Jeg er så dødelig sliten, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det.

[Anonym bruker]

PS: dette ble milevis lenger enn planlagt, men håper noen gidder å lese alt. Husk at dette er skrevet i frustrasjon- skrivefeil kan forekomme.

Trenger tips til å hente meg inn. Gjerne tips som ikke er «gå en tur».

Sannheten er at jeg blir utslitt av barna. Eldste har ADHD og utredes for autisme. Mellomste utredes for autisme og PDA. Minste har diagnose autisme.

De har så sykt mange forskjellige behov, jeg har ingen hjelp fra noen, og jeg får ikke avlastning fordi barna har en far (som de ikke vil til)

Eldste går på vgs. Hun sliter med å beholde relasjoner, forstå oppgaver, følge opp skole, huske timer hos BUP- jeg må gå inn i klasserommet og hente henne, er oversosial og kveler venner, kan bli sint når jeg ikke forstår eller ikke er enig med henne, klarer ikke spise kjøtt, klager på alt og alle- de gjør noe feil, hun har aldri gjort noe feil noen gang, klarer ikke holde avtaler og mer

Mellomste går på ungdomsskolen, har mye meltdowns, og sliter med det meste. Hun drar på skolen nesten hver dag, men gjør ikke noe der. Skulker, gidder ikke, har 24 anmerkninger hittil i år, bryr seg ikke, har vært på skolen uten å lære noe i snart 1 1/2 år. Sliter ut venner, er nesten alltid sur, sliter med søvn og sover maks 3-4 timer om natten, er stygg i munnen og kaller oss foreldre virkelig stygge ting. I dag har jeg vært «jævla fitte», «fuckings hore» og «feite faen» minst. Sikkert mer. Jeg vet det er diagnosen, men det er så slitsomt å ikke kunne ha en normal samtale med henne. Hun bryr seg ikke om egen fremtid, er ikke interessert i andre enn seg selv, og blir ikke ting gjort på hennes måte, så er det totalt meltdown.

Minste går på ungdomsskolen, er stille og rolig. Han blir redd bår stemmer heves (veldig lett å unngå med de to søstrene beskrevet over), har mye mat han ikke kan spise, sliter med lyder, flink og oliktoppfyllende, men har null mimikk og kan ikke uttrykke følelser. Jeg vet aldri hvordan han har det, og jeg får aldri vite det. Han synes ikke noe er vanskelig her i livet, og selv om han er faglig flink er matte vanskelig for han. Han vil ikke ha hjelp, for han kan det jo. Og det er ikke vanskelig.

Jeg vet at det er diagnosene som er problemet her, men jeg er bare så sliten av å være 3 forskjellige mammaer, stille behovene til alle 3, bistå alle 3 i å skulle møte verden når de blir voksne. For voksne blir de, og verden er ikke tilpasset dem.

Så kan noen si «du kan ikke la henne snakke sånn til deg!» men det ville ikke hjulpet om selveste Odin fortalte henne det. Noen kan si «du har jo valgt å få de barna». Ja, det har jeg, men ikke i min villeste fantasi tok jeg høyde for at alle barna mine skulle få en diagnose som det ikke finnes behandling for. Så kan man kanskje si at jeg bare må oppdra dem, men de som sier det er bare uvitende, og jeg overser dem. Andre kan si «nå er de så store at de klarer seg hjemme alene mens du gjør dine ting». Ja, det gjør de, men ikke over lengre tid, og ikke mer en de er etter skoletid.

Så er det meg da. Jeg har kronisk migrene, og jobber 100%. Jeg har søkt og fått avslag på pleiepenger. Jeg har søkt og fått avslag på avlastning, jeg har søkt og fått avslag på det meste. Jeg har gitt opp litt rett og slett. Jeg er så sliten at jeg snart ikke orker å holde huset ryddig og rent. Det er alltid noe, og det er aldri mulighet for å hente seg inn. Før var de hos far hver 3. helg. Nå er maks en hos far av gangen, og sjeldnere enn hver 3. helg. Far fornekter alle diagnoser, han orker ikke alle samtidig og familien hans stiller ikke opp for han eller meg. Det kan jeg ikke forvente heller da. Familien min har stilt opp tidligere, men det går en grense hos dem også. De har egne familier og egne ting de gjør, og de skal også ha energi og overskudd til å orke å hanskes med disse barna. Så da står jeg dønn alene. Og må følge opp alle barna på BUP, på skole og på alle andre arenaer. Hente og kjøre hit og dit, for buss er skummelt for de to minste. Mørket er skummelt for en, ukjente mennesker er skummelt for en. 

Hvordan i all verden skal jeg klare å hente meg inn når jeg ikke kan gå ut av huset, ikke kan være alene og lese bok eller strikke, ikke får sove om natten fordi et barn vandrer halve natten, ikke har en eneste dag uten at en eller annen får meltdown og det blir bråk, migreneanfall som to av tre ikke bryr seg om, ikke mulig å jobbe redusert- jeg må ha inntekt, ikke mulighet til å betale noen selv for avlastning, ikke et eneste sekund for meg selv hjemme. Eneste tiden jeg har er 10 min til jobb og 10 min hjem. Da vil jeg bare ha det stille. Men da ringer jo barna. «Når kommer du hjem», «hva er det til middag», «er du på vei til jobb?», «hvor er skoene mine?», «det er en flekk på genseren min. Hva gjør jeg nå?», «stoffet i buksen klør» osv. det er liksom aldri fred å få.

Så kjør tips. Helst noen som forteller meg hvordan jeg kan hente meg inn. Ting jeg ikke har tenkt på fordi jeg er så sliten. Tips som gjelder barna er dekket av BUP, så at de er beskrevet over her er bare for å illustrere hvor ulike de er. Oppdratt er de alle 3, men de har diagnoser som gjør dem annerledes.

Anonymkode: 11332...f8f

[Anonym bruker]

Kontakt barnevernet og si at hvis du ikke får avlastning nå, må de overta alle ungene.

Det vil være mye dyrere og vanskeligere for dem å overta alle tre enn å gi avlastning. Hvis du ikke får en pause og bryter fullstendig sammen er det jo de som må finne kompetente beredskaps og fosterhjem til dem.

Stor klem til deg ❤️

Anonymkode: ddd22...941

[Anonym bruker]

Jeg har ingen tips, men kjenner meg igjen. Har en 19 åring med udiagnostisert adhd (vært utreda flere ganger) som er nøyaktig sånn du beskriver din eldste. Hun spiser meg opp, rett og slett. 

Mellomste er «normal» og får jo ingenting stakkar, fordi han ikke krever noe. Men fortjener jo noe han og!

yngste er 10, høyt og lavt, «hva sa du?» uansett hvem jeg snakker med. Frekk i munn (men er tilsnakkende). Egentlig en ålreit type, men han er ett klistremerke. 
 

De 3 sammen går ikke! Og jeg driver hele tiden med deeskalering og dysse ting ned, passe på at ikke mellomste er krass med eldste (han kan være ironisk, hun skjønner ikke ironi) passe på at yngste ikke blir såra og sint for noe og sånn går nu dagan

jeg har og 3 ulike mammaroller og folk utenfra forstår virkelig ikke. Drømmer om 2 uker på ferie uten telefon og uten å være tilgjengelig for noen! Kun meg! Men det vet vi jo alle at ikke går…

Så jeg aner ikke. Men du er ikke alene!! Og hvis du er keen så kan vi dra til Bali!

Anonymkode: ce167...b58

[Anonym bruker]

Først vil jeg sende deg en klem! ❤️ Livet er ikke rettferdig. Noen får mer og hanskes med enn hva som er bra. Kan bup/familiekontoret kreve far mer på banen? Uansett hvor mye han fornekter er barna fortsatt hans og han må ta sin del. Hyl, skrik, bann, steik, krev! 

 

Anonymkode: 98ff1...0a8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Kontakt barnevernet og si at hvis du ikke får avlastning nå, må de overta alle ungene.

Det vil være mye dyrere og vanskeligere for dem å overta alle tre enn å gi avlastning. Hvis du ikke får en pause og bryter fullstendig sammen er det jo de som må finne kompetente beredskaps og fosterhjem til dem.

Stor klem til deg ❤️

Anonymkode: ddd22...941

Det er forsøkt. Barna har en far, og vil ikke han avlaste, så er det visst mitt problem. Jeg sa faktisk en gang til dem at en dag så er jeg så ødelagt at jeg pakker en bag til hver av dem, leverer de på kontoret deres en fredag klokken 14, og reiser bort hele helgen. Da svarte de «det er jo traumatiserende for barna. Spesielt med de diagnosene». For de må tilvennes i lang tid før de kan benytte et avlastningshjem. De skjønte ikke at det var satt på spissen en gang. Men har altså søkt og fått avslag. De må ha forsterkede avlastere, og det er det så lite av at de fleste får avslag, og de som ikke får det må stå på venteliste 

Anonymkode: 11332...f8f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Først vil jeg sende deg en klem! ❤️ Livet er ikke rettferdig. Noen får mer og hanskes med enn hva som er bra. Kan bup/familiekontoret kreve far mer på banen? Uansett hvor mye han fornekter er barna fortsatt hans og han må ta sin del. Hyl, skrik, bann, steik, krev! 

 

Anonymkode: 98ff1...0a8

Far kan ikke tvinges. Han blir så sliten stakkar. Han har fått veiledning via barnevernet, men det ble avsluttet fordi han ikke var veiledbar. Når jeg har den infoen jeg har nå, så er jeg sikker på at far også er autist egentlig. 

Anonymkode: 11332...f8f

[Anonym bruker]

Kjenner meg så igjen i beskrivelsene dine. Har også flere barn med adhd og Aspergers og de går dårlig sammen.
 

Først og fremst ville jeg ha klaget på avslag om avlastning. Dersom det er lenge siden du søkte, søk på nytt med en bedre søknad. Har de individuell plan og en koordinator? Isåfall tenker jeg at dette er noe å ta opp på et ansvarsgruppemøte og få flere fagfolk til å støtte deg i at du må ha avlastning og så kan kanskje koordinatoren hjelpe deg med søknad. Har de ikke ansvarsgruppe, er det lurt å kontakte kommunen for å få det på plass. 
 

Ellers - mindfulness er min måte å overleve på. Høretelefoner med støykansellering, en mindfulnessapp og fokus på pust og avslapning. Noen minutter eller mer om du har tid til det

 

Sender deg en klem! Forstår godt hva du står i! 

Anonymkode: 0cdd2...07c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har ingen tips, men kjenner meg igjen. Har en 19 åring med udiagnostisert adhd (vært utreda flere ganger) som er nøyaktig sånn du beskriver din eldste. Hun spiser meg opp, rett og slett. 

Mellomste er «normal» og får jo ingenting stakkar, fordi han ikke krever noe. Men fortjener jo noe han og!

yngste er 10, høyt og lavt, «hva sa du?» uansett hvem jeg snakker med. Frekk i munn (men er tilsnakkende). Egentlig en ålreit type, men han er ett klistremerke. 
 

De 3 sammen går ikke! Og jeg driver hele tiden med deeskalering og dysse ting ned, passe på at ikke mellomste er krass med eldste (han kan være ironisk, hun skjønner ikke ironi) passe på at yngste ikke blir såra og sint for noe og sånn går nu dagan

jeg har og 3 ulike mammaroller og folk utenfra forstår virkelig ikke. Drømmer om 2 uker på ferie uten telefon og uten å være tilgjengelig for noen! Kun meg! Men det vet vi jo alle at ikke går…

Så jeg aner ikke. Men du er ikke alene!! Og hvis du er keen så kan vi dra til Bali!

Anonymkode: ce167...b58

Holder med ei hytte langt oppi gokk for meg! Så lenge det er peis, ved, bøker, kaffe/te og null mobildekning!

Og ikke minst- vil du ha en mann i livet? Glem det! Dine «beste år» (35-55 hvis noen lurer) brukes på å være konstant sliten. Jeg håper jeg kan se tilbake og klappe meg selv på skulderen. For akkurat nå gjør jeg ingen ting riktig- hilsen godjentene mine!

Anonymkode: 11332...f8f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Kjenner meg så igjen i beskrivelsene dine. Har også flere barn med adhd og Aspergers og de går dårlig sammen.
 

Først og fremst ville jeg ha klaget på avslag om avlastning. Dersom det er lenge siden du søkte, søk på nytt med en bedre søknad. Har de individuell plan og en koordinator? Isåfall tenker jeg at dette er noe å ta opp på et ansvarsgruppemøte og få flere fagfolk til å støtte deg i at du må ha avlastning og så kan kanskje koordinatoren hjelpe deg med søknad. Har de ikke ansvarsgruppe, er det lurt å kontakte kommunen for å få det på plass. 
 

Ellers - mindfulness er min måte å overleve på. Høretelefoner med støykansellering, en mindfulnessapp og fokus på pust og avslapning. Noen minutter eller mer om du har tid til det

 

Sender deg en klem! Forstår godt hva du står i! 

Anonymkode: 0cdd2...07c

Har ansvarsgrupper og ppt og bup. Alle støtter meg i at jeg trenger avlastning. Men barnevernet sier at så lenge de har en fungerende far, så havner jeg bakerst i køen. I tillegg er det stor mangel på forsterkede avlastningshjem, det er lange ventelister. Hvem som helst kan ikke ta barna og barna tar ikke hvem som helst. Alt må liksom klaffe. Og jeg skjønner jo at det er vanskelig å finne de rette for jobben. 

Anonymkode: 11332...f8f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Holder med ei hytte langt oppi gokk for meg! Så lenge det er peis, ved, bøker, kaffe/te og null mobildekning!

Og ikke minst- vil du ha en mann i livet? Glem det! Dine «beste år» (35-55 hvis noen lurer) brukes på å være konstant sliten. Jeg håper jeg kan se tilbake og klappe meg selv på skulderen. For akkurat nå gjør jeg ingen ting riktig- hilsen godjentene mine!

Anonymkode: 11332...f8f

Ja, eller det. Bare er mer fan av varme🙈

hadde nettopp en runde raptus med yngste fordi han er en liten primadonna (som jeg har skapt, for all del) som satte huset på hue fordi han måtte legge seg. Klokka 21. Og nå er jeg i seng fordi dette er det lengste jeg noensinne orker å være våken når hele dagen går med til å styre/ordne/passe på. 

Eldste klikka på meg tidligere idag fordi jeg aldri har lært henne å spare penger…….. (Nei, jeg har jo ikke nevnt dette med jevne mellomrom siden du fikk jobb som 15-åring må vite. Men da ble du sur for at jeg blanda meg)

du gjør heldigvis alt riktig 👊 problemet med «disse barna» er at de må bli så innmari voksne før de forstår det 

Anonymkode: ce167...b58

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (46 minutter siden):

Det er forsøkt. Barna har en far, og vil ikke han avlaste, så er det visst mitt problem. Jeg sa faktisk en gang til dem at en dag så er jeg så ødelagt at jeg pakker en bag til hver av dem, leverer de på kontoret deres en fredag klokken 14, og reiser bort hele helgen. Da svarte de «det er jo traumatiserende for barna. Spesielt med de diagnosene». For de må tilvennes i lang tid før de kan benytte et avlastningshjem. De skjønte ikke at det var satt på spissen en gang. Men har altså søkt og fått avslag. De må ha forsterkede avlastere, og det er det så lite av at de fleste får avslag, og de som ikke får det må stå på venteliste 

Anonymkode: 11332...f8f

Da ville jeg klaget til statsforvalteren på avslaget. Hvis de fyller kriteriene til avlastning skal de ikke få avslag fordi det pr tiden ikke finnes nok avlastere. Avlastning kan også gis i institusjon.

Anonymkode: b911b...b4a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Ja, eller det. Bare er mer fan av varme🙈

hadde nettopp en runde raptus med yngste fordi han er en liten primadonna (som jeg har skapt, for all del) som satte huset på hue fordi han måtte legge seg. Klokka 21. Og nå er jeg i seng fordi dette er det lengste jeg noensinne orker å være våken når hele dagen går med til å styre/ordne/passe på. 

Eldste klikka på meg tidligere idag fordi jeg aldri har lært henne å spare penger…….. (Nei, jeg har jo ikke nevnt dette med jevne mellomrom siden du fikk jobb som 15-åring må vite. Men da ble du sur for at jeg blanda meg)

du gjør heldigvis alt riktig 👊 problemet med «disse barna» er at de må bli så innmari voksne før de forstår det 

Anonymkode: ce167...b58

Jeg fikk kjeft fordi jeg ikke dro innom butikken og kjøpte is da jeg var ute og leverte noe i stad. Var borte i 5 min. Da burde jeg jo ha tenkt på at hun ville ha is! Jævla dtittfitte var jeg da.

Det verste er egentlig at jeg begynner å merke at jeg er sliten på det fysiske. Hyppigere migreneanfall, smerter i skuldre og bryst, febersmerter og feberfølelse uten feber, fryser hele tiden, smerter i knær og føtter, leddsmerter. 

Anonymkode: 11332...f8f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Da ville jeg klaget til statsforvalteren på avslaget. Hvis de fyller kriteriene til avlastning skal de ikke få avslag fordi det pr tiden ikke finnes nok avlastere. Avlastning kan også gis i institusjon.

Anonymkode: b911b...b4a

Institusjon ville ikke vært klokt for noen av barna. Husk at de har diagnoser alle sammen som gjør at de trenger fagfolk som avlastere. Selv om jeg hadde fått tilslag på søknaden, så er det sånn at det er lang venteliste, og hvis det blir ledig før de er 18 (de er 17,15 og 13 nå), så tar det lang tid før de kan være med avlastere uten meg. Og hvis de ikke liker avlaster, så vil det ikke fungere. Jeg forstår faktisk at det er vanskelig å finne avlastning til barn med disse diagnosene. Det kan faktisk være traumatiserende å vare sende de av sted til fremmede. Spesielt for de to minste. De er redde for mange ting, ene ukjente mennesker. 

Anonymkode: 11332...f8f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Har ansvarsgrupper og ppt og bup. Alle støtter meg i at jeg trenger avlastning. Men barnevernet sier at så lenge de har en fungerende far, så havner jeg bakerst i køen. I tillegg er det stor mangel på forsterkede avlastningshjem, det er lange ventelister. Hvem som helst kan ikke ta barna og barna tar ikke hvem som helst. Alt må liksom klaffe. Og jeg skjønner jo at det er vanskelig å finne de rette for jobben. 

Anonymkode: 11332...f8f

Med barn med diagnoser trenger du ikke gå gjennom bv for avlastning. Hør med kommunen hva avdelingen heter i din kommune, ta kontakt og søk. Her heter avdelingen «avd. for avlastning for funksjonshemmede barn» (eller noe slikt). Vi fikk innvilget med en gang, men det tok litt tid å finne et egnet tilbud. Lykke til!

Anonymkode: 0cdd2...07c

[Anonym bruker]

Steike meg. Du står i mye❤️. jeg har ikke så mange råd å komme med, men ett som jeg fikk fra familievernkontoret som funket for meg da eldstesønnen var utagerende som barn/ung ungdom. Og det er å gjøre seg utilgjengelig når jeg merket han var ute etter å krangle/diskutere/klage. Når han var i det humøret var det fryktelig mye som måtte gjøres i boden, hagen eller på vaskerommet.

Ville ikke tatt telefonen i bil til og fra jobb. det er dine friminutter. De overlever uten å få svar på spørsmålene.

Ps: Er folkehøyskole noe for eldstemann? Kan det være noe å peile seg inn på neste år? Det er jo gjerne et år med trygge rammer, men med gode muligheter for å modnes og få sine egne erfaringer?

Anonymkode: 47ef3...19e

[Anonym bruker]

Har du grunnstønad eller hjelpestønad for barna? Hvis ikke, søk, og om du får innvilget ta det du får å bruk det til å dekke opp at du går ned noen prosent i stilling. Om du kan jobbe en time kortere dager og bruke den timen mens barna er på skole til å gjøre det som skal til for å hente deg inn. 

Anonymkode: 03732...28c

[Anonym bruker]

Jammen har du det stritt! 
 

Jeg har ingen erfaringer eller kunnskap å bidra med, du har fått gode råd over. Det eneste jeg tenkte er at du skal kreve at de 20 min i bil er DIN tid. Da setter du telefonen på lydløst, ingenting er så viktig at det ikke kan vente i 10 min. Barna er store nok til å ordne opp om det mot formodning blir krise, alle kan ringe 113. Så hører du musikk, lydbok eller bare nyter å ha det stille. Så får du i hvert fall et ørlite friminutt. 
 

Jeg ønsker deg bedre dager. 

Anonymkode: 78db4...824

[Pobie]

Det høres utrolig slitsomt ut.

Skru hvertfall av mobilen de ti minuttene det tar å kjøre hjem. Ta en omvei slik at det tar 15-20 minutter, evt parker en plass og bare sitt der noen minutter i stillhet. Baren er så store at de klarer seg noen minutter uten deg. Hvorfor kan du ikke kan gå en liten tur for deg selv innimellom? Bare 10-20 minutter ned i veien og tilbake igjen?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Jammen har du det stritt! 
 

Jeg har ingen erfaringer eller kunnskap å bidra med, du har fått gode råd over. Det eneste jeg tenkte er at du skal kreve at de 20 min i bil er DIN tid. Da setter du telefonen på lydløst, ingenting er så viktig at det ikke kan vente i 10 min. Barna er store nok til å ordne opp om det mot formodning blir krise, alle kan ringe 113. Så hører du musikk, lydbok eller bare nyter å ha det stille. Så får du i hvert fall et ørlite friminutt. 
 

Jeg ønsker deg bedre dager. 

Anonymkode: 78db4...824

Telefonen min er alltid på lydløs. Men de ringer og ringer. Og hvis de ringer 113, så er det fordi mamma ikke tar telefonen og garantert har vært i en ulykke. For er jeg ferdig på jobb, så er jeg tilgjengelig. 

Pobie skrev (9 timer siden):

Det høres utrolig slitsomt ut.

Skru hvertfall av mobilen de ti minuttene det tar å kjøre hjem. Ta en omvei slik at det tar 15-20 minutter, evt parker en plass og bare sitt der noen minutter i stillhet. Baren er så store at de klarer seg noen minutter uten deg. Hvorfor kan du ikke kan gå en liten tur for deg selv innimellom? Bare 10-20 minutter ned i veien og tilbake igjen?

Kan ikke skru av telefonen. Det vil utløse panikk. Og så må jeg komme hjem til fast tid, hvis ikke er det panikk. Det er umulig med forsinkelser og endring i planen. For da blir kveldene enda verre. Jeg har sagt minst 1000 ganger at de må sjekke dagsplanen på kjøleskapet. Der står all info de trenger for å vite hva det er til middag, hva de må ha på seg, hva de må ha med seg osv. Men de forstår det ikke. Og er det noe galt med et klesplagg, risikerer jeg at barnet ikke drar på skolen. Og de må ut døren til fast tid for å bli hentet. Hvis ikke reiser skyssen, og de kommer seg ikke på skolen.

Rutiner er så dødelig viktig for alle 3, så et bitte lite avvik er krise. Må løpe ut fra foreldremøter for å rekke hjem til den tiden jeg har sagt, og skolen har skrevet. Skulle ønske skolen ikke oppga tidspunktet til barna, og har bedt om det. For da kunne jeg sneket inn et kvarter etter foreldremøter. Men de finner alltid ut av det. Uansett om lærer sier noe eller ikke. Og dagene/kveldene blir enda verre om rutiner brytes. 

Jeg prøver å stå opp tidlig i helgene for å ha en time eller to for meg selv da. Men det går aldri, for jeg er så trøtt at jeg heller vil sove enn å få den timen alene. Så litt min feil det også.

Jeg kan ikke gå tur fordi barna ikke kan være alene hjemme

Anonymkode: 11332...f8f

[Anonym bruker]

Har du søkt om støttekontakt?

Nabojenta her er 15 år og har mange utfordringer lignende deres, og hun har hatt støttekontakt i mange år. En jente som kommer og er sammen med henne noen timer hver torsdag ettermiddag, de går på kino, piknik på stranda og sånne enkle ting, eller er hjemme mens mammaen tar seg en tur ut av huset.

Den torsdagen er gull for mammaen.

Anonymkode: cc895...8c6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Jeg fikk kjeft fordi jeg ikke dro innom butikken og kjøpte is da jeg var ute og leverte noe i stad. Var borte i 5 min. Da burde jeg jo ha tenkt på at hun ville ha is! Jævla dtittfitte var jeg da.

Det verste er egentlig at jeg begynner å merke at jeg er sliten på det fysiske. Hyppigere migreneanfall, smerter i skuldre og bryst, febersmerter og feberfølelse uten feber, fryser hele tiden, smerter i knær og føtter, leddsmerter. 

Anonymkode: 11332...f8f

Dette fikk meg til å dra på smilebåndet. Ikke fordi det er så innmari gøy, men fordi det er så tragikomisk at det blir gøy. Klart DU må forstå!!! Jeg måtte hente en døddrukken unge som hadde vært på fest. Ble innlagt på akutten. Jeg var ganske sur, for jeg måtte jo opp midt på natta og kunne drite i å jobbe dagen etter. «Ja og så? Det er din jobb som mamma. Du må ta vare på meg» Ikke ett lite takk, ingenting! Dro en kjapp tur til Sverige, eldste ringer meg «hva faen gjør du i Sverige??? Hadde du ikke tenkt å gi beskjed??» 

Klart dette tærer på det fysiske! Men vi ser det jo ikke før det er for sent! Jeg har en sjef med adhd, og det sliter meg i stykker at jeg må «liste og lempe» både hjemme og på jobb. Sliter med ekstreme smerter og minste lille snev av stress setter seg rett i ryggen; jeg blir nummen i ansiktet og armen. Det har gått altfor langt når vi først kaster inn håndkle…. Sånn en mamma gjør… 

Hva sier fastlegen din?

Anonymkode: ce167...b58

[Twintipp]

Anonym bruker skrev (42 minutter siden):

Telefonen min er alltid på lydløs. Men de ringer og ringer. Og hvis de ringer 113, så er det fordi mamma ikke tar telefonen og garantert har vært i en ulykke. For er jeg ferdig på jobb, så er jeg tilgjengelig. 

Kan ikke skru av telefonen. Det vil utløse panikk. Og så må jeg komme hjem til fast tid, hvis ikke er det panikk. Det er umulig med forsinkelser og endring i planen. For da blir kveldene enda verre. Jeg har sagt minst 1000 ganger at de må sjekke dagsplanen på kjøleskapet. Der står all info de trenger for å vite hva det er til middag, hva de må ha på seg, hva de må ha med seg osv. Men de forstår det ikke. Og er det noe galt med et klesplagg, risikerer jeg at barnet ikke drar på skolen. Og de må ut døren til fast tid for å bli hentet. Hvis ikke reiser skyssen, og de kommer seg ikke på skolen.

Rutiner er så dødelig viktig for alle 3, så et bitte lite avvik er krise. Må løpe ut fra foreldremøter for å rekke hjem til den tiden jeg har sagt, og skolen har skrevet. Skulle ønske skolen ikke oppga tidspunktet til barna, og har bedt om det. For da kunne jeg sneket inn et kvarter etter foreldremøter. Men de finner alltid ut av det. Uansett om lærer sier noe eller ikke. Og dagene/kveldene blir enda verre om rutiner brytes. 

Jeg prøver å stå opp tidlig i helgene for å ha en time eller to for meg selv da. Men det går aldri, for jeg er så trøtt at jeg heller vil sove enn å få den timen alene. Så litt min feil det også.

Jeg kan ikke gå tur fordi barna ikke kan være alene hjemme

Anonymkode: 11332...f8f

Det høres ut som en krevende hverdag.

Nå skal jeg kaste litt bensin på bålet her, men du må sette tydeligere rammer for deg selv. For hvis du ikke ivaretar egen helse, vil det til slutt ikke være noen som er der for ungene dine.

Det er klart de trenger forutsigbarhet og er rigide, men det går an å utfordre dem og skape nye vaner. De vanene som er nå er jo uholdbare. 
Dette endringsskapende arbeidet starter hos deg. Det er ikke et valg om å dra til pappa, de skal til far. I verste tilfelle får han tilbringe helgen i huset deres. Klart det vil bli rabalder, men det er ikke de som skal styre deg, du er den voksne her.

Du trenger ikke å svare på telefonen. Da må de øve på å stå i ubehaget om ikke å ha full kontroll på hva du gjør eller hvor du er. 
Dette er beskjeder og forberedelser du kan starte med, og som kan trenes opp. 
Hvis mamma ikke svarer så ringer jeg opp når det passer for meg. Dere skal ikke ringe flere ganger eller sende melding. Dere vil ikke få svar.

Personlige grenser er et must!

Det virker sikkert umulig pr nå, men jeg tør å driste meg til å si at det høres ut som det er mange uheldige uvaner som er blitt etablert. 
På tross av diagnoser er språkbruk som du beskriver også helt uakseptabelt. Hver eneste gang hadde de fått beskjed om at «sånn snakker ikke du til meg» i en tone som ikke hadde vært mild. 

Har dere ikke et lavterskeltilbud i kommunen? Eller du kan kontakte barnevernet av hensyn til deg selv, som hjelp til mor.

Men, jeg hadde startet med å etablere nye rutiner med fokus på hvordan du kan stå i denne krevende livssituasjonen.

Styrkeklem

[Anonym bruker]

Her hadde jeg gjort ett eller annet som medførte at jeg ble akuttinnlagt på sykehus. Da må barnevernet finne på noe for barna. Også ser de hva som skjer når du drives til ytterpunktet. 

Anonymkode: 1396c...269

[Anonym bruker]

Twintipp skrev (44 minutter siden):

Det høres ut som en krevende hverdag.

Nå skal jeg kaste litt bensin på bålet her, men du må sette tydeligere rammer for deg selv. For hvis du ikke ivaretar egen helse, vil det til slutt ikke være noen som er der for ungene dine.

Det er klart de trenger forutsigbarhet og er rigide, men det går an å utfordre dem og skape nye vaner. De vanene som er nå er jo uholdbare. 
Dette endringsskapende arbeidet starter hos deg. Det er ikke et valg om å dra til pappa, de skal til far. I verste tilfelle får han tilbringe helgen i huset deres. Klart det vil bli rabalder, men det er ikke de som skal styre deg, du er den voksne her.

Du trenger ikke å svare på telefonen. Da må de øve på å stå i ubehaget om ikke å ha full kontroll på hva du gjør eller hvor du er. 
Dette er beskjeder og forberedelser du kan starte med, og som kan trenes opp. 
Hvis mamma ikke svarer så ringer jeg opp når det passer for meg. Dere skal ikke ringe flere ganger eller sende melding. Dere vil ikke få svar.

Personlige grenser er et must!

Det virker sikkert umulig pr nå, men jeg tør å driste meg til å si at det høres ut som det er mange uheldige uvaner som er blitt etablert. 
På tross av diagnoser er språkbruk som du beskriver også helt uakseptabelt. Hver eneste gang hadde de fått beskjed om at «sånn snakker ikke du til meg» i en tone som ikke hadde vært mild. 

Har dere ikke et lavterskeltilbud i kommunen? Eller du kan kontakte barnevernet av hensyn til deg selv, som hjelp til mor.

Men, jeg hadde startet med å etablere nye rutiner med fokus på hvordan du kan stå i denne krevende livssituasjonen.

Styrkeklem

Jeg kan selvsagt vinge dem til å være hos far, men det er far som ikke vil. Og barna opplever far som skummel. Han lar dem være alene i timevis og gjett hva de gjør da? De ringer meg. Far leverer tidligere, ringer meg og sier han ikke orker mer, og egentlig er det mer slitsomt enn at de bare er her.

Jeg jobber daglig med rutiner. Det tar enormt lang tid å innarbeide nye. Minste forstår lettere enn de to eldste, men hvis eldste ikke rekker bussen feks, så kan hun stå på Bragernes og får meltdown og da må jeg jo hjelpe.

Jeg tror ikke det handler om kontroll på meg og hvor jeg er eller hva jeg gjør. Men kontroll på egen hverdag. Og så må alt nytt introduseres saaaaaaaakte. For det tar 100 ganger lenger tid for dem enn for andre barn.

Det med språkbruken. Det hjelper null å si fra. Likevel sier jeg fra hver gang. Men det hjelper ikke noe. Hun bryr seg ikke om kjeft, tilsnakk eller noe. Fra noen. Selv rektor på skolen sier etter flere samtaler med henne at det ikke nytter. Jenta går i 10. klasse, har 24 anmerkninger, står i fare for å ikke få karakter i noen fag første termin, og tror likevel hun skal komme inn på hva hun vil på vgs. Det er nemlig siste halvår av 10. klasse som teller, og hun er så smart at hun får 6 i alle fal andre termin. Så jeg må slutte å stresse så fælt.

Det finnes en del tilbud i kommunen, men for å komme dit, så må barna selv samarbeide. Og det gjør de ikke. De har det fint, de har det bra, og de er ikke villige til mer behandling enn de får hos BUP. Jeg har fått utvidet sylt barn dager for alle. Frem til de er 18, og flere dager per år. Jeg har 83 sykt barn dager, og i år har jeg allerede brukt 41 av disse. Ingen fordi barna er syke. For om de faktisk er syke, så klarer de seg selv en dag hjemme. Om det er bare en av dem. Det er alle timene hos leger, møter med skole, BUP, psykologer, PPT, barnevern osv.

Anonymkode: 11332...f8f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (57 minutter siden):

Her hadde jeg gjort ett eller annet som medførte at jeg ble akuttinnlagt på sykehus. Da må barnevernet finne på noe for barna. Også ser de hva som skjer når du drives til ytterpunktet. 

Anonymkode: 1396c...269

Noen tips til hva? Trenger ei uke på sykehuset. 

Anonymkode: 11332...f8f