Noen ganger angrer jeg nesten på at jeg fikk barn…

[Anonym bruker]

Og det er ikke fordi jeg ikke er glad i barna mine, snarere tvert imot!!  Men det er så fryktelig mange bekymringene som følger med.
Barna mine er ikke små lenger, yngstemann er akkurat blitt myndig. Jeg har mer og mer forstått uttrykket «små barn små bekymringer, store barn store bekymringer». Man har ikke kontroll på de lenger, Det å vite at de er ferske sjåfører og er ute å kjører hele natten, de er på fester og  på byen og du vet hvor mye «gale» stoffer de kan få i seg. De skal ta egne valg og selv om du mener at valgene ikke er de lureste så har man ikke noe bestemmelsesrett lenger, annet enn å gi råd. Man ser de sliter med ting men helsevesenet har taushetsplikt så du får ikke vite mer enn hva ungdommen din selv har godkjent… De får nedturer og kjærlighetssorg og man ser hvor lei seg de blir og man bare har lyst å holde rundt de, mens de ikke lenger vil bli trøstet på den måten.

osv osv… 

Og joda, jeg vet at de nå er myndig og «voksne», men jeg vil alltid være mammaen deres. Så jeg har flere ganger tenkt hvor «lett» og bekymringsløst de som ikke har barn må ha det. 
Men misforstå meg rett; jeg ville aldri vært foruten de!!:-)

Flere som kjenner seg igjen? 
 

Anonymkode: 231d2...fb8

[ReneRene]

Jeg tenker at alle kjenner seg igjen til en viss grad. 

Men du må ha ditt eget liv og dine egne greier å bruke tid på. Det hjelper ingen at du bekymrer deg så mye som du gir inntrykk av. Hvis de akkurat har blitt myndige, så er det en overgangsfase. Det går over.

Jeg hadde ikke mye lyst til at sønnen min skulle flytte på skole så ung. Jeg har funnet ut at det som gleder både han og datteren min mest, er at jeg lever mitt liv og har det bra. Det er det som gjør de glade i stemmen og fornøyde. De vil leve sitt liv uten å tenke på at vi bekymrer oss. 

[Anonym bruker]

Men de store barna kommer med store gleder også 

Når de får seg kjæreste, når de kommer inn på utdanningen de ønsker, når de får til ting og alt ordner seg, når du kan glede deg med dem over hva de får til.

I dag kom 19 åringen og kjæresten hans opp på kjøkkenet mens jeg satt i stua. Det er altså så koselig å høre på dem, sønnen min lager frokost til henne og de er så gode mot hverandre. 

Da jeg hadde bursdag i april kom datteren min på 22 år hjem sammen med sin ganske nye kjæreste (de har vært sammen siden februar) og de hadde spleiset på en gave og skrevet begge navnene i kortet.

Det er så fint å være mamma til voksne barn også. Når de kommer hjem for å skravle, når de ber om råd og hjelp, og jeg gleder meg villt til etterhvert å få barnebarn.

 

Anonymkode: 3a9a4...516

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Men de store barna kommer med store gleder også 

Når de får seg kjæreste, når de kommer inn på utdanningen de ønsker, når de får til ting og alt ordner seg, når du kan glede deg med dem over hva de får til.

I dag kom 19 åringen og kjæresten hans opp på kjøkkenet mens jeg satt i stua. Det er altså så koselig å høre på dem, sønnen min lager frokost til henne og de er så gode mot hverandre. 

Da jeg hadde bursdag i april kom datteren min på 22 år hjem sammen med sin ganske nye kjæreste (de har vært sammen siden februar) og de hadde spleiset på en gave og skrevet begge navnene i kortet.

Det er så fint å være mamma til voksne barn også. Når de kommer hjem for å skravle, når de ber om råd og hjelp, og jeg gleder meg villt til etterhvert å få barnebarn.

 

Anonymkode: 3a9a4...516

Veldig fint det du skriver her. Du ser noen gode egenskaper og hva de blir til som mer voksne. Utrolig hyggelig og også når de faktisk har litt dypere samtaler og spør om din mening som forelder. Det er mye positivt også. Eller mest rett og slett. 

Endret 28. juli 2023 av ReneRene

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Og det er ikke fordi jeg ikke er glad i barna mine, snarere tvert imot!!  Men det er så fryktelig mange bekymringene som følger med.
Barna mine er ikke små lenger, yngstemann er akkurat blitt myndig. Jeg har mer og mer forstått uttrykket «små barn små bekymringer, store barn store bekymringer». Man har ikke kontroll på de lenger, Det å vite at de er ferske sjåfører og er ute å kjører hele natten, de er på fester og  på byen og du vet hvor mye «gale» stoffer de kan få i seg. De skal ta egne valg og selv om du mener at valgene ikke er de lureste så har man ikke noe bestemmelsesrett lenger, annet enn å gi råd. Man ser de sliter med ting men helsevesenet har taushetsplikt så du får ikke vite mer enn hva ungdommen din selv har godkjent… De får nedturer og kjærlighetssorg og man ser hvor lei seg de blir og man bare har lyst å holde rundt de, mens de ikke lenger vil bli trøstet på den måten.

osv osv… 

Og joda, jeg vet at de nå er myndig og «voksne», men jeg vil alltid være mammaen deres. Så jeg har flere ganger tenkt hvor «lett» og bekymringsløst de som ikke har barn må ha det. 
Men misforstå meg rett; jeg ville aldri vært foruten de!!:-)

Flere som kjenner seg igjen? 
 

Anonymkode: 231d2...fb8

Jeg tenker mye likt som deg og bekymrer meg mye for alt som kan gå galt. Akkurat nå bekymrer det meg mest at sønnen min på fjorten blir utestengt og mobbet av «kameratene» sine. Jeg bekymrer meg også for datteren min på seksten som har fått påvist en diagnose hun trolig vil slite med hele livet.

Jeg vet ikke hvordan det er å ikke bekymre meg, og jeg er forberedt på at livet slik det er nå kan føre til hjerneslag/hjerteinfarkt for min del.

Anonymkode: c9662...55c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker mye likt som deg og bekymrer meg mye for alt som kan gå galt. Akkurat nå bekymrer det meg mest at sønnen min på fjorten blir utestengt og mobbet av «kameratene» sine. Jeg bekymrer meg også for datteren min på seksten som har fått påvist en diagnose hun trolig vil slite med hele livet.

Jeg vet ikke hvordan det er å ikke bekymre meg, og jeg er forberedt på at livet slik det er nå kan føre til hjerneslag/hjerteinfarkt for min del.

Anonymkode: c9662...55c

Kjenner meg veldig igjen - vet ikke lenger hvordan det er å ikke bekymre meg…fikk beskjed fra en lege at jeg må ha minimalt med stress pga min diagnose, ellers er det høy risiko for hjerneslag .. da var eldste 9 år.. nå er begge to tenåringer, jeg oppdrar dem alene, jeg lurer seriøst om det var en god ide å bli mor ..

Anonymkode: 53da9...6bf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Kjenner meg veldig igjen - vet ikke lenger hvordan det er å ikke bekymre meg…fikk beskjed fra en lege at jeg må ha minimalt med stress pga min diagnose, ellers er det høy risiko for hjerneslag .. da var eldste 9 år.. nå er begge to tenåringer, jeg oppdrar dem alene, jeg lurer seriøst om det var en god ide å bli mor ..

Anonymkode: 53da9...6bf

Veldig leit det skal være sånn, sender deg en varm klem❤️Vi får inderlig håpe ingen av oss får hjerneslag mens vi fortsatt er unge.. men deler bekymringen din.

Anonymkode: c9662...55c