Venninnemas

[Anonym bruker]

Jeg har en barndomsvenninne, vi er begge i 50 årene. Vi har barn på samme alder, men jeg har en attpåklatt i ungdomsskolen som fortsatt må følges opp. Vi har fulgt hverandre gjennom livet, men med noen forskjeller som påvirker meg spesielt, mer og mer... Hun har aldri jobbet noe særlig, hatt kortere oppdrag og vikariater, men vært mye arbeidsledig, sykemeldt og ble til slutt ufør i 30 årene. Hun har fibromyalgi og er mye plaget. 

Jeg er heldigvis frisk, jobbet hele livet, kun avbrutt av foreldrepermisjon. Har trivdes godt med det, og tatt opptil flere videreutdanninger ved siden av full jobb, uten problem. 

De siste årene har alderen derimot innhentet meg, og jeg blir mye fortere sliten, spesielt i ukedagene har jeg lite energi til sosialt. Helgene ønsker jeg også å bruke til oppladning, og husarbeid som jeg ikke lenger har overskudd til etter jobb i ukedagene.

Min venninne lever i sin egen "boble", sender lange chattemeldinger om stort og smått - opptil flere - hver dag (jeg har fått 5 lange avhandlinger på chat hittil i dag), og blir veldig sur for at jeg enten ikke svarer, eller bare skriver tre ord. Jeg forklarer at jeg er på jobb og ikke kan skrive så mye, eller baker brød, eller må handle....Men får ingen forståelse for det. Hun gir meg surere kommentarer og er frempå i enhver situasjon for å si hvor kjedelig, satt og kjerring jeg er blitt.

Hun kverulerer mye på at jeg "aldri blir med på noe". Det stemmer forsåvidt i forhold til før, har vært med på byen med henne kanskje bare 5 ganger i år, og på kafé for å drikke vin kanskje bare et par-tre ganger. Jeg har rett og slett ikke overskudd.

Jeg ønsker jo ikke å avslutte vennskapet, vi er i slekt også, så blir litt vanskelig føler jeg.

Hva er lurt med tanke på å få henne litt på avstand uten at hun blir skikkelig sur?

Anonymkode: 3fd9f...a84

[Anonym bruker]

Du ønsker ikke å avslutte vennskapet med henne, men du ønsker heller ikke å bruke tid sammen med henne?

Vennskap må pleies. Det kan selvfølgelig gjøres på flere måter, og du må eventuelt finne den måten som passer best for deg. Det er helt OK å si at man ikke kan chatte/meldes/snakkes når du er på jobb. Men du kan ikke svare henne fordi du baker brød? Eller fordi du må handle? 

Ikke alle har energi i ukedagene til å være sosiale når man samtidig skal følge opp hus, jobb og unger. Det må det selvsagt være forståelse for. Så bør du avklare med henne og forklare hva du har eller ikke har overskudd til når det gjelder vennskapet.

Anonymkode: 34bf5...473

[Anonym bruker]

Du får være mer direkte. Ut på byen 5 ganger, og café og vin 3 ganger er mye. Til sammenligning er jeg aldri på byen lenger, og er på café (uten vin) hver 3.mnd. 

Vinkveld med venninner 3 ganger per år.

Anonymkode: 0fbba...46f

[ReneRene]

Dere må snakke sammen, helst når dere møtes fysisk. Det er alltid den beste løsningen, for det er så viktig med øyekontakt og kroppspråk mm.

At hun kaller deg kjedelig kjerring er dårlig! At venninner og familie kan tillate seg å si litt mer enn ikke så nære er greit nok, men å kalle deg sånt er ikke greit!

Dere har kanskje ikke fullt ut forståelse for hverandre, og det blir oftest litt problemer når det en er vant til endrer seg. Det blir gjerne litt utrygt og en stiller spørsmål. Inviter henne på cafe eller whatever og fortell det du skriver her- på et fysisk møte. Det bør hun respektere fullt ut, og gør hun ikke det så må du rett og slett si fra litt mer brutalt. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Du ønsker ikke å avslutte vennskapet med henne, men du ønsker heller ikke å bruke tid sammen med henne?

Vennskap må pleies. Det kan selvfølgelig gjøres på flere måter, og du må eventuelt finne den måten som passer best for deg. Det er helt OK å si at man ikke kan chatte/meldes/snakkes når du er på jobb. Men du kan ikke svare henne fordi du baker brød? Eller fordi du må handle? 

Ikke alle har energi i ukedagene til å være sosiale når man samtidig skal følge opp hus, jobb og unger. Det må det selvsagt være forståelse for. Så bør du avklare med henne og forklare hva du har eller ikke har overskudd til når det gjelder vennskapet.

Anonymkode: 34bf5...473

Jeg har mange gode venner. INGEN av dem har jeg vært på by’n med fem ganger i år. Jeg har knapt nok vært på by’n fem ganger i år.

Jeg har stor forståelse for at man ikke orker i hverdagen og at helg må brukes til å hente inn igjen alt man ikke rakk over i uka.

Du får bare fortsette å si det samme om og om igjen på en høflig og grei låte - jeg har ikke tid, det er for travelt, jeg vil være sammen med deg når tid og krefter tillater det.

Anonymkode: fc1c1...78c

[Anonym bruker]

Jeg ville møtt henne fysisk en dag, og så vært helt ærlig med henne. Både om at du har mindre energi, og at du du synes det er leit at du ikke orker å følge opp på samme måte som tidligere. Få fram både at hun er viktig for deg, men også at dette blir for mye for deg akkurat nå. Samtidig må du gi uttrykk for at du forstår at hun kanskje føler seg ensom og kjeder seg litt, men at du ikke kan være den hun ønsker av deg nå. Kanskje du kan oppmuntre henne til å få noen nye hobbyer eller noe sånt? Har hun flere venner? Ting å fylle dagene med?

Anonymkode: 4b436...206

[Anonym bruker]

Du må si klart i fra til henne, slik at hun forstår at dette er fordi du er sliten, og ikke fordi du ikke liker henne. Litt må da være bedre enn ingenting.

Anonymkode: bc147...e16

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en barndomsvenninne, vi er begge i 50 årene. Vi har barn på samme alder, men jeg har en attpåklatt i ungdomsskolen som fortsatt må følges opp. Vi har fulgt hverandre gjennom livet, men med noen forskjeller som påvirker meg spesielt, mer og mer... Hun har aldri jobbet noe særlig, hatt kortere oppdrag og vikariater, men vært mye arbeidsledig, sykemeldt og ble til slutt ufør i 30 årene. Hun har fibromyalgi og er mye plaget. 

Jeg er heldigvis frisk, jobbet hele livet, kun avbrutt av foreldrepermisjon. Har trivdes godt med det, og tatt opptil flere videreutdanninger ved siden av full jobb, uten problem. 

De siste årene har alderen derimot innhentet meg, og jeg blir mye fortere sliten, spesielt i ukedagene har jeg lite energi til sosialt. Helgene ønsker jeg også å bruke til oppladning, og husarbeid som jeg ikke lenger har overskudd til etter jobb i ukedagene.

Min venninne lever i sin egen "boble", sender lange chattemeldinger om stort og smått - opptil flere - hver dag (jeg har fått 5 lange avhandlinger på chat hittil i dag), og blir veldig sur for at jeg enten ikke svarer, eller bare skriver tre ord. Jeg forklarer at jeg er på jobb og ikke kan skrive så mye, eller baker brød, eller må handle....Men får ingen forståelse for det. Hun gir meg surere kommentarer og er frempå i enhver situasjon for å si hvor kjedelig, satt og kjerring jeg er blitt.

Hun kverulerer mye på at jeg "aldri blir med på noe". Det stemmer forsåvidt i forhold til før, har vært med på byen med henne kanskje bare 5 ganger i år, og på kafé for å drikke vin kanskje bare et par-tre ganger. Jeg har rett og slett ikke overskudd.

Jeg ønsker jo ikke å avslutte vennskapet, vi er i slekt også, så blir litt vanskelig føler jeg.

Hva er lurt med tanke på å få henne litt på avstand uten at hun blir skikkelig sur?

Anonymkode: 3fd9f...a84

Er i akkurat samme situasjon. Men min venninne har ikke barn. 

Vi kan møtes hjemme hos henne en Fredag for å drikke vin. Vi avtaler kl 17. Jeg slutter på jobb kl 15. Akkurat når jeg går ut døren på jobb så får jeg melding om at hun er klar, så jeg kan komme tidlig. Hver gang sier jeg at jeg vil hjem og dusje og slappe av litt. 

Jeg kommer kl 17 og når klokke er 23 er jeg utslitt og sier ar jeg skal dra snart. Så tidlig svarer hun. Ja jeg hae jobbet hele uken og er sliten. Jeg har fibromyalgi. Hun jobber 1- 2 dager i uken 

Anonymkode: 648b3...aa5

[Anonym bruker]

Jeg ville sagt det direkte til henne, ikke må melding eller på telefon, men ansikt til ansikt.

Fortalt henne at du blir lei deg når hun kaller deg kjerring og kjedelig, at du synes hun er direkte ufin.

Si at du setter pris på vennskapet og er veldig glad i henne, men akkurat nå er det begrenset hvor mye energi du har til å leve ut de tingene hun ønsker i livet sitt.

Du kan være litt sammen med henne, men du er også nødt til å prioritere jobb, barn, mann og ikke minst egen helse også.

Si at om hun er glad i deg også så får hun være fornøyd med det du klarer akkurat nå, og kanskje finne seg noen flere hun kan være sammen med om hun har såpass mye større behov enn deg for å oppleve og være sosial. Men om hun synes du er så kjedelig og satt at hun ikke vil være sammen med deg så får du heller bare tåle det, selv om du ville synes det var leit.

Anonymkode: 94b4c...fa4

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar. På "papiret" ser det enkelt ut å bare si fra, men kvier meg siden jeg vet at det kommer en tirade med beskyldninger om at jeg er asosial, kjedelig, lat, ikke blir med på noe osv. Når jeg forsøker å forklare at jeg med årene opplever å være sliten etter jobb, parerer hun med at HUN klarte da både ditt og datt selv om hun hadde både jobb og unger. Mens realiteten er at hun aldri jobbet lenge før hun var arbeidsledig eller sykemeldt. Det lengste arbeidsforhold hun har hatt (iflg henne selv) er 8 måneder. Og hun var i 30 årene da!! Jeg har jobbet 15 år siden siste "friperiode" som var svangerskapspermisjon! Og jeg opplever virkelig å være mye, mye mer sliten nå enn for bare 10-15 år siden.

Nå fikk jeg akkurat ny sms fra henne med spørsmål om hvorfor jeg ikke har svart på meldingen hun sendte i formiddag. Kjenner jeg nesten får angst når jeg hører det kommer meldinger....

Anonymkode: 3fd9f...a84

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Takk for mange gode svar. På "papiret" ser det enkelt ut å bare si fra, men kvier meg siden jeg vet at det kommer en tirade med beskyldninger om at jeg er asosial, kjedelig, lat, ikke blir med på noe osv. Når jeg forsøker å forklare at jeg med årene opplever å være sliten etter jobb, parerer hun med at HUN klarte da både ditt og datt selv om hun hadde både jobb og unger. Mens realiteten er at hun aldri jobbet lenge før hun var arbeidsledig eller sykemeldt. Det lengste arbeidsforhold hun har hatt (iflg henne selv) er 8 måneder. Og hun var i 30 årene da!! Jeg har jobbet 15 år siden siste "friperiode" som var svangerskapspermisjon! Og jeg opplever virkelig å være mye, mye mer sliten nå enn for bare 10-15 år siden.

Nå fikk jeg akkurat ny sms fra henne med spørsmål om hvorfor jeg ikke har svart på meldingen hun sendte i formiddag. Kjenner jeg nesten får angst når jeg hører det kommer meldinger....

Anonymkode: 3fd9f...a84

Men kjære tid, du er voksen, du kan ikke la deg terrorisere og mobbe på denne måten

Hva hadde du sagt om datteren din ble behandlet på denne måten av en "venninne"

Dette er jo psykisk terror

Ikke få angst, ikke hiss deg opp, bare hev øyebrynet og svar ærlig. Jeg har dessverre ikke hatt tid i dag, svarer deg senere.

Anonymkode: 94b4c...fa4

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (27 minutter siden):

Takk for mange gode svar. På "papiret" ser det enkelt ut å bare si fra, men kvier meg siden jeg vet at det kommer en tirade med beskyldninger om at jeg er asosial, kjedelig, lat, ikke blir med på noe osv. Når jeg forsøker å forklare at jeg med årene opplever å være sliten etter jobb, parerer hun med at HUN klarte da både ditt og datt selv om hun hadde både jobb og unger. Mens realiteten er at hun aldri jobbet lenge før hun var arbeidsledig eller sykemeldt. Det lengste arbeidsforhold hun har hatt (iflg henne selv) er 8 måneder. Og hun var i 30 årene da!! Jeg har jobbet 15 år siden siste "friperiode" som var svangerskapspermisjon! Og jeg opplever virkelig å være mye, mye mer sliten nå enn for bare 10-15 år siden.

Nå fikk jeg akkurat ny sms fra henne med spørsmål om hvorfor jeg ikke har svart på meldingen hun sendte i formiddag. Kjenner jeg nesten får angst når jeg hører det kommer meldinger....

Anonymkode: 3fd9f...a84

Dere ser ikke ut til å forstå hverandre?  Kanskje hun føler seg underlegen deg når du peker på konkrete ting du dealer med, og så vet kanskje ikke du helt hva hun står i ? Siden det ikke er så konkret.

Ta vare på vennskap gjennom år. Det er uuverdelelig. Det kommer muligens tider hvor det er det viktigste av alt.

Snakk ut. Uten å konkurrere om hvem som har det verst. Vær åpne for hva den andre sier. 

Endret 20. september 2023 av ReneRene

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Takk for mange gode svar. På "papiret" ser det enkelt ut å bare si fra, men kvier meg siden jeg vet at det kommer en tirade med beskyldninger om at jeg er asosial, kjedelig, lat, ikke blir med på noe osv. Når jeg forsøker å forklare at jeg med årene opplever å være sliten etter jobb, parerer hun med at HUN klarte da både ditt og datt selv om hun hadde både jobb og unger. Mens realiteten er at hun aldri jobbet lenge før hun var arbeidsledig eller sykemeldt. Det lengste arbeidsforhold hun har hatt (iflg henne selv) er 8 måneder. Og hun var i 30 årene da!! Jeg har jobbet 15 år siden siste "friperiode" som var svangerskapspermisjon! Og jeg opplever virkelig å være mye, mye mer sliten nå enn for bare 10-15 år siden.

Nå fikk jeg akkurat ny sms fra henne med spørsmål om hvorfor jeg ikke har svart på meldingen hun sendte i formiddag. Kjenner jeg nesten får angst når jeg hører det kommer meldinger....

Anonymkode: 3fd9f...a84

Det der hadde jeg ikke giddet. Jeg hadde nok spurt "hva gir deg rett til å si slike sårende ting til meg?" eller det kan hende jeg hadde kjørt på med halshugging. "Joda Berit, det eneste halvåret du noen gang har jobbet sammenhengende så klarte du ditt og datt i tillegg. På den samme tiden gjorde jeg det samme som deg mens jeg også tok videreutdanning og holdt kurs i slik og slik. Men du holdt i ikke i jobb lenge gjorde du vel? Ikke rart du orker så mye i dag når du hviler døgnet rundt. La meg være i fred".

Anonymkode: 9afa6...742

[Anonym bruker]

Gode venner respekterer at man ikke har tid og overskudd i perioder.  Har venner som det kan gå lang tid i mellom når vi møtes og vi er like gode venner for det. Det er ekte venner. 

Anonymkode: 37723...ce1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Du får være mer direkte. Ut på byen 5 ganger, og café og vin 3 ganger er mye. Til sammenligning er jeg aldri på byen lenger, og er på café (uten vin) hver 3.mnd. 

Vinkveld med venninner 3 ganger per år.

Anonymkode: 0fbba...46f

De er i familie.. 

Anonymkode: 68bd9...633

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Takk for mange gode svar. På "papiret" ser det enkelt ut å bare si fra, men kvier meg siden jeg vet at det kommer en tirade med beskyldninger om at jeg er asosial, kjedelig, lat, ikke blir med på noe osv. Når jeg forsøker å forklare at jeg med årene opplever å være sliten etter jobb, parerer hun med at HUN klarte da både ditt og datt selv om hun hadde både jobb og unger. Mens realiteten er at hun aldri jobbet lenge før hun var arbeidsledig eller sykemeldt. Det lengste arbeidsforhold hun har hatt (iflg henne selv) er 8 måneder. Og hun var i 30 årene da!! Jeg har jobbet 15 år siden siste "friperiode" som var svangerskapspermisjon! Og jeg opplever virkelig å være mye, mye mer sliten nå enn for bare 10-15 år siden.

Nå fikk jeg akkurat ny sms fra henne med spørsmål om hvorfor jeg ikke har svart på meldingen hun sendte i formiddag. Kjenner jeg nesten får angst når jeg hører det kommer meldinger....

Anonymkode: 3fd9f...a84

Syns du henger deg VELDIG opp i at hun ikke har jobbet så mye som deg. Syns du sammenligner dere noe veldig. 

Skjønner dere begge to.. 

Gir du henne noe tilbake da? Hvis hun skriver mye, og du svarer med tre ord. Skjønner jo at hun blir såret. 

Du syns hun maser. Dere må prøve å møtes på midten. Ikke bli fornærmet over at hun vil henge med deg da. 

Hadde jeg vært deg, hadde jeg gitt henne det hun vil ha - ett fint svar fra en venn. Så kan du si at du er i en tøff periode nå. Unnskylder oppførselen din. Si at du skal komme deg til hektene og at dere kan finne på noe etterhvert. Det har du lov til, uten at du trenger å. være så. avvisende. 

Kan se for meg at hun går i forsvar, hvis du sier at du jobber så mye at du blir sliten, hun jobber ikke. men er sliten også. 

 

Anonymkode: 68bd9...633

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Takk for mange gode svar. På "papiret" ser det enkelt ut å bare si fra, men kvier meg siden jeg vet at det kommer en tirade med beskyldninger om at jeg er asosial, kjedelig, lat, ikke blir med på noe osv. Når jeg forsøker å forklare at jeg med årene opplever å være sliten etter jobb, parerer hun med at HUN klarte da både ditt og datt selv om hun hadde både jobb og unger. Mens realiteten er at hun aldri jobbet lenge før hun var arbeidsledig eller sykemeldt. Det lengste arbeidsforhold hun har hatt (iflg henne selv) er 8 måneder. Og hun var i 30 årene da!! Jeg har jobbet 15 år siden siste "friperiode" som var svangerskapspermisjon! Og jeg opplever virkelig å være mye, mye mer sliten nå enn for bare 10-15 år siden.

Nå fikk jeg akkurat ny sms fra henne med spørsmål om hvorfor jeg ikke har svart på meldingen hun sendte i formiddag. Kjenner jeg nesten får angst når jeg hører det kommer meldinger....

Anonymkode: 3fd9f...a84

Det er hrlt normalt å være noe sliten etter jobb og i helgene, slik du er.

Hun har derimot åpenbart energi og tid per i dag, og har glemt hvor sliten hun selv pleide være med jobb og barn. Hva med å oppfordre henne til å prøve seg i jobb igjen?

Anonymkode: 23b18...4d7

[Anonym bruker]

Jeg er blant de mest sosiale personer jeg kjenner, som ekstrem-ekstrovert, og jeg er samme alder som du, HI. Jeg møter gjerne folk hver eneste dag, dersom tida tillater. Jeg kjenner meg opplivet av å ha venner på besøk eller å gå på kafé sammen, gå en tur sammen eller hva som helst. 

Men det ALLER siste jeg ønsker er å ha en evigvarende sms-chat gående med min venninnes stream of consciousness, altså...! Muntlig småprat er én ting, det kan man lage et tidsvindu til, men skriftlig småprat hele døgnet - det låter som tortur!

Og egentlig er jo ikke dette sms-maset en måte å "pleie vennskap" på heller, selv om jeg ser at noen bruker det som argument mot at du skal si du ikke har tid. Dette er ikke en samtale. Hun bruker meldingene som en slags tømmekran der hun får kanalisert alt småtteri hun har brent inne med i løpet av dagen fordi der er få mennesker og få samtaler i livet hennes. Hun trenger en dagbok, ikke en venninne som svarer på ditt og datt.

Anonymkode: 18b9a...73a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (31 minutter siden):

Det er hrlt normalt å være noe sliten etter jobb og i helgene, slik du er.

Hun har derimot åpenbart energi og tid per i dag, og har glemt hvor sliten hun selv pleide være med jobb og barn. Hva med å oppfordre henne til å prøve seg i jobb igjen?

Anonymkode: 23b18...4d7

Enig. Det er visst altfor mye drivstoff igjen på tanken hvis hun stadig går og putrer uten noe formål!

Anonymkode: 18b9a...73a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Dere må prøve å møtes på midten.

Nei. De "må" ikke møtes på midten. Ingen har krav på mer kontakt og nærhet enn den andre makter å gi. 

Hva hvis HI kjenner en venninne som er forelsket i henne? Må de kline litt for å "møtes på midten" da også? 

Anonymkode: 18b9a...73a

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (8 timer siden):

Dere ser ikke ut til å forstå hverandre?  Kanskje hun føler seg underlegen deg når du peker på konkrete ting du dealer med, og så vet kanskje ikke du helt hva hun står i ? Siden det ikke er så konkret.

Ta vare på vennskap gjennom år. Det er uuverdelelig. Det kommer muligens tider hvor det er det viktigste av alt.

Snakk ut. Uten å konkurrere om hvem som har det verst. Vær åpne for hva den andre sier. 

Ikke alle vennskap er verd å ta vare på. Man er venn med hyggelige mennesker, ikke med masete, frekke og anklagende mennesker. 

Anonymkode: 18b9a...73a