Omsorgssvikt og relasjon i voksen alder

[Anonym bruker]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var veldig liten, og jeg vokste i utgangspunktet opp med en klassisk fordeling der jeg var hos pappa annenhver helg. Fordi mamma en lengre periode var sammen med en mann jeg ikke kunne utstå, har jeg nok rosemalt pappa og den han var fram til mot slutten av tenårene. Da brøt jeg kontakten med ham. Nå er jeg i starten 40-årene og har i samarbeid med psykolog måtte røske opp i en del fra barndommen. 

Jeg må først understreke at pappa aldri har gjort meg noe fysisk, så min historie er på ingen måte veldig tragisk. Litt av skammen min har nok lagt der også, at når jeg sier at jeg brøt kontakten, så antar folk at det må ha vært overgrep og mye annet, minst, og så er det jo egentlig bare småting i forhold. 

Men psykologen har også fått meg til å innse at det var mer enn bare småting, selv om det ikke var fysiske overgrep. Det han bedrev var omsorgssvikt, men psykisk. Jeg skal ikke gå for mye i detaljer her, men kan nevne ting som at jeg en periode fikk forbud mot å le høyt fordi jeg hadde stygg latter, ble skamklippet som 6-åring fordi han mente at jeg uansett så mer ut som en stygg gutt enn en søt jente, jeg gikk en helg uten mat fordi jeg ikke klarte å spise opp middagen fordi jeg brakk meg av den, og fikk ikke noe annet osv. I tillegg visste jeg aldri hvor jeg hadde ham. Han brøt stadig løfter og avtaler, kunne være blid og stolt av meg i det ene øyeblikket, for så å overse meg totalt i det neste, eller si stygge ting. Det har også vist seg at jeg var i behandling hos PPT i noen år som 8-10-åring pga. voldsomme mareritt, angst og depresjon, sannsynligvis delvis pga. måten pappa var på. Det står faktisk også som notat der, "Far evner åpenbart ikke å vise adekvat omsorg. Det bør vurderes om de skal ha kontakt."

Jeg brøt som sagt kontakten med ham selv i slutten av tenårene, og da jeg fikk barn lovet jeg meg selv at pappa ikke skulle få noe med dem å gjøre, noe han heller ikke har. Vi har møttes én gang siden da, i et bryllup for omtrent 10 år siden, og han spurte ikke en gang om barnebarna sine, enda jeg vet at han vet om dem. Det såret meg, og det sårer meg at han ikke har prøvd å ta kontakt med meg heller. Jeg er jo barnet hans, betyr ikke det noe?

Tross i så mange år uten kontakt, føles det fortsatt sårt, og jeg synes det er trist at vi ikke har noen relasjon i det hele tatt. I tillegg ønsker jeg på en måte et oppgjør. Spørre om hvorfor. Se om han kan ha endret seg. Samtidig er jeg redd for hva jeg vil finne, og om det er en god idé. Akkurat her er psykologen nøytral og vil ikke uttale seg, så jeg er veldig i tvil. Er det best å bare la fortid være fortid? Eller burde jeg strekke ut en hånd? Er det noen her som har vært i en liknende situasjon? 

 

Anonymkode: 3c94a...4d0

[Anonym bruker]

Så leit å høre!

Jeg vet ikke om du føler min historie er sammenlignbar, men jeg vokste opp hos mamma. Mamma og pappa var aldri kjærster. Jeg var litt hos pappa innimellom, men har inntrykk av at det var når mamma trente det. Pappa hadde ny kjærste som ikke anerkjente meg, så jeg var gjest. Ikke ett barn på samvær, men en gjest. 

Mamma prioriterte meg aldri, hun satt meg vekk til bestemor og bestefar så hun kunne feste og ha det gøy. Som 2 åring kom bestemor og hentet meg, da sto jeg i senga og hylgrein mens mamma og vennene var fulle i stua. Mamma har vært voldelig oppgjennom, fordi hun ikke kan bedre. Hun har aldri vært en god omsorgsperson. Slitt økonomisk, og det lille hun hadde av penger gikk til røyk, brus og klær. Hun måtte alltid ha nye klær fordi hun jobbet i butikk, selv om det gikk på bekostning av mat hjemme. Jeg er ikke vant til frokost, lunsj, middag og kvelds. Det var spaghetti om vi hadde, og til kos lagde jeg sukker og smør. Dette elendige kostholdet førte selvsagt til at jeg ble overvektig.

Hun hadde en kjærste som begikk overgrep mot meg. Det fortalte jeg i en alder av 22. Da ble mamma sykemeldt, og hadde det såååå grusomt. Fortalte alle vennene sine om dette, og hvordan HUN var skadelidende. Jeg fikk aldri ett spørsmål eller noe om hvordan jeg hadde det...

Jeg ble mye mobbet som barn, noe mamma aldri tok tak i. Hun ga meg rundjuling da jeg var 16, og da fikk jeg nok og flyttet. 
Pappa har aldri vært en naturlig del av livet mitt, og vet nok ikke hvordan han skal være det. Han har så lite kontakt med barnebarna at de aldri helt vet hvem han er når vi møtes. Han har 2 barn til, og han er en god far for de, men han var aldri en god far for meg

Men, jeg kjenner på det samme. Jeg har så lyst å konfrontere de begge. Hvorfor var dere ikke bedre? Hvorfor stilte dere aldri opp?? Hvorfor måtte jeg ta vare på lillebroren min fra jeg var 12 og han var 6 år gammel? 
Jeg er sint, såret, lei meg... og mye av de relasjonsproblemene jeg har hatt har selvsagt grobunn i hvordan jeg hadde det som barn. Har forsøkt psykolog, men de spør ikke og graver så dypt som jeg trenger, og jeg har ikke turt å ta det opp

Anonymkode: a8b7b...1ff

[ReneRene]

Du må stille deg selv noen avgjørende spørsmål: Vil et oppgjør hjelpe deg hvis han ikke bryr seg? Hvordan tenker du at det oppgjøret skal fortone seg? 

Mange helt vanlige foreldre innrømmer aldri feil de har gjort. Det er helt vanlig at de unngår det, og ofte blir slik kritikk fra barn møtt med utsagn som at de gjorde sitt beste. Nå gjør sikkert de fleste foreldre det også, men mange voksne barn har savnet en innrømmelse og to for det foreldrene faktisk gjorde veldig feil.

Det du må tenke over er grunnen til at faren din var som han var. Det er jo ikke normalt å la et barn gå sulten en hel helg! At du ble rost i et øyeblikk og hakket på det neste er jo oppskrift på å gjøre barn ekstremt utrygge. Han gjorde mye som skadet deg, så du må spørre deg om det er noen diagnoser i bunn her, eller om det er sannsynlig at han har forandret seg. Klarer du å se årsaken til hvorfor han ikke klarte å vise omsorg, så finner du mye av svaret på om du bør ha ham i livet ditt igjen. Du kan jo ta initiativ til et møte, og så stiller du noen planlagte spørsmål uten at de blir konfronterende. Da klarer du muligens å forstå litt bedre om det er noe håp. 

Det du må gjøre i forkant eventuelt er å forberede på at det kan gå skikkelig dårlig. Men hvis det må til for at du skal forsone deg med å ikke ha ham i livet, så er det nok verdt det. Hvis ikke så må du finne en måte å legge det bort på. 

Endret 12. september 2023 av ReneRene

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (35 minutter siden):

Så leit å høre!

Jeg vet ikke om du føler min historie er sammenlignbar, men jeg vokste opp hos mamma. Mamma og pappa var aldri kjærster. Jeg var litt hos pappa innimellom, men har inntrykk av at det var når mamma trente det. Pappa hadde ny kjærste som ikke anerkjente meg, så jeg var gjest. Ikke ett barn på samvær, men en gjest. 

Mamma prioriterte meg aldri, hun satt meg vekk til bestemor og bestefar så hun kunne feste og ha det gøy. Som 2 åring kom bestemor og hentet meg, da sto jeg i senga og hylgrein mens mamma og vennene var fulle i stua. Mamma har vært voldelig oppgjennom, fordi hun ikke kan bedre. Hun har aldri vært en god omsorgsperson. Slitt økonomisk, og det lille hun hadde av penger gikk til røyk, brus og klær. Hun måtte alltid ha nye klær fordi hun jobbet i butikk, selv om det gikk på bekostning av mat hjemme. Jeg er ikke vant til frokost, lunsj, middag og kvelds. Det var spaghetti om vi hadde, og til kos lagde jeg sukker og smør. Dette elendige kostholdet førte selvsagt til at jeg ble overvektig.

Hun hadde en kjærste som begikk overgrep mot meg. Det fortalte jeg i en alder av 22. Da ble mamma sykemeldt, og hadde det såååå grusomt. Fortalte alle vennene sine om dette, og hvordan HUN var skadelidende. Jeg fikk aldri ett spørsmål eller noe om hvordan jeg hadde det...

Jeg ble mye mobbet som barn, noe mamma aldri tok tak i. Hun ga meg rundjuling da jeg var 16, og da fikk jeg nok og flyttet. 
Pappa har aldri vært en naturlig del av livet mitt, og vet nok ikke hvordan han skal være det. Han har så lite kontakt med barnebarna at de aldri helt vet hvem han er når vi møtes. Han har 2 barn til, og han er en god far for de, men han var aldri en god far for meg

Men, jeg kjenner på det samme. Jeg har så lyst å konfrontere de begge. Hvorfor var dere ikke bedre? Hvorfor stilte dere aldri opp?? Hvorfor måtte jeg ta vare på lillebroren min fra jeg var 12 og han var 6 år gammel? 
Jeg er sint, såret, lei meg... og mye av de relasjonsproblemene jeg har hatt har selvsagt grobunn i hvordan jeg hadde det som barn. Har forsøkt psykolog, men de spør ikke og graver så dypt som jeg trenger, og jeg har ikke turt å ta det opp

Anonymkode: a8b7b...1ff

Du er nødt for å ta opp det du vil ha hjelp til av terapeuten. De kan ikke hjelpe deg hvis du ikke forteller hva som er problemene dine. De er ikke tankeleseren, og husk at du har et ansvar for å bidra. Å gå til psykolog handler om samarbeid mellom pasient og psykolog! De kan ikke stille masse spørsmål når de ikke aner hva de skal spørre om, så forbered deg heller til timene ved å planlegge hva du vil ta opp. 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (12 minutter siden):

Du er nødt for å ta opp det du vil ha hjelp til av terapeuten. De kan ikke hjelpe deg hvis du ikke forteller hva som er problemene dine. De er ikke tankeleseren, og husk at du har et ansvar for å bidra. Å gå til psykolog handler om samarbeid mellom pasient og psykolog! De kan ikke stille masse spørsmål når de ikke aner hva de skal spørre om, så forbered deg heller til timene ved å planlegge hva du vil ta opp. 

Jeg har fortalt at jeg ble seksuelt misbrukt og at moren min bedrev omsorgssvikt. Det var det jeg orket å fortelle og jeg hadde håpet at psykologen ønsket å sette det i sammenheng med hvorfor jeg har problemer idag 

Anonymkode: a8b7b...1ff

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har fortalt at jeg ble seksuelt misbrukt og at moren min bedrev omsorgssvikt. Det var det jeg orket å fortelle og jeg hadde håpet at psykologen ønsket å sette det i sammenheng med hvorfor jeg har problemer idag 

Anonymkode: a8b7b...1ff

Ok. Men tenk etter hvilke spørsmål du vil ha. Da finner du ut hva du vil gå mer i dybden av, og så tar du det opp med terapeuten. Det er mange som får veldig stort utbytte av terapi når de selv forteller hva de fks vil bli spurt om. Husk at psykologen er det for deg.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Jeg har fortalt at jeg ble seksuelt misbrukt og at moren min bedrev omsorgssvikt. Det var det jeg orket å fortelle og jeg hadde håpet at psykologen ønsket å sette det i sammenheng med hvorfor jeg har problemer idag 

Anonymkode: a8b7b...1ff

Er det traumepsykolog du har vært hos, eller ordinær psykolog? 

Kan på det sterkeste anbefale traumepsykolog om du ikke har prøvd det. De jobber på en litt annen måte og er spesialisert på å gå i dybden på traumer. 

Til "advarsel", så er det tøft å stå i slik behandling, men med god kjemi med terapeuten, kan jeg nesten love deg at du får det bedre etterpå. 

Jeg måtte gå privat for å få den hjelpen jeg trengte, men det var verdt hvert eneste øre. 

Anonymkode: 71339...e19

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Er det traumepsykolog du har vært hos, eller ordinær psykolog? 

Kan på det sterkeste anbefale traumepsykolog om du ikke har prøvd det. De jobber på en litt annen måte og er spesialisert på å gå i dybden på traumer. 

Til "advarsel", så er det tøft å stå i slik behandling, men med god kjemi med terapeuten, kan jeg nesten love deg at du får det bedre etterpå. 

Jeg måtte gå privat for å få den hjelpen jeg trengte, men det var verdt hvert eneste øre. 

Anonymkode: 71339...e19

Nei, det er vanlig psykolog hos dps. Jeg tenker nok at det var traumeterapeut jeg hadde trengt, men ingen nevnte det og jeg ville ikke være til bry...
Har en kollega som har gått til det og fått ett helt nytt liv! Har ikke sjans til å gå privat dessverre, men skal se om jeg orker å ta runden med henvisninger igjen

Anonymkode: a8b7b...1ff

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Så leit å høre!

Jeg vet ikke om du føler min historie er sammenlignbar, men jeg vokste opp hos mamma. Mamma og pappa var aldri kjærster. Jeg var litt hos pappa innimellom, men har inntrykk av at det var når mamma trente det. Pappa hadde ny kjærste som ikke anerkjente meg, så jeg var gjest. Ikke ett barn på samvær, men en gjest. 

Mamma prioriterte meg aldri, hun satt meg vekk til bestemor og bestefar så hun kunne feste og ha det gøy. Som 2 åring kom bestemor og hentet meg, da sto jeg i senga og hylgrein mens mamma og vennene var fulle i stua. Mamma har vært voldelig oppgjennom, fordi hun ikke kan bedre. Hun har aldri vært en god omsorgsperson. Slitt økonomisk, og det lille hun hadde av penger gikk til røyk, brus og klær. Hun måtte alltid ha nye klær fordi hun jobbet i butikk, selv om det gikk på bekostning av mat hjemme. Jeg er ikke vant til frokost, lunsj, middag og kvelds. Det var spaghetti om vi hadde, og til kos lagde jeg sukker og smør. Dette elendige kostholdet førte selvsagt til at jeg ble overvektig.

Hun hadde en kjærste som begikk overgrep mot meg. Det fortalte jeg i en alder av 22. Da ble mamma sykemeldt, og hadde det såååå grusomt. Fortalte alle vennene sine om dette, og hvordan HUN var skadelidende. Jeg fikk aldri ett spørsmål eller noe om hvordan jeg hadde det...

Jeg ble mye mobbet som barn, noe mamma aldri tok tak i. Hun ga meg rundjuling da jeg var 16, og da fikk jeg nok og flyttet. 
Pappa har aldri vært en naturlig del av livet mitt, og vet nok ikke hvordan han skal være det. Han har så lite kontakt med barnebarna at de aldri helt vet hvem han er når vi møtes. Han har 2 barn til, og han er en god far for de, men han var aldri en god far for meg

Men, jeg kjenner på det samme. Jeg har så lyst å konfrontere de begge. Hvorfor var dere ikke bedre? Hvorfor stilte dere aldri opp?? Hvorfor måtte jeg ta vare på lillebroren min fra jeg var 12 og han var 6 år gammel? 
Jeg er sint, såret, lei meg... og mye av de relasjonsproblemene jeg har hatt har selvsagt grobunn i hvordan jeg hadde det som barn. Har forsøkt psykolog, men de spør ikke og graver så dypt som jeg trenger, og jeg har ikke turt å ta det opp

Anonymkode: a8b7b...1ff

Uff, så vanskelig du har hatt det ❤️

Selv om din historie er tøffere, så ser det ut som vi sitter igjen med mye av de samme følelsene i etterkant. Det hadde vært godt med svar, eller kanskje en form for unnskyldning? Jeg vet ikke. Bare noe som anerkjente hvordan det faktisk var. Likevel vet jeg ikke om det ville endret noe, sånn egentlig. 

Jeg håper du får hjelp videre, og finner noen som klarer å grave dypt nok slik at du får bearbeidet traumene dine.

HI

Anonymkode: 3c94a...4d0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Nei, det er vanlig psykolog hos dps. Jeg tenker nok at det var traumeterapeut jeg hadde trengt, men ingen nevnte det og jeg ville ikke være til bry...
Har en kollega som har gått til det og fått ett helt nytt liv! Har ikke sjans til å gå privat dessverre, men skal se om jeg orker å ta runden med henvisninger igjen

Anonymkode: a8b7b...1ff

Det syns jeg du skal gjøre for deg selv. 

Ja, det er en påkjenning å ta en ny runde med helsevesenet med samme "plage" som tidligere behandlet. Men tenk at du fortjener en sjanse til å få bearbeidet traumene dine og få hjelp ift din relasjon til faren din. Ikke minst så er du verdt det. Du er verdt å gi en sjanse. Unn deg selv et potensielt bedre liv, for du har mest sannsynlig ganske mange år igjen å leve. 

Anonymkode: 71339...e19

[Anonym bruker]

Det som er riktig for meg, er ikke riktig for deg. Jeg har også et vanskelig forhold til mine foreldre. For meg har det vært riktig å akseptere fortiden, og se fremover. Jeg har kontakt, kun fordi vi ikke snakker om det som har vært. For at vi skal kunne ha kontakt, snakker vi kun om nåtid og fremtid.

Anonymkode: 31940...50e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Uff, så vanskelig du har hatt det ❤️

Selv om din historie er tøffere, så ser det ut som vi sitter igjen med mye av de samme følelsene i etterkant. Det hadde vært godt med svar, eller kanskje en form for unnskyldning? Jeg vet ikke. Bare noe som anerkjente hvordan det faktisk var. Likevel vet jeg ikke om det ville endret noe, sånn egentlig. 

Jeg håper du får hjelp videre, og finner noen som klarer å grave dypt nok slik at du får bearbeidet traumene dine.

HI

Anonymkode: 3c94a...4d0

Ja, vi gjør nok det. Og for min egen del skulle jeg gjerne tatt ett skikkelig oppgjør med de begge, men jeg er redd det bare gjør vondt verre og at de aldri klarer å unnskylde sånn at jeg godtar det, om du skjønner. At det er godt nok. For hva er vel egentlig godt nok for en ødelagt barndom? 

 

Anonymkode: a8b7b...1ff