Føler meg "tvunget" til å takke ja til utenlandsopphold med jobben

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å gjøre dette litt kortfattet. Jeg har i snart 10 år jobbet ved samme arbeidssted og hatt samme stilling som da jeg var nyutdannet. Jeg jobber innen et innovativt felt som stadig ekspanderer, også gjennom forskning, der jeg til tider har bidratt, men stort sett vært "ved pulten". Ønsker ikke å utlevere for mye rundt min arbeidsplass så derfor blir det gjerne litt rart oppsummert.

Nå har jeg fått en forespørsel om å bli med å bistå i et forskningsprosjekt i utlandet som varer i 4 måneder. Respons fra nærmeste familie har i grunn vært enstemmig positiv. Jeg hart et barn fra tidligere som jeg har delt omsorgs for og som har vært positiv til dette, har i tillegg fått støtte fra far som er samarbeidsvillig og positivt innstilt han også. Barnet er forresten 18 år så hun er sånn sett ikke avhengig av meg når hun har far i umiddelbar nærhet. 

Jeg bor sammen med kjæresten min og vi har vært samboere i 4 år. Derfra får jeg samme respons, at det hele er en fantastisk mulighet og at jeg må "slå til" for sånne sjanser for en ikke nødvendigvis igjen. Og det er jo forsåvidt sant, men så er jeg heller ikke veldig ambisiøs av meg. Jeg trives ved pulten min og ved min avdeling. Samtidig så vet jeg at jeg har noe kunnskap og anerkjent praksis som skiller seg ut. Kjæresten min er mer ambisiøs som type enn meg og har flere ganger jobbet og deltatt på konferanser utenlands. Noe har vært særskilt tidkrevende og jeg mistenker at han føler for å "gjengjelde" tålmodigheten og aksepten jeg har vist ham for sitt arbeid, til meg. Problemet er bare at jeg ikke har samme iver for mitt felt som han har for sitt. Jeg er absolutt glad i jobben min, men jeg "brenner" ikke for den.

Jeg er egentlig veldig usikker nå. 18-åringen min trives godt på skolen og generelt en veltilpass og glad ungdom og skal bo i hybelen tilknyttet far og stemors hus sammen med stesøsteren sin, og det er selvsagt en stor trygghet. Så alt ligger i grunn til rette for at jeg skal gripe sjansen. Og jeg burde helt sikker det. Akkurat denne sjansen tviler jeg sterkt på at jeg får igjen. Samtidig så kjenner jeg på at jeg snytet noen for dette, som sikkert brenner mer for det enn jeg gjør. Også vet jeg at det kommer til å bli forferdelig å klemme ungen min og kjæresten min "hadet" på avreisedagen. Selv om vi kommer til å besøke hverandre underveis. Jeg hater virkelig sånne avskjeder. Det går alltid over innen en dag eller to. Men den følelser som etablerer seg bare i løpet av den tiden er helt forferdelig. 

Er det noen som har vært i en lignende situasjon som meg? 😅  Jeg føler faktisk at jeg skuffer mine nærmeste ved å takke nei, selv om hjertet MITT er usikker.

Anonymkode: 82716...357

[Anonym bruker]

Fire måneder er jo ingenting.

Anonymkode: 54d50...1b8

[amandine]

Enig med forrige taler, fire måneder er ingenting! Det verste som kan skje er at du ikke trives, men da holder du ut fore måneder. I beste fall får du en kjempeflott opplevelse! Og du er et godt eksempel for din datter, det kreves litt mot for å gå ut av komfortsonen.

[Anonym bruker]

4 mnd er lenge! Vi er forskjellige. Jeg hadde aldri orket om jeg ikke virkelig brant for jobben. Hve er problemet om du skuffer familien? Det er du som skal reise, ikke de. 

Jeg hadde aldri reist. Men det er meg. Interesserer meg ikke for sånt, trives også i det samme gamle "ved pulten".

Anonymkode: 8b323...f40

[Timothy]

Jeg ville aldri reist dersom jeg ikke kjente et brennende ønske for det. 

[Ekspatt]

Jeg ville reist, og elsket det, men det er helt irrelevant i denne sammenhengen. Folk er satt sammen ulikt, og dette virker ikke å være noe for deg. Husk at det er deg det gjelder, ikke alle rundt. Mange skulle nok ønsket de fikk den muligheten og det kan være grunnen til at de "pusher" på deg. Folk har en tendens til å gro litt fast. Gjør det som er riktig for deg, og det er ikke noe galt ved å takke nei!

[LillaGorilla♥♥]

Ekspatt skrev (Akkurat nå):

Jeg ville reist, og elsket det, men det er helt irrelevant i denne sammenhengen. Folk er satt sammen ulikt, og dette virker ikke å være noe for deg. Husk at det er deg det gjelder, ikke alle rundt. Mange skulle nok ønsket de fikk den muligheten og det kan være grunnen til at de "pusher" på deg. Folk har en tendens til å gro litt fast. Gjør det som er riktig for deg, og det er ikke noe galt ved å takke nei!

Samme her, jeg hadde reist. Ikke nå som jeg har mindre barn, men om de var 18 og over, ja. Men jeg er ikke deg. Det som kjennes rett for meg, trenger ikke være rett for deg. Og det er du som bestemmer over ditt liv.

[Leeloo76]

Jeg hadde reist, 100%. Ikke fordi jeg er ambisiøs, men for opplevelsen. Det å få litt ny input etter 10 «ved pulten» tror jeg er veldig sunt. Ikke tenkt på at du «tar» noes plass. Det er deg de har spurt, og du har fortjent det etter lang og tro tjeneste 😄

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Jeg skal prøve å gjøre dette litt kortfattet. Jeg har i snart 10 år jobbet ved samme arbeidssted og hatt samme stilling som da jeg var nyutdannet. Jeg jobber innen et innovativt felt som stadig ekspanderer, også gjennom forskning, der jeg til tider har bidratt, men stort sett vært "ved pulten". Ønsker ikke å utlevere for mye rundt min arbeidsplass så derfor blir det gjerne litt rart oppsummert.

Nå har jeg fått en forespørsel om å bli med å bistå i et forskningsprosjekt i utlandet som varer i 4 måneder. Respons fra nærmeste familie har i grunn vært enstemmig positiv. Jeg hart et barn fra tidligere som jeg har delt omsorgs for og som har vært positiv til dette, har i tillegg fått støtte fra far som er samarbeidsvillig og positivt innstilt han også. Barnet er forresten 18 år så hun er sånn sett ikke avhengig av meg når hun har far i umiddelbar nærhet. 

Jeg bor sammen med kjæresten min og vi har vært samboere i 4 år. Derfra får jeg samme respons, at det hele er en fantastisk mulighet og at jeg må "slå til" for sånne sjanser for en ikke nødvendigvis igjen. Og det er jo forsåvidt sant, men så er jeg heller ikke veldig ambisiøs av meg. Jeg trives ved pulten min og ved min avdeling. Samtidig så vet jeg at jeg har noe kunnskap og anerkjent praksis som skiller seg ut. Kjæresten min er mer ambisiøs som type enn meg og har flere ganger jobbet og deltatt på konferanser utenlands. Noe har vært særskilt tidkrevende og jeg mistenker at han føler for å "gjengjelde" tålmodigheten og aksepten jeg har vist ham for sitt arbeid, til meg. Problemet er bare at jeg ikke har samme iver for mitt felt som han har for sitt. Jeg er absolutt glad i jobben min, men jeg "brenner" ikke for den.

Jeg er egentlig veldig usikker nå. 18-åringen min trives godt på skolen og generelt en veltilpass og glad ungdom og skal bo i hybelen tilknyttet far og stemors hus sammen med stesøsteren sin, og det er selvsagt en stor trygghet. Så alt ligger i grunn til rette for at jeg skal gripe sjansen. Og jeg burde helt sikker det. Akkurat denne sjansen tviler jeg sterkt på at jeg får igjen. Samtidig så kjenner jeg på at jeg snytet noen for dette, som sikkert brenner mer for det enn jeg gjør. Også vet jeg at det kommer til å bli forferdelig å klemme ungen min og kjæresten min "hadet" på avreisedagen. Selv om vi kommer til å besøke hverandre underveis. Jeg hater virkelig sånne avskjeder. Det går alltid over innen en dag eller to. Men den følelser som etablerer seg bare i løpet av den tiden er helt forferdelig. 

Er det noen som har vært i en lignende situasjon som meg? 😅  Jeg føler faktisk at jeg skuffer mine nærmeste ved å takke nei, selv om hjertet MITT er usikker.

Anonymkode: 82716...357

Kan også legge til, siden du skriver at du føler du snyter noen for sjansen:

Det hadde jeg også tenkt. Jeg fikk tilbud om en lederstilling, jeg hadde søkt men brant ikke skikkelig for jobben. God lønn osv, men etter å ha tenkt meg om så takket jeg nei og ble i den andre stillingen. Visste at hun som stod bak meg i køen virkelig ønsket denne jobben og det var drømmen hennes. Det gjorde ikke jeg, så jeg lot henne få sjansen. Angrer ikke et sekund. 

Anonymkode: 8b323...f40

[Anonym bruker]

Jeg ville reist, men det er jo ikke meg som har fått den muligheten. Du må gjøre det som er riktig for deg, bare ikke angre på at du ikke tok muligheten. Det kan bli en opplevelse du vil sette pris på. Det er ikke farlig å savne de nærmeste litt, og som du sier så kommer dere til å besøke hverandre hvis du reiser.

Anonymkode: 2cd60...e14

[Anonym bruker]

Jeg ville også syntes at dette var skikkelig skummelt, men jeg er likevel enig med alle de andre. Du må gjøre det! 

Det blir helt sikkert givende, og selv om du skulle mistrives er det altså bare fire måneder. Kanskje kjæresten din kan ta ut litt ferie og bli med den første uka eller noe sånt? Da kan dere bli kjent med stedet sammen og det blir det straks mye hyggeligere å reise.

Anonymkode: e2401...481

[Anonym bruker]

Jeg hadde reist. 4 måneder går fort. Kanskje du får en fantastisk opplevelse. Hvis det er kjipt får du laste inn Netflix og «catch up».

Anonymkode: 45a37...595

[Anonym bruker]

Reis! Enkelt og greit. 

Jada, det blir litt tøft den dagen du reiser, men kjære deg, grip denne muligheten! Husk at det nok også ligger en del anerkjennelse av jobb du har gjort nå når du får denne sjansen. 

Anonymkode: 978b7...ab8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (40 minutter siden):

4 mnd er lenge! Vi er forskjellige. Jeg hadde aldri orket om jeg ikke virkelig brant for jobben. Hve er problemet om du skuffer familien? Det er du som skal reise, ikke de. 

Jeg hadde aldri reist. Men det er meg. Interesserer meg ikke for sånt, trives også i det samme gamle "ved pulten".

Anonymkode: 8b323...f40

 

Anonym bruker skrev (22 minutter siden):

Jeg ville også syntes at dette var skikkelig skummelt, men jeg er likevel enig med alle de andre. Du må gjøre det! 

Det blir helt sikkert givende, og selv om du skulle mistrives er det altså bare fire måneder. Kanskje kjæresten din kan ta ut litt ferie og bli med den første uka eller noe sånt? Da kan dere bli kjent med stedet sammen og det blir det straks mye hyggeligere å reise.

Anonymkode: e2401...481

Takk for tilbakemelding alle sammen! 😃 Spesielt til dere(sitert over) som er litt som meg; føler dere av og til på at den "iveren" etter noe mer blir forsterket rundt andre, spesielt hvis det er sentrert rundt dere og dere liksom blir "heiet frem"?  For det kan jeg, plutselig få et sånt ekstra gir for å gjøre det bra på jobben. Men så, etter en stund på gitte jobben så blekner det og iveren forsvinner litt. Ikke misforstå, jeg gjør alltid jobben min og jeg liker den. Men når jeg sjekker ut etter arbeidstid så sjekker jeg virkelig ut. Det er ikke snakk om noe mer før neste arbeidsdag. Og jeg innbiller meg at den rette person for dette oppdraget ville brukt mer tid. Sikkert fordi jeg har sett hvor mye samboeren min har investert i sin jobb til alle døgnets tider. Og hvor mye som tilsynelatende blir investert av såkalte "ambisiøse" personer i film og tv, uten at det kan sammenlignes med reelle arbeidssituasjoner.

Når alt kommer til alt så kjenner jeg nok mest på at følelsen av å tilfredsstille mine nærmeste trumfer mine valg. Det hadde vært så mye enklere om de var delt, eller om datteren min var yngre. Men samtidig så har jeg jo lyst til å prøve dette. Jeg er en litt sånn landsens, komfortabel type som trives med vante ting. Men jeg vet jo med meg selv at det er godt å utfordre seg selv litt.

TS

Anonymkode: 82716...357

[Anonym bruker]

Dra eller bli hjemme ettersom hva som føles rett for deg.
Men helt ærlig så er jo ikke 4 måneder veldig lenge, da... du KLARER deg sikkert uten datteren på 18 i 4 måneder! Hun er snart student....

Anonymkode: 630d2...f8d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

 

Takk for tilbakemelding alle sammen! 😃 Spesielt til dere(sitert over) som er litt som meg; føler dere av og til på at den "iveren" etter noe mer blir forsterket rundt andre, spesielt hvis det er sentrert rundt dere og dere liksom blir "heiet frem"?  For det kan jeg, plutselig få et sånt ekstra gir for å gjøre det bra på jobben. Men så, etter en stund på gitte jobben så blekner det og iveren forsvinner litt. Ikke misforstå, jeg gjør alltid jobben min og jeg liker den. Men når jeg sjekker ut etter arbeidstid så sjekker jeg virkelig ut. Det er ikke snakk om noe mer før neste arbeidsdag. Og jeg innbiller meg at den rette person for dette oppdraget ville brukt mer tid. Sikkert fordi jeg har sett hvor mye samboeren min har investert i sin jobb til alle døgnets tider. Og hvor mye som tilsynelatende blir investert av såkalte "ambisiøse" personer i film og tv, uten at det kan sammenlignes med reelle arbeidssituasjoner.

Når alt kommer til alt så kjenner jeg nok mest på at følelsen av å tilfredsstille mine nærmeste trumfer mine valg. Det hadde vært så mye enklere om de var delt, eller om datteren min var yngre. Men samtidig så har jeg jo lyst til å prøve dette. Jeg er en litt sånn landsens, komfortabel type som trives med vante ting. Men jeg vet jo med meg selv at det er godt å utfordre seg selv litt.

TS

Anonymkode: 82716...357

Du har kanskje litt sånn "impostor symptom"? Sånn at du tenker at du egentlig ikke er like flink som de rundt deg tror? Det er ganske vanlig, men folka på jobben din som har valgt deg ut for dette har gjort det på bakgrunn av resultatene dine. 

Noen liker å jobbe mye utover kvelden, andre liker det ikke, men det er ikke noe galt i det. Man behøver ikke å jobbe lenge om man får gjort det man skal på en vanlig arbeidsdag, det er like bra det.

Anonymkode: e2401...481

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (40 minutter siden):

 

Takk for tilbakemelding alle sammen! 😃 Spesielt til dere(sitert over) som er litt som meg; føler dere av og til på at den "iveren" etter noe mer blir forsterket rundt andre, spesielt hvis det er sentrert rundt dere og dere liksom blir "heiet frem"?  For det kan jeg, plutselig få et sånt ekstra gir for å gjøre det bra på jobben. Men så, etter en stund på gitte jobben så blekner det og iveren forsvinner litt. Ikke misforstå, jeg gjør alltid jobben min og jeg liker den. Men når jeg sjekker ut etter arbeidstid så sjekker jeg virkelig ut. Det er ikke snakk om noe mer før neste arbeidsdag. Og jeg innbiller meg at den rette person for dette oppdraget ville brukt mer tid. Sikkert fordi jeg har sett hvor mye samboeren min har investert i sin jobb til alle døgnets tider. Og hvor mye som tilsynelatende blir investert av såkalte "ambisiøse" personer i film og tv, uten at det kan sammenlignes med reelle arbeidssituasjoner.

Når alt kommer til alt så kjenner jeg nok mest på at følelsen av å tilfredsstille mine nærmeste trumfer mine valg. Det hadde vært så mye enklere om de var delt, eller om datteren min var yngre. Men samtidig så har jeg jo lyst til å prøve dette. Jeg er en litt sånn landsens, komfortabel type som trives med vante ting. Men jeg vet jo med meg selv at det er godt å utfordre seg selv litt.

TS

Anonymkode: 82716...357

Jeg føler ikke det. Jeg tar mine egne valg uansett om det står 40 mennesker og heier og ber meg gjør det motsatte. Vil jeg ikke på julebord så blir jeg hjemme. Vil jeg ikke på jobbreise så blir jeg hjemme. Vil jeg ikke forfremmes så takker jeg nei (ref tidligere svar ang lederstilling), vil jeg ikke reise til syden fordi "alle andre" gjør det, så blir jeg hjemme. Vil jeg ikke ha kjæreste selv om alle jeg kjenner maser og sier jeg har vært for lenge alene, så forblir jeg alene. Vil jeg ikke synge karaoke selv om 8 venninner roper og klapper og ønsker at jeg gjør det, så gjør jeg det ikke. 

Jeg hadde heller reist mer og utforsket nye steder sammen med datteren min eller kjæresten, enn å reise bort 4 mnd i jobbsammenheng. Nei, det er noe av det verste jeg kunne gjort faktisk 🫢

Anonymkode: 8b323...f40

[Gjest Forumassistent]

Ryddet for avsporinger.

Forumassistent