Jeg er ikke et menneske-menneske

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke mennesker. Ser jeg noen jeg kjenner på butikken, så «gjemmer» jeg meg bak hyller eller later som jeg går i min egen boble og ikke ser dem.

Jeg liker ikke klemmer eller at folk står for nærme meg. Da begynner jeg å rygge, og de følger etter. Ofte starter samtalen 30 meter unna der den startet.

Jeg blir sliten av folk rundt meg, og holder meg mest hjemme eller steder og tider det er mindre sannsynlig at jeg møter folk.

Når telefonen ringer, så svarer jeg sjelden. Jeg sjekker hvem som ringer og vurderer om jeg gidder. Gidder jeg ikke, så svarer jeg ikke, ringer ikke tilbake, og sender ikke melding. Gidder jeg, så ringer jeg tilbake eller svarer.

Jeg kan ikke fordra «dype» samtaler om livet, følelser og hvordan man har det i samliv, problemer med barna osv.

Jeg vil ikke bli tatt på i det hele tatt, og hvis noen tar på meg uten at jeg forventer det, så skvetter jeg og kan reagere med å slå vekk hånden deres (dette vet jeg årsaken til, men det vet jo ikke de)

Jeg engasjerer meg ikke i noen av venninnenes liv. Det interesserer meg ikke. Jeg snakker heller aldri om mitt liv og mine ting. Deler ikke noe av meg selv, er kun overfladisk.

Selv om jeg med største engasjement forsøker å unngå alle mennesker, så kjenner jeg av og til på ensomhet uten at jeg helt forstår hvorfor jeg kjenner på en følelse jeg ikke burde ha etter oppførselen min å dømme. Og jeg ønsker heller ikke å forsøke å være mindre ensom. Jeg er ikke ulykkelig heller. Jeg stortrives i eget selskap. Og jeg er ikke ensom hele tiden, men sånn av og til kjenner jeg veldig på det uten at jeg tenker «dette må jeg gjøre noe med»

Noen fler som her følt på dette?

Anonymkode: 37180...0e1

[ReneRene]

Du bør møte noen som er mer lik deg, og ja de fins. Mye av det du skriver tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, men i mindre grad enn deg. Kanskje du har høyere intelligens, er dypere og mer seriøs enn mange, og ikke finner noe tilfredstillende i typiske og overfladiske ting. Det er noen mennesker som trenger såkalte sjelefrender for å sette pris på andres selskap. Du er nok der. 

 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Jeg liker ikke mennesker. Ser jeg noen jeg kjenner på butikken, så «gjemmer» jeg meg bak hyller eller later som jeg går i min egen boble og ikke ser dem.

Jeg liker ikke klemmer eller at folk står for nærme meg. Da begynner jeg å rygge, og de følger etter. Ofte starter samtalen 30 meter unna der den startet.

Jeg blir sliten av folk rundt meg, og holder meg mest hjemme eller steder og tider det er mindre sannsynlig at jeg møter folk.

Når telefonen ringer, så svarer jeg sjelden. Jeg sjekker hvem som ringer og vurderer om jeg gidder. Gidder jeg ikke, så svarer jeg ikke, ringer ikke tilbake, og sender ikke melding. Gidder jeg, så ringer jeg tilbake eller svarer.

Jeg kan ikke fordra «dype» samtaler om livet, følelser og hvordan man har det i samliv, problemer med barna osv.

Jeg vil ikke bli tatt på i det hele tatt, og hvis noen tar på meg uten at jeg forventer det, så skvetter jeg og kan reagere med å slå vekk hånden deres (dette vet jeg årsaken til, men det vet jo ikke de)

Jeg engasjerer meg ikke i noen av venninnenes liv. Det interesserer meg ikke. Jeg snakker heller aldri om mitt liv og mine ting. Deler ikke noe av meg selv, er kun overfladisk.

Selv om jeg med største engasjement forsøker å unngå alle mennesker, så kjenner jeg av og til på ensomhet uten at jeg helt forstår hvorfor jeg kjenner på en følelse jeg ikke burde ha etter oppførselen min å dømme. Og jeg ønsker heller ikke å forsøke å være mindre ensom. Jeg er ikke ulykkelig heller. Jeg stortrives i eget selskap. Og jeg er ikke ensom hele tiden, men sånn av og til kjenner jeg veldig på det uten at jeg tenker «dette må jeg gjøre noe med»

Noen fler som her følt på dette?

Anonymkode: 37180...0e1

Jeg kjenner meg veldig godt ihjen i flere av tingene du snakker, det med å unngå folk i butikken, ikke ta telefonen, liker ikke klemmer av folk jeg møter ute, liker ikke at de er for nært på meg, liker ikke å bli tatt på av hvem som helst. Kjenner meg ensom til tider, selv om jeg har det greit i eget selskap og på en måte velger situasjonen selv, men jeg ønsker nok mer enn deg at ting skulle vært annerledes.

Anonymkode: 6ef7b...fd8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kjenner meg veldig godt ihjen i flere av tingene du snakker, det med å unngå folk i butikken, ikke ta telefonen, liker ikke klemmer av folk jeg møter ute, liker ikke at de er for nært på meg, liker ikke å bli tatt på av hvem som helst. Kjenner meg ensom til tider, selv om jeg har det greit i eget selskap og på en måte velger situasjonen selv, men jeg ønsker nok mer enn deg at ting skulle vært annerledes.

Anonymkode: 6ef7b...fd8

Jeg ønsker at ting var annerledes jeg også, men da mer om at jeg skulle ønske jeg likte mennesker litt bedre. Jeg har ingen (utenom barna mine) jeg faktisk liker. Ingen i familien, ingen venner. De bare er der, og så snakker jeg med dem når jeg gidder. Skulle gjerne ønske jeg var annerledes

Anonymkode: 37180...0e1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ønsker at ting var annerledes jeg også, men da mer om at jeg skulle ønske jeg likte mennesker litt bedre. Jeg har ingen (utenom barna mine) jeg faktisk liker. Ingen i familien, ingen venner. De bare er der, og så snakker jeg med dem når jeg gidder. Skulle gjerne ønske jeg var annerledes

Anonymkode: 37180...0e1

Da er vi nok ganske like, du er ikke alene om å ha det sånn.

Anonymkode: 6ef7b...fd8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Da er vi nok ganske like, du er ikke alene om å ha det sånn.

Anonymkode: 6ef7b...fd8

Lurer på om det er noe vi kan gjøre med det… er det personlighetstype? Psykisk sykdom? Mennesker er jo egentlig flokkdyr, så det er litt merkelig?

Anonymkode: 37180...0e1

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ønsker at ting var annerledes jeg også, men da mer om at jeg skulle ønske jeg likte mennesker litt bedre. Jeg har ingen (utenom barna mine) jeg faktisk liker. Ingen i familien, ingen venner. De bare er der, og så snakker jeg med dem når jeg gidder. Skulle gjerne ønske jeg var annerledes

Anonymkode: 37180...0e1

Hvorfor skulle du ønske at du var annerledes når du stortrives og alt er okay, bortsett fra av og til? 

Alle har sitt av og til, men alle stortrives ikke vanligvis som du gjør. Så hvorfor og hva vil du forandre?

[Anonym bruker]

Så du har ikke mann og barn, forhåpentligvis?

Anonymkode: bc3f2...74f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Så du har ikke mann og barn, forhåpentligvis?

Anonymkode: bc3f2...74f

Har barn, men ingen mann. Liker ikke forpliktelsene ved å ha en mann, så har vært alene i over 10 år

Anonymkode: 37180...0e1

[Anonym bruker]

Så lenge du gjør en nyttig jobb, oppfører deg bra både mot mennesker, dyr og natur og ikke forventer at noen skal stille opp for deg om du blir syk eller liknende, er det jo helt greit. Jeg klarer likevell ikke å tro at det er helt slik du ønsker å ha det. 

Hvis du har barn bør du lære deg å omgås mennesker. Det er ikke bra for noen å vokse opp uren foreldre som er nære og som er vanlig aktive i samfunnet.

Anonymkode: 3372f...582

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Har barn, men ingen mann. Liker ikke forpliktelsene ved å ha en mann, så har vært alene i over 10 år

Anonymkode: 37180...0e1

Stakkars unger.

Anonymkode: bc3f2...74f

[Anonym bruker]

Du skriver om venninner, men jeg forstår ikke hvordan du kan ha venninner?

Anonymkode: 8161e...0d9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Så lenge du gjør en nyttig jobb, oppfører deg bra både mot mennesker, dyr og natur og ikke forventer at noen skal stille opp for deg om du blir syk eller liknende, er det jo helt greit. Jeg klarer likevell ikke å tro at det er helt slik du ønsker å ha det. 

Hvis du har barn bør du lære deg å omgås mennesker. Det er ikke bra for noen å vokse opp uren foreldre som er nære og som er vanlig aktive i samfunnet.

Anonymkode: 3372f...582

Jeg omgås mennesker, og er ikke dårlig på det. Er utadvendt og positiv og godt likt. Men jeg mistrives veldig når jeg må.

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Stakkars unger.

Anonymkode: bc3f2...74f

Det er ikle synd på barna

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Du skriver om venninner, men jeg forstår ikke hvordan du kan ha venninner?

Anonymkode: 8161e...0d9

Jeg har mange både venninner og kompiser. De kjenner meg jo og blir ille skuffet om jeg ikke er så sosial. Jeg er sammen med dem og snakker med dem, men ikke så ofte. 

Anonymkode: 37180...0e1

[Anonym bruker]

For meg som er "normal" og sosial, høres dette egentlig helt sykelig ut. Jeg tenker at mennesker er flokkdyr som trenger å være sammen. Om du var helt alene, hadde det jo ikke vært en stor greie, men du har barn! Jeg har hørt barn som har vokst opp med asosiale foreldre fortelle om traumer fra barndommen pga dette. Selv om foreldrene hardnakket påstår at det ikke går ut over barna. Husk at barn er lojale og oftest ikke ønsker å såre foreldre ved å si sannheten. Jeg tenker at du må skaffe hjelp, om ikke for egen del, så for barnas del!

Anonymkode: d084e...937

[Anonym bruker]

Tenker du at du må gjøre noe med det fordi alle andre/verden rundt forventer at du skal være sosial? Eller kjenner du på savn etter å være sosial? For det er stor forskjell. Hvis du egentlig ønsker å være i eget selskap, da er det helt greit. Hvis du bare er overveldet, jeg kan bli slik når det er for mye, så handler det nok mer om at du ikke har overskuddet til å være sosial. Hva du gjør med dette avhenger nok litt av hvilken av disse du kjenner deg igjen i. 

Anonymkode: 09f6c...b73

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (49 minutter siden):

Lurer på om det er noe vi kan gjøre med det… er det personlighetstype? Psykisk sykdom? Mennesker er jo egentlig flokkdyr, så det er litt merkelig?

Anonymkode: 37180...0e1

Jeg har endel traumer som nok har formet meg til den jeg er, jeg har alltid vært litt tilbaketrukket, jeg stoler på veldig få mennesker, og etter at jeg falt ut av arbeidslivet pga sykdom, så ble det enda verre.

Anonymkode: 6ef7b...fd8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har endel traumer som nok har formet meg til den jeg er, jeg har alltid vært litt tilbaketrukket, jeg stoler på veldig få mennesker, og etter at jeg falt ut av arbeidslivet pga sykdom, så ble det enda verre.

Anonymkode: 6ef7b...fd8

Jeg har også traumer. Kanskje det er der det ligger..

Anonymkode: 37180...0e1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 12.8.2023 den 16.56):

Du skriver om venninner, men jeg forstår ikke hvordan du kan ha venninner?

Anonymkode: 8161e...0d9

Enig! Du tar ikke tlf når de ringer, du ringer ikke opp igjen senere, du gidder ikke sende ei melding for å høre hva det gjaldt og ser du dem på butikken, så gjemmer du deg. Dette høres ikke helt friskt ut Hi😪

Anonymkode: 3706d...862

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 12.8.2023 den 17.17):

For meg som er "normal" og sosial, høres dette egentlig helt sykelig ut. Jeg tenker at mennesker er flokkdyr som trenger å være sammen. Om du var helt alene, hadde det jo ikke vært en stor greie, men du har barn! Jeg har hørt barn som har vokst opp med asosiale foreldre fortelle om traumer fra barndommen pga dette. Selv om foreldrene hardnakket påstår at det ikke går ut over barna. Husk at barn er lojale og oftest ikke ønsker å såre foreldre ved å si sannheten. Jeg tenker at du må skaffe hjelp, om ikke for egen del, så for barnas del!

Anonymkode: d084e...937

Jeg er ikke asosial 

Anonymkode: 37180...0e1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 12.8.2023 den 15.45):

Jeg liker ikke mennesker. Ser jeg noen jeg kjenner på butikken, så «gjemmer» jeg meg bak hyller eller later som jeg går i min egen boble og ikke ser dem.

Jeg liker ikke klemmer eller at folk står for nærme meg. Da begynner jeg å rygge, og de følger etter. Ofte starter samtalen 30 meter unna der den startet.

Jeg blir sliten av folk rundt meg, og holder meg mest hjemme eller steder og tider det er mindre sannsynlig at jeg møter folk.

Når telefonen ringer, så svarer jeg sjelden. Jeg sjekker hvem som ringer og vurderer om jeg gidder. Gidder jeg ikke, så svarer jeg ikke, ringer ikke tilbake, og sender ikke melding. Gidder jeg, så ringer jeg tilbake eller svarer.

Jeg kan ikke fordra «dype» samtaler om livet, følelser og hvordan man har det i samliv, problemer med barna osv.

Jeg vil ikke bli tatt på i det hele tatt, og hvis noen tar på meg uten at jeg forventer det, så skvetter jeg og kan reagere med å slå vekk hånden deres (dette vet jeg årsaken til, men det vet jo ikke de)

Jeg engasjerer meg ikke i noen av venninnenes liv. Det interesserer meg ikke. Jeg snakker heller aldri om mitt liv og mine ting. Deler ikke noe av meg selv, er kun overfladisk.

Selv om jeg med største engasjement forsøker å unngå alle mennesker, så kjenner jeg av og til på ensomhet uten at jeg helt forstår hvorfor jeg kjenner på en følelse jeg ikke burde ha etter oppførselen min å dømme. Og jeg ønsker heller ikke å forsøke å være mindre ensom. Jeg er ikke ulykkelig heller. Jeg stortrives i eget selskap. Og jeg er ikke ensom hele tiden, men sånn av og til kjenner jeg veldig på det uten at jeg tenker «dette må jeg gjøre noe med»

Noen fler som her følt på dette?

Anonymkode: 37180...0e1

Ja, dette er meg! Jeg har det utrolig fint og kunne ikke ønsket å ha det annerledes 😊🥰

Anonymkode: 2d122...6cd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 12.8.2023 den 16.55):

Stakkars unger.

Anonymkode: bc3f2...74f

Jeg er helt lik HI, men med barna er det annerledes.  Barna mine har det bedre enn de aller fleste barn jeg kjenner til. De får masse klemmer, kjærlighet og omsorg. De er alt❤️

Anonymkode: 2d122...6cd

[Anonym bruker]

Helt greit å være sær og introvert, men dette var i meste laget. Du kan da ikke ha venninner? Syns også synd på barna dine. Har du ikke en jobb eller noe heller? Virket liksom ikke slik i innlegget ditt.

Anonymkode: 9647e...9c5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Helt greit å være sær og introvert, men dette var i meste laget. Du kan da ikke ha venninner? Syns også synd på barna dine. Har du ikke en jobb eller noe heller? Virket liksom ikke slik i innlegget ditt.

Anonymkode: 9647e...9c5

Hehe, det er så typisk dib: «Jeg synes synd på barna dine» 😆

Det er liksom argumentet over alle argumenter. 

Anonymkode: eafce...d54

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Helt greit å være sær og introvert, men dette var i meste laget. Du kan da ikke ha venninner? Syns også synd på barna dine. Har du ikke en jobb eller noe heller? Virket liksom ikke slik i innlegget ditt.

Anonymkode: 9647e...9c5

Jeg jobber 100%. Har heldigvis eget kontor. Men jeg snakker med mennesker på telefon hver dag. Og jeg er jo sosial for barnas skyld. Deltar på alle kamper og snakker med foreldremøte trenere. Og deltar på alt sosialt på skolen. Det er faktisk ikke synd på barna mine. At jeg ikke liker å bære sosial betyr jo ikke at jeg ikke er det når det kreves av meg 

Anonymkode: 37180...0e1

[Gjest Danida]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Helt greit å være sær og introvert, men dette var i meste laget. Du kan da ikke ha venninner? Syns også synd på barna dine. Har du ikke en jobb eller noe heller? Virket liksom ikke slik i innlegget ditt.

Anonymkode: 9647e...9c5

Hvorfor er det synd på BARNA? De kan da ha venner selv. Barn er ikke avhengige av foreldrenes venner, altså.