Noen som har valgt å bli i et dysfunksjonelt forhold?

[Anonym bruker]

Jeg vet  at jeg egentlig burde gå, men jeg velger alltid den enkleste løsningen, å bli. Vi krangler mye, og jeg føler at forholdet gjør meg til en dårligere person enn jeg vil. Jeg er sliten av å vurdere hans humør hele tiden, hva jeg skal si eller ta opp, og når. Fordi er han på godt humør så kan han bli sur av hva jeg sier, og er han på dårlig humør så vil han bli enda surere. Det kan være små ting som om jeg skulle tatt med meg barna og besøke min svigerinne, om vi skal finne på noe gøy eller mer alvorlige ting. Vi deler ansvar for barn og hjem ganske likt, men han klager ofte over hvor mye han må gjøre, og alt han ikke har tid til. Jeg tør sjelden svare noe til dette, for uansett hva jeg sier blir det galt. Når han klager over alt han ikke har tid til, så er det enten ikke reelt, eller urealistisk. Jeg føler at han kaver seg opp ved å stadig ramse opp alt han skulle ha gjort, istedenfor å faktisk gjennomføre noe av det, som han i mitt hode fint vil ha muligheten til. I dag kommenterte han at jeg hadde tid til å gå på do, for det hadde ikke han rukket. Dette var når jeg stod opp, han stod opp med barna. Jeg ligger ikke lenger enn hva han gjør når jeg står opp. Og han kan fint gå på do om han er alene med barna, slik som jeg gjør, og også han, bare ikke akkurat i dag. Han har heng på at det ikke skal bli bruksmerker i huset som hakk i parketten, kjøkkeninnredningen eller merker i vinduskarmene. Han ser at det er noe urealistisk mht at vi har småbarn, men om jeg skulle finne på å miste noe i gulvet f.eks., så kommer det stort sett en ganske lang tirade om hvor unødvendig det er, at jeg er slurvete og bomsete. Fordi han reagerer så sterkt, så kompenserer nok jeg ofte for å «normalisere», men det fører til at jeg også får kritikk for å ikke reagere sterkt nok. Som om det vil endre noe på skaden. Han har meninger om det meste, og vil stort sett påpeke om han ville gjort ting på en annen måte enn meg. Det kan være f.eks. måten jeg kjører på, hvordan jeg rydder ut av oppvaskmaskinen eller andre uvesentlige ting. I de tilfellene handler det egentlig ikke direkte om kritikk, bare at han synes hans metode er bedre, og må fortelle den, selv om resultatet ikke endrer seg om man gjør det på hans eller min måte. Jeg blir ofte kritisert for ikke å ta godt nok vare på ting, selv om han synes jeg er for fin på det når jeg påpeker at kjøkkenknivene er til mat, ikke til plast. Han kan irritere seg høylydt over rot i «mine» skuffer (f.eks skuffen med mel og andre ingredienser), men synes sine egne roteskuffer er helt innafor å ha rot i, selv om det rotet innebærer gamle kassalapper og utgåtte rabattkoder. Han blir sur om han spør eller sier noe, dersom jeg ikke skjønner hva han mener. Dersom jeg etterspør mer informasjon eller en kontekst, da kverulerer jeg. Jeg blir så sliten av hele tiden å vurdere om jeg skal svare, men risikere å svare feil, prøve å finne ut hvordan han ville løst noe, fremfor å prøve å tenke meg rasjonelt frem til en løsning på egenhånd. Det er dete, hvordan jeg har blitt, som skremmer meg. At jeg ikke føler jeg kan være meg, og stole på meg selv og mine avgjørelser. Når vi krangler føler jeg meg ofte såret og krenket, mest fordi jeg får inntrykk av at han faktisk ønsker å såre meg der og da. At han ikke holder seg til saken, men ønsker å ramme meg. Han kan be om unnskyldning etterpå, men en unnskyldning fjerner ikke det som har blitt sagt, og erfaring viser at han gjør det igjen.
 

Men så har vi det jo fint også. Når han ikke er sur, og ellers er fornøyd og ovenpå. Da er han omtenksom, hjelpsom og grei. Vi liker friluftsliv, selv om det har blitt litt nedprioritert i det siste, vi liker å se på serier sammen, og vi ler mye sammen. Vi kan diskutere politikk og ha fine meningsutvekslinger, og vi er ganske enige i barneoppdragelsen. Vi har sex i snitt et par ganger i uka, noen perioder oftere, og andre perioder sjeldnere. Jeg kan fortsatt føle forelskelse for han, og han kan vise tydelig begjær for meg.
Og dette siste er hovedgrunnen til at jeg blir. Jeg er skilt og har to store barn fra før, og angrer ikke på avgjørelsen jeg tok den gangen jeg dro fra min eks, men jeg har ikke lyst til at også de to yngste skal måtte dele hjem. Han er den han er, men jeg liker ikke den jeg har blitt, og jeg føler at forholdet vårt er årsaken til det.

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget, bare skrive av meg litt frustrasjon kanskje.

Anonymkode: c8706...225

[Lillesofie]

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du sier. Jeg går også rundt og vurderer hvordan jeg skal ta opp ting, foreslå ting, gjøre ting på best mulig måte osv. Men jeg er igrunn usikker på om det er «hans feil» eller bare jeg som bryr meg for mye om hva slags respons jeg får.

Noen ganger kan jeg grue meg på forhånd til å ta opp noe, og se for meg hvordan jeg får en negativ kommentar eller respons, og så skjer ikke dette i det hele tatt. Da blir jeg så forvirret og skjønner ikke helt om det er jeg som har et problem som forventer verst mulig respons, eller om det faktisk er erfaring med dette forholdet fra tidligere som gjør at jeg går rundt og er «redd» for hans meninger.

 

Som dere har vi det også fint på mange områder, men jeg heller liker ikke helt den usikre personen jeg har blitt rundt han.

[Anonym bruker]

Lillesofie skrev (1 time siden):

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du sier. Jeg går også rundt og vurderer hvordan jeg skal ta opp ting, foreslå ting, gjøre ting på best mulig måte osv. Men jeg er igrunn usikker på om det er «hans feil» eller bare jeg som bryr meg for mye om hva slags respons jeg får.

Noen ganger kan jeg grue meg på forhånd til å ta opp noe, og se for meg hvordan jeg får en negativ kommentar eller respons, og så skjer ikke dette i det hele tatt. Da blir jeg så forvirret og skjønner ikke helt om det er jeg som har et problem som forventer verst mulig respons, eller om det faktisk er erfaring med dette forholdet fra tidligere som gjør at jeg går rundt og er «redd» for hans meninger.

 

Som dere har vi det også fint på mange områder, men jeg heller liker ikke helt den usikre personen jeg har blitt rundt han.

Ja, akkurat slik! Noen ganger slår ikke «fordommene» til. Det fører jo til at jeg bruker endel energi på å fundere på hvordan jeg skal ta det opp, men jeg tar meg selv stadig oftere i å ikke ville si noe, heller late som at jeg bare har glemt det.

Jeg tror på ingen måte at jeg er perfekt selv, men jeg føler kanskje at jeg er blitt en dårligere versjon av meg selv nå enn jeg var før, og det er også grunnen til at jeg kaller forholdet dysfunksjonelt. 

Anonymkode: c8706...225

[ReneRene]

Dere gir uttrykk for å irritere hverandre, og sånn hakking dere driver med er nok resultat av at dere er utrygge på hverandre eller på dere selv. Dere må spørre dere selv hvorfor den andre virker truende på dere, og hva dere er redde for. 

Det er også veldig viktig å tenke at det ikke handler om hva man sier, men måten den sies på. Tonefall og kroppsspråk også. Når noen får kritikk for å stille et spørsmål, og svaret er " Jeg bare spurte deg " så tror jeg i minst 90% av tilfellene at det ble spurt på en passiv aggressiv måte, en nedlatende måte eller manipulerende måte. Folk som "bare" spør og "bare" sier meningen sin er ofte ekstremt manipulerende personer. 

[Anonym bruker]

Dette høres ikke verre ut enn at parterapi kan hjelpe dere.

Anonymkode: 9087c...693

[Anonym bruker]

Stakkars barn som vokser opp i dette.

Anonymkode: 85ca8...14a