Akseptere ufør

[Anonym bruker]

Jeg har strittet i mot, med nebb og klør, men innser at kroppen ikke fikser jobb. Er 50% ufør fra før, men nå røyner det skikkelig på og jeg får innspill på at jeg må vurdere 100% ufør. Hvordan i ville helvete kan jeg klare å akseptere det? 
Du som er 100% ufør - hvordan akseptere og få en best mulig hverdag? 

Anonymkode: 85fa5...a76

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe annet valg enn å akseptere det.

Anonymkode: a13cf...362

[Anonym bruker]

Det er en prosess, og en stor sorg.

Men man har jo ikke noe valg, man nå bare akseptere.

Anonymkode: 510bc...e6d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Jeg har strittet i mot, med nebb og klør, men innser at kroppen ikke fikser jobb. Er 50% ufør fra før, men nå røyner det skikkelig på og jeg får innspill på at jeg må vurdere 100% ufør. Hvordan i ville helvete kan jeg klare å akseptere det? 
Du som er 100% ufør - hvordan akseptere og få en best mulig hverdag? 

Anonymkode: 85fa5...a76

Det kommer an på hva du feiler. Men du sier kroppen stritter i mot. På hvilken måte? Deu må nesten bare akseptere det som det er. Du vil jo ha det greit. Lytt til kroppen din. 

Anonymkode: bf336...4cf

[Anonym bruker]

Det er kjempe vanskelig. Jeg har vært ufør i snart to år. Tror jeg er over den verste sorgen, men aksepten er fortsatt ikke på plass. Jeg tør ikke fortelle folk at jeg er ufør, og synes fortsatt det er flaut. Du føler deg unyttig, og isolerer deg hjemme. Jeg venter på time hos psykolog for å kunne finne igjen livsgleden. 
Jeg forstår godt hvordan det føles når kroppen ikke takler mer, samtidig ville jeg forsøkt å stå i noe jobb hvis jeg var deg. Du mister så mye ved å ikke ha noe å gå til, være en del av samfunnet, samholdet mellom kollegaer osv.

Anonymkode: 65b07...070

[Anonym bruker]

Jeg aksepterer det ikke. Er ufør på 12. året og jobber ennå mot det målet å komme i jobb igjen. Spesialistene jeg går til sier det er uaktuelt og at jeg må bruke krefter på sykdommen å få en best mulig hverdag. 

Mitt beste tips er å finne noen å prate med ganske raskt, som kan hjelpe deg gjennom prosessen det er å akseptere en ny hverdag. Fakta er at du blir mindre interessant å snakke med, du har ikke lenger kolleger, du får brukt hodet mindre og du får en kjedeligere hverdag. 
 

samtidig så er jeg jo glad for at jeg kan være hjemme, jeg blir aldri frisk og bør kanskje snart kjøpe julegaver til sykehusansatte som jeg møter mye mer enn vennene mine😂. Jeg prøver og prøver, men jeg tror de fleste alltid vil ønske seg i jobb igjen.

 

Anonymkode: ae0b7...4bb

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon selv. Stritter i mot og greier ikke akseptere. Har kommet dit at jeg ikke lenger "bryr" meg om jobben og jobber hjemmefra, så har lite kontakt med kolleger, så sånn sett blir det liten overgang. Jeg har også sett positivt på å kunne være hjemme 100 % og kunne bruke all energi på barn, hjem, familie og meg. Planlegger bittesmå prosjekter som skal holde meg fra å kjede meg som en uke rydder jeg skap på bad, neste et skap i kjeller osv. Har nok sånt til et år...

Skam og det å fortelle folk kjenner jeg og på, så kommer til å få problemer der. Nå har jeg ikke sagt noe om at jeg er på aap og jobber redusert, har jo hatt jobb noen prosent så har snakket om den.

Det som er igjen som den største bøygen for meg er økonomisk. Jeg har hatt veldig god lønn, så jeg går ned veldig mye, ca 25000 i mnd. Og jeg vet ikke engang om det går.... har ikke turt å regne på det, for hva hvis det ikke går? Jeg har jo ikke noe valg, jeg er helt utslitt av å prøve å stå i jobb, det går ikke lenger. 

Anonymkode: 77fb3...b03

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske folk sluttet å skamme seg over å si at de er på AAP, er uføretrygdet eller på vei dit. Jeg nekter å skamme meg over at jeg er blitt syk og arbeidsufør, jeg sier det med hevet hode. Jeg har ikke bedt om å bli syk, det var ikke mitt valg, så hvorfor skal jeh skjems for det. Skulle ønske folk sluttet å gjøre det til en skamfull ting.

Anonymkode: a13cf...362

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske alle de som innbiller seg at folk feirer og jubler når man får vedtak om uføretrygd kunne lese denne tråden. Jeg er 50% ufør og har vært det i 10 år. Jeg savner fortsatt den jeg var da jeg var frisk, kunne gjøre det jeg ville og kunne jobbe som det jeg opprinnelig utdannet meg til. Jeg er ikke lei meg lenger, for jeg innser at det ikke var noen vei utenom, men det var ikke lett å omfavne at det var slik det ble. Tenk at det ikke er for bestandig. Du trenger kanskje 100% ufør nå, men det er ikke sikkert at ting ser likt ut om 2 år, 5 år, 10 år. Prøv å finne noe å fylle dagene dine med. En hobby, noe du liker å gjøre og sett av tid og krefter til det. Ei jeg kjenner er frivillig og kjører gamle damer til frisøren, legen ol en dag i uka. Det koster henne en del å gjøre det, men det gir henne mye. 

Anonymkode: 5c127...5a5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg skulle ønske folk sluttet å skamme seg over å si at de er på AAP, er uføretrygdet eller på vei dit. Jeg nekter å skamme meg over at jeg er blitt syk og arbeidsufør, jeg sier det med hevet hode. Jeg har ikke bedt om å bli syk, det var ikke mitt valg, så hvorfor skal jeh skjems for det. Skulle ønske folk sluttet å gjøre det til en skamfull ting.

Anonymkode: a13cf...362

Det handler ikke om skam i den forstand. 

Jeg har aldri møtt noen som har møtt min uførhet med nedlatenhet. Folk er gjerne både empatiske, hyggelige og forståelsesfulle. Ingen ønsker å bære ufør.

Men likevel føler man seg liten. Folk snakker jo jobb, og møter du nye mennesker spør de jo hva du driver med. Å gå hjemme og være ufør er ikke et svar fylt med stolthet...

Folk blir gjerne litt satt ut, føler det kleint. Ingen vil spørre ut folk om sykdom, og jeg ønsker heller ikke at mine samtaler skal handle om sykdom. Jeg vil ikke være "hun syke uføre".

Man prøver jo å holde seg litt oppdatert på nyheter, høre lydbøker osv, ha noe å komme med i en diskusjon og samtale.

Men det er fordummende å gå hjemme. Det å ikke ha opplevd ting selv, men bare ha sett det på tv eller lest det på nett.

Jeg skammer meg ikke over å ha blitt syk, men jeg synes det er grusomt å være ufør.

Jeg ble ufør i 2017, og selv om man lever et greit liv så er det vanskelig å akseptere at det var sånn livet skulle bli.

Anonymkode: 510bc...e6d