helt annen tid enn meg. Men jeg er så lei av å høre at barnet mitt får for mye trøst/nærhet. 

Hun sier at han løper til meg fordi han vet at han får oppmerksomhet. At han må bli mer robust, at jeg må lære han å leke alene osv. Han leker mye alene eller med venner, men de gangene hun ser oss er vi jo sammen. Jeg lar han ikke avbryte når andre prater, men jeg ignorerer ikke barnet mitt fordi en gammel dame mener at han har godt av å underholde seg selv mens vi voksne har besøk. Hun mener jeg skal lære han at han ikke skal gråte, at jeg må gjøre han mer rustet for livet. Atte, hæ? Er så lei! 

Han er en normal gutt, mye mindre "needy" enn andre jeg kjenner. Er det virkelig for mye å trøste barnet sitt om han slår seg, om noen er "slemme" el.l?

Anonymkode: 8d73f...2d4

Fortsett slik du gjør det. Folk gjorde ting anderledes for 65 år siden. 

Små barn manipulerer ikke. Det kommer til deg fordi du er en trygg voksen. 

Har en 7 år gammel sønn. Han er en følsom sjel, men tøff i mye. Han er en god venn, snakker ikke stygt om andre, hjelpsom, leker mye alene, går til og fra skolen.

Han er veldig på meg. Blir mamma tusen ganger om dagen. Men det er greit. Jeg skyver ikke han unna for å få han enda mer selvstendig osv. 

Fortsett med det du driver med. Hvis barnet slår seg, så skal man ikke dikke falle, men være der hvis han trenger det. 

7 åringen mistet noe på foten, hylgrein og hadde det innmari vondt. Da satt jeg meg ved siden av han og trøstet. Hvorfor skulle jeg ikke det? Snubler han, strømmer jeg ikke til. Men spør om det går bra. Selvfølgelig er det lov. 

Gjør det du syns er best du. Ikke bry deg så mye om hva de eldre eller andre mener. 

Anonymkode: 75ca6...5e4

[Anonym bruker]

Selvfølgelig skal barn få trøst, men ja - noen ganger kan det bli for mye trøst så kanskje burde vi noen ganger bli flinkere til å hjelpe ungen(e) med å kunne ordne opp selv og lære at det er helt ok og helt normalt å være lei seg, ikke like det som skjer, ikke få oppmerksomhet hele tiden og at av og til kan andre si og gjøre dumme ting og det er dumt, men det er ikke alltid man må lage noen sak ut av det.  Det er sunt å lære seg å leke / finne på noe alene av og til, det er sunt å finne løsninger selv i stede for at mamma/pappa ordner opp alltid når man krangler med venner.  

Jeg sier ikke at det gjelder deg, men sånn generelt så ordner vi voksne opp altfor mye for ungene våre (og andres) - i barnehagen ordner barnehagepersonellet opp, på skolen/ SFO ordnet lærere og miljøarbeidere opp og hjemme ordner foreldre eller andre opp.  Vi kan godt slippe taket litt og lære de små at ting er noe dritt av og til, noen (dem selv inkludert) gjøre dumme ting av og til, til og med slemme ting (men det trenger ikke å bety at de er slemme), at de kjeder seg av og til osv uten at det er farlig. Det er til og med ganske sunt og kreativt noen ganger.  Og ikke minst,  hjelpe dem med selvregulering og lære dem at det er forskjell på å bli lei seg og sint og gå fullstendig i oppløsning og bli aggressiv. 

Anonymkode: 81acb...c0e

[Anonym bruker]

Han trenger å lære å takle ting selv også, ja.

Anonymkode: f30d2...51d

[Anonym bruker]

Ja, det kan bli for mye. Ikke alt trenger å snakkes så mye om hele tida. Man kan gi barnet sitt oppmerksomhet og trygge det på at man er der og samtidig lære dem å håndtere følelser og løse utfordringer på egenhånd. Din største jobb som mamma er jo å lære han å bli selvstendig. Selvfølgelig skal han få trøst når han slår seg og selvsagt skal han få oppmuntring og støtte når han prøver på noe nytt, men man trenger ikke å snakke om alle følelser hver eneste gang. Det går an å si "Jeg ser du er sint. Gjør som sist. Det virket jo". 

Anonymkode: 32d2d...3de

[Winterlady]

Trøst, omsorg og å bli sett er svært viktig for utviklingen, men mulig du har tippet litt over. 

Hedvig Montgomery skriver og snakker glimrende og nyansert om dette. Hun snakker om viktigheten av å trøste, men også om å tåle barnets følelser. Tårer og frustrasjon er lov og ikke farlig. 

[Anonym bruker]

Et barn får aldri for mye kjærlighet, men det kan få for mye oppmerksomhet og "dilling"

Det er en balanse, barnet skal føle seg elsket og sett, men også få tryggheten til å takle motgang og utfordringer på egenhånd.

Anonymkode: ee4e5...eb9

[Anonym bruker]

Wow.. jeg løper ikke til han når han snubler. 

"For mye dulling, men vi må lære barna å ordne opp selv" Hvordan lære det når man tydeligvis ikke skal prate for mye med barna sine?

Hvorfor ta han med på besøk til oldeforeldrene hvis han skal settes på et eget rom for å leke alene? Jeg har ikke skrevet et ord om at han aldri leker alene, at jeg duller osv. Dere tolker mye fra ingen ting. Jeg snakker om når vi besøker farmoren min, skal han ikke få delta i samtalen i det hele tatt? Jeg skriver at han ikke får avbryte andre som snakker, men han er på besøk han også. 

Svar nr 6 er jo bare helt på trynet. Ikke snakk med barnet, lær barnet å håndtere utfordringer. Du snakker mot deg selv. 

 

Stakkars barn der ute. Bare se bort fra denne tråden, jeg gjorde en stor feil med å spørre. Ikke rart mange barn sliter når foreldrene ikke vil ha noe med de å gjøre❤️

Anonymkode: 8d73f...2d4

[Gjest Danida]

Kan du ikke bare innstudere et ferdig-svar du gir henne. Si at barnet ditt har det bra, utvikler seg riktig og at de gamle måtene å oppdra på ikke er anerkjent mer. Si det samme hver gang. Og slutt å lytte til hennes meninger. 

[Winterlady]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Et barn får aldri for mye kjærlighet, men det kan få for mye oppmerksomhet og "dilling"

Det er en balanse, barnet skal føle seg elsket og sett, men også få tryggheten til å takle motgang og utfordringer på egenhånd.

Anonymkode: ee4e5...eb9

Trøst og å se barnet er samtidig en essensiell del av omsorgen og kjærligheten, og gir robuste og trygge voksne.

Trøst er ikke dulling!

https://www.ntnu.no/blogger/humsam/2021/05/28/hvordan-laerer-vi-a-troste/

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Wow.. jeg løper ikke til han når han snubler. 

"For mye dulling, men vi må lære barna å ordne opp selv" Hvordan lære det når man tydeligvis ikke skal prate for mye med barna sine?

Hvorfor ta han med på besøk til oldeforeldrene hvis han skal settes på et eget rom for å leke alene? Jeg har ikke skrevet et ord om at han aldri leker alene, at jeg duller osv. Dere tolker mye fra ingen ting. Jeg snakker om når vi besøker farmoren min, skal han ikke få delta i samtalen i det hele tatt? Jeg skriver at han ikke får avbryte andre som snakker, men han er på besøk han også. 

Svar nr 6 er jo bare helt på trynet. Ikke snakk med barnet, lær barnet å håndtere utfordringer. Du snakker mot deg selv. 

 

Stakkars barn der ute. Bare se bort fra denne tråden, jeg gjorde en stor feil med å spørre. Ikke rart mange barn sliter når foreldrene ikke vil ha noe med de å gjøre❤️

Anonymkode: 8d73f...2d4

Det er en balanse. Barn trenger i alle fall ikke å delta i voksnes samtaler. Da må samtalen senkes på deres nivå og man må forklare absolutt alt. Det er slitsomt, og barn bær lære at noen ting er for voksne og noen ting er for barn.

Merkelig nok er det de barna som dulles mest med som sliter mest.

Anonymkode: e5b7c...af7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Wow.. jeg løper ikke til han når han snubler. 

"For mye dulling, men vi må lære barna å ordne opp selv" Hvordan lære det når man tydeligvis ikke skal prate for mye med barna sine?

Hvorfor ta han med på besøk til oldeforeldrene hvis han skal settes på et eget rom for å leke alene? Jeg har ikke skrevet et ord om at han aldri leker alene, at jeg duller osv. Dere tolker mye fra ingen ting. Jeg snakker om når vi besøker farmoren min, skal han ikke få delta i samtalen i det hele tatt? Jeg skriver at han ikke får avbryte andre som snakker, men han er på besøk han også. 

Svar nr 6 er jo bare helt på trynet. Ikke snakk med barnet, lær barnet å håndtere utfordringer. Du snakker mot deg selv. 

 

Stakkars barn der ute. Bare se bort fra denne tråden, jeg gjorde en stor feil med å spørre. Ikke rart mange barn sliter når foreldrene ikke vil ha noe med de å gjøre❤️

Anonymkode: 8d73f...2d4

Vi skriver at det kan bli for mye. Om det gjelder deg kan vi ikke vurdere.

Anonymkode: f30d2...51d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Wow.. jeg løper ikke til han når han snubler. 

"For mye dulling, men vi må lære barna å ordne opp selv" Hvordan lære det når man tydeligvis ikke skal prate for mye med barna sine?

Hvorfor ta han med på besøk til oldeforeldrene hvis han skal settes på et eget rom for å leke alene? Jeg har ikke skrevet et ord om at han aldri leker alene, at jeg duller osv. Dere tolker mye fra ingen ting. Jeg snakker om når vi besøker farmoren min, skal han ikke få delta i samtalen i det hele tatt? Jeg skriver at han ikke får avbryte andre som snakker, men han er på besøk han også. 

Svar nr 6 er jo bare helt på trynet. Ikke snakk med barnet, lær barnet å håndtere utfordringer. Du snakker mot deg selv. 

 

Stakkars barn der ute. Bare se bort fra denne tråden, jeg gjorde en stor feil med å spørre. Ikke rart mange barn sliter når foreldrene ikke vil ha noe med de å gjøre❤️

Anonymkode: 8d73f...2d4

Det er da ingen som sier du gjør feil, det kan ikke vi vite, så helt unødvendig med alle pigger ut.

Du spør om det kan bli for mye, og svaret er at ja, det kan det.

Men om du oppdrar en kjølig, empirisk og selvstendig kar, eller en bortskjemt kar, det vet bare du.

Anonymkode: ee4e5...eb9

[Anonym bruker]

Om et barn kommer for å få nærhet og trøst så får det trøst. Jeg stormer ikke bort for å gi det. 
Å lære barn å ikke gråte er merkelig. Gråt er ok. Og det blir jo mindre og mindre tårer etterhvert som de blir eldre. 
En syvåring som sutrer kan fint vente på tur, det er vel sjelden det oppstår situasjoner der man må slippe alt og flytte fokus vekk fra en pågående samtale når barnet er så stort. 
Men kort svart, et barn får aldri nok kjærlighet, uttrykke følelser er sunt og en del av emosjonell utvikling. 

Anonymkode: 3723f...376

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Det er en balanse. Barn trenger i alle fall ikke å delta i voksnes samtaler. Da må samtalen senkes på deres nivå og man må forklare absolutt alt. Det er slitsomt, og barn bær lære at noen ting er for voksne og noen ting er for barn.

Merkelig nok er det de barna som dulles mest med som sliter mest.

Anonymkode: e5b7c...af7

Nei, det er ikke barn som dulles med som sliter mest. Det er motsatt. Og barn er født ulike, noen barn har behov for mer støtte og oppmerksomhet enn andre for å bli trygge og selvstendige som eldre. 

Bruk instinktet ditt HI, du kjenner og forstår ditt barn best. 

Anonymkode: 938c9...94e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (31 minutter siden):

Nei, det er ikke barn som dulles med som sliter mest. Det er motsatt. Og barn er født ulike, noen barn har behov for mer støtte og oppmerksomhet enn andre for å bli trygge og selvstendige som eldre. 

Bruk instinktet ditt HI, du kjenner og forstår ditt barn best. 

Anonymkode: 938c9...94e

De barna som dulles med sliter med å tilpasse seg andre. Ja, barn er forskjellige, men de fleste barn trenger verktøy til å løsrive seg. Som jeg sa: det er en viss balanse her.

Anonymkode: e5b7c...af7

[Gjest Danida]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Det er en balanse. Barn trenger i alle fall ikke å delta i voksnes samtaler. Da må samtalen senkes på deres nivå og man må forklare absolutt alt. Det er slitsomt, og barn bær lære at noen ting er for voksne og noen ting er for barn.

Merkelig nok er det de barna som dulles mest med som sliter mest.

Anonymkode: e5b7c...af7

Den påstanden der ble vel grundig motbevist allerede for 40 år siden. Det er tvert om de som overlates til seg selv som sliter mest.

[Anonym bruker]

Danida skrev (20 minutter siden):

Den påstanden der ble vel grundig motbevist allerede for 40 år siden. Det er tvert om de som overlates til seg selv som sliter mest.

Sliter psykisk kanskje, men jeg snakker om de som sliter med å bære en del av et samfunn som ikke løper til deg når ting blir vanskelig. Det er flere måter å slite på.

Anonymkode: e5b7c...af7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 timer siden):

Stakkars barn der ute. Bare se bort fra denne tråden, jeg gjorde en stor feil med å spørre. Ikke rart mange barn sliter når foreldrene ikke vil ha noe med de å gjøre❤️

Anonymkode: 8d73f...2d4

Jeg skjønner hva du mener. Her har du virkelig truffet kommentarfelt-gjengen som alltid er raske til å dømme og som vanlig himmelropende unyanserte. Bare ved å bruke ordet «dulle» for å gi omsorg har man igrunnen avslørt sin inkompetanse.  
 

Jeg synes det høres ut som om du veit hva du driver med, HI. En 7-åring trenger selvsagt trøst (det gjør jeg også, og jeg er 40 år eldre enn det!), og det er helt strålende at han vil snakke med deg om det som er vanskelig. Jeg tror løsningen er å gjøre ditt beste for å ignorer det, eller (litt avhengig av hvor mottagelig farmor er) sett ned foten på en rolig, men bestemt måte. Du kan si: «farmor, dette har jeg kontroll på. Gutten min skal ha trøst og hjelp når han har det vanskelig, og han skal få gråte når han trenger det. En 7-åring kan ikke manipulere. Det er stygt sagt, og jeg vil at du skal holde deg fra å uttale sånt. La meg håndtere dette slik jeg som mammaen hans vet er best. Om jeg trenger ditt råd, skal jeg spørre».

Anonymkode: 931c7...3cc

[Winterlady]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

De barna som dulles med sliter med å tilpasse seg andre. Ja, barn er forskjellige, men de fleste barn trenger verktøy til å løsrive seg. Som jeg sa: det er en viss balanse her.

Anonymkode: e5b7c...af7

At barn som "dulles" med sliter med å tilpasse seg og samhandle med andre er det ingenting som tyder på.

Men du er velkommen til å legge ved link til seriøs forskning om du mener å kunne bevise at jeg tar feil. 

Endret 18. oktober 2023 av Winterlady

[Winterlady]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Sliter psykisk kanskje, men jeg snakker om de som sliter med å bære en del av et samfunn som ikke løper til deg når ting blir vanskelig. Det er flere måter å slite på.

Anonymkode: e5b7c...af7

Et samfunn som løper til deg når ting blir vanskelig?

Sikter du da til medlemmene i samfunnet eller systemet? 

I tidligere tider (og i mange østlige land fremdeles), så stilte storfamilien og lokalsamfunnet opp for hverandre når noen opplevde kriser, og vi skal ikke lenger tilbake enn til 80- tallet for å finne en rekke kommuner som innvilget husmorvikar ved sykdom og kriser i familier. Intet menneske er en øy, alle mennesker har behov for støtte fra andre, det er normalt og menneskelig. 

Hvis du snakker om mennesker som ikke klarer å orientere seg i samfunnets byråkrati og håndtere utfordringer adekvat, så kan det være relatert til alt fra lav intelligens, omsorgsvvikt, traumer og det som heter "lært hjelpesløshet" (traumerespons). Det er derimot ikke et resultat av for mye omsorg, dulling og kjærlighet. 

 

Endret 18. oktober 2023 av Winterlady

[Gjest Danida]

Anonym bruker skrev (23 timer siden):

Sliter psykisk kanskje, men jeg snakker om de som sliter med å bære en del av et samfunn som ikke løper til deg når ting blir vanskelig. Det er flere måter å slite på.

Anonymkode: e5b7c...af7

Å søke fellesskap når ting blir tungt er ikke å slite. Det er en glimrende mestringsstrategi som flere bør prøve. Det er sammen vi er sterke!