Gi meg mot til å holde ut mott søsken.

[Anonym bruker]

Jeg har NULL sympati og tålmodighet med vedkommende. Hun er psykisk syk, og trenger masse støtte. Med støtte klarer hun seg greit! Men, hun har overhodet ingen empati eller ser utover sin egen nese. Min nevø og niese er vokst opp hos meg og mine foreldre. De har mer eller mindre bodd fast her de siste 6-7 årene.

Jeg er med de overalt, hver dag, føler seg jeg skaper et godt og trygt liv for dem. De følges opp, de har masse venner her. Vi er på turer, høstferie, sommerferie.. Vi kjører landet rundt på idrettsarrangement, er med i styrer osv. Med våre så har vi 4 barn. 
 

Min søster bor med en mann, begge uføre, men ingen lån. De bruker penger KUN på seg selv. Hender innimellom at de Vippser 500kr til ungene. 
 

Nå ringer ho (igjen) og spør om å få låne penger, og legger ut om at ho skal overraske kjæresten med middag fordi han fortjener det! 
 

Jeg har så lyst til å skrike til ho: Hva med å komme hit (til hjembyen) og besøke ungene dine, og se sønnen din spille siste seriekamp i helga?!? Din ubrukelige mor!!!!!!!!!!!! 
Tenker KUN på seg selv, virker totalt hjerneskadet. 
 

Dagens utblåsning!

Anonymkode: f8aaf...fa8

[Anonym bruker]

Skjønner deg veldig godt. Håper du sier nei og ellers minimerer kontakten. Men du har også lov å si fra, du trenger ikke være helgen og hun er et voksent menneske.

Anonymkode: 3cf79...573

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har NULL sympati og tålmodighet med vedkommende. Hun er psykisk syk, og trenger masse støtte. Med støtte klarer hun seg greit! Men, hun har overhodet ingen empati eller ser utover sin egen nese. Min nevø og niese er vokst opp hos meg og mine foreldre. De har mer eller mindre bodd fast her de siste 6-7 årene.

Jeg er med de overalt, hver dag, føler seg jeg skaper et godt og trygt liv for dem. De følges opp, de har masse venner her. Vi er på turer, høstferie, sommerferie.. Vi kjører landet rundt på idrettsarrangement, er med i styrer osv. Med våre så har vi 4 barn. 
 

Min søster bor med en mann, begge uføre, men ingen lån. De bruker penger KUN på seg selv. Hender innimellom at de Vippser 500kr til ungene. 
 

Nå ringer ho (igjen) og spør om å få låne penger, og legger ut om at ho skal overraske kjæresten med middag fordi han fortjener det! 
 

Jeg har så lyst til å skrike til ho: Hva med å komme hit (til hjembyen) og besøke ungene dine, og se sønnen din spille siste seriekamp i helga?!? Din ubrukelige mor!!!!!!!!!!!! 
Tenker KUN på seg selv, virker totalt hjerneskadet. 
 

Dagens utblåsning!

Anonymkode: f8aaf...fa8

Det høres i alle fall ut som om dere gjør en fantastisk jobb!

Kan det hjelpe deg i frustrasjonen å tenke på at din oppgave er både å ta deg av barna og beskytte dem mot sånne idiotiske prioriteringer? Du er liksom deres skjold mot udugeligheten?

Anonymkode: 9b13e...faa

[ReneRene]

Noen psykiske lidelser og diagnoser gjør at de som har dem fremstår utrolig egosentriske. Å ha sympati og prøve å ha empati går fint på avstand. Får man det nært på, så orker man ofte ikke. Det er ekstra vanskelig med tilfeller som du presenterer. Det er jo utrolig provoserende, og det er utrolig trist for barna! Men det ville vært så mye mer trist om de faktisk ikke hadde dere, og at de måtte være mer med slike foreldre. 

Du har lov til å bli forbanna, men husk bare ordtaket om at det du ikke får gjort noe med...

Og så kan du trøste deg med at dere gir ungene veldig veldig viktig bagasje. 

[Anonym bruker]

Du må bare svare at nei, du har ingen penger å låne bort, og prøve holde litt distanse.

Hun evner jo ikke bedre. Barna er vel litt "ute av syne, ute av sinn", mens partneren hennes er der og "forstjener en god middag".

At hun ikke evner se lenger enn nesen rekker er vel en del av sykdommen hennes, så du kan ikke gjøre annet enn å beskytte deg selv og beskytte barna ved å holde litt avstand. Slutt å håpe på noe mer, for hun kommer aldri til å innfri.

Jeg har selv en psykisk syk far, og har fått det mye bedre når jeg sluttet håpe. Det evinnelige håpet om at han skal stille opp litt, vise interesse, ringe eller komme på besøk, ihvertfall svare på en innbydelse, det ødelegger så mye. Når man slutter å håpe, bare innser at deres psykdom gjør at de aldri klarer innfri, men vite at de ikke gjør det for å være slem, de lider jo under det selv også, så blir livet så mye bedre. I mange år hadde jeg null kontakt med pappa, nå snakker jeg med han et par ganger i året og det er helt greit, han er som han er...

Anonymkode: c2355...26b

[Anonym bruker]

Jeg håper egentlig ingenting annet enn at hun skal holde seg for seg selv og plage oss minst mulig… beklager for å innrømme dette. 
Datteren hennes var gjennom en operasjon, og henne og jeg lå en natt på sykehus, men ingenting farlig. Likevel klarte hun å ringe meg samme kveld, for hun trengte støtte for hunden til bestevenninnen måtte avlives. 
Ungene er ikke knyttet til henne, men ser på mannen min og meg som deres foreldre. De er heldigvis ressurssterke, flotte og nydelig barn. Er like glad i dem som de jeg har født. 
I sommer reiste hun og kjæresten ei uke til syden.. Vi var også, men aldri noe spørsmål om hun kan gjøre noe med dem, gi dem litt lommepenger eller noe. Neida, full all inclusive på seg selv.

Gud som ho irriterer meg innimellom!!! 
Ps: Snakker ikke stygt om min søster foran ungene.

Anonymkode: f8aaf...fa8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg håper egentlig ingenting annet enn at hun skal holde seg for seg selv og plage oss minst mulig… beklager for å innrømme dette. 
Datteren hennes var gjennom en operasjon, og henne og jeg lå en natt på sykehus, men ingenting farlig. Likevel klarte hun å ringe meg samme kveld, for hun trengte støtte for hunden til bestevenninnen måtte avlives. 
Ungene er ikke knyttet til henne, men ser på mannen min og meg som deres foreldre. De er heldigvis ressurssterke, flotte og nydelig barn. Er like glad i dem som de jeg har født. 
I sommer reiste hun og kjæresten ei uke til syden.. Vi var også, men aldri noe spørsmål om hun kan gjøre noe med dem, gi dem litt lommepenger eller noe. Neida, full all inclusive på seg selv.

Gud som ho irriterer meg innimellom!!! 
Ps: Snakker ikke stygt om min søster foran ungene.

Anonymkode: f8aaf...fa8

Så utrolig heldig dine tantebarn er, som har dere i livet sitt ❤️

Anonymkode: 5a910...25f

[ma(G)ma med to små :)]

Vil anbefale deg å få formalisert ansvaret for ungene gjennom barnevernet hvis du ikke allerede har gjort det.

Da vil du få lønn for «jobben», samt dekt utgifter for barna. Din søster vil også måtte betale barnebidrag.

Ikke det at jeg mener at penger er så viktig, men kanskje ville det ha hjulpet på frustrasjonen du føler på. Da blir din søster stilt litt til ansvar, og du vil få «noe igjen» for den fantastiske jobben du gjør, som en slags erstatning for den takknemligheten din søster nok aldri vil klare å vise.

 

Så bruker du pengene på hyggelige opplevelser for dere som familie, og evt sparing til (alle) barnas fremtid🥰♥️

[Anonym bruker]

Av erfaring bør du jo vite hvordan hun er, og på et eller annet tidspunkt må du la det gå. 
Du får penger for å ta vare på barna hennes, og så kan dere ha bedre råd enn henne til de tingene dere vil gjøre. Hvis du gidder å holde på som dette år etter år, så kan du jo bare takke deg selv for at du blir skuffet. 

Anonymkode: 8f33d...0f7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Skjønner deg veldig godt. Håper du sier nei og ellers minimerer kontakten. Men du har også lov å si fra, du trenger ikke være helgen og hun er et voksent menneske.

Anonymkode: 3cf79...573

Dette. 

Anonymkode: 0e27f...0dc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 timer siden):

Av erfaring bør du jo vite hvordan hun er, og på et eller annet tidspunkt må du la det gå. 
Du får penger for å ta vare på barna hennes, og så kan dere ha bedre råd enn henne til de tingene dere vil gjøre. Hvis du gidder å holde på som dette år etter år, så kan du jo bare takke deg selv for at du blir skuffet. 

Anonymkode: 8f33d...0f7

Jeg får ikke en krone for å ta vare på barna «hennes». Hun får barnebidrag for dem. 

Barna har ikke gitt oss noe annet enn enorm glede, jeg ser på de som mine egne, og det føles rart å få «lønn» for dem. De er mine på lik linje som de to jeg har født. 
Det som er problemet her er min søster, det er hun som skaper problemer. Og når jeg ser på de nydelige ungene kan jeg ikke forstå at det er mulig, sykdom eller ei, å være så egoistisk. 

Vi er heldige mtp økonomi, så vi har aldri trengt noe finansiell støtte. Vi har sett på det som at vi har 4 unger, og fordelt og spart til de alle deretter.

Men, jeg har ikke tenkt på det slik hun ene skriver ovenfor her. Så jeg skal gå noen runder i tenkeboksen.

Anonymkode: f8aaf...fa8