Jeg sliter

[Anonym bruker]

Jeg hadde drømmejobben, helt til sjefen klarte å gjøre så store endringer at alt ble ødelagt. Virkelig alt!

Jeg har jobbet i årevis uten sykedag/sykemld/sykt barn dag osv..jeg er den som alltid stiller opp om noen er syk selv om jeg er syk selv.

Nå føler jeg meg syk, psykisk syk.(Har i tillegg en tilstand som gjør at jeg må gå på tabletter livet ut).

Nå står jeg mellom å si opp(uten en ny jobb å gå til foreløbi), sykemld meg eller vente til jeg «stuper» på jobb som mannen min sier. 
Føler det er feil å sykemld meg, må da forklare meg om hvorfor osv…

Det er bare så tungt å tørke tårer hver dag før jeg må inn på jobb og klistre et smil på for å prøve å komme gjennom dagen.

Føler det er feil å si opp også, alt blir liksom feil i mine øyne.

Hva ville dere gjort?❤️

Anonymkode: e127a...acc

[Anonym bruker]

Jeg har sagt opp før jeg har ny jobb på plass, men det er forsdi jeg er sykepleier om vet jeg får en ny jobb mens jeg jeg venter på en ny drømmejobb.

og fordi økonomien ellers tåler at jeg hadde vært uten  jobb litt.

 

Du må jo se på hvilke muligheter du har for å starte i ny jobb raskt og om dere hadde greid dere økonomisk uten din inntekt? og du har jo 3 måneders oppsigelsestid til å finne ny jobb...

Nei dette må du kjenne på selv. men det er faktsik ingen grunn til å kjøre seg i senk. da er det lurt å tenke på om man skal ha en annen jobb. før man har vært en dårlig arbeidstager over lang tid og da har man ikke så gode referanser.

Jeg har måttet være referanse for noen som er så lei av jobben at de ikke har fungert, vært sykemeldt og skapt dårlig stemning på jobb. og jeg kan jo ikke lyve om i samtalen med den som ringer... "Når de trives så fungerer de bra, men ikke akkurat nå" er jo ikke akkurat den beste referransen...

Jeg har gitt meg selv til mars for å finne ut om jeg vil være der jeg er nå. Sier jeg opp tre måneder før sommeren så får  jeg lang sommerferie. mistrives litt, men ikke nok til å gå før det gagner meg!

Anonymkode: 8659e...065

[Anonym bruker]

Jeg hadde også drømmejobben, helt til sjefen omorganiserte og flyttet ansvar og morsomme arbeidsoppgaver bort fra meg og de andre fagarbeiderne. Jeg gikk inn i en depresjon, men gikk på jobb. Var egentlig redd for å bli bitter, men den følelsen kom fort. Etter et års tid begynte det å lysne. Jeg begynte å planlegge å ta mer utdanning, for å få flere muligheter til jobb andre plasser, og også for å få mer ansvar, helst på en annen arbeidsplass. Jeg vet at jeg er godt likt både blant kolleger og sjef, og ble beskrevet som gledesspreder og limet i gruppa. Etterhvert innså både sjefen og noen av de som hadde vært pådrivere for endringen at den nye modellen ikke funket, og jeg fikk gjennomslag for en ny omstrukturering. Som faktisk ble veldig vellykket, og nå som vi må endre igjen blir samme modellen brukt. Jeg er i gang med høyere utdannelse, men trives igjen bedre der jeg er, så målet er ikke nødvendigvis å komme meg bort derfra.

 

Poenget mitt er, prøv å bruk det som har skjedd til noe konstruktivt for deg selv. Bytt jobb, ta en annen utdannelse, bygg din egen bedrift. Ikke la sjefen få bestemme hvordan du skal ha det, ta styringen tilbake.

Anonymkode: 2e476...f17

[Anonym bruker]

Jeg tviler ikke på at det du sier er sant, men:

a) har du sagt fra at du sliter/at alt er ødelagt?

b) er det du selv som presser deg, eller er det sjefen?

Kanskje er det helt åpenbart - eller ikke relevant for din arbeidsplass, men jeg er leder selv og vet at det er mange som ikke sier fra skikkelig (slik at man som leder faktisk får tilpasset oppgavene, gjort noe med arbeidsflyten eller organiseringen), og mange som presser seg selv fryktelig hardt. Her jeg jobber nå har jeg lagt mye energi i å få de som presser seg selv for mye til å forsøke å ta det mer med ro. Jeg tror innimellom er deres egne forventninger til seg selv langt høyere enn det arbeidsplassen selv har.

Anonymkode: e3184...3ca

[Anonym bruker]

Takk for flotte svar alle dere🥰

Vi har tatt det opp med sjefen ved flere møter, men sjefen står på sitt. Vi kommer med andre forslag som løser situasjonen, men sjefen avfeier oss bare.

Vi har virkelig prøvd…er så fortvilte. Jeg ser nå for meg at vi er flere som kommer til å si opp.

Vi liker det vi gjør, men ikke hvordan det er blitt.

 

Anonymkode: e127a...acc

[Anonym bruker]

Jeg ville søkt andre jobber og ikke sagt opp før jeg hadde fått meg en annen jobb. Bare ved å komme i gang med å skrive CV, søke jobber, tror jeg du vil oppleve en lettelse, ved at det er du som tar styringen over situasjonen. 

 

Anonymkode: 83681...ffa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg ville søkt andre jobber og ikke sagt opp før jeg hadde fått meg en annen jobb. Bare ved å komme i gang med å skrive CV, søke jobber, tror jeg du vil oppleve en lettelse, ved at det er du som tar styringen over situasjonen. 

 

Anonymkode: 83681...ffa

Vedlig enig i dette.

Bestem deg for å slutte, så får du de tankene ut av hodet, du har bestemt deg og jobber der bare til du har fått en ny jobb.

Så søker du, jobb med CV og søknader, let etter nye jobber, skriv åpne søknader til arbeidsgivere du ønsker deg selv om de ikke lyser ut stillinger akkurat nå osv.

Da er du på vei videre, og dagen i dag vil ikke føles så tøff.

Anonymkode: 3fe73...3b3

[Anonym bruker]

Jeg er i noe av samme situasjon som deg. Endring i ledelse har gjort arbeidsplassen min til en svært krevende plass å jobbe. Unødvendig krevende med mange brudd på helt elementære hygienefaktorer. I og med jeg har vært ansatt der lenge og har ett veldig godt samarbeid med både kolleger og samarbeidspartere, satt det langt inne å komme til det punktet hvor jeg ikke ser annen utvei enn å skifte beite. 
 

Det er fort gjort å bli litt panisk, kanskje hoppe i en jobb du egentlig ikke ønsker. Vanskelig manøver å skru hodet dit hvor du søker mot noe, ikke vekk. Bare vær bevisst på dette. Følelsene får du ikke gjort noe med, men du kan reflektere over det. Å si opp uten ny jobb kan være en beslutning med stor risiko. 
 

Jeg søker jobber, plan A er å søke de som virker spennende. Hvis det ikke klaffer, går jeg til plan B. Jeg har satt en dato for når jeg skal si opp og forbereder meg mentalt på det. Plan B er en jobb jeg ikke nødvendigvis ønsker så sterkt, men jeg vet jeg får den og den er ett bedre alternativ enn der jeg er nå. Så kom i gang med cv, registret deg rundt hos de forskjellige aktørene og søk. I det øyeblikket du ikke er følelsesmessig investert i jobben din, blir også situasjoner lettere å håndtere, for de kommer litt mer på avstand. 

Anonymkode: cd9df...f69