Barn som ikke kommer seg på skolen…

[Anonym bruker]

Av diverse grunner….angst, mobbing osv. Får de noe opplegg fra skolen? 

Anonymkode: 35dab...aad

[Anonym bruker]

Det korte svaret: Nei.

Det offisielle svaret: Å jo da, skolen har så masse virkemidler at. 
De gidder bare ikke bruke dem. 

HI; du må kjempe og kjempe hvis du har et barn som har alvorlig skolefravær. Min ene var ikke på skolen i nesten 2 år. De trenerte og skjøv ut alt som kunne ha hjulpet. 

Anonymkode: c66ea...f06

[Anonym bruker]

Nei, egentlig ikke. 

Anonymkode: 43f27...674

[Anonym bruker]

Vi strevde i 4 år. Selvom vi fortalte skolen før 1.skomedag at barnet vårt er født prematur. 

Etter ny lærer, ny bupp veileder-som sa at det ikke var noe vits å gå der, ny ppt som faktisk observerte etter 4 år.. og ny teamleder på skolen som kan premature og har hjulpet med småtiltak, så er barnet vårt på skolen hver eneste dag 

Spørsmål til deg HI : 

Er lærer imøtekommende og samarbeidsvillig? 

Du kan henvise til ppt selv. 

Skolen vil gjerne skylde på barnet og foreldrene. De har ikke nok ressurser. 

Kan lærer : Lage dagsplan og sende dere foreldre dagen før? Så vet barnet hva som skal skje den dagen. 

Kan barnet bli møtt ute i skolegård av lærer? Gå sammen med venner? 

Er det brannrekke, stå emd en barnet er trygg på. 

Gå ti min før i dusjen? Hvis det er ett problem? 

Sitte ved siden av, og fast plass ved siden av en trygg venn? 

Hva sier barnet at problemet er? Hvor trykker skoen? 

Noe som IKKE hjalp, men som ppt prøver på alle barn... Er korte dager. Sitte på grupperom. 

Barnet vårt fikk ikke lov til å være med på turer med klassen.. måtte bli hentet av meg etter to timer gråtende. Beste med skolen var utedager, men nei, barnet skulle bare være der i to timer.. 

Alt ble verre av korte dager og bli plassert på grupperom. 

Å være uten lekser en periode hjalp. 

Å bare sitte i klasserommet og ikke bli bedt om å rekke opp hånden, bare følge med, hjalp mye mye. 

Nye teamleder fjernet bort masse stress. Tok bare noen uker, så er hun på lik linje med de i klassen. 

Men vi har kjempet i 4 tunge år. 

 

Anonymkode: 5f003...aae

[Anonym bruker]

Nei, virkelig ikke noe hjelp. Jeg ba om møter med skolen ofte, der klarte de å legge all skyld på barnet, og det at barnet ble mobbet, var barnet sin skyld. Da ble jeg så sint, og vi byttet til en liten privat skole. Og barnet gikk hos privat psykolog, da vi ikke fikk noe hjelp på BUP. Og da vi byttet skole, så klarte barnet å gå fulltid på skole igjen. 

Anonymkode: c8772...943

[Anonym bruker]

Egentlig ikke.

Datteren min hadde en klassevenninne som "forsvant" mot slutten av barneskolen. I 7.klasse var hun på skolen første skoledag og det var det.

Pratet med mammaen noen ganger for jeg møtte henne gjennom jobb. Jeg spurte om de fikk noe opplegg fra skolen, til hjemmeundervisning, men det gjorde de ikke. De fikk tilgang til ukeplan selvfølgelig, og skolebøkene, men det var det. Denne mammaen som nok hadde nok å slite med selv sa klart ifra at hun ikke evnet lære opp datteren sin, og hun klarte heller ikke tvinge henne på skolen når jenta nektet. Så da skjedde det liksom ikke noe mer.

De hadde noe oppfølging på sykehuset, ppt og sånt, men ikke fra skolen.

De flyttet og jenta "dumpet", altså gikk hun 7.klasse på nytt på en annen skole når hun egentlig skulle startet i 8.klasse.

Så der ordnet det seg, men det var ikke skolens fortjeneste...

Anonymkode: 070e8...fe0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

 

Noe som IKKE hjalp, men som ppt prøver på alle barn... Er korte dager. Sitte på grupperom. 

Barnet vårt fikk ikke lov til å være med på turer med klassen.. måtte bli hentet av meg etter to timer gråtende. Beste med skolen var utedager, men nei, barnet skulle bare være der i to timer.. 

Alt ble verre av korte dager og bli plassert på grupperom. 

Å være uten lekser en periode hjalp. 

Å bare sitte i klasserommet og ikke bli bedt om å rekke opp hånden, bare følge med, hjalp mye mye. 

Nye teamleder fjernet bort masse stress. Tok bare noen uker, så er hun på lik linje med de i klassen. 

Men vi har kjempet i 4 tunge år. 

 

Anonymkode: 5f003...aae

For min var det eksakt dette som kunne ha hjulpet. Få komme på små grupper eller arbeide aleine når det ble for tøft å være i full klasse. Og å få gå hjem eller ut og lufte seg når det kokte over inni kroppen og følelsene. Og i teorien skulle han få lov til dette. Men på U-skolen klarte de ikke å formidle denne infoen til vikarer og faglærere, så hvis han prøvde å komme seg ut, ble han arrestert i døra og bedt om en redegjørelse på hvorfor han gikk. De visste ikke at han hadde avtale på å kunne gå. 
De plasserte ham også på feil grupper, sånn at han endte sammen med eksakt de folka han prøvde å unngå. Han var mye plaga av angst, og ble helt stum og stiv i samvær med visse personer. Men siden han bare satt der stille, trodde læreren at det hadde "gått bra". Så hver gang han kom hjem til meg, helt i filler, gråt og skalv, så sa de bare "Åja, det ble visst feil i går. Men det GIKK JO BRA!" (Med andre ord: DE så ikke at han hadde det fælt, de trodde at stille=fornøyd.) 

Anonymkode: c66ea...f06

[Anonym bruker]

Tja. Det er mange tiltak på papiret, men hvorvidt det blir praktisert er noe annet. Da må du nok møte på riktig person i systemet. De som systemet brenner ut, forresten. 
 

Min sliter med angst, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelse. Henvisning fra fastlege til bupa, de har ikke plass og avviser for det er ikke alvorlig nok, sender ny til psykolog, som vil ikke ta på seg oppfølgingen og mener det er for stor jobb og behøves ett team rundt. Situasjon, en ungdom som er en kilo unna grad tre undervekt som sitter opp om natten og kutter seg. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal si om den hjelpen akkurat. Du må velge mellom å kjempe i ett system eller gjøre noe med det selv. Jeg valgte den siste. 
 

Skolen, i dette tilfellet, er det som holder oss flytende i det minste. Det er ikke så mange tiltak, men det er en dyktig lærer. Hvis ikke det var for denne læreren er jeg usikker på hvor vi ville vært i dag. Men det er personavhengig, ikke systemet, som skal ha æren for det. 

Anonymkode: b7b13...bb7

[Anonym bruker]

Her ble løsningen å ikke stille krav på skolen, men være der. Så hun er på skolen, men ingen krever noe av henne. Enda. Vi tar det med babyskritt 

Anonymkode: 90c7d...e36

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Det korte svaret: Nei.

Det offisielle svaret: Å jo da, skolen har så masse virkemidler at. 
De gidder bare ikke bruke dem. 

HI; du må kjempe og kjempe hvis du har et barn som har alvorlig skolefravær. Min ene var ikke på skolen i nesten 2 år. De trenerte og skjøv ut alt som kunne ha hjulpet. 

Anonymkode: c66ea...f06

Det er ikke vår erfaring fra ungdomsskolen min datter gikk på. De satte inn masse ressurser, fikk god hjelp av PPT i tillegg og vi ble virkelig tatt på alvor av skolen og vi SAMARBEIDET med skolen.

Er du en av de som bare krever og krever uten å gå i deg selv om det er noe dere kan bidra med? 
Datteren min slet alle 3 årene, nå er hun på videregående og det går bra!!!

Anonymkode: 8a471...039

[Anonym bruker]

Skolen her gjør alt for å tilrettelegge ❤️ har bare god erfaring. 

Anonymkode: 204fd...8c1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Det er ikke vår erfaring fra ungdomsskolen min datter gikk på. De satte inn masse ressurser, fikk god hjelp av PPT i tillegg og vi ble virkelig tatt på alvor av skolen og vi SAMARBEIDET med skolen.

Er du en av de som bare krever og krever uten å gå i deg selv om det er noe dere kan bidra med? 
Datteren min slet alle 3 årene, nå er hun på videregående og det går bra!!!

Anonymkode: 8a471...039

DIN skole gjorde en bra jobb, derfor er det umulig at en annen gjør en dårlig jobb, og jeg er problemet?
Jeg ville i alle fall ha følt at jeg sviktet mitt barn hvis jeg hadde overlatt det hele til skolen, som du gjorde. 
For selv uten ungdomsskolens hjelp trives han glimrende på videregående nå, takket være alt JEG gjorde for ham. Siden jeg er en glimrende mamma, og løste det hele da de motarbeidet oss fra skolens side. Blir du ikke flau over å ha bidratt så lite selv...?

Anonymkode: c66ea...f06

[planteglede]

Nei, alle møtene på både barne og ungdomsskolen var bortkastet tid og energi, og absolutt ikke til barnets beste. Tvert i mot!! Det beste jeg noen gang har gjort i den forbindelse er å ta barnet ut av skolen og ha hjemmeundervisning. Og mitt barn har fått livsgleden og lærelysten tilbake, etter å ha blitt helt ødelagt etter alle årene i den forbanna skolen hvor alle på død og liv skal gjennom samme A4-formen i samme tempo.

Hjemmeundervisning. Ja, ikke alle vet at det er et reelt alternativ at vi foreldre har full rett til å ta barna våre ut av skolen og undervise selv, man trenger ikke å søke eller forsvare hvorfor man har tatt det valget, og man trenger ikke å være lærer! Det er forskjell på kompetansekrav for å undervise på skole og undervise hjemme. Du informerer kommunen om at du tar ut barnet fra skolen. Så blir du så innkalt til et møte og her prøver flere kommuner seg på å kreve en detaljert undervisningsplan, men det har de ikke hjemmel i lov for å kreve, så det kan du ta helt med ro. Det oppnevnes en tilsynslærer som skal følge med og se at du er på rett spor et par-tre ganger i året, men det er i grunn det. Anbefaler på det varmeste å lese seg opp på hjemmeundervisningsforbundets sider: http://www.nhuf.no/  De har bl.a en ledsagertjeneste slik at du slipper å stille på møte alene. 

Hjemmeundervisning er faktisk mye lettere enn jeg hadde trodd. Det metodefrihet, slik at vi kan selv legge opp dagen og timeplanen. Har ikke barnet (eller du) ork til å jobbe med matte den dagen du egentlig hadde planlagt det, så gjør du det en annen dag. Vil du bruke godværet på naturfagtema i stedet for engelsk, så gjør du det. Vil du ha fri hver onsdag og heller jobbe i helga, så er det greit det også. Man har veldig mye frihet og utrolig mye mindre stress, bare du har kompetansemålene i bakhodet, så går det helt fint.

For min del så er det en enorm lettelse å slippe å barnet grue seg til å gå på skolen, å komme hjem full av frustrasjon og sinne, å føle seg utenfor, mobbet og usynlig om hverandre, å føle seg dum fordi fravær pga alle disse opplevelsen har gitt så store kompetansehull at han ikke henger med. Det er deilig å slippe å sende fraværsmeldinger hver dag og slippe å få sånne "nytt fravær registrert"-mailer hver dag. Det er deilig å slippe å høre på de tåpelige unnskyldningene fra lærerne som ikke har "tid" til å gjennomgå nytt tema som ble påbegynt mens barnet var borte og få beskjed om at barnet får bare gjøre så godt det kan uten innføring i det hele tatt!

Det er deilig å se at barnet igjen blomstrer og har det godt med seg selv, at det klarer å slappe av, og klarer å fokusere på skolearbeidet fordi det har ro og fred rundt seg og det føler seg trygg. Det gjorde ikke barnet mitt skolene hvor han enten opplevde å være helt usynlig eller at uoppdragne drittunger var etter ham, drittunger som slengte ifra seg stygge kommentarer, hylte og skreik, sparket i dører, fyrte av fyrkverkeri i kantina etc etc. Og det var selvsagt drittungene som ble beskyttet og forsvart, ikke de de plagde. Typisk norsk drittskole-mentalitet. 

 

 

 

[Anonym bruker]

Ja  Barnet fikk hjelp og oppfølging fra skolelos. 

Anonymkode: 4e31e...1a7