Jeg angrer det jeg gjorde mot stedatter, ville dere ha tilgitt meg

[seropa]

Hei

Dette er  aller siste innlegg fra meg.

For det første er jeg frisk, fungerer bra, og har venner og stort nettverk. Bare sier for at noen ikke skal tro jeg er syk.  

Jeg er I starten av 30 årene. Veldig usikker og lavt selvtillit. Gift med mann i slutten av 40 årene. Han er den første som virkelig ga meg kjærlighet. For første gang i livet hadde jeg det fantastisk. Vi reiste mye, mye festing, hans venner og beskjente aksepterte meg, jeg følte meg populær. Han er dessuten svært velstående og hele familien er velstående. Livet ble drøm for meg. Alle ga meg så mye oppmerksomhet. 

Men så skjedde det. Hans 16 årige datter mistet sin mor. Hun har hatt trøblete forhold med faren sin, altså min mann. Likevel flyttet hun fast hos oss. Plutselig følte jeg alle hadde begynt å ignorere meg, og hun fikk all oppmerksomhet. Hun er også veldig pen, og jeg har ikke selvtillit.  

Hun er veldig omsorgsfull. Da faren hennes skrøt av at hun ser så fin ut, så skjønte hun jeg blir sjalu. Derfor sa hun til sin far at han bør gi meg skryt.

Hun var omsorgsfull mot meg og delte sine følelser med meg om sin far blant annet. Siden jeg var så sjalu, så pyntet jeg på det hun hadde sagt og skapte misforståelse. Faren hennes ble skikkelig sur på henne.  Hun reagerte med at hun fikk brystsmerter, ble kvalm, ble stille og trakk seg tilbake. Klarte ikke å løfte armer.

Faren hennes ble skikkelig lei seg. Han prøvde mye at hun skulle bli frisk. Det var aldri min mening at det skulle få så store konsekvenser. Hun fikk fri fra skolen tidligere og dro til besteforeldre til jul der hele familien var samlet.  Der ble hun bedre og må ha fortalt noe til sin familie. Etter dette droppet mannen min planlagt ferie med meg og tok far datter ferie.  Jeg ble satt på side.

Mannen min har ikke vist at han vet noe.  Jeg føler det er merkelig at hvis hun ikke har fortalt. Men han har blitt mye kontrollerende og egenrådig.

Samtidig vil jeg ikke forlate denne fasaden. Her blir jeg fortsatt respektert blant hans omgangskrets. Det er behagelig og jetset liv. Alt står på særeie, uten han blir jeg fra å være rik, til leietaker av toroms. Min mor og søster vil få bekreftelse på at jeg er taper.

Nå gjør jeg alt for å vise oppriktig kjærlighet til henne, men hun holder avstand til meg. Selv om vi har stort hus, og at hun på en måte har egen boenhet, så merker jeg hun føler seg ensom, ofte har hun tårer i øyene, og sitter alene på rommet, selv om hun har stort vennekrets og stor familie. Det sårer meg oppriktig, selv om jeg enda blir sjalu, så oppfører jeg meg som voksen.  Hennes far er mye opptatt og oppdager det ikke. Hun viser sin far og resten av familie at hun er glad.

Hun vil ikke ha meg i nærheten. Jeg har grått og bedt henne om unnskyldning.  Jeg tenker hvorfor innser hun ikke at jeg er en stakkar og hun har alt.

Jeg skjønner ikke hva som feiler henne nå. Hun er jo veldig populær og blir elsket av alle.

Jeg har vært dårlig menneske. Ville dere ha tilgitt meg?  

 

Endret 11. august 2023 av seropa

[Anonym bruker]

Du trenger hjelp. Du trenger terapi. 
 

Her er det mye ubearbeidet følelser du baler med. 
 

Anonymkode: e209e...367

[Anonym bruker]

Du er stemor fra helvete, så nei.

Anonymkode: 59f54...046

[Anonym bruker]

Nei, jeg ville ikke tilgitt deg og sønnen min (eller jeg) hadde heller ikke tilgitt hans stemor for noe sånt. 

Kanskje det er nettopp det at du klamrer deg fast som gjør at hun ikke trives? 

Anonymkode: c3ebe...5a6

[Anonym bruker]

Stakkars 16 åring. Mistet mamma’n sin og må flytte til faren sin og får stemamma fra helvete. Du burde skjerpe deg asap!!!

Anonymkode: 4c7a2...6ae

[Anonym bruker]

Nei, jeg hadde ikke tilgitt. 

Anonymkode: 7c34b...087

[Anonym bruker]

Nei, som 16 åring hadde jeg ikke tilgitt deg selv om du mener du selv er et «offer» og hun har «alt». Skjerp deg! du er den voksne her men oppfører deg ikke deretter. Og du sier i starten av innlegget at du er et oppegående menneske, da må du oppføre deg deretter!!! Ødelegge for din stedatter på den måten, ikke rart hun er bitter på deg!

Her ser jeg ingen annen løsning at dere alle tre går til familieveiledning og du legger deg fullstendig flat og forteller alt. Så får du heller tåle om det ender i at du må bo i en toroms leilighet! 

Anonymkode: 1b5a3...884

[Pobie]

Hvis dere er så velstående burde du begynne i terapi asap. Du sliter med veldig mye. 

[Anonym bruker]

Det er bra du angrer, men jeg er nå litt usikker på om du angrer fordi du mister status eller om du angrer fordi du innser hvor dårlig du har behandlet stedatter i en periode hun virkelig trengte trygghet. Det virker som det er den første, for refleksjonen din gir ikke inntrykk av at du evner å forstå andre mennesker helt. 
 

Men som flere andre skriver, her er det nok lurt å søke profesjonell hjelp. Det her er ikke normalt. Om stedatter tilgir deg, vel, det er umulig å si. Men akkurat nå håper jeg hun skjermer seg fra deg og har noen i livet som ivaretar henne, mens hun er i sorg og du finner ut av hva i alle dager det er du driver med. 

Anonymkode: 219d6...c3e

[amandine]

Nei, jeg ville ikke tilgitt deg om jeg var din stedatter. Og jeg ville ikke tilgitt deg om jeg var din mann. Barna mine går først, og partner som ikke aksepterer det er uaktuell. 
Dette høres ikke ut som er forhold som er verdt å satse på uansett. 

[Anonym bruker]

Nei. Selvfølgelig kommer datteren hans før deg. Det kommer hun alltid til å gjøre. Og du er stein gal

Anonymkode: 485ca...1c6

[Anonym bruker]

Jeg kjenner at jeg blir rystet og forbanna over det du skriver her. Du fremstår ekstremt emosjonelt umoden og egoistisk. Føle seg truet av en 16-åring?? Hva faen? 

Hvis du virkelig bryr deg om disse menneskene, må du flytte ut og jobbe på egen hånd med de helt åpenbare problemene du har. Gå til terapi. Bli utredet. Forbered deg på å jobbe. Men først av alt skal du stå frem og fortelle mannen din hva du har gjort. Ta ansvar, som en voksen. 

Kanskje på sikt kan du vinne dem tilbake. Uansett håper jeg du tar med deg denne erfaringen senere i livet og ikke gjør lignende igjen. 

Anonymkode: 7f923...cf4

[Anonym bruker]

Nei, som tenåringsstedatter ville jeg aldri tilgitt deg. Tenk å være i den mest sårbare alderen, miste sin mor, og komme til en stemor som er like ille, om ikke verre, enn i eventyrene. At et voksent menneske kan oppføre seg sånn når jeg trengte trygghet kunne jeg som tenåring ikke tilgitt.

Som din partner kunne jeg heller ikke tilgitt. At du kunne være så egoistisk når barnet mitt trengte deg kunne jeg ikke akseptert.

Som utenforstående kan jeg se at du er en trøblet sjel som trenger hjelp med psyken din, men som involvert hadde det nok vært noe jeg hadde trukket meg unna og vernet meg fra.

Anonymkode: 044d1...7c5

[Tante Hufsa]

Beklager men nei. Om hun tilgir deg er hun virkelig raus. 
Du virker å ha skjønt hva du har gjort da. Og jeg tror på din anger.
Reagerte dog på en setning, jeg har grått og sagt unnskyld. 
Å gråte (voksent menneske) foran er barn for å få tilgivelse er manipulativt og utspekulert. Du gråter ikke. Du legger ansvar på henne for dine følelser og bruker de som pressmiddel. Det er så jævlig gjort. 
Jeg har aldri sagt dette her inne før men nå skal jeg si det. Du trenger hjelp. 
Jeg tror ikke du er en ond person, du har dine greier og du trenger hjelp. 
Jeg vet ikke hva du har opplevd som har gjort deg slik?

Din stedatter høres ut som en nydelig ung jente. Jeg hadde fortsatt å vise henne, hver dag, at jeg setter pris på henne og verdsetter henne. Jeg hadde fortalt henne min historie uten tårer. 
Jeg angrer, jeg er en usikker voksen som lot min usikkerhet være slem med deg. Om du aldri vil tilgi meg er det greit, men kan jeg i det minste få forsøke å vise deg hvor mye jeg setter pris på deg?

Jeg hadde også tilstått til mannen. Da hun flyttet inn ble min verden brått så annerledes og jeg følte meg truet.

Jeg er dog usikker på din motivasjon for å bli i forholdet. Det er hele pakka du liker. Hadde du blitt om mannen ikke hadde penger og kunne gi deg status?

Du må oppsøke hjelp bearbeide det du sliter med og kanskje du klarer å reparere forholdet til denne jenta med tiden. 
Dessverre må jeg si at jeg tror denne familien har det bedre uten deg. Du har rett og slett gjort for mye skade. 
Jeg kjenner selv på et behov for å være god med og beskytte denne jenta. 

MAN SKAL VÆRE SNILL MED BARN. Det er noe jeg lever etter. Spesielt barn skal ses og behandles med respekt.

Er selv stemor og min stedatter er en skjønn jente som er satt til verden av to mennesker som ikke klarte holde sammen. Hun valgte ikke meg, pappaen hennes gjorde det. Jeg tror faktisk at hun i dag ville sagt, jeg er glad pappa valgte deg når det ikke fungerte med mamma. Hun er 15 år og ringer like gjerne meg om stort og smått hvis mammaen ikke svarer.

Ja det har noen ganger vært tøffe tak, og det er beintøft å stå i situasjoner og tenke, her må JEG trekke meg tilbake fordi denne jenta kommer først og denne situasjonen må far og mor få håndtere. 

[Anonym bruker]

Sorry, men alle disse innleggene dine om dette er bare tull og trolling. Du fant et tema som engasjerte og så spinner du videre på dette for å få oppmerksomhet 😅

Anonymkode: 052de...d4f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Sorry, men alle disse innleggene dine om dette er bare tull og trolling. Du fant et tema som engasjerte og så spinner du videre på dette for å få oppmerksomhet 😅

Anonymkode: 052de...d4f

Akkurat min reaksjon når jeg leste det, virker som fri fantasi og også litt bruk av google translate og ai. 

Anonymkode: 4d352...ea9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Akkurat min reaksjon når jeg leste det, virker som fri fantasi og også litt bruk av google translate og ai. 

Anonymkode: 4d352...ea9

Det er jeg helt enig i, men samtidig eksisterer det mye rart også der ute og responsen på innlegget står seg i seg selv, uavhengig om denne situasjonen er reell eller troll.

Så prinsippet er jo interessant uansett.  

Anonymkode: 219d6...c3e

[Anonym bruker]

seropa skrev (9 timer siden):

Hei

Dette er  aller siste innlegg fra meg.

For det første er jeg frisk, fungerer bra, og har venner og stort nettverk. Bare sier for at noen ikke skal tro jeg er syk.  

Jeg er I starten av 30 årene. Veldig usikker og lavt selvtillit. Gift med mann i slutten av 40 årene. Han er den første som virkelig ga meg kjærlighet. For første gang i livet hadde jeg det fantastisk. Vi reiste mye, mye festing, hans venner og beskjente aksepterte meg, jeg følte meg populær. Han er dessuten svært velstående og hele familien er velstående. Livet ble drøm for meg. Alle ga meg så mye oppmerksomhet. 

Men så skjedde det. Hans 16 årige datter mistet sin mor. Hun har hatt trøblete forhold med faren sin, altså min mann. Likevel flyttet hun fast hos oss. Plutselig følte jeg alle hadde begynt å ignorere meg, og hun fikk all oppmerksomhet. Hun er også veldig pen, og jeg har ikke selvtillit.  

Hun er veldig omsorgsfull. Da faren hennes skrøt av at hun ser så fin ut, så skjønte hun jeg blir sjalu. Derfor sa hun til sin far at han bør gi meg skryt.

Hun var omsorgsfull mot meg og delte sine følelser med meg om sin far blant annet. Siden jeg var så sjalu, så pyntet jeg på det hun hadde sagt og skapte misforståelse. Faren hennes ble skikkelig sur på henne.  Hun reagerte med at hun fikk brystsmerter, ble kvalm, ble stille og trakk seg tilbake. Klarte ikke å løfte armer.

Faren hennes ble skikkelig lei seg. Han prøvde mye at hun skulle bli frisk. Det var aldri min mening at det skulle få så store konsekvenser. Hun fikk fri fra skolen tidligere og dro til besteforeldre til jul der hele familien var samlet.  Der ble hun bedre og må ha fortalt noe til sin familie. Etter dette droppet mannen min planlagt ferie med meg og tok far datter ferie.  Jeg ble satt på side.

Mannen min har ikke vist at han vet noe.  Jeg føler det er merkelig at hvis hun ikke har fortalt. Men han har blitt mye kontrollerende og egenrådig.

Samtidig vil jeg ikke forlate denne fasaden. Her blir jeg fortsatt respektert blant hans omgangskrets. Det er behagelig og jetset liv. Alt står på særeie, uten han blir jeg fra å være rik, til leietaker av toroms. Min mor og søster vil få bekreftelse på at jeg er taper.

Nå gjør jeg alt for å vise oppriktig kjærlighet til henne, men hun holder avstand til meg. Selv om vi har stort hus, og at hun på en måte har egen boenhet, så merker jeg hun føler seg ensom, ofte har hun tårer i øyene, og sitter alene på rommet, selv om hun har stort vennekrets og stor familie. Det sårer meg oppriktig, selv om jeg enda blir sjalu, så oppfører jeg meg som voksen.  Hennes far er mye opptatt og oppdager det ikke. Hun viser sin far og resten av familie at hun er glad.

Hun vil ikke ha meg i nærheten. Jeg har grått og bedt henne om unnskyldning.  Jeg tenker hvorfor innser hun ikke at jeg er en stakkar og hun har alt.

Jeg skjønner ikke hva som feiler henne nå. Hun er jo veldig populær og blir elsket av alle.

Jeg har vært dårlig menneske. Ville dere ha tilgitt meg?  

 

Du er virkelig IKKE god i hodet, du er langt fra voksen ivertfal! Jeg har ikke ord! Nei, ville ikke tilgitt! 

Anonymkode: 6bec0...3ae

[Anonym bruker]

Du trenger oppriktig terapi/behandling. Sier det i beste mening. Det er ikke normalt på noen som helst måte å være sjalu på datteren til Kjæresten din. Ikke bland hans kjærlighet til et barn med kjærlighet til en voksen.

Helt ærlig tror jeg ikke du er en sunn innflytelse på datteren hans.. Dette sier så klart jeg som mor selv. 
 

Skaff deg behandling, så kan du begynne med å reparere forhold til de rundt deg.

Anonymkode: ff237...bde

[ReneRene]

Jeg vet ikke om dette er sant, men jeg forholder meg til det som om det er, for så lite troverdig er det faktisk ikke.

Ja, jeg ville tilgitt deg. Jeg som person bærer lite nag til andre, og det har jeg aldri gjort heller. Jeg hadde også hørt på deg når du gråt og ba om unnskyldning. Sikkert også tilbrakt mer tid med deg når du oppfører seg så bra nå. Jeg hadde derimot ikke stolt på deg, så en viss distanse ville det helt klart vært 

Her er det jo faren som er problemet. De har hatt et vanskelig forhold og han er jo langt uti periferien her. Null tilstedeværelse og null engasjement. Han er en far som svikter og ikke rydder opp. Du er et offer, og datteren er et offer. Han som bør se det bryr seg jo ikke i det hele tatt. Du bør ta en samtale med ham syns jeg, og fortsett å oppføre deg bra mot den stakkars ungen. 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (9 minutter siden):

Jeg vet ikke om dette er sant, men jeg forholder meg til det som om det er, for så lite troverdig er det faktisk ikke.

Ja, jeg ville tilgitt deg. Jeg som person bærer lite nag til andre, og det har jeg aldri gjort heller. Jeg hadde også hørt på deg når du gråt og ba om unnskyldning. Sikkert også tilbrakt mer tid med deg når du oppfører seg så bra nå. Jeg hadde derimot ikke stolt på deg, så en viss distanse ville det helt klart vært 

Her er det jo faren som er problemet. De har hatt et vanskelig forhold og han er jo langt uti periferien her. Null tilstedeværelse og null engasjement. Han er en far som svikter og ikke rydder opp. Du er et offer, og datteren er et offer. Han som bør se det bryr seg jo ikke i det hele tatt. Du bør ta en samtale med ham syns jeg, og fortsett å oppføre deg bra mot den stakkars ungen. 

Hi er ikke et offer.

Anonymkode: 59f54...046

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Hi er ikke et offer.

Anonymkode: 59f54...046

Hva du mener er en ting. Hvordan jeg ser det er noe helt annet. 

[Himmel og hav]

Som 16-åring hadde jeg neppe kunnet tilgi deg. Det er mulig at jeg 10-20 år seinere, med modning og avstand kunne forstått deg og sett hva som var årsaken til at du valgte som du gjorde, men det er allikevel ikke sikkert at jeg hadde tilgitt. Tilgivelse er ikke en plikt. Du har bedt om unnskyldning, og det er fint om det var oppriktig ment, men hun har ingen plikt til å tilgi. Det samme med tillit. Hun viste deg tillit, du brøt den på groveste og mest egoistiske vis. Et unnskyld sletter ikke dette og gir henne tillit til deg igjen. Hun har ingen grunn til å stole på deg. Jeg tror også du burde oppsøke hjelp for din egen del. For å kunne se verdien i deg selv og ikke bare din verdi som pynt på mannens arm. Om du finner den verdien vil du kanskje også se at livet i en toroms kan være langt bedre enn det du har i dag, for alle parter. 

Endret 12. august 2023 av Himmel og hav

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (1 time siden):

Som 16-åring hadde jeg neppe kunnet tilgi deg. Det er mulig at jeg 10-20 år seinere, med modning og avstand kunne forstått deg og sett hva som var årsaken til at du valgte som du gjorde, men det er allikevel ikke sikkert at jeg hadde tilgitt. Tilgivelse er ikke en plikt. Du har bedt om unnskyldning, og det er fint om det var oppriktig ment, men hun har ingen plikt til å tilgi. Det samme med tillit. Hun viste deg tillit, du brøt den på groveste og mest egoistiske vis. Et unnskyld sletter ikke dette og gir henne tillit til deg igjen. Hun har ingen grunn til å stole på deg. Jeg tror også du burde oppsøke hjelp for din egen del. For å kunne se verdien i deg selv og ikke bare din verdi som pynt på mannens arm. Om du finner den verdien vil du kanskje også se at livet i en toroms kan være langt bedre enn det du har i dag, for alle parter. 

Nettopp det. Lett å blande det å tilgi med å gi slipp på og forstå, men man vil jo aldri tenke at dette var helt greit. Hva er å tilgi? Eneste man kan er å akseptere at noen ikke er pålitelig og slippe tak på egen bitterhet. 

Anonymkode: 219d6...c3e

[Anonym bruker]

Tipper dette er bare tøys. Dårlig norsk og dårlig fortelling. Men skulle det mot all formodning være noe i det er du kun redd for å miste penger så nei - du bør ikke tilgis. 

Anonymkode: 91e01...a6e