Dere som er skilt eller har flyttet fra mannen

[Anonym bruker]

Når bestemte du deg for at det var nok?

Var det en spesifikk hendelse eller situasjon som fikk deg til å ta samtalen?

Jeg har de siste fem årene mistet alt av følelser for min mann, og vi har ingen intimitet eller slike ting lenger. Vi har også sovet på forskjellige soverom i åresvis. Jeg er kun sammen med han av hensyn til barna, men må innrømme at det til tider er vanskelig å leve med en du misliker. Når er det nok?

Anonymkode: fcbed...0f1

[Anonym bruker]

For din del? For lengst… 

Jeg holdt ut i håpet om at ting skulle endres. At det som ble lovet skulle bli holdt. Første gang jeg tenkte på å flytte var høsten 2016. Gikk fra hverandre i 2019

Anonymkode: 1985f...862

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Når bestemte du deg for at det var nok?

Var det en spesifikk hendelse eller situasjon som fikk deg til å ta samtalen?

Jeg har de siste fem årene mistet alt av følelser for min mann, og vi har ingen intimitet eller slike ting lenger. Vi har også sovet på forskjellige soverom i åresvis. Jeg er kun sammen med han av hensyn til barna, men må innrømme at det til tider er vanskelig å leve med en du misliker. Når er det nok?

Anonymkode: fcbed...0f1

Når du ikke kan være en person du liker fordi du er sammen med en du hater. Når din integritet smuldrer opp bit for bit. Jeg ba min x om skilsmisse på en torsdag i oktober. 

Ikke vent på skolestart, 10 års dag, jul, konfirmasjon. Mine foreldre ventet til etter konfirmasjon noe som etterlot meg som en strandet 14 åring. Fjortiss er pyton og skilsmisse oppå være. Ungene vil bli påvirket uansett alder. Små, store og voksne. Jeg vet voksne barn som hater en forelder fordi denne skilte seg og lot den andre igjen ulykkelig. 

Anonymkode: 61bc7...751

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Når du ikke kan være en person du liker fordi du er sammen med en du hater. Når din integritet smuldrer opp bit for bit. Jeg ba min x om skilsmisse på en torsdag i oktober. 

Ikke vent på skolestart, 10 års dag, jul, konfirmasjon. Mine foreldre ventet til etter konfirmasjon noe som etterlot meg som en strandet 14 åring. Fjortiss er pyton og skilsmisse oppå være. Ungene vil bli påvirket uansett alder. Små, store og voksne. Jeg vet voksne barn som hater en forelder fordi denne skilte seg og lot den andre igjen ulykkelig. 

Anonymkode: 61bc7...751

Og jeg på min side kjenner flere som ønsker deres foreldre hadde gått fra hverandre tidligere. De så dem ulykkelige sammen. I årevis.

For meg var det en lang (årelang) prosess av skuffelse over å være alene i ekteskapet. På ett punkt var det som en bryter ble skrudd av. Da håpet jeg ikke mer, jobbet ikke mer for å få ham til å ville ønske familiens beste, ikke bare sitt eget. Da gikk jeg.

 

Anonymkode: 0c36d...02a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Når bestemte du deg for at det var nok?

Var det en spesifikk hendelse eller situasjon som fikk deg til å ta samtalen?

Jeg har de siste fem årene mistet alt av følelser for min mann, og vi har ingen intimitet eller slike ting lenger. Vi har også sovet på forskjellige soverom i åresvis. Jeg er kun sammen med han av hensyn til barna, men må innrømme at det til tider er vanskelig å leve med en du misliker. Når er det nok?

Anonymkode: fcbed...0f1

Da jeg så en rekke fakta fra fortiden som var veldig tydelig på at han egentlig aldri var glad i meg .. vi ble sammen av praktiske årsaker og vennskap, ikke kjærlighet   

Anonymkode: 3bd6e...bd9

[Anonym bruker]

Da det første slaget kom var det nok. Med hjelp fra familie fikk jeg ham ut av huset og han fikk ikke komme tilbake. 

Anonymkode: ef82b...bab

[Anonym bruker]

Jeg ga sjanse på sjanse i 3 år. Da orket jeg ikke mer, og jeg stilte ultimatum. Enten begynn å betale gjelden, eller reis. Han reiste. 

Anonymkode: 82dd9...603

[Anonym bruker]

Tror du ikke det påvirker barna dine å bo sammen med to foreldre som misliker hverandre og ikke viser hverandre noe godhet og kjærtegn, da? Barn er ikke dumme, de plukker opp på slikt og blir påvirket av det, og i verste fall kan de, når de er store nok, føle på skyldfølelse og innta en "pleaser"-rolle fordi de tror det er deres feil at foreldrene er ulykkelige (og strengt tatt har de jo faktisk rett all den tid de er unnskyldningen for å holde sammen når forholdet er dødt). Jeg tenker at både du, mannen og ikke minst barna, fortjener at dere voksne kan finne tilbake til lykken igjen. Jeg er selv skilsmissebarn, og selv om det akkurat der og da var en kjip beskjed å få, fikk jeg det utrolig mye bedre etterpå fordi mamma endelig ble glad igjen. 

Anonymkode: fe81d...751

[Anonym bruker]

Selv forstår jeg ikke at man kan være så glad i noen og like noen så godt at man velger å få barn med denne personen, for deretter å direkte mislike den samme? Kjenner man ikke dette mennesker godt nok før man velger da? Mennesker forandrer seg vel ikke SÅ mye?

Anonymkode: 04a90...ded

[ReneRene]

Det går an å leve uten de store følelsene for hverandre. Noen klarer det fordi de har et vennskap i bunn. Men når følelsene forsvinner, og ting begynner å irritere kun fordi, så er det på tide å skilles. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Selv forstår jeg ikke at man kan være så glad i noen og like noen så godt at man velger å få barn med denne personen, for deretter å direkte mislike den samme? Kjenner man ikke dette mennesker godt nok før man velger da? Mennesker forandrer seg vel ikke SÅ mye?

Anonymkode: 04a90...ded

Jeg forstår heller ikke hvordan det kan bli sånn, men det er dessverre vanskelig å styre følelser. Etter 20 år sammen er han ikke lenger den samme personen. Dvs vi har utviklet oss i forskjellige retninger, og dessverre misliker jeg nå noen av hans «nye» egenskaper. 
Hi

Anonymkode: fcbed...0f1

[Anonym bruker]

Ingen spesiell hendelse. I 6-7 år levde vi ved siden av hverandre. Jeg forsøkte å endre meg for å få det til å fungere. Han forsøkte også å endre meg, da det var mest "min feil"....  Det var ikke min feil!

Gikk da jeg så hvordan ungene ble påvirket og da jeg virkelig mislikte meg selv. Å nå har jeg brukt 5 år på å bli meg selv og bli glad i meg selv igjen. Jeg er vel et eksempel på at man "holder ut" altfor lenge. 

Anonymkode: cd882...3b8

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne gå, men jeg har ikke råd til å kjøpe og leiemarkedet går på kjennskap og vennskap så siden ingen vet at jeg leter så finner jeg ingen plass å bo. 
 

Men det er ingen spesiell hendelse som har gjort at jeg ønsker å bryte, men slitasje over lang tid. Vi lever parallelle liv med barna som eneste felles interesse. 

Anonymkode: cfcd3...175

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Når bestemte du deg for at det var nok?

Var det en spesifikk hendelse eller situasjon som fikk deg til å ta samtalen?

Jeg har de siste fem årene mistet alt av følelser for min mann, og vi har ingen intimitet eller slike ting lenger. Vi har også sovet på forskjellige soverom i åresvis. Jeg er kun sammen med han av hensyn til barna, men må innrømme at det til tider er vanskelig å leve med en du misliker. Når er det nok?

Anonymkode: fcbed...0f1

Hva har han gjort som resulterer at du misliker han egentlig? 

Anonymkode: 92dba...e3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår heller ikke hvordan det kan bli sånn, men det er dessverre vanskelig å styre følelser. Etter 20 år sammen er han ikke lenger den samme personen. Dvs vi har utviklet oss i forskjellige retninger, og dessverre misliker jeg nå noen av hans «nye» egenskaper. 
Hi

Anonymkode: fcbed...0f1

Du er jo ikke et godt menneske. Flytt fra han. 

Anonymkode: 92dba...e3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Du er jo ikke et godt menneske. Flytt fra han. 

Anonymkode: 92dba...e3e

Hvordan kan du basert på den uttalelsen si at jeg ikke er et godt menneske?

Da jeg inngikk dette ekteskapet trodde jeg vi skulle bidra omtrent like mye. For å gi noen eksempler rundt barna. Han har aldri deltatt på et foreldremøte eller en utviklingssamtale (eldste er nå 15 år). Han har aldri hatt en sykt barn dag. Han har aldri tatt med barna til tannlegen eller lege. Dette fordi han mener at hans jobb er viktigere enn min, i tillegg jobber jeg deltid 80% med litt kortere dager. Da er det min oppgave å følge opp alt med barna. Jeg synes det er helt ok å delta på ting med dem, men innimellom skulle jeg ønske at han var litt interessert. 

Anonymkode: fcbed...0f1

[Anonym bruker]

For min del møtte jeg en sjarmerende, hyggelig og blid mann, med humor og pågangsmot. Nå, 20 år og to barn etter, har han forandret seg til en sur, gretten, hissig gubbe. Han kverulerer med både meg, ungene, naboene og ellers de som sier han imot. Han ligger på sofaen med neven i buksa, ser på "Villmarkens menn", og venter på at jeg skal komme hjem å lage middag. Han er blitt sjalu og kontrollerende, blir sur om jeg planlegger å dra en tur på kjøpesenteret med mi søster. Han blir sur om jeg kommenterer at han faktisk må vaske hendene etter å ha vært på do, sur om jeg påpeker at det ikke er greit å ligge på sofa og knipse snørr utover gulvet. Vel, detter har han forandret seg til de siste 10 år. Ikke under noen omstendigheter hadde jeg kunnet forutse at han skulle bli slik. Hva gjør man? Skiller seg selvsagt!

Anonymkode: 838c2...f11

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

tillegg jobber jeg deltid 80% med litt kortere dager. Da er det min oppgave å følge opp alt med barna

Selvsagt er det da din oppgave. Det sier seg selv. Han jobber 100%, du jobber deltid, ganske enkelt regnestykke. 

Anonymkode: 92dba...e3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Selvsagt er det da din oppgave. Det sier seg selv. Han jobber 100%, du jobber deltid, ganske enkelt regnestykke. 

Anonymkode: 92dba...e3e

Ja, du mener det?

Når jeg har viktig kundebesøk fra utlandet, så bør jeg ta meg av sykt barn hjemme. Ikke mannen som kan sitte med regnskap på hjemmekontor? Bare fordi jeg jobber en time kortere dag enn han. Takk for at du satte ting i perspektiv for meg. Jeg er virkelig den dårlige personen du sa jeg var i stad. 

Anonymkode: fcbed...0f1