Når du har mye å gjøre eller havner i en ekstraordinær situasjon. Hvordan blir du tatt vare på av de rundt deg?

[Anonym bruker]

Du vet når du havner i en situasjon hvor det er alle mann til pumpene. Dødsfall, alvorlig sykdom, katastrofe på jobb som setter hele arbeidsplassen i fare. Når du må legge egne følelser og tanker bort, krumme nakken og stå i det til stormen er over. 
 

Jeg har vært i ett par slike situasjoner og blir litt overrasket over hvordan folk rundt reagerer. De du kanskje trodde skulle ha ryggen din står plutselig rådville uten å evne å gjøre noe uten at du må fortelle ett spesifikt behov (kan du lage en middag en kveld denne uken, spiller ingen rolle hva, bare jeg ikke må planlegge og handle den inn), men samtidig de du ikke forventet noe fra, står der en dag med middag i en gryte og passer på at du i det minste får i deg noe varmt før du må fortsette. Er det fordi vi er født helt forskjellig? Den evnen til å forstå at det er handlingen som står i stormen, ikke tanken? 

Bare så det er sagt, jeg setter enormt pris på de som gjør. De som dukket opp og sier, jeg kan ikke fikse problemet, men jeg kan i det minste sørge for at du får i deg mat i dag og gi deg en klem. Du trenger ikke fortelle de at de skal gjøre det. Det faller helt naturlig. Er det medfødt tro? Eller noe du kan lære? 
 

 

Anonymkode: 5eeb7...087

[Anonym bruker]

Det er da virkelig langt bedre at folk spør og/ eller får klare beskjeder om akkurat hva du trenger. Å velte inn og ta seg til rette hjelper dere samvittighet mer enn det hjelper meg.

Anonymkode: 1e310...f0b

[Anonym bruker]

Jeg må bare stå under selv. Ingen av mine har tid til å hjelpe. De har nok med sitt. Så da står jeg i det da

Anonymkode: 31812...0c3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Jeg må bare stå under selv. Ingen av mine har tid til å hjelpe. De har nok med sitt. Så da står jeg i det da

Anonymkode: 31812...0c3

Spør du, da?

Anonymkode: 1e310...f0b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Spør du, da?

Anonymkode: 1e310...f0b

Ja. Det er jo derfor jeg vet det

Anonymkode: 31812...0c3

[Anonym bruker]

Jeg har samme opplevelse som deg, HI. Jeg gikk gjennom et tøft samlivssbrudd bare uker før vi skulle gifte oss. Familien stilte selvsagt opp, men noen av de jeg trodde ville være der for meg, fordi jeg hadde vært der for dem i lignende situasjoner, skled liksom bare stille vekk. Til gjengjeld dukket det opp støtte og hjelp fra mennesker jeg absolutt ikke forventet det av. En nabo som kom og ringte på hver dag for å høre om jeg hadde spist og sovet og som hjalp meg med å flytte. En kollega som viste så mye omsorg og forståelse og spurte hvordan det gikk i uker etter at jeg tilsynelatende var på beina igjen. Små lapper på skrivebordet mitt fra andre kolleger, klemmer, gode ord, ei venninne som tok meg med ut for å løpe og prate. Verden  er full av gode mennesker. Jeg tror kanskje at det handler litt om oppdragelse og om hvordan man som barn opplevde at foreldre og andre stilte opp. Jeg ser forskjellen på min og min manns familie. To flotte, trivelige familier, men de har ulike måter å f. eks. håndtere sorg på. Min manns familie sender kondolansekort og blomster. Min familie er en mer dugnadsfamilie og stiller også på døra med hjemmebakst eller tilbud om å kjøre/hente eller noe annet praktisk. Jeg er fra landet, mannen min fra byen. Vet ikke om det er noen forskjell der?

Anonymkode: dde3d...7f0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg har samme opplevelse som deg, HI. Jeg gikk gjennom et tøft samlivssbrudd bare uker før vi skulle gifte oss. Familien stilte selvsagt opp, men noen av de jeg trodde ville være der for meg, fordi jeg hadde vært der for dem i lignende situasjoner, skled liksom bare stille vekk. Til gjengjeld dukket det opp støtte og hjelp fra mennesker jeg absolutt ikke forventet det av. En nabo som kom og ringte på hver dag for å høre om jeg hadde spist og sovet og som hjalp meg med å flytte. En kollega som viste så mye omsorg og forståelse og spurte hvordan det gikk i uker etter at jeg tilsynelatende var på beina igjen. Små lapper på skrivebordet mitt fra andre kolleger, klemmer, gode ord, ei venninne som tok meg med ut for å løpe og prate. Verden  er full av gode mennesker. Jeg tror kanskje at det handler litt om oppdragelse og om hvordan man som barn opplevde at foreldre og andre stilte opp. Jeg ser forskjellen på min og min manns familie. To flotte, trivelige familier, men de har ulike måter å f. eks. håndtere sorg på. Min manns familie sender kondolansekort og blomster. Min familie er en mer dugnadsfamilie og stiller også på døra med hjemmebakst eller tilbud om å kjøre/hente eller noe annet praktisk. Jeg er fra landet, mannen min fra byen. Vet ikke om det er noen forskjell der?

Anonymkode: dde3d...7f0

Det er akkurat det jeg mener, takk. Når hele kroppen din og hodet ditt er i en krisetilstand og du knapt skjønner hvordan du skal komme deg gjennom dagen, da trenger du egentlig bare noen som sier, sett deg ned så order jeg en kopp te og noe å spise (for de ser at du har rast ned i vekt) Pust. 
 

Jeg er fra bøgda sjæl 😅 Mulig du er inne på noe. Man trenger ikke ord, man trenger handling. 

Anonymkode: 5eeb7...087

[Anonym bruker]

Som ung voksen ble jeg alvorlig syk. Det var vanskelig for familien visst, så de tar ikke kontakt. Spurte om barnevakt én gang fordi jeg var så dårlig, men nei. 

Jeg har alltid stilt opp for alle, men ikke mange stiller opp for meg. 

Anonymkode: 259dc...47e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Du vet når du havner i en situasjon hvor det er alle mann til pumpene. Dødsfall, alvorlig sykdom, katastrofe på jobb som setter hele arbeidsplassen i fare. Når du må legge egne følelser og tanker bort, krumme nakken og stå i det til stormen er over. 
 

Jeg har vært i ett par slike situasjoner og blir litt overrasket over hvordan folk rundt reagerer. De du kanskje trodde skulle ha ryggen din står plutselig rådville uten å evne å gjøre noe uten at du må fortelle ett spesifikt behov (kan du lage en middag en kveld denne uken, spiller ingen rolle hva, bare jeg ikke må planlegge og handle den inn), men samtidig de du ikke forventet noe fra, står der en dag med middag i en gryte og passer på at du i det minste får i deg noe varmt før du må fortsette. Er det fordi vi er født helt forskjellig? Den evnen til å forstå at det er handlingen som står i stormen, ikke tanken? 

Bare så det er sagt, jeg setter enormt pris på de som gjør. De som dukket opp og sier, jeg kan ikke fikse problemet, men jeg kan i det minste sørge for at du får i deg mat i dag og gi deg en klem. Du trenger ikke fortelle de at de skal gjøre det. Det faller helt naturlig. Er det medfødt tro? Eller noe du kan lære? 
 

 

Anonymkode: 5eeb7...087

Folk reagerer helt klart forskjellig i kriser og i møte med andre i kriser.

Jeg tenker at du bør ha et kritisk blikk på egen fortolkning her.

Både relasjon, personlighet og antakelser om hva den andre ønsker/ har behov for, vil avgjøre om, og hvordan, noen handler. 

Jeg hadde ikke likt at noen gjorde ting for meg når jeg sto i en krise, som ikke jeg hadde bedt om eller blitt spurt om jeg ønsket. 

Anonymkode: 23216...c84

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det er akkurat det jeg mener, takk. Når hele kroppen din og hodet ditt er i en krisetilstand og du knapt skjønner hvordan du skal komme deg gjennom dagen, da trenger du egentlig bare noen som sier, sett deg ned så order jeg en kopp te og noe å spise (for de ser at du har rast ned i vekt) Pust. 
 

Jeg er fra bøgda sjæl 😅 Mulig du er inne på noe. Man trenger ikke ord, man trenger handling. 

Anonymkode: 5eeb7...087

Du trenger handling, og det vet sikkert de som kjenner deg.

Jeg er typen som trenger ord og spørsmål om hva jeg trenger, når jeg opplever kriser. 

Anonymkode: 23216...c84

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Du vet når du havner i en situasjon hvor det er alle mann til pumpene. Dødsfall, alvorlig sykdom, katastrofe på jobb som setter hele arbeidsplassen i fare. Når du må legge egne følelser og tanker bort, krumme nakken og stå i det til stormen er over. 
 

Jeg har vært i ett par slike situasjoner og blir litt overrasket over hvordan folk rundt reagerer. De du kanskje trodde skulle ha ryggen din står plutselig rådville uten å evne å gjøre noe uten at du må fortelle ett spesifikt behov (kan du lage en middag en kveld denne uken, spiller ingen rolle hva, bare jeg ikke må planlegge og handle den inn), men samtidig de du ikke forventet noe fra, står der en dag med middag i en gryte og passer på at du i det minste får i deg noe varmt før du må fortsette. Er det fordi vi er født helt forskjellig? Den evnen til å forstå at det er handlingen som står i stormen, ikke tanken? 

Bare så det er sagt, jeg setter enormt pris på de som gjør. De som dukket opp og sier, jeg kan ikke fikse problemet, men jeg kan i det minste sørge for at du får i deg mat i dag og gi deg en klem. Du trenger ikke fortelle de at de skal gjøre det. Det faller helt naturlig. Er det medfødt tro? Eller noe du kan lære? 
 

 

Anonymkode: 5eeb7...087

Jeg opplever at du tolker og tenker mye om andres fremtoning, og at du i liten grad evner p sette deg i andres sted - selv om du tydeligvis mener de skal klare å sette deg i ditt sted. 
 

Hvorfor mener du at andre intuitivt skal forstå hva du trenger uten at du kommuniserer det? Hvordan skal de skjønne at du ønsker en klem, en tekopp eller en ferdiglaget middag?

Hadde noen kommet inn mitt hus eller overøst meg med sin fysiske nærhet under en krise, så tror jeg at jeg hadde blitt rasende. Irrasjonelt utad naturligvis, men for meg hadde det vært helt forferdelig hvis noen invaderte mitt privatliv på den låten uten å bli invitert eller uten å ha spurt. Jeg har vært sjeleglad at folk har hold seg unne i slike situasjoner. 

Anonymkode: fcf6e...7eb

[Anonym bruker]

Litt usikker, egentlig. Jeg er typisk ivaretakeren og den som ordner opp, i hvert fall i familien - i stor grad også i kollegiet. Jeg er også dårlig på å formidle eget behov, så det er ikke sikkert jeg hadde delt krisen med mindre de rundt meg ble kjent med den på egenhånd.

Personlig hadde jeg heller ikke likt at noen "bare kom og gjorde" med mindre det handlet om å ivareta barna i en situasjon der jeg var så satt ut at jeg ikke evnet. Akkurat det er jeg helt trygg på at min eks hadde gjort. 

 

Anonymkode: 42ec0...ee6

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg håper ikke at andre uten videre kommer inn og «forstyrrer» meg med middager og tekopper ihvertfall. Ved krise på arbeidsplassen regner jeg med at kollegene mine er på samme plass som meg, og at de har like mye ansvar i situasjonen som meg. Ved dødsfall kan jeg nok sette pris på om noen forenkler hverdagen min ved å ta ungene mine ut for å leke eller lignende. Men da må det også være mennesker jeg kjenner godt og stoler på, ellers blir det en merbelastning. Middag er fint det, med mindre jeg allerede hadde en plan. 
 

så nei, i utgangspunktet trenger jeg ikke mer å tenke på, og vil helst ikke at noen skal prøve å ordne opp for meg, og på den måten legge enda mer på meg.

[Anonym bruker]

I krise - da vi opplevde en ulykke som drepte et familiemedlem - opplevde jeg at både kjente og ukjente stilte opp på de utroligste vis. De bakte brød, leverte middag på døra og gjorde oss alle tenkelige tjenester. Noe som var bra, for jeg var helt bomba i hodet og hadde virkelig ingen aktivitet inni der. Det var som en eneste grøt, jeg klarte så vidt å kle på meg og å spise. 

Når det er sagt, så gjorde den lamme hjernen også sånn at jeg ikke førte regnskap over tjenester eller hvem som leverte dem, heller ikke over brev, blomster og gode ord. Jeg vil virkelig ikke kunne svare deg på om "de jeg trodde hadde ryggen min" gjorde noe mer eller mindre enn det jeg hadde forventet. For hvem sitter egentlig og "forventer" at man skal rammes av et hurtigtog?

Ett år etterpå gikk jeg gjennom kort og brev i hauger og lapper, og prøvde å sende en takk til hver i sær. Men jeg har sikkert fornærmet noen ved å ikke sende takk, da. Siden mye gikk meg hus forbi. Håper jeg klarer å være en hyggelig venn for andre en annen gang, og at de da kanskje lar være å klandre meg for at jeg glemte å sende takkebrev til nettopp dem? Men alt i alt så tenker jeg ikke at "det er i krise du ser hvem som er dine venner". Tvert om tenker jeg at i krise får du se hvem som har overskudd og tid til å hjelpe akkurat der og da, og det forteller vel bare at de ikke er i en egen krise på det aktuelle tidspunktet. For de du savner på lista di, de kan jo også ha noe å slite med som andre ikke vet om.

Anonymkode: 3d901...95c

[Anonym bruker]

Og til alle dere som sier hva dere TROR dere vil ønske dere når krisen rammer: det kan dere bare fortsette å tro. Realitetene kan vise seg å være noe helt annet.

Anonymkode: 3d901...95c