Å ta en avgjørelse og stå i den

[Anonym bruker]

Hvordan klarer folk det. Jeg ser stadig forhold som ryker, den ene flytter ut og får seg hus eller leilighet, barna pendler mellom hjemmene og alt ser ok ut. 
 

Så har man slike som meg, som har tenkt på brudd i flere år. Som ikke er lykkelig og stadig møter skuffelser i forholdet. Vi bor på et lite sted hvor passende boliger ikke kommer så ofte, men jeg har latt flere muligheter gå fra meg fordi jeg trekker meg. Jeg orker ikke tanken på å utsette barna for å måtte bo to steder, selv om jeg oppriktig tror at hverdagen vil bli bedre for dem også. 
 

Denne sommeren tenkte jeg skulle bli tungen på vektskålen. Om mannen prioriterte oss, ferie og hyggelige ting skulle jeg legge fra meg tanken om brudd. Men det motsatte skjedde, han prioriterer jobb over alt annet. Han vil ikke reise til utlandet, han vil ikke på byferie og han vil ikke til Sørlandet. Halve ferien er gått og vi har ikke kommet oss noe sted. 
 

Nå vet jeg at det snart kommer et passende hus i nabolaget og jeg har så lyst å være med å by. Men så kommer tvilen, vil det være verd traumen jeg utsetter barna for? Vil de forakte meg for å bryte opp? Vil mannen bli vanskelig å samarbeide med? Jeg tenker og tenker og klarer ikke å bestemme meg. 
 

Noen som har tanker og råd i en vanskelig situasjon?

Anonymkode: 4dcb3...9c5

[Anonym bruker]

Ingen råd å komme med desverre,  men jeg har det på samme måte 🩷 men jeg får aldri lån...

Anonymkode: 59e6a...0bc

[ReneRene]

Tror det handler om hvilken personlighet man har. Mange er redde for å være alene fordi det ikke tidligere har vært den beste opplevelsen for dem. Hvor selvstendig og hvor mye man takler av ansvar og erfaringer med det. Mange tenker også dårligere økonomi og på problemer som vil oppstå mtp samarbeid. De mennene som er mer vanskelige og egoistiske i forholdet, er også ofte det når man skilles. Kanskje blir de enda verre.

Slike ting er normalt å tenke på og det som stopper fra å bryte ut. Det blir flere negative aspekter ved det enn positive. Det er ihvertfall det mange tror. 

[Anonym bruker]

Jeg er litt der jeg og. Livredd for å være alene og konsekvensene det medfører både for barna og meg. Samtidig vet jeg at det hadde vært det beste. Så jeg fant en mellomløsning ved at vi bor i hver vår del av huset så slipper ungene påkjenningen med å flytte. Så får jeg holde ut til de er store nok til å flytte hjemmefra 

Anonymkode: b7711...47d

[Anonym bruker]

Jeg er mye alene så jeg vet at jeg klarer det praktiske ved å bo for meg selv. Nærhet og kjærlighet finnes ikke, så det blir heller ikke et (større) savn. Jeg har god jobb og vil klare meg ok økonomisk og mannen er fornuftig, så jeg tror at samarbeidet går bra. Min største tvil gjelder hva som er best for barna, for min egen del er jeg helt klar på hva som vil bli best. 
 

Hi

Anonymkode: 4dcb3...9c5

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (41 minutter siden):

Tror det handler om hvilken personlighet man har. Mange er redde for å være alene fordi det ikke tidligere har vært den beste opplevelsen for dem. Hvor selvstendig og hvor mye man takler av ansvar og erfaringer med det. Mange tenker også dårligere økonomi og på problemer som vil oppstå mtp samarbeid. De mennene som er mer vanskelige og egoistiske i forholdet, er også ofte det når man skilles. Kanskje blir de enda verre.

Slike ting er normalt å tenke på og det som stopper fra å bryte ut. Det blir flere negative aspekter ved det enn positive. Det er ihvertfall det mange tror. 

Ingenting av det du nevner her gjelder min situasjon. 
 

hi

Anonymkode: 4dcb3...9c5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (59 minutter siden):

Halve ferien er gått og vi har ikke kommet oss noe sted. 
 

Anonymkode: 4dcb3...9c5

Hva stopper deg i å reise alene med barna? Det blir jo uansett realiteten dersom det blir en brudd

Anonymkode: bf245...46c

[LillaGorilla♥♥]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Hva stopper deg i å reise alene med barna? Det blir jo uansett realiteten dersom det blir en brudd

Anonymkode: bf245...46c

Det lurte jeg også på- hvorfor kan ikke du og ungene reise uten ham? 
Nå har jeg heldigvis en mann som funker, men jeg har av ulike årsaker tatt med ungene og reist/funnet på ting uten ham flere ganger, både her hjemme og utenlands. Hvis mannen din kun prioriterer jobb, hadde jeg latt ham seile i sin egen sjø og heller hatt en super ferie sammen med ungene.

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er mye alene så jeg vet at jeg klarer det praktiske ved å bo for meg selv. Nærhet og kjærlighet finnes ikke, så det blir heller ikke et (større) savn. Jeg har god jobb og vil klare meg ok økonomisk og mannen er fornuftig, så jeg tror at samarbeidet går bra. Min største tvil gjelder hva som er best for barna, for min egen del er jeg helt klar på hva som vil bli best. 
 

Hi

Anonymkode: 4dcb3...9c5

Du stilte nå spørsmål ved om samarbeidet går bra i HI. 34 minutter før du skrev dette.

Du må nesten være helt ærlig med deg selv for å finne grunnen til at du blir. 

Det viktigste for ungene er at du og faren har det bra. Du tror også at det beste er å flytte for deres skyld, men så er du redd det blir traumatisk. Du kan skrive ned punkter på hva som er fordeler og ulemper, men ærlighet mot seg selv er viktigst. Ellers lurer du deg selv, og da kan du ta avgjørelser som ikke er gode. 

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (32 minutter siden):

Ingenting av det du nevner her gjelder min situasjon. 
 

hi

Anonymkode: 4dcb3...9c5

Mannen din prioriterer ikke deg og barna. Han unnlater å gjøre ting for dere. Det kalles egoisme. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (42 minutter siden):

Hva stopper deg i å reise alene med barna? Det blir jo uansett realiteten dersom det blir en brudd

Anonymkode: bf245...46c

Det har jeg gjort, men før hans ferie startet. Vi burde jo dra som en familie - mens vi kan. 
 

hi

Anonymkode: 4dcb3...9c5

[Anonym bruker]

Har dere snakket sammen? Mange menn er elendige tankelesere. Kanskje han mener hjemmeferie er bra. 

Anonymkode: 538a0...612

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Hvordan klarer folk det. Jeg ser stadig forhold som ryker, den ene flytter ut og får seg hus eller leilighet, barna pendler mellom hjemmene og alt ser ok ut. 
 

Så har man slike som meg, som har tenkt på brudd i flere år. Som ikke er lykkelig og stadig møter skuffelser i forholdet. Vi bor på et lite sted hvor passende boliger ikke kommer så ofte, men jeg har latt flere muligheter gå fra meg fordi jeg trekker meg. Jeg orker ikke tanken på å utsette barna for å måtte bo to steder, selv om jeg oppriktig tror at hverdagen vil bli bedre for dem også. 
 

Denne sommeren tenkte jeg skulle bli tungen på vektskålen. Om mannen prioriterte oss, ferie og hyggelige ting skulle jeg legge fra meg tanken om brudd. Men det motsatte skjedde, han prioriterer jobb over alt annet. Han vil ikke reise til utlandet, han vil ikke på byferie og han vil ikke til Sørlandet. Halve ferien er gått og vi har ikke kommet oss noe sted. 
 

Nå vet jeg at det snart kommer et passende hus i nabolaget og jeg har så lyst å være med å by. Men så kommer tvilen, vil det være verd traumen jeg utsetter barna for? Vil de forakte meg for å bryte opp? Vil mannen bli vanskelig å samarbeide med? Jeg tenker og tenker og klarer ikke å bestemme meg. 
 

Noen som har tanker og råd i en vanskelig situasjon?

Anonymkode: 4dcb3...9c5

Først må du jo bestemme deg for om du ønsker å bryte opp, og snakke med mannen! Det er jo litt snodig å vurdere å by på en ny bolig før dere i det hele tatt sammen har vurdert ekteskapet. 

Anonymkode: 2a2d0...e90

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Hvordan klarer folk det. Jeg ser stadig forhold som ryker, den ene flytter ut og får seg hus eller leilighet, barna pendler mellom hjemmene og alt ser ok ut. 
 

Så har man slike som meg, som har tenkt på brudd i flere år. Som ikke er lykkelig og stadig møter skuffelser i forholdet. Vi bor på et lite sted hvor passende boliger ikke kommer så ofte, men jeg har latt flere muligheter gå fra meg fordi jeg trekker meg. Jeg orker ikke tanken på å utsette barna for å måtte bo to steder, selv om jeg oppriktig tror at hverdagen vil bli bedre for dem også. 
 

Denne sommeren tenkte jeg skulle bli tungen på vektskålen. Om mannen prioriterte oss, ferie og hyggelige ting skulle jeg legge fra meg tanken om brudd. Men det motsatte skjedde, han prioriterer jobb over alt annet. Han vil ikke reise til utlandet, han vil ikke på byferie og han vil ikke til Sørlandet. Halve ferien er gått og vi har ikke kommet oss noe sted. 
 

Nå vet jeg at det snart kommer et passende hus i nabolaget og jeg har så lyst å være med å by. Men så kommer tvilen, vil det være verd traumen jeg utsetter barna for? Vil de forakte meg for å bryte opp? Vil mannen bli vanskelig å samarbeide med? Jeg tenker og tenker og klarer ikke å bestemme meg. 
 

Noen som har tanker og råd i en vanskelig situasjon?

Anonymkode: 4dcb3...9c5

Har du snakket ordentlig med ham, og har dere forsøkt samlivsterapeut? 

Anonymkode: c420f...263

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (46 minutter siden):

Har dere snakket sammen? Mange menn er elendige tankelesere. Kanskje han mener hjemmeferie er bra. 

Anonymkode: 538a0...612

Selvsagt snakker vi sammen. Han vil ikke planlegge noe, men ta ting som det kommer. Dvs se når han kan ta et par dager fri og bruke dem på oss. 

Anonym bruker skrev (39 minutter siden):

Først må du jo bestemme deg for om du ønsker å bryte opp, og snakke med mannen! Det er jo litt snodig å vurdere å by på en ny bolig før dere i det hele tatt sammen har vurdert ekteskapet. 

Anonymkode: 2a2d0...e90

Jeg skal jo ikke by før vi snakker sammen, boligen er ikke på markedet enda. 

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Har du snakket ordentlig med ham, og har dere forsøkt samlivsterapeut? 

Anonymkode: c420f...263

Samlivsterapi er uaktuelt, slikt tror han ikke på. 
 

Problemet er ikke at jeg ikke kan gjøre ting alene med barna, problemet er at jeg gjør alt alene med dem  

hi

Anonymkode: 4dcb3...9c5

[prekæs]

Han dikterer jo livet ditt. At han ikke vil, er ikke det samme som du ikke skal. Han har laget et liv han trives med. Nå lager DU et liv du trives med. Hadde reist alene og tatt med ungene. 

[Anonym bruker]

prekæs skrev (7 minutter siden):

Han dikterer jo livet ditt. At han ikke vil, er ikke det samme som du ikke skal. Han har laget et liv han trives med. Nå lager DU et liv du trives med. Hadde reist alene og tatt med ungene. 

Som du ser så skriver jeg at jeg gjør det meste alene med barna. Problemet nå er at barna forventer en familieferie med både mor og far. Barna og jeg har vært på flere turer alene. 
 

hi

Anonymkode: 4dcb3...9c5

[sug lut]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Som du ser så skriver jeg at jeg gjør det meste alene med barna. Problemet nå er at barna forventer en familieferie med både mor og far. Barna og jeg har vært på flere turer alene. 
 

hi

Anonymkode: 4dcb3...9c5

Du er ulykkelig. Du er alene uansett. Det er lettere å være alene uten dødvekta av en partner som ikke prioriterer familie. Vet han at du vurderer å gå?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det har jeg gjort, men før hans ferie startet. Vi burde jo dra som en familie - mens vi kan. 
 

hi

Anonymkode: 4dcb3...9c5

Har ferien hans startet, men han jobber allikevel? Driver han eget firma, er der noen som helst formildende omstendigheter som gjør at det er vanskelig for han å ta fri? 

Anonymkode: 538a0...612

[ulenissen]

Du kan jo bare bli. Så lærer du ungene dine at de ikke skal prioritere egen lykke, at de må holde ut dårlige forhold og generelt at menn kan prioritere seg selv fremfor familien. 
 

unger sol vokser opp i dysfunksjonelle familier (som du tydeligvis har) kommer ikke bedre ut av det en de med skilte foreldre. 
 

Om ungene dine har venner med single foreldre som er lykkelig alene eller foreldre som prioriterer familien og forholdet (småkysser i smug og flørter) så kjenner de nok ekstra på stemningen hjemme.

[Anonym bruker]

Om det ikke er noen spesielle formidlende årsaker så virker det som om du bare må akseptere at han er som han er. Han vil leve sitt liv, uten å ta videre hensyn til dere. Han er sikkert vant med at han kan jobbe og så tar du deg av ungene. Så må du bestemme deg for om du kan leve med dette eller om du bør dra. 

Jeg kjenner en mann som er slik. Han ser ikke behovet for å feriere på ungenes premisser. Han driver på med det han vil og forventer at kona tar ungene. "Må" han bli med surmuler han. Siden hun ikke surmuler, tenker han at hun synes det er helt topp å være med ungene, rydde hus og lage mat i ferien og ser det som helt naturlig at han kan gjøre som han vil. De har det greit nok på andre områder så kona har bestemt seg for å forbli gift. Hun ser på det som hans tap da han får et distansert forhold til barna og barna helt har sluttet å regne med at han er med på noe. I og med at mor har forsonet seg med dette så er mor lykkelig og barna ser på far mer som en hyggelig onkel mer enn som en far. 

Kan du leve med en mann som lever et parallelt liv og som forventer at det er du alene som tilrettelegger for ungene og forsaker for dem så kan dere fortsette i samlivet. Men om dette irriterer deg veldig så vil det forsure din hverdag og da er det nok bedre for alle om dere lever hver for dere. Noen menn får da en vekker og blir mer tilstede for barna sine, mens andre rett og slett ikke har det i seg og fortsetter som før. 

 

Anonymkode: 55f1f...412

[Winterlady]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Selvsagt snakker vi sammen. Han vil ikke planlegge noe, men ta ting som det kommer. Dvs se når han kan ta et par dager fri og bruke dem på oss. 

Jeg skal jo ikke by før vi snakker sammen, boligen er ikke på markedet enda. 

Samlivsterapi er uaktuelt, slikt tror han ikke på. 
 

Problemet er ikke at jeg ikke kan gjøre ting alene med barna, problemet er at jeg gjør alt alene med dem  

hi

Anonymkode: 4dcb3...9c5

Du må jo kommunisere tydelig at det vil bli brudd om ikke han prioriterer deg og barna mer og blir med i terapi.

Vil han fremdeles ikke, så har du svaret ditt.

[Anonym bruker]

Jeg ble i for mange år! Det var helt utrolig nydelig å endelig kunne bli meg selv igjen. Det var tøft for barna lenge, men i det lange løp har de fått det bedre!

Anonymkode: abd94...ff2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 30.7.2023 den 12.36):

... Jeg orker ikke tanken på å utsette barna for å måtte bo to steder, selv om jeg oppriktig tror at hverdagen vil bli bedre for dem også. 

...

 

Anonymkode: 4dcb3...9c5

Du svarer egentlig på ditt eget dilemma her, hi.

Du tror oppriktig at hverdagen vil bli bedre for barna dine om du går fra mannen.

Og likevel gjør du det ikke?

Mannen din har i prinsipp meldt seg nesten ut av både forholdet og familien, er knapt sammen med dere, nekter parterapi osv.

Kanhende vil barna dine få mer tid med far om du går fra ham. Eller om han ikke stiller opp for dem da heller så slipper de å leve med å bli bortprioritert av ham hver eneste dag.

Anonymkode: 092e6...8c7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 30.7.2023 den 13.36):

Ingenting av det du nevner her gjelder min situasjon. 
 

hi

Anonymkode: 4dcb3...9c5

Hvorfor flytter du ikke bare da, da?

Anonymkode: 42a37...636