Dere som ikke hadde perfekte foreldre

[Anonym bruker]

Skulle du ønsket du slapp å bo hos dem eller den? Og årsak? 

Anonymkode: 5ea9e...562

[HeiteH]

Ingen foreldre er perfekte. På tide å legge seg.

[Anonym bruker]

Mine var ikke perfekte på mange vis for det er ingen, men de var jo foreldrene mine. Jeg ville aldri flyttet fra dem nei. 

Anonymkode: 1c014...34b

[Pobie]

Det er jo ingen foreldre som er perfekte.

Mine foreldre var vel under gjennomsnittlig gode. Hadde aldri lyst til å flytte fra dem, visste jo ikke noe annet, og er selvfølgelig glad i dem. Nå som har jeg har barn selv skjønner jeg at de gjorde det beste de kunne i situasjonen de var i. 

Moren min har sannsynligvis en diagnose og nå som jeg er voksen prater vi nesten ikke. Holder sporadisk kontakt per epost. 

[ReneRene]

Mine er ikke perfekte nei. Men jeg opplevde at en klassevenninne ble tatt ut av hjemmet. Da satt jeg og filosoforte og tenkte at jeg aldri ville byttet foreldre under noen omstendighet. 

Endret 23. august 2023 av ReneRene

[Anonym bruker]

Ingen foreldre er perfekte. 

Anonymkode: c3d4b...34c

[Anonym bruker]

Ingen foreldre er perfekte, men de fleste elsker sine barn og gjør så godt de kan. Mine var slik. 

Anonymkode: cbce0...222

[Anonym bruker]

Hva er perfekte foreldre HI?

Anonymkode: 49072...c9d

[Anonym bruker]

Jeg ble flyttet ut av hjemmet. Men alt for sent. De jeg kom til var heller ikke spesielt greie, så sier som herr Eidsvåg «det er tungt å ta tilbake en barndom som er tapt. For hvert mislykka forsøk blir en bare mer forlatt»

Anonymkode: eb6c1...a38

[Anonym bruker]

Jeg ble slått av faren og trusler om å bli banket opp hvis vi gjorde noe galt. Jeg var ett rolig forsiktig barn som var mye redd. Skulle ønske vi hadde vokst i en annen familie ja. 

Nå er jeg 36 år er forsatt livredd om en mann hever stemmen sin,da er jeg sikker på at han skal slå.

Anonymkode: 3fd81...12c

[Anonym bruker]

Litt usikker om jeg ville blitt flyttet helt. Men og hatt en avlastnings familie som kanskje hadde sett meg hadde hjulpet. Jeg var veldig tydelig ett barn for mye. De hverken orket eller prøvde å ha noe særlig relasjon til meg.

Anonymkode: 5ff51...066

[Anonym bruker]

Mine foreldre slet psykisk, men jeg tror ikke fosterhjem hadde vært bedre.

Mine foreldre klarte ikke gi oss så god omsorg som ønsket, og selv om det har gitt oss noen varige men tror jeg det å ha blitt flytter i fosterhjem på toppen av det hele ville gjort det verre.

Vi er også flere søsken som sikkert ville blitt skilt i en sånn prosess.

Våre foreldre var jo glad i oss....

Jeg unner ingen en slik oppvekst som vi har hatt, men det er ikke ille nok til at jeg tror alternativet hadde vært bedre.

Anonymkode: 2ba2f...541

[Anonym bruker]

Det sies (litt spøk, litt alvor) at det verste stedet å vokse opp, er i familien… Og jeg tror de aller aller fleste har fått noen traumer av sine foreldre. Jeg tror nesten ikke det er til å unngå, fordi vi alle er forskjellige. Og ingen er perfekte. Og som barn forstår vi jo ikke årsaker og sammenhenger så godt som når vi blir eldre. Mine foreldre verken er eller var perfekte. Men det er lenge siden, og jeg har gått videre.

Anonymkode: 9c812...b1f

[Anonym bruker]

Absolutt ikke perfekte. Perfekt er jo heller ikke et mål. Men med en far som drakk og jeg ikke så på mange år og en mor som ikke egnet å sette andre foran seg selv (mest sannsynlig en diagnose og ikke den skarpeste kniven i skuffen) og i tillegg en voldelig stefar, så var dette et skadelig hjem å vokse opp i. Drømte ofte om foreldre som brydde seg om meg og satte grenser for meg. 

Er i dag en helt motsatt mor enn hva min mor var. Men perfekt er jeg ikke. 

Anonymkode: a4d1e...35f

[Anonym bruker]

Tja. Jeg vet ikke. Jeg ønsket det ofte som barn, og hadde lyst å bo hos min tante. Det tror jeg fremdeles kunne vært en god løsning, siden jeg da ville beholdt både storfamilien og lokalmiljøet. Ellers var jeg nok såpass stor og såpass krevende innen ting ble ordentlig problematiske i hjemmet, at en flytting et annet sted hadde blitt veldig vanskelig. Situasjonen i hjemmet var nok innenfor det som kunne utløst en omsorgsovertakelse i dag, men usikker på om standarden var helt den samme for 35 år siden. 

Jeg har et OK forhold til mine foreldre nå. De er ikke slemme mennesker, men var alt for unge og fikk alt for mange barn og hadde litt mye ballast med seg selv. Barna mine har et godt forhold til dem, men jeg begrenser hvilke situasjoner de er i sammen fordi jeg vet mye om mine foreldres evne til å håndtere stress. 

Anonymkode: 21489...7b7

[Anonym bruker]

De gangen visste jeg ikke hva jeg ville og hva som var best. I dag ser jeg at jeg nok hadde hatt det bedre et annet sted.

Anonymkode: 208c3...492

[Anonym bruker]

Mine foreldre var skilt. Hadde ett ikke eksisterende samarbeid. Jeg bodde hos mamma, min bror hos pappa. Min bror ble kjørt til mamma på fredager for en kort visitt. Da ble jeg plassert i bilen med pappa, slik at hvis han ble sint for noe mamma kom å sa så kunne han ikke kjøre. Mamma var ufør og fattig, hun kom ofte ut til pappa for å spørre om penger. Det ble alltid krangel, men ettersom jeg satt i bilen kunne han ikke dra. Så ble jo kastet ut innimellom da, så han fikk dratt. Så mitt samvær med han foregikk i bilen på gårdsplassen. Mamma mente han ikke egnet seg til å ta seg av meg(sant), men han hadde jo helbroren min. Greit, min bror hadde det ikke så bra der. Bodde øde, pappa kjøpte ikke alltid mat, fulgte ikke opp lekser og han gikk ikke på aktiviteter. Min mor var psykisk syk, slo meg frem til jeg ble stor nok til å ta igjen. Ble slått med kost, skaftet til moppen og krikket kølle. Samtidig var hun kjærlig, jeg manglet aldri klær eller mat. Hun kunne ikke hjelpe meg med lekser fra jeg gikk i andre klasse. Hun har dysleksi og dyskalkuli. Jeg slet på skolen, samtidig støttet hun meg å oppfordret meg til å ta utdanning. Heldigvis. Hun ønsket aldri at jeg skulle slite som henne. Min mor har mange traumer fra sin barndom, hun fikk ikke og ønsket aldri hjelp. Jeg tenkte alltid at mine traumer må jeg snakke om, for å unngå å bli som henne. 
 

Det høres kanskje rart ut men jeg er glad for at jeg ikke havnet i fosterhjem.Mellom elendigheten var det også mye bra. Jeg tenkte tidlig at jeg aldri skal bli som min mamma. Aldri. Det har jeg klart. Tatt utdanning, har hus, mann og barn. Fortiden min er jeg åpen om til mine nære, og jeg bruker det til min styrke. Kom godt ut av det. Min bror kom dessverre ikke så godt ut av det å ble ufør pga traumer.

 

I går tenkte jeg på en trist ting fra min barndom jeg aldri har delt før. Ikke med noen, fordi det er så trist og flaut. Jeg hadde jo ingen venner før jeg startet i 6.klasse på barneskolen. Jeg var alene hvert eneste friminutt. Det var en psykisk utviklingshemmet gutt, nesten blind, uten språk som jeg alltid søkte meg til. Vi «lekte» i friminuttet i mange år. Ingen av oss hadde noen andre. Jeg så han i voksen alder å tenkte at shit, ingen rundt meg ville ha trodd at det var min lekekamerat i så mange år. En annen ting, naboen planter tre trær ved tomta vår. Disse latet jeg som var barna mine og litt vennene mine. De trengte meg for å overleve tenkte jeg. Jeg var så snill mot disse trærne, de var avhengig av meg følte jeg. Det ga meg glede. Der satt jeg å gråt, snakket med trærne om alt som var vanskelig , at jeg var ensom og at jeg ikke hadde noen. At mamma hatet meg osv.  Trærne ga meg en følelse av at noen trengte meg. Jeg ga de til og med navn. Slik satt jeg lenge å pratet. Så disse trærne igjen for noen år siden, det var en tom følelse. 

 

Jævlig trist når jeg leser dette nå, men vet andre har hatt det verre enn meg. Jeg er lykkelig nå. 

Anonymkode: 8c3ca...94d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Mine foreldre var skilt. Hadde ett ikke eksisterende samarbeid. Jeg bodde hos mamma, min bror hos pappa. Min bror ble kjørt til mamma på fredager for en kort visitt. Da ble jeg plassert i bilen med pappa, slik at hvis han ble sint for noe mamma kom å sa så kunne han ikke kjøre. Mamma var ufør og fattig, hun kom ofte ut til pappa for å spørre om penger. Det ble alltid krangel, men ettersom jeg satt i bilen kunne han ikke dra. Så ble jo kastet ut innimellom da, så han fikk dratt. Så mitt samvær med han foregikk i bilen på gårdsplassen. Mamma mente han ikke egnet seg til å ta seg av meg(sant), men han hadde jo helbroren min. Greit, min bror hadde det ikke så bra der. Bodde øde, pappa kjøpte ikke alltid mat, fulgte ikke opp lekser og han gikk ikke på aktiviteter. Min mor var psykisk syk, slo meg frem til jeg ble stor nok til å ta igjen. Ble slått med kost, skaftet til moppen og krikket kølle. Samtidig var hun kjærlig, jeg manglet aldri klær eller mat. Hun kunne ikke hjelpe meg med lekser fra jeg gikk i andre klasse. Hun har dysleksi og dyskalkuli. Jeg slet på skolen, samtidig støttet hun meg å oppfordret meg til å ta utdanning. Heldigvis. Hun ønsket aldri at jeg skulle slite som henne. Min mor har mange traumer fra sin barndom, hun fikk ikke og ønsket aldri hjelp. Jeg tenkte alltid at mine traumer må jeg snakke om, for å unngå å bli som henne. 
 

Det høres kanskje rart ut men jeg er glad for at jeg ikke havnet i fosterhjem.Mellom elendigheten var det også mye bra. Jeg tenkte tidlig at jeg aldri skal bli som min mamma. Aldri. Det har jeg klart. Tatt utdanning, har hus, mann og barn. Fortiden min er jeg åpen om til mine nære, og jeg bruker det til min styrke. Kom godt ut av det. Min bror kom dessverre ikke så godt ut av det å ble ufør pga traumer.

 

I går tenkte jeg på en trist ting fra min barndom jeg aldri har delt før. Ikke med noen, fordi det er så trist og flaut. Jeg hadde jo ingen venner før jeg startet i 6.klasse på barneskolen. Jeg var alene hvert eneste friminutt. Det var en psykisk utviklingshemmet gutt, nesten blind, uten språk som jeg alltid søkte meg til. Vi «lekte» i friminuttet i mange år. Ingen av oss hadde noen andre. Jeg så han i voksen alder å tenkte at shit, ingen rundt meg ville ha trodd at det var min lekekamerat i så mange år. En annen ting, naboen planter tre trær ved tomta vår. Disse latet jeg som var barna mine og litt vennene mine. De trengte meg for å overleve tenkte jeg. Jeg var så snill mot disse trærne, de var avhengig av meg følte jeg. Det ga meg glede. Der satt jeg å gråt, snakket med trærne om alt som var vanskelig , at jeg var ensom og at jeg ikke hadde noen. At mamma hatet meg osv.  Trærne ga meg en følelse av at noen trengte meg. Jeg ga de til og med navn. Slik satt jeg lenge å pratet. Så disse trærne igjen for noen år siden, det var en tom følelse. 

 

Jævlig trist når jeg leser dette nå, men vet andre har hatt det verre enn meg. Jeg er lykkelig nå. 

Anonymkode: 8c3ca...94d

❤️

Anonymkode: 1c014...34b

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg ville blitt flytta, men mamma burde absolutt hatt oppfølging. Hun la ingenting til rette for at jeg skulle ha en bra barndom, og ved at hun bosatte seg unna allfarvei og ikke hadde råd til bil var med på å eksludere meg enda mer. Hun så kun sine egne behov og brydde seg ikke om verken mine eller lillebror sine. Jeg var ikke eldre enn 10-11 når han ble mitt ansvar, og han er 6 år yngre enn meg. 

Eneste positive med det er jo at jeg vet hvilken mor jeg ikke skal være for barna mine, og so far har jeg gjort en ganske god jobb. Men jeg er heller ikke perfekt, dog tror jeg ikke ungene lider noe nød på verken det ene eller andre planet

Anonymkode: 6ac4a...ef7

[Anonym bruker]

Når jeg tenker på det uperfekte mine foreldre har gjort, så tenker jeg at de tross alt hadde det langt verre, i en tid da religionen sto sterkt i de fleste hjem og det var vanlig å bli slått både hjemme og på skolen. Tror jevnt over vår foreldregenerasjon har hatt der langt verre enn vår. Samfunnet går fremover.

Anonymkode: 3fe98...921

[Anonym bruker]

Takk til dere som deler ❤️

Anonymkode: 5ea9e...562

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 timer siden):

Skulle du ønsket du slapp å bo hos dem eller den? Og årsak? 

Anonymkode: 5ea9e...562

Pappa var oppfarende og uberegnelig, og hans vekslende humør og irrasjonelle reaksjoner var skremmende og uforutsigbart for meg.Han flytta da jeg var 9, så jeg slapp å bo hos ham, noe som er bra. Det er en gave til oss begge. Det gjør at vi kan ha et OK forhold i dag. Han ville nok ha oppnådd å ødelegge den relasjonen dersom jeg hadde måttet leve mine formative år hos ham.

Anonymkode: 15c82...b8c

[Anonym bruker]

Jeg bodde med mamma og stefar. Edru var de helt perfekte! Mamma var ufør (grunnet sykdom) og vi hadde ikke god råd, men hun gjorde alt hun kunne for st jeg hadde det jeg trengte, om det så var å spise suppe i to uker fordi jeg måtte ha nye klær. Jeg hadde også det vennene mine hadde, som rulleskøyter osv. 

Men hun var periode-dranker. Hun kunne være full i dager i strekk. Og da stefaren min drakk, ble han voldelig. Han rørte aldri meg, men banket dritten at av mamma.

Barnevernet kom inn i bildet da jeg var 9 år, men saken ble henlagt. Deretter kom de inn i bildet igjen da jeg var 12 år.

Det var vel litt snakk om å flytte ett par ganger (jeg ble spurt) men jeg ville ikke. Kjærligheten til mamma var så sterk. Da jeg ble 15 år fikk jeg ett beredskapshjem. Dit kunne jeg dra når det kokte hjemme.

Da jeg ble 17, flyttet jeg dit og bodd eder til jeg var 19 år. 

Sett i ettertid tenker jeg at forholdet mellom mamma og meg ville vært bedre om jeg hadde flyttet tidligere. Jeg hadde hatt mindre "bagasje" nå i voksen alder. Mamma døde da jeg var 21, og da var jeg så bitter på henne for alt som var skjedd! Det tok meg over 10 år og tilgi. Jeg innså hele tiden at hun var psykisk syk, men mente allikevel at det ikke burde gått utover meg. Etter over 10 år med denne følelsen, har tankene endret seg ❤️

Anonymkode: f10e2...873

[Anonym bruker]

Men nå er det jo forskjellige på å ikke være perfekt, for det er ingen. Og det å bo i et hjem med omsorgssvikt. Da tenker jeg på misbruk av alkohol,  rus, vold, ikke følge opp, og klare å sette barna før seg selv . Dette er omsorgssvikt. 

Anonymkode: a4d1e...35f

[Anonym bruker]

Jeg er usikker på hva jeg føler angående det. Jeg bodde med mamma som drakk i perioder. Ble verre når jeg ble tenåring. Da kunne hun være borte i flere dager. Men jeg hadde heldigvis besteforeldre og onkler og tanter i nærheten som tok vare på meg når hun var borte. 

Jeg husker også en gang jeg var ca 6-7 år at jeg våknet om natten og hun var borte. Jeg gikk ut og ringte på hos en av hennes venninner som bodde i nabo blokken. Hun var der. 

Barnevernet var inn i bildet. Jeg husker at jeg var på omvisning på en institusjon og at jeg skulle bo der. Da tror jeg at jeg gikk siste året på barneskolen. Men så ble det ikke noe av det. Hvorfor vet jeg ikke. 

Men jeg er stort sett fornøyd ned oppveksten. Hadde familie og jeg bodde mye hos en venninne gjennom hele ungdomskolen 

Må si at jeg drikker ikke foran mine barn. Og jeg drikker sjeldent ute med venner også. Er en sperre der 

Anonymkode: 2b9cf...484