Curling-barn som voksne - hvordan oppfører disse seg?

[Anonym bruker]

Det skrives mye om curling-foreldre og om at deres barn som unge voksne/voksne er mindre robuste fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere utfordringer og motgang. 

En voksen jeg kjenner er et curling-barn. Egentlig litt forståelig at det ble slik da personen ble mobbet og utsatt for vold som barn på skolen. Foreldrene ble etter dette veldig på for å hindre at det skjedde igjen. Personen er robust, men har en merkelig forventning til andre som jeg tror jeg kan tilskrive det å være et curling-barn.
 
Når personen møter utfordringer eller motstand forventer denne personen at alle trår til og tar over alt av oppgaver og ansvar ut over dette. Personen forventer på en måte å ha et team rundt seg av støttefunksjoner. F.eks. har personen en helt vanlig, men litt utfordrende oppgave på jobben forventes det at venner og familie henter i barnehagen, kjører til bursdagsfeiring, besørger gave barnet skal ha med, lager middag til barnet, er barnevakt osv. For denne personen er det slik verden fungerer og det er en selvfølge at andre skal trå til. Har personens bil blitt ripet mens den var parkert og føreren stakk så ventes det at man kan slippe alle forpliktelser og avtaler. Da kan vedkommende plutselig ikke gjøre noen forpliktelser på noen måneder, mens denne prøver å finne ut av det (lenge etter at det egentlig viser seg å ikke kunne løses/finnes ut av). Man kan ikke kjøre tante Olga til legen, kjøpe gave til læreren, møte som vakt på sokkedansen på skolen osv. Skjer det noen som krever litt ekstra av denne personen så slippes alt av andre avtaler og det forventes at andre automatisk tar over. Avbud meldes gjerne på kort varsel slik at det er vanskelig å finner erstatter. 

Slekt og venner har forsøkt å ikke dekke dette ekstra, men det fører da til at det ikke blir gjort. Barnet kommer seg ikke på trening, har ikke gave med i bursdag, tante Olga må ta taxi og føler seg redd og alene hos legen osv. Ettersom det ikke gjelder hele tiden er det ikke noen fra barnevernet som griper inn. Familie og venner har dermed sett at dette går såpass ut over andre at de stiller opp. 

Når personen ikke har ekstra utfordringer og må gjøre egne forpliktelser er det ikke måte på hvor mye vedkommende føler hen sliter seg ut for familien og venner. Har naboen kjørt barnet til trening hver trening i noen måneder, er det ikke måte på hvor mye innsats denne personen selv føler den har gjort om den må kjøre på to treninger i løpet av en måned. Det virker nesten som om personen mener naboen står i gjeld, selvom vektskålen er ganske så tung den andre veien. 

Personen tror selv den er så støttende og bidrar så mye i egen familie og slekt og i venneflokken, mens personen er en gratispassasjer som hele tiden trenger hjelp fra andre. Personen er egentlig snill og grei, men det virker som om dette er en brist i virkelighetsoppfattelsen sammenlignet med hvordan andre ser virkeligheten. Nå kan det jo være denne personen bare er veldig spesiell, men om dette er et trekk ved flere curling-barn så kan jo disse være ekstra vanskelig/belastende å ha med å gjøre for andre. 

Hvordan tror dere curling-barn blir som voksne med egne familier? 

Anonymkode: 10efa...acc

[Anonym bruker]

Dette har jeg tenkt mye på. Jeg og faren blir nok kalt curlingforeldre, men vi vet ikke om hvordan vi ellers kan hjelpe barna frem i livet. Det andre ikke vet er at vi har to barn med asperger syndrom. Ene barnet har også posttraumatisk stresssyndrom. Etter å ha levd dette livet i 20 år vet jeg ikke lenger hvor grensen går mellom curling og det å gjøre de til robuste mennesker. Begge barna var godt oppi tenårene når vi fikk vite at de er autistiske, så vi visste ikke hvorfor de hadde disse behovene. Vi fulgte magefølelsen, men følte oss som curlere.

Jeg håper at folk flest klarer å tenke at det ofte foregår mer i en familie enn folk flest vet, at i mange tilfeller er det en årsak til at ting er som de er. Selvfølgelig finnes det curlere, men det er ikke alltid sånn.

Anonymkode: 6a918...b4b

[Anonym bruker]

Jeg har et curlingbarn i nær familie og det går faktisk ikke så bra med vedkommende. Hen er flott, smart, morsom og populær, men så fort noe butter litt så er det rett hjem til mor og far som lapper, kompenserer og reparerer. Det er unektelig noe merkelig når man nærmer seg 30. Gjennom hele oppveksten var det samme mønster som gjentok seg:

Barn: kan jeg bli med onkel på fotballkamp på fredag?

mor og far: Nei, det passer ikke for da skal vi xxx

Barn: total nedsmelting, tårer, hulking, osv

Mor og far setter så himmel og jord i bevegelse for å komme opp med noe som er enda bedre enn å være med onkel på kamp. Gjerne forslag på forslag helt til barnet hører noe det kan like, skrur av krana og har "vunnet" en tur til fornøyelsespark el fordi det ikke passet å være med på fotballkamp. Dette mønsteret gjentar seg. Fikk ikke leiligheten hen ønsket seg =hjem til mor og far med første fly, betalt av dem, mor og far sjekker om det er mulig å få gjort noe med boligkjøpet, ringer meglere og styrer på. Fikk ikke ferie hele romjula. Gråter på telefonen og mor ringer sjefen (!) og forklarer at det er veldig viktig at hen får fri osv. Hen takler veldig dårlig at ting ikke går hens vei. Mine barn ringer også meg og er lei seg for at de ikke fikk fri julaften eller at de ikke fikk billetter til konserten de ønsket seg, men de har ingen forventning om at vi skal stille opp og fikse ut over råd og tips. 

Anonymkode: 766fb...491

[Anonym bruker]

Jaja, neste generasjon blir det klin motsatte. Tråden minner meg på denne, som vel beskriver kort og godt hvordan curlingbarna blir som foreldre.

 

Anonymkode: 15301...2e0

[Anonym bruker]

Går sikkert fint. Folk har jo allerede begynt å tilrettelegge sammefunnet for de

Anonymkode: a8f26...ad4

[Anonym bruker]

Hvorfor bry seg? Alle er forskjellige. Ikke mulig å skylde på oppdragelse hele tiden. Er velkjent at søsken med samme oppdragelse kan være svært forskjellige, også i voksen alder. Feks hvordan de klarer seg sosialt, økonomisk etc.

Greier ikke barna å håndtere motgang så skrikes det om curlingforeldre. Hva om barnet (eller den voksne) er rake motsetningen, men heller mot det ekstreme? Da er det også feil. 

Ingen, absolutt ingen er perfekte. Ingen greier å oppdra det perfekte barn. 

Anonymkode: 107c2...9a5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det skrives mye om curling-foreldre og om at deres barn som unge voksne/voksne er mindre robuste fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere utfordringer og motgang. 

En voksen jeg kjenner er et curling-barn. Egentlig litt forståelig at det ble slik da personen ble mobbet og utsatt for vold som barn på skolen. Foreldrene ble etter dette veldig på for å hindre at det skjedde igjen. Personen er robust, men har en merkelig forventning til andre som jeg tror jeg kan tilskrive det å være et curling-barn.
 
Når personen møter utfordringer eller motstand forventer denne personen at alle trår til og tar over alt av oppgaver og ansvar ut over dette. Personen forventer på en måte å ha et team rundt seg av støttefunksjoner. F.eks. har personen en helt vanlig, men litt utfordrende oppgave på jobben forventes det at venner og familie henter i barnehagen, kjører til bursdagsfeiring, besørger gave barnet skal ha med, lager middag til barnet, er barnevakt osv. For denne personen er det slik verden fungerer og det er en selvfølge at andre skal trå til. Har personens bil blitt ripet mens den var parkert og føreren stakk så ventes det at man kan slippe alle forpliktelser og avtaler. Da kan vedkommende plutselig ikke gjøre noen forpliktelser på noen måneder, mens denne prøver å finne ut av det (lenge etter at det egentlig viser seg å ikke kunne løses/finnes ut av). Man kan ikke kjøre tante Olga til legen, kjøpe gave til læreren, møte som vakt på sokkedansen på skolen osv. Skjer det noen som krever litt ekstra av denne personen så slippes alt av andre avtaler og det forventes at andre automatisk tar over. Avbud meldes gjerne på kort varsel slik at det er vanskelig å finner erstatter. 

Slekt og venner har forsøkt å ikke dekke dette ekstra, men det fører da til at det ikke blir gjort. Barnet kommer seg ikke på trening, har ikke gave med i bursdag, tante Olga må ta taxi og føler seg redd og alene hos legen osv. Ettersom det ikke gjelder hele tiden er det ikke noen fra barnevernet som griper inn. Familie og venner har dermed sett at dette går såpass ut over andre at de stiller opp. 

Når personen ikke har ekstra utfordringer og må gjøre egne forpliktelser er det ikke måte på hvor mye vedkommende føler hen sliter seg ut for familien og venner. Har naboen kjørt barnet til trening hver trening i noen måneder, er det ikke måte på hvor mye innsats denne personen selv føler den har gjort om den må kjøre på to treninger i løpet av en måned. Det virker nesten som om personen mener naboen står i gjeld, selvom vektskålen er ganske så tung den andre veien. 

Personen tror selv den er så støttende og bidrar så mye i egen familie og slekt og i venneflokken, mens personen er en gratispassasjer som hele tiden trenger hjelp fra andre. Personen er egentlig snill og grei, men det virker som om dette er en brist i virkelighetsoppfattelsen sammenlignet med hvordan andre ser virkeligheten. Nå kan det jo være denne personen bare er veldig spesiell, men om dette er et trekk ved flere curling-barn så kan jo disse være ekstra vanskelig/belastende å ha med å gjøre for andre. 

Hvordan tror dere curling-barn blir som voksne med egne familier? 

Anonymkode: 10efa...acc

Her ble det mye «personen» og «hen». Hva er vitsen??🤣

Anonymkode: a2d62...c56

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Her ble det mye «personen» og «hen». Hva er vitsen??🤣

Anonymkode: a2d62...c56

Fordi jeg har lagt merke til at folk på forumet her får veldig forskjellige svar på problemstillinger om personen det gjelder er mann eller kvinne. Jeg ønsket ikke at kjønn skulle påvirke svarene. 

Anonymkode: 10efa...acc

[Anonym bruker]

Jeg er nok en av dem.

Skilsmissebarn i en tid ingen hadde skilte foreldre, og unge foreldre. Besteforeldre på begge sider som kompenserte og lite regler hjemme hos foreldre. Voksne som alltid overtok mine bekymringer og ordnet opp, og ingen krav om å stå i vanskelige situasjoner.

Jeg var helt lost som student. Ante ikke hvirdan heg laget mat eller holdt ting i orden. Men jeg lærte etterhvert 😀 

som voksen er jeg fornuftig (mener jeg selv 😁), og tar mye ansvar. Ting går helt fint sånn praktisk sett.

Det jeg merker er min svakhet fortsatt er det å takle motgang og konflikter. Jeg tekker meg unna heller enn å møte konflikter, og får raskt en følelse av at «shit hits the fan» Som mannen min så raust sier - jeg er ekspert på å gjøre en dårlig situasjon verre 😵 Jeg har nok et instinkt på at hvis jeg klager fikser noen problemet. Jobber med deg da.. Også har nok det å ikke bli stilt krav til ført til liten tro på meg selv i vanskelige situasjoner - og angst pga det.

Men jeg er på ingen måte en bortskjemt asshole.. 

Anonymkode: ecee8...2c6

[Anonym bruker]

Når vi får dem som studenter er det veldig tydelig. Da får de beskjeden "Javel? Løs det!" når de kommer med de navlebeskuende problemene sine og blir aldeles himmelfalne over at ikke verden dreier seg om dem.

Anonymkode: 96c3f...0bc

[Anonym bruker]

Han hovedkarakteren i (ja, det er "bare" en film) a Clockwork Orange, er for øvrig barn av curlingforeldre, som aldri sier han i mot, som alltid bøyer etter for alt han vil og alle hans ønsker.

Anonymkode: 15301...2e0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Det skrives mye om curling-foreldre og om at deres barn som unge voksne/voksne er mindre robuste fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere utfordringer og motgang. 

En voksen jeg kjenner er et curling-barn. Egentlig litt forståelig at det ble slik da personen ble mobbet og utsatt for vold som barn på skolen. Foreldrene ble etter dette veldig på for å hindre at det skjedde igjen. Personen er robust, men har en merkelig forventning til andre som jeg tror jeg kan tilskrive det å være et curling-barn.
 
Når personen møter utfordringer eller motstand forventer denne personen at alle trår til og tar over alt av oppgaver og ansvar ut over dette. Personen forventer på en måte å ha et team rundt seg av støttefunksjoner. F.eks. har personen en helt vanlig, men litt utfordrende oppgave på jobben forventes det at venner og familie henter i barnehagen, kjører til bursdagsfeiring, besørger gave barnet skal ha med, lager middag til barnet, er barnevakt osv. For denne personen er det slik verden fungerer og det er en selvfølge at andre skal trå til. Har personens bil blitt ripet mens den var parkert og føreren stakk så ventes det at man kan slippe alle forpliktelser og avtaler. Da kan vedkommende plutselig ikke gjøre noen forpliktelser på noen måneder, mens denne prøver å finne ut av det (lenge etter at det egentlig viser seg å ikke kunne løses/finnes ut av). Man kan ikke kjøre tante Olga til legen, kjøpe gave til læreren, møte som vakt på sokkedansen på skolen osv. Skjer det noen som krever litt ekstra av denne personen så slippes alt av andre avtaler og det forventes at andre automatisk tar over. Avbud meldes gjerne på kort varsel slik at det er vanskelig å finner erstatter. 

Slekt og venner har forsøkt å ikke dekke dette ekstra, men det fører da til at det ikke blir gjort. Barnet kommer seg ikke på trening, har ikke gave med i bursdag, tante Olga må ta taxi og føler seg redd og alene hos legen osv. Ettersom det ikke gjelder hele tiden er det ikke noen fra barnevernet som griper inn. Familie og venner har dermed sett at dette går såpass ut over andre at de stiller opp. 

Når personen ikke har ekstra utfordringer og må gjøre egne forpliktelser er det ikke måte på hvor mye vedkommende føler hen sliter seg ut for familien og venner. Har naboen kjørt barnet til trening hver trening i noen måneder, er det ikke måte på hvor mye innsats denne personen selv føler den har gjort om den må kjøre på to treninger i løpet av en måned. Det virker nesten som om personen mener naboen står i gjeld, selvom vektskålen er ganske så tung den andre veien. 

Personen tror selv den er så støttende og bidrar så mye i egen familie og slekt og i venneflokken, mens personen er en gratispassasjer som hele tiden trenger hjelp fra andre. Personen er egentlig snill og grei, men det virker som om dette er en brist i virkelighetsoppfattelsen sammenlignet med hvordan andre ser virkeligheten. Nå kan det jo være denne personen bare er veldig spesiell, men om dette er et trekk ved flere curling-barn så kan jo disse være ekstra vanskelig/belastende å ha med å gjøre for andre. 

Hvordan tror dere curling-barn blir som voksne med egne familier? 

Anonymkode: 10efa...acc

Jeg kjenne ratio en og han er 33 år og bor enda hjemme hos mamma og pappa🙈 Skylder på tøft jobb- og boligmarked, men han hadde klart det. Han har god utdannelse og en del jobberfaring. Hjemme får han mat på bordet og slipper husarbeid.

Anonymkode: 6a8ad...b78

[Anonym bruker]

Min søster er curlingbarn (jeg er ikke). Det er gode grunner til at de gjorde forskjell på oss, og jeg bærer ingen bitterhet for det. Dessverre er min søster blitt en svært uselvstendig voksen. Hun får fortsatt ekstremt mye hjelp både økonomisk og praktisk, og fungerer ikke så godt.

Kan ellers skrive under på at dette gjelder veldig mange av studentene jeg underviser også. De sender melding og vil at jeg skal hjelpe dem å finne frem konkrete sidetall i pensum, f.eks., fordi de ikke kan lese gjennom HELE pensum for å finne det de trenger til å løse en oppgave. De syns også det er «urettferdig» at en klasse starter 8.15 og en 11.15. Hvis et arbeidskrav ikke blir godkjent vil de ikke bare ha en tilbakemelding av typen «denne oppgaven mangler kildehenvisninger», de vil ha en tilbakemelding som sier noe om HVILKE henvisninger som mangler hvor, helst korrekt ført av meg, slik at de kan lime dem inn i teksten. 

Anonymkode: f3d45...448

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 timer siden):

Når vi får dem som studenter er det veldig tydelig. Da får de beskjeden "Javel? Løs det!" når de kommer med de navlebeskuende problemene sine og blir aldeles himmelfalne over at ikke verden dreier seg om dem.

Anonymkode: 96c3f...0bc

Ja man merker det veldig godt på enkelte (ikke alle!) studenter! 
«Nei, du får ikke avlegge eksamen, for i henhold til regelverket må du ha fullført tre arbeidskrav for å kvalifisere deg for eksamen, og du har bare levert to.

Himmelfallen student: «Men jeg må få ta eksamen nå. Hva har dere tenkt å gjøre for at jeg skal få tatt eksamen?»

Anonymkode: 2b754...7a1

[Anonym bruker]

Kjenner bare en sånn som jeg vet om. Hun skjønte selv at det bar feil vei da hun på vgs oppdaget at alle andre fikset det hun ikke fikset, så hun flyttet for seg selv og løste problemet der heldigvis. Men det er jo flere av dem nå. Og lærere er litt blaute. 
Har et barn som på slutten av forrige skoleår skulket en del. I møte med lærere og rektor, så spurte de «hva kam vi gjøre for deg?» i stedet for å stille krav. 

Anonymkode: 5e26b...960

[Anonym bruker]

Har barn på 19 og 22 år, og ser jo en del curling-barn blant vennene deres.

De er rett og slett mindre selvstendige, trenger veiledning og hjelp, vil gjerne ha en hånd å holde i som kan veilede de gjennom alt mulig og har liten gjennomføringsevne.

Men drittsekker er det ikke da. Noen over her beskriver jo veldig selvopptatte drittsekker, det har jeg ikke sett egentlig.

Noen har fått veldig høye ambisjoner, mye større enn de egentlig evner, og de har falt litt hardt når de har mislyktes. Når man blir snakket opp og snakket opp hjemmefra, samtidig som foreldrene albuer seg frem foran barna så de aldri har møtt motstand og tror de kan klare alt, så er det tungt når de må innse at skal de bli ingeniør så må de studere selv og klarer de ikke det kan de ikke få den utdannelsen. Da må man kanskje blir tømrer likevel  Det går jo fint, vi trenger flere tømrere enn ingeniører i dette landet, men man kunne kanskje realitetsorientere litt tidligere istedenfor å nærmest gjøre leksene for barna sine.

Men jeg må ta meg i det selv, vi foreldre er ganske forskjellige fra hva våre foreldre var da vi var unge. Jeg anser ikke meg selv som veldig curling, jeg vil at barna mine skal bli selvstendige og klare seg selv. Men likevel blir det lett sånn at jeg bare vil hjelpe litt, ordne, finne frem riktige sider på nett, lese meg opp litt så jeg kan bidra osv. Mye mer enn mine foreldre noen gang gjorde for meg.

Anonymkode: dee2f...912

[Anonym bruker]

Jeg er på en måte et curling-barn, jeg har vokst opp med en mamma som mener at det er mye farlig og skummelt i verden, og at barn gjerne kan pakkes inn i bomull ganske lenge. Så mer typen som følger en ut på ting til man er i så høy alder at det begynner å bli flaut, og maser om ulltøy tidlig i sesongen og refleks før det blir mørkt enn luksus-curling. 

Men jeg har ikke hatt noen overstadig tro på at jeg kan klare hva som helst, at verden er til for meg og så videre. Har snarere vært sjenert og tilbakeholden i ukjente sammenhenger, og det sitter langt inne å be om hjelp med noe...

Så jeg tror det er en blanding av ulike faktorer. Kan også bli litt sliten av typer som krever all plass/luft/oppmerksomhet, men de har ikke alltid en curlingbakgrunn. Kanskje en kombinasjon av veldig ekstrovert natur og at de vet hva som kan få andre til å hjelpe dem? 

 

Dette er et nyansert spørsmål. Noen ganger tenker jeg at en engstelig mamma har bidratt til å forsterke mine egne engstelige tendenser, andre ganger tenker jeg at det tross alt hadde vært verre med en sersjant-type som stadig brølte "Dette er ingenting å være redd for!". Da hadde jeg nok vært like redd, og med selvfølelsen lengre ned i skoa i tillegg. Den gylne middelvei er vel det beste, som på mange områder? 

Og noen av barna som ser ut som de blir "overoppfulgt" eller dullet med kan ha alt fra ADD til tvangstanker til astma, og trenger sånn sett mer voksenpåminnelser eller lavere forventninger på enkelte områder (altså i forhold til hva man kan klare på egen hånd.) 

 

Anonymkode: 6cdd7...98d